Oppdrag blodverdier

Sniktitt. Uppdrag Granskning har latt meg se dokumentaren Skidåkarnas hemliga blodvärden før den går på lufta onsdag. Dette er en dokumentar som går til kraftig angrep på anti-dopingarbeidet i internasjonal langrenn og som samtidig prøver å skyte ned norsk selvgodhet og arroganse i dopingspørsmål. Norges skiforbund kommer svært dårlig fra dokumentaren.

Oppfølgeren. Dette er en oppfølger av Blodracet som gikk på lufta i februar 2013 – midt under ski-VM i Val di Fiemme. Programmet fikk mye kritikk og Norges skiforbund vurderte søksmål, noe det ikke ble noe av. Skipresident Erik Røste var veldig provosert, nesten aggressiv, og kalte dokumentaren en storm i vannglass. Selv mente jeg Blodracet var en blodfattig affære – det var svært få beviser, tynt datamateriale og en nesten amatørmessig dramaturgi som ga den et latterlig skjær. Denne gangen er det ikke like lett å avfeie påstandene og bevisene som kommer fram.

Omfattende materiale. De svenske journalistene har fått tilgang til ca. 5000 blodprøver tatt av et par hundre løpere i en periode på 7 år. Listen er ikke bare omfattende fordi den omfatter mange løpere og tar for seg mange blodtester, men også fordi den inneholder tre forskjellige blodverdier: Hematokrit (HTC), Hemoglobin (HB) og Retikulocytter (RET), ikke bare HB som er det vi oftest prater om når vi snakker om bloddoping. Etter å ha gått igjennom listene og fjernet utøvere som har naturlig høye blodverdier, eller som ikke har unaturlige utslag, har journalistene konsentrert seg om 25 utøvere som har unaturlige høye verdier, særlig i forkant av store mesterskap, og spesielt i forbindelse med OL i Salt lake City i 2002 og Torino i 2006. Listen har de vist til kjente dopingjegere som Bengt Saltin, Sandro Donati og Don Catlin (som blant annet var med på å rulle opp Balco-skandalen). Deres konklusjon er krystallklar: de fleste av disse må ha vært dopet.

Nordmann. En av dem som blir konfrontert med høye blodverdier er den norske skiløperen Anders Aukland. Han var på en mistenktliste på 19 utøvere (12 menn og 7 kvinner) hos det internasjonale skiforbundet (FIS) i forkant av OL i Salt Lake City fordi han hadde unormalt høye blodverdier. Det kommer ikke tydelig fram i programmet om disse 19 utøverne også er på listen over de 25 utøverne som de svenske journalistene har plukket ut fra listen på 5000 blodprøver. Er de det peker dopingekspertenes uttalelser indirekte på Anders Aukland om en ev dem som høyst sannsynlig har dopet seg. Nærmere en beskyldning av en norsk langrennsløper har vi ikke sett tidligere, i hvert fall ikke med støtte fra tunge forskere og med så stort kildebelegg. Dette må han få svare på i andre omgivelser enn rett etter målgang i et langløp.

Dårlig inntrykk. Norges skiforbund kommer svært dårlig ut av dokumentaren. Det gjør de på tre måter. For det første forsøker de å unnvike alle kritiske spørsmål. De gjør alt de kan for å unngå å svare på spørsmål og når de svarer, er de aggressive og går til motangrep. De ønsker ikke å snakke med useriøse journalister. Det gir inntrykk av at Skiforbundet selv er useriøse. Det skaper mistillit, fører til motreaksjoner og gjør at folk føler seg mer mistenksomme. Kanskje mer enn de burde? Hadde formen og reaksjonene vært annerledes i februar hadde det kanskje ikke kommet en oppfølger av Blodracet i år? For det andre holder motargumentene som Skiforbundet brukte i fjor ikke lenger. I fjor kritiserte Skiforbundet de svenske journalistene for å være spekulative og at de baserte sine påstander på for få blodprøver. Det går ikke denne gang. Aldri har vi fått presentert så omfattende materiale som nå. Det er ikke for få blodprøver som er svakheten denne gangen, men at man ikke har tatt nye tester av de prøvene som allerede er tatt. For det tredje setter programmet blodverdiene som ble offentliggjort av Skiforbundet i fjor, etter press skapt av Blodracet, i et tafatt lys. Blodverdiene man da offentliggjorde var verdier tatt i treningsperioder og ikke konkurranseperioden. Listen vi får presentert i dette programmet er fra de viktigste konkurranseperiodene. Hvorfor ønsket man ikke å kjempe for at de også ble offentliggjort i fjor?

Oppdrag granskning! Metoden til journalistene er konfronterende og mange ganger gir de inntrykk av at kampen for å få skifamilien i tale om bloddoping er en håpløs oppgave. Det håper jeg den ikke er. Mange har påpekt at dopingtester er som en IQ-test: det er de dummeste som blir tatt. Men det er også dumt å være arrogant i spørsmål om doping. Bengt Saltin har kalt de norske reaksjonene etter forrige dopingdebatt for pinlige. Nå finnes nye testmetoder og ekspertene i programmet sier at nye tester lett kan avsløre om de 25 utøverne på listen var dopet eller ikke. Nå treng et oppdrag gransking også på norsk! Det kan renvaske norske utøvere som er rene en gang for alle?

Programmet Uppdrag granskning sendes i SVT1 og SVTPlay, onsdag 5. mars klokken 20.00. Bildet er hentet fra SVTs nettsider.

Oppdragets stillstand

Veggen. Å ”ta en Brink” er for langrennsløpere å gå på veggen. Ekvivalenten for doping-dokumentarister å ”ta en Helskog”. Hadde Brink vært dopa hadde han ikke gått på veggen, hadde doping-dokumentarister vært mindre rusa på sensasjoner og mer interessert i sannheten hadde vi kommet nærmere dopingjukset. Det er mer hederlig å ta en Brink, enn en Helskog, for å si det sånn.

Ikke bare spørsmål. Jeg mener det er legitimt å stille spørsmål om Norges sterke prestasjoner på 1990-tallet, når mange av utøverne som omkranset nordmennene på resultatlista senere er avslørt som dopere. Hvordan kunne de være så gode uten doping? Men det holder ikke med spørsmål, vi må ha svar!

Dramaturgi. 1990-tallet var bloddopingens tiår og det er fint at bloddopere blir avslørt og fratatt ufortjent ære. Men kom vi nærmere doperne etter den svenske dokumentarene Blodracet. Neppe. Dokumentaren Blodracet var tynnere en svensk blåbærsoppa, kildegrunnlaget var papirtynt og evnen til å analysere dokumentasjonen de satt på var begredelig. Den eneste kvaliteten å spore er dramaturgien. Men det finnes dessverre ikke dokumentarpriser for beste regi.

Sannhetskommisjon. Stadig fler etterlyser en sannhetskommisjon for å avdekke doping (jeg er en av dem som har foreslått dette). Men en sannhetskommisjon har ingen verdi hvis det kun er utøvere som skal konfronteres med det de vet og har vært med på. Den finske dokumentaren When heroes lie, som tok for seg doping og som også antydet at nordmenn var dopet på 1990-tallet (og som den norske kringkastingssjefen måtte beklage at han sendte), hadde en bedre inngang enn den svenske kopien: de ønsket å ta bakmennene, blant annet legene. Men ingen av dokumentarene greier å vise at nordmenn var dopa. Kanskje de ikke var det? Nærmere sannheten kommer vi kanskje hvis blodverdier som til nå har vært holdt hemmelig blir offentliggjort. Dagbladet publiserte en liste over norske utøvere i 2001. Sjekket Blodracet disse?

Flere fagpersoner. Jeg har to konkrete forslag til journalister som ønsker å avsløre dopingjuks på 1990-tallet (og tiden etter). For det første må redaksjonene som arbeider med denne problemstillingen ha med relevante fagpersoner i forarbeidet, f.eks. leger og fysiologer, kanskje også idrettshistorikere? Da Helskog-dokumentaren Finnes det doping i norsk toppidrett? ble laget i 2002 var ikke sportsredaksjonen involvert. I Blodracet ble fagpersonene konfrontert med journalistenes materiale som aktør i dokumentaren og ikke som fagpersoner i forarbeidet. Det gikk ikke bra.

Nye innfallsvinkler. For det andre må man bruke mer tid og kanskje helt andre innfallsvinkler til dopingproblemet. Hva med forholdet mellom trening og prestasjoner. Går det an å sammenligne utøvernes treningsdagbøker og avdekke lite trening-store prestasjoner eller umenneskelige treningsmengder? Hva med legemiddelbransjen? Hva med sportsjournalisters egne erfaringer. Er det journalister som vet mer enn de har fortalt? Hvorfor har vi feks. ikke fått vite navnet på den norske kilden i den finske dokumentaren? Med flere fagpersoner i redaksjonen kan man både fjerne blodtåka og komme fram til nye og bærekraftige problemstillinger.

Fakta! Neste doping-dokumentar bør ha med en som innrømmer doping eller en som har hjulpet til med doping. Har man ikke det bør man grave mer. Det fortjener både vi som skal se på og rene utøvere som blir anklaget for doping. Spekulasjonene rundt det som skjedde på 90-tallet er i ferd med å vende seg mot journalisters evne til å grave frem sannheten. Det bør de gjøre noe med!