Olympiske unoter

Slagordkonkurranse. I tida framover kommer vi til å se en intens kamp for å gi Beijing-OL den mest treffende karakteristikken. Før OL fikk vi servert navn som ”folkemord-lekene”, ”smog-OL” og ”én verden, én drøm”. Etter OL kommer helt sikkert flere. IOC-presidenten Jacques Rogge har allerede startet slagordstafetten og gitt Beijing-OL karakteristikken ”eksepsjonelle leker”.

Synet på Beijing-OL. Ettermælet til Beijing-OL har så langt vært blandet. Snakker du med idrettsutøvere og tv-tittere, vil de sikkert være enige med IOC-presidenten. Tar du en prat med journalister og politiske aktivister som var i Beijing, får du sikkert en annen versjon. Det blir spennende å se om de som hadde en mening om lekene før lekene startet, har endret syn på Kina nå når lekene er over. Spørsmålene vi må stille nå etter OL er følgende: Hvordan har OL påvirket oss? Og, hva skjer i Kina etter OL?

Kina-elskere. I forkant av lekene var debatten om Beijing-OL preget av skarpe fronter. Vi hadde ”Kina-elskere” på den ene siden og ”Kina-tynere” på den andre. I tillegg hadde vi dem som ikke ønsket å koble kinesisk politikk til Beijing-OL. Blant Kina-elskerne finner du Kina-forskere eller dem som er svært interessert i Kina. Disse har fremhevet Kinas økonomiske vekst og relative forbedringer sammenliknet med det Kina vi så for 30 år siden. Blant disse tas ”det godes forstørrelsesglass” fram, og det manes til tålmodighet med hensyn til demokratisering og respekt for menneskerettighetene.

Kina-tynere. ”Kina-tynere” har brukt OL for alt det er verdt til å fremheve alt som er galt med Kina. Her finner vi to fløyer: De som ønsket OL-velkommen fordi det ville sette søkelys på Kina, og de som ikke mente at Kina fortjente OL. Amnesty International kan plasseres i den første kategorien og Mia Farrow i den andre. Her finner vi kritikk av det meste, alt fra manipulering av lysshowet på åpningsseremonien, via kritikk av kinesiske idrettsutøveres treningsforhold og undertrykking av tibetanere til kinesiske interesser i Sudan.

Krig og fred og sånn. Blant de siste finner vi kinesiske politikere og mange kinesere (vel, det er vel kanskje ikke helt riktig at politikken ikke spiller inn for disse), mange idrettsutøvere og dem som framover skal eller har håp om å arrangere OL.

Høster det man sår? Det er fristende å påstå at de mest ekstreme blant ”Kina-elskerne” og ”Kina-tynerne” blir skuffet i sitt engasjement for demokratisering og menneskerettigheter i Kina. Nesegruse beundrere av landet underbygger myndighetenes politikk og tar lite hensyn til kinesernes individuelle rettigheter. De som ytrer skarpest kritikk og knytter kinesisk politikk til Beijing-OL, kan få vanskeligheter med å nå igjennom etter OL.

Kontraproduktiv kamp? Når det gjelder det siste punktet er ett forhold meget interessant. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, kan begge debattene bli lagt døde.

Sett på maken? Det er et gjennomgående trekk ved idylliseringen og demoniseringen av Kina at man i sin argumentasjon knytter Beijing-OL til tidligere leker og autoritære og totalitære regimer. Kina-elskerne henviser ofte til endringene i Sør-Korea i forbindelse med OL i Seoul i 1988, og ”Kina-tynerne” klistrer Beijing-OL til Berlin i 1936 og Moskva i 1980. Siste tilskudd i denne debatten fikk vi under OL av professor Bernt Hagtvet. Han trakk inn Bismarck og Mussolini i samme åndedrag som Kina og Beijing-OL (Bismarck og Mussolini arrangerte vel aldri OL?).

Historiske feilslutninger. Jeg mener at disse historiske analogiene bærer galt av sted på to måter. For det første fordi man ved å sidestille politiske regimer i forskjellige tidsperioder setter en stopper for en reell diskusjon om hvordan det kinesiske samfunnet faktisk fungerer og hva OL egentlig betyr. For det andre blander man sammen forskjellige problemstillinger som bør skilles fra hverandre. Diskusjonen om Beijing-OL dreier seg om tre ting: hva kjennetegner Kina som samfunn, hvorfor ønsker Kina å arrangere OL og hva kan OL føre til på lengre sikt?

Kina er annerledes. De som ønsker å se på om OL kan bidra til politisk endring, må ta hensyn til Kinas politiske karakter og den kulturelle sammensetningen. Det er også viktig å holde tunga rett i munnen når man sammenlikner Kina med andre regimer. Det er forskjell på demokratiske og autoritære regimer, og det er forskjell på autoritære regimer. Vi har autoritære regimer som styres etter religiøse prinsipper, politiske ideologier og med militære maktmidler, eller en kombinasjon av disse. Når vi vurderer hva OL betyr for Kina, er det for eksempel viktig at vi tar utgangspunkt i regimets totalitære trekk, men også at vi ikke behandler Kina som et homogent eller ensartet land. Det er stor forskjell på Beijing, Shanghai, Tibet og Xinjiang. Og selv om stadig flere kommer over fattigdomsgrensen, blir forskjellen på fattig og rik stadig større. Samtidig er den kinesiske nasjonalismen i blomstring. Myndighetene har brukt OL som et samlingspunkt for å øke den nasjonale bevisstheten, og de har aktivt brukt de olympiske idealer til å fremheve den kinesiske varianten av kommunisme.

Berlin 1936. Kinas unike karakter gjør det vanskelig å sammenlikne dagens styre med tidligere regimer. Det gjør det også problematisk å sammenlikne Beijing-OL med tidligere leker. Berlin fikk OL før Hitler kom til makten, og Hitler var i utgangspunktet motstander av lekene. Han mente at OL var for jøder og frimurere og at det derfor var umulig å arrangere lekene i et land styrt av nasjonalsosialister. Propagandaminister Josef Goebbels greide imidlertid å overtale Hitler til å arrangere OL likevel. Han mente at lekene kunne promotere det nasjonalsosialistiske prosjekt, vise den ariske rasens overlegenhet og at det ville bidra til å få tysk ungdom interessert i sport. OL skapte begeistring i Tyskland, og arrangementet hadde stor propagandaeffekt utad. Da Storbritannia valgte å arrangere sommer-OL i 1948, brukte de Berlin-OL som modell. Britene var imponert over hvor effektivt lekene hadde promotert tyske verdier. På samme måte ønsket de å gjenopprette sin internasjonale status og skape ny entusiasme i et krigspreget Storbritannia. Da London ønsket velkommen til OL i 2012 under avslutningsseremonien i Beijing, var man mer forsiktig. Det blir garantert et annet OL i London om fire år! Kina har drømt om OL i hundre år, men selv om han-kineserne hadde en sentral plass under dette OL og de forskjellige etniske minoritetene ble brukt som staffasje, kan ikke dette sammenliknes med tyskernes ariske prosjekt. Det kinesiske regimet spiller heller ikke på en offerstatus eller begrunner sine politiske motiver med hevntørst, slik nazistene gjorde i 1936.

Moskva 1980. Sovjetunionen ønsket i utgangspunktet å arrangere OL for å vise verden sosialismens overlegenhet, ikke bare for egne borgere, men også for ikke-sosialistiske land. Moskva-lekene var det første store internasjonale arrangementet som ble arrangert i Sovjetunionen, og det var store forventninger til lekene. Den massive boikotten av Moskva-OL var tung å svelge for det sovjetiske regimet, og ideen om at lekene skulle vise Vesten sann sosialisme feilet. Det er vanskeligere å måle effekten innad i Sovjetunionen. Sovjetiske medier fremstilte boikotten som et bevis på sosialismens overlegenhet og Vestens aggressive karakter. Diskusjonen om man skulle boikotte Moskva-OL eller ikke, ble også fremstilt som et bevis på at Vesten var splittet og derfor svekket.

Der Sovjetunionen skulle vise omverdenen sin overlegenhet, skulle Kina vise et utviklingsland i vekst. Ambisjonsnivået til Kina er mindre, den internasjonale konteksten er annerledes, og derfor bør prosjektet vurderes på en annen måte enn OL under den kalde krigen.

Seoul 1988. Det er også flere ulikheter (enn likheter) mellom Seoul i 1988 og Beijing i 2008. Som vi vet falt det autoritære regimet i Sør-Korea noen måneder før sommer-OL. Det samme har mange ønsket skal skje i Kina som et reusltat av OL. Men dette er et lite sannsynlig scenario. For det første er de politiske omgivelsene veldig forskjellig. Den kalde krigen er over og Kina har på mange måter gått klar av demokratiseringsbølgen som fant sted i Øst- og Sentral-Europa på 1980-tallet. Denne forskjellen har på den ene siden gitt grobunn for stadig økende kritikk av kinesisk politikk, men samtidig at Kina har vist seg robust mot slik kritikk. Det koreanske regimet var veldig skjørt, det hadde lite legitimitet og OL ble derfor en liten tue som bidro til å velte et lite lass. Kina har til sammenlikning større folkelig legitimitet samtidig som regimet har vært svært effektivt til å slå ned all form for politisk opposisjon. Store deler av den intellektuelle eliten er i dag også tilhengere av en sterkere stat, ikke bare for å opprettholde den politiske stabiliteten, men også for å ha kontroll på økonomien. Mange ser vel også med skrekk på utviklingen i Russland etter Sovjetunionens fall. For det tredje, og kanskje det mest åpenbare, er forskjellen i størrelse og betydning. Det skal mer til for å utfordre Kina i dag enn Sør-Korea på 1980-tallet.

Absurd. På mange måter har disse lekene vært eksepsjonelle. Arrangementsmessig har de vært en stor suksess. For oss i Vesten har det også vært en absurd forestilling: at man ikke er pen nok til å synge på åpningsseremonien, at politiske aktivister blir kjørt til foto-session på Kentucky Fried Chicken før de blir sendt i arresten (kan tenke meg at ledelsen i KFC er fornøyd med denne strategien!) – og at kineserne har tvangsflyttet mer enn en million innbyggere for å gi plass til de fantastiske arenaene, er mildt sagt spesielt.

Spådommer. Det er vanskelig å spå hvordan disse lekene vil prege Kina i framtiden. Kanskje har spåkonene og -mennene på Dagbladets annonsesider et svar? For oss vanlige dødelige, uten evne til å gripe inn i kinesisk politikk, blir dette leker i venting. Betydning vil OL få for Kina, men kanskje ikke slik vi forventer.

Olympiske unoter. På ett område er jeg imidlertid sikker på at OL vil få sitt etterspill. Flere av versjonene av nasjonalsangene som Beijing-filharmonien spilte inn, viser seg å være plagiater. Den amerikanske og tyske versjonen tilhører i hvert fall en amerikansk komponist som ikke har fått royalties for sine arrangementer. Dette kan bli den første kampen om kinesiske piratkopier. Var det noen som sa olympiske unoter?

Og vinneren er...?

Gull er tull? Godt over halvveis i OL er USA og Kina på toppen av medaljestatistikken. For USA og Kina (og Russland) er OL fortsatt en arena der man skal vise stormaktsmuskler. I dette OL har Kina som hovedmål å slå USA. Gjør de ikke det er OL mislykket. Denne kampen har allerede fått Kina og USA til å krangle om hvordan man skal lese og tolke tabellen. Kina ønsker kun å telle gull, mens USA ønsker å telle alle medaljene. I denne saken støtter Russland USA. Kineserne hevder at ett gull slår tusen sølv. Amerikanerne og russernes argument er at et lite land som vinner ett gull ikke er bedre enn et land som vinner flere sølv- og bronsemedaljer. Så langt leder Kina-gullstatistikken og USA leder medaljestatistikken.

Uoffisiell statistikk. I denne saken er IOC, som i mange andre saker, ikke helt enig med seg selv. I følge det olympiske charter skal det i OL ikke lages medaljestatitsikk og det skal ikke føres statistikk over nasjonenes prestasjoner. Det som er tillatt er at det skal lages lister over utøvernes prestasjoner. Til tross for dette innførte IOC i 1992 medaljestatistikk. IOC hevder at dette ikke er et brudd på charteret fordi dette er en såkalt uoffisiell liste. Det gjør ikke situasjonen mer oversiktlig. Og den gir rom for tolkninger.

Sølv er gull. Rangering av nasjoner startet i 1924. Før det ga man fem poeng for førsteplass, tre for andreplass og ett for bronse. I dag får de seks første olympiske poeng på en skala fra 6-1. En opplysning i den sammenheng er at i de første lekene fikk vinneren ikke gullmedalje, men sølvmedalje. Det var fordi prisen på sølv var høyere enn gullprisen. I dag heller IOC, selvfølgelig uoffisielt, mot gullstandarden som kineserne forsvarer.

Ny regnemetode. Kranglingen om hvem som vinner OLs maratontabell fikk den australske forskeren Simon Forsyth til å regne ut nasjonsrangeringen på alternative måter (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!) Han bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Disse måtene å regne ut rangeringen på gir helt andre stormakter enn USA og Kina. I dette OL (regnet ut i fra medaljefordelingen på fredag) er Mongolia det landet som topper tabellen over antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt. Jamaica ligger på andre og Georgia på tredje. På den lista er Norge på 28. plass. Ser vi på antall medaljer og bruttonasjonalprodukt var Kirgisistan soleklart i tet, fulgt av Armenia og Togo. Her ligger Norge helt nede på en 44. plass. Ser vi på gull i forhold til befolkningsstørrelse vet Slovakia på topp, fulgt av New Zealand og Georgia. Norge var på 8. plass. Når det gjelder lista over antall medaljer per innbygger er Armenia, Slovenia og Australia på topp. Her er Norge på 6. plass.

Bahamas ruler. I Atlanta i 1996, Sydney i 2000 og Athen i 2004 tronet Bahamas eller Tonga øverst på alle listene som regnet ut i forhold til folketall, mens Georgia er en stormakt når vi regner i forhold til bruttonasjonalprodukt. Norge kommer alltid langt opp på listene som regner ut i forhold til folketall, mens vi dumper langt ned når vi tar utgangspunkt i vår økonomiske status.

Pragmatisme. Er dette bare tull? Både ja og nei. Verden går videre selv om vi ikke gjør det så bra i OL. Snakk med britene som alltid har store forventninger til seg selv, og som alltid finner gode unnskyldninger for slett innsats etter OL (i år ser det imidlertid ut som britene kommer til å gjøre det bra). På den andre siden har nasjonalismen blitt stadig viktigere i OL. Både for dem som arrangerer lekene og for dem som deltar. At det ikke forekommer boikotterl lenger er et tegn på det. Det blir derfor viktigere å hevde seg i OL. Og når det ikke er offisielle regler for å regne ut suksess og de uoffiselle reglene gir et tolkningsmangfold, kan det være fristende for enkeltnasjoner å velge egne måter å omregne egne prestasjoner i. En slik logikk kjenner vi igjen for eksempel når vi snakker om norsk bistandspolitikk. Norge er ikke landet som gir mest i kroner og øre i bistand, men regnet ut i forhold til hvor mange som bor i Norge er vi helt i toppen, liker vi å si.

Bronse delt på antall volvoer? Det kommer til å være debatt om dette helt til IOC tar en endelig avgjørelse på spørsmålet og bestemmer seg for hva som skal være de offisielle reglene. Når dette OL er over kommer både USA og Kina til å utrope seg som vinnere av OL. Vi får helt sikkert høre at Norge gjorde det bra sett i forhold til folketall. Og skulle Sverige fortsette å skuffe kommer det helt sikkert en ny regnevariant. Antall medaljer i forhold til hvor mye olje som blir produsert?

Taiwans viktige kamp

Kina og den olympiske bevegelse. Kinas tilknytning til den olympiske bevegelse har hele tiden vært dominert av konflikten med Taiwan. Fra den kommunistiske revolusjonen i 1949, da Mao tok makten og Chiang Kai-shek flyktet til det som i dag er Taiwan – men som i OL konkurrerer under navnet Kinesisk Taipei – og til i dag har det vært bitter strid mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan, både på og utenfor idrettsbanen. Den olympiske rivaliseringen kan nå sitt klimaks på fredag. Da møtes Taiwan og Kina til baseballkamp. Og her er Taiwan favoritter. Uansett utfall av kampen kan Kina framstå som vinner.

Kinesisk protest. Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958 blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979 og har etter det deltatt i alle OL siden Moskva-OL i 1980. Etter forsoningen mellom Kina og USA på begynnelsen av 1970-tallet – blant annet gjennom det mye omtalte pingpong-diplomatiet – har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse. Fra da av har Kina behandlet Taiwan-spørsmålet som én stat – to nasjoner – slik IOC også gjør det.

Men konflikten mellom Kina og Taiwan har allikevel preget opptakten til årets leker i Beijing.

Fakkelstaffetten. Det kanskje tydeligste eksemplet på konflikten mellom Kina og Taiwan før årets leker fikk vi se da programmet for fakkelstafetten ble lagt fram. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta imot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Taiwan med på.

OL-våpenhvilen. Konflikten kom også tydelig fram da OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling i oktober i fjor. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang i FNs historie at en resolusjon har fått tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Resolusjonen før årets leker er allikevel spesiell. For det første er tilslutningen til årets våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken.

Cricket-diplomati. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tomé & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Og vinneren er Kina! Idrettsstormakten Kina leder allerede medaljestatistikken i OL, og mye tyder på at Kinas verste politiske rivaler, USA og Japan, havner bak dem på listen når OL er slutt. Taiwan kommer ikke til å prege medaljestatistikken denne gangen heller, men kan allikevel ta en viktig seier hvis de slår Kina på baseballbanen. Skulle imidlertid Kina komme likt med USA på medaljestatistikken, skal du ikke se bort fra at Kina vil regne inn eventuelle taiwanske medaljer (i tillegg til eventuelle medaljer Hong Kong tar). Det betyr at uansett hvordan Taiwan gjør det under Beijing-lekene, vinner Kina...

OL – hvem kjemper mot hvem?

Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?

Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.

Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.

Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.

Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.

Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.

Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.

Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.

Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.

Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.

Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.

Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.

OL-våpenhvilen brutt!

Kaukasus og OL. Flere har spurt meg om hva krigen mellom Russland og Georgia over Sør-Ossetia har å si for Beijing-OL og Kina. Tilsynelatende kan spørsmålet virke tåpelig. For det første kan det innvendes at OL blir uviktig når tusenvis av sivile liv går tapt på grunn av en unødvendig maktdemonstrasjon i Kaukasus. For det andre har ikke konflikten over Sør-Ossetia noen direkte forbindelse til Kina og OL.

OL-våpenhvilen. Men så enkelt er det ikke. I fjor fikk Kina vedtatt en olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling, slik alle vertsnasjoner har gjort siden OL på Lillehammer i 1994. I korte trekk går våpenhvilen ut på at man under OL skal la all krigføring ligge og kun fokusere på olympisk forbrødring. Russland og Georgia skrev også under på denne resolusjonen. På den måten har Russland og Georgia brutt den olympiske våpenhvilen på lekenes første dag! Dette er verken bra for Kina og IOC som ønsker at OL skal bidra til en mer harmomonisk verden. Men mest av alt er det trist for dem som er offer for krigen.

Preger Beijing-OL. Et vedvarende tema i debatten om OL er om det er riktig å arrangere olympiske leker når det foregår brudd på menneskerettigheter – både i og utenfor vertsnasjonen. Bare tre ganger er OL avlyst på grunn av krig (1916, 1940 og 1944). Beijing-OL kommer helt sikkert til å gå sin gang til tross for stridighetene i Georgia. Men konflikten i Kaukasus kommer på flere måter til å prege lekene. Kinesiske myndigheter har henstilt de krigførende partene til å innføre våpenhvile i tråd med OL-våpenhvilen og FNs generalsekretær har bedt Russland og Georgia til å følge den olympiske ånd.

Krigen har – utover henstillingen om å håndheve OL-våpenhvilen – også preget lekene på andre måter. Under åpningsseremonien ble Vladimir Putin pepet ut da den russiske OL-troppen kom inn på stadion og det var svært stille på tribunen da Georgia defilerte foran Kinas mannsterke politbyrå. Slik så og hørte det i hvertfall ut fra sofaen i Oslo. Det er usikkert om dette vare en reaksjon på den voldelige konflikten som utspant seg i Russlands nabolag eller om det var en reaksjon på alle de russiske dopingavsløringene i forkant av OL.

Sportslig forbrødring? Videre har vi kanskje sett forsøk på sportslig forbrødring mellom Russland og Georgia. Etter at det brøt ut krig med Russland vurderte Georgia å trekke seg fra OL. Det gjorde de ikke, og på søndag endte russeren Natalia Paderina og georgieren Nino Salukvadze sammen på seierspallen i luftpistolskyting. Dette tok fokuset bort fra den kinesiske vinneren og mange bilder ble tatt av de to jentene da de omfavnet hverandre etter medaljeoverrekkelsen. En talskvinne for IOC har i denne sammenheng uttalt at Georgias tilstedeværelse i OL er et godt eksempel på hvor sterk den olympiske ånd er. Men det spørs hvor ”åndelig” dette var når vi vet at georgiske utøvere som ønsket å dra hjem ble truet med flere års utestengelser fra sine idretter hvis de ikke ble igjen i Beijing. Vi ser her et eksempel på en konflikt mellom alvorlig lek og blodig krig.

Maktpolitikk trumfer OL. OL-våpenhvilen er ikke mye verdt når maktpolitikken rår. Det har vi sett før. USA sa f.eks. etter terrorangrepene 11. september 2001 at de ikke kunne håndheve våpenhvilen under vinterlekene i Salt Lake City i 2002. Til det var kampen mot terrorisme for viktig. Og det er lite som tyder på at den russiske presidenten Medvedev og statsministeren Putin vil gå ut og si at de venter med resten av kampene for å ta hensyn til OL.

Russland, sport og krig. Idrettshistorien er spekket med politikk og politiske markeringer som følge av krig og okkupasjon. Og Russland/Sovjetunionen har flere ganger vært i sentrum. I Melbourne i 1956 ble vannpolokampen mellom Ungarn og Sovjetunionen bokstavlig talt et blodbad da ungarske utøvere sloss mot sovjetiske vannpolospillere i protest mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn det samme året. Og 62 nasjoner boikottet lekene i Moskva i 1980 etter at Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan i 1979. For å nevne to eksempler. Det blir spennende å se om Russland fremmer forslag om OL-våpenhvile i forkant av sitt eget OL i Sotsji i 2014 og om en slik våpenhvile vil bli overholdt.

Kamp på volleyballbanen. Det er vanskelig å si om problemene i Kaukasus kommer til å prege resten av OL. Den første testen på det kommer på onsdag når Russland og Georgia møtes i sandvolleyball...

Beijing-OL, sikkerhet og det olympiske stressyndrom

Sikkerhet og olympisk stressyndrom. Opptakten til sommer-OL i Beijing har ikke gått som planlagt for noen av dem som har engasjert seg i lekene. Dette kan vi kalle det olympiske stressyndrom – i forbindelse med OL gjør OL-aktører ting de ellers ikke ville ha gjort og det de gjør får andre konsekvenser enn det man hadde forutsett på forhånd. Dette syndromet rammer også dem som sysler med sikkerheten til OL – kinesiske myndigheter, vestlige land og bedrifter og journalister som rapporterer fra Kina. Og det kan få uante konsekvenser.

Påstander om terrorisme. De siste dagene har vi blitt fortalt av kinesiske myndigheter at Kina har vært offer for terrorisme. Angrepet skal ha skjedd i Kashgar i den autonome kinesiske provinsen Xinjiang. Ifølge kinesiske myndigheter ble 16 politimenn drept og 16 såret av en taxisjåfør og en grønnsakshandler fra området. Vestlig journalister som følger OL – fra ”strengt kontrollerte” Beijing – var raske til å omfavne informasjonen til kinesiske myndigheter og har kalt hendelsene det verste terrorangrepet mot Kina i moderne tid. I den sammenheng er det verdt å merke seg at verken den amerikanske foreningen for uighurer (UAA) kan bekrefte dette og at vestlige journalister som kom til det angivelige åstedet dagen etter det angivelige angrepet så noe som minnet om massedrap.

Man skal være forsiktig med å konkludere med hva som har skjedd. Mange uighurer frykter at militante aksjoner mot kinesiske myndigheter i forbindelse med OL bare vil slå tilbake på dem selv og føre til undertrykking. De vil derfor ikke assosiere seg med eller bekrefte slike aksjoner. For det andre kan det hende at lokale myndigheter i Kashgar er flinke til å rydde opp etter slike aksjoner. En tredje mulighet er at det ikke har vært en aksjon. Et viktig spørsmål tvinger seg uansett på: hvorfor skjedde det i et område fjernt fra OL-byen og uten uavhengige bekreftelser på udåden?

Fokus Xinjiang. Lenge har kinesiske myndigheter ”avdekket” og ”avverget” terrorangrep fra uighurer. I følge kinesiske myndigheter var 18 personer arrestert i forkant av angrepet i Kashgar. Disse skal være trent opp utenfor Kina, i følge kinesiske myndigheter. Også i mars i år – etter massive protester mot fakkelstafetten i Vesten – fikk vi ”avsløringer” om terrorplot. Da rapporterte kinesiske medier at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring uken i forveien og at det i januar 2008 ble avdekket terrorplaner mot OL.

Sikkerhetsarbeid før OL. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 1 milliard amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. Mye av ”sikkerheten” som blir etablert kan også brukes etter at lekene er avsluttet. Kravet om sikkerhet gir myndighetene nye muligheter til å forbedre overvåkningsapparatet sitt og utvikle et nytt system for overvåkning og kontroll. Siden det er i alles interesse at sikkerhetstiltakene er av høyeste standard, får Kina full tilgang på markedets beste overvåkningsutstyr. Når ministeren for offentlig sikkerhet, Zhou Yongkang, sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme og ekstremisme skjønner vi at det ikke bare er Al-Qaida han tenker på. Modernisering av overvåkningssystemet kan bidra til at Kina beholder et totalitært grep på politiske dissidenter og minoriteter også etter OL.

Vestlig hjelp til overvåking. Og her får de god hjelp av Vesten og vestlige bedrifter. To eksempler viser det. De siste årene har kinesiske myndigheter presset store amerikanske mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina.

Kinesiske myndigheter har også rustet opp overvåkningsanlegget sitt og gått til innkjøp av helt nytt utstyr. Beijing har innført et trådløst kommunikasjonssystem for å sikre god kommunikasjon mellom forskjellige politienheter og de har fått noe av det mest moderne overvåkningssystemet i verden, IBMs Smart Surveillance System (S3), for å overvåke kjøpesentre, friområder, busstasjoner og sportsarenaer. Under OL blir det dessuten satt opp en egen helikopterflåte for å overvåke luftrommet og transportsystemet i Beijing, Shanghai, Chomgqing, Shengzhou og Nanjing.

Paradoks. Det er et paradoks at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon, samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kommer etter mye negativ omtale av Kina i internasjonale medier.

Definisjon av sikkerhet. Det er vanskelig å definere sikkerhet. Det som er helt klart i forbindelse med sikkerhetsarbeidet i forkant av OL er at Kina og vestlige land og bedrifter definerer sikkerhet forskjellig. I Vesten dreier sikkerhet seg mest om at OL skal være fritt for voldelige aksjoner og kriminalitet. For Kina dreier sikkerhet seg i hovedsak om kulturell, politisk, territoriell og økonomisk stabilitet. Når de som tar seg av sikkerheten i Beijing ikke skiller mellom forskjellige begreper av sikkerhet kan sikkerhetsarbeidet få uante konsekvenser. Og dette blir ennå mer usikkert når pressen nører opp under ubekreftede rapporter fra kinesiske myndigheter. Spørsmålet er hvordan man skal kurere dette syndromet.

Dobbel dobbeltmoral

Tips til journalister i Beijing I: hvis kinesiske myndigheter stenger internettsider du ønsker å se, gjør følgende: send en skjermdump av Googles treffliste med siden du ønsker til en kollega i Norge. Fortell hvilken side du vil se. Så åpner kollegaen siden for deg og sender teksten til deg som et vedlegg i en e-post. Da får du lest innholdet på nettsiden. Tungvint, men effektivt!

Kinesisk nettsensur. Så enkelt er det ikke for kinesere som ikke har kontakter utenfor Kina. Det er her problemet virkelig ligger når vi vurderer nettsensuren i Kina. På dette området skinner dobbeltmoralen til både IOC og vestlige journalister igjennom.

Dobbeltmoral I: IOC har fått mye kritikk for at de ikke har fulgt opp sine lovnader om at OL vil føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Denne kritikken er riktig og gal på samme tid.

På den ene siden står det ingenting i de juridisk bindende avtalene mellom IOC og den kinesiske OL-komiteen om menneskerettigheter for den jevne kineser. Dokumentene dreier seg mest om hvordan OL skal organiseres og en del om miljøproblemene i Beijing. Det eneste som står om menneskerettigheter dreier seg om presse-, tale- og trykkefrihet for journalister som kommer utenfra. Når IOC-representanter snakker om at de har bidratt til å forbedre menneskerettigheter i Kina er det ofte denne avtalen de referer til. Og på dette området har det skjedd endringer. Mellom 1. januar 2007 og 17. oktober 2008 har utenlandske journalister hatt bedre kår enn tidligere. De har blant annet kunnet reise rundt i Kina mer eller mindre fritt og fått muligheten til å snakke med stort sett hvem de vil. Selvfølgelig med visse unntak. Samtidig tror jeg IOC har ønsketenkt høyt og håpet på at OL i seg selv skal bidra til forbedringer i Kina. De siste Amnesty-rapportene viser imidlertid at det ikke har vært tilfelle. Mye av kritikken mot IOC har nettopp tatt tak i IOCs ønsketenkning og tolket ønsketenkningen som lovnader.

På den andre siden viser det klare skillet mellom rettighetene til utenlandske og kinesiske journalister at IOC bruker en selektiv definisjon av presse-, tale- og trykkefrihet: den gjelder kun utenlandske journalister. Dette er IOCs dobbeltmoral. Det er ikke fullstendig presse-, tale, og trykkefrihet under OL hvis ikke alle som er i Kina omfattes av disse rettighetene. På den måten kan ikke IOC skilte med dette som en fullstendig seier på dette området. I beste fall er dette en delseier.

Dobbeltmoral II: Siden arbeidsforholdene har blitt bedre for utenlandske journalister i forkant av OL har vi hørt få klagerop fra journalister i denne kategorien om dårlige arbeidsforhold. Vi har også fått sett og lest flere saker om og med kinesere enn før. Mange av reportasjene har gitt oss et innblikk i kinesernes nasjonalisme, deres stolthet av Beijing-OL og en gang i blant deres vrede over dårlige sosiale forhold. Men med en gang de samme journalistene eller deres kolleger ikke kommer inn på sine favorittnettsider når de ankommer Beijing blir det store oppslag og rop om kinesisk sensur. Kinesiske myndigheter får passet påskrevet og får beskjed om at dette viser myndighetenes sanne ansikt. Samtidig blir IOC beskyldt for å kompromisse med kinesiske myndigheter.

Det er vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd om nettsensur i Kina den siste uken om nettsensur. Ennå er det uklart om IOC hadde gjort avtaler med kinesiske myndigheter eller ikke, og om kinesiske myndigheter var ute etter å ramme utenlandske journalister eller om dette var en sideeffekt av generell nettsensur. Uansett viser saken utenlandske journalisters dobbeltmoral: de store skrikene kommer når de selv er rammet. I denne sammenheng er det fristende å ty til Arnulf Øverland.

Fra dobbel dobbeltmoral til enkel moral? Dobbeltmoral fører sjelden til noe godt. Den kan gi kortsiktige seire, men kan skade den gode sak på lang sikt. Det kan hende at IOCs fokus på utenlandske journalister i dette OL og utenlandske journalisters fokus på god mediedekning for egne mediehus har dempet kritikken mot IOC og fra journalistene. Men denne situasjonen bør også starte en debatt om hvilke menneskerettigheter IOC skal fremme ved tildeling av framtidige OL og om vestlige journalister i større grad skal konsentrere seg om rettighetene til dem som virkelig møter sensur. Skjer det en endring på disse områdene kan framtidig kritikk rettes mot dem som virkelig skader menneskerettighetene og de som er skadelidende av overgrep.

Tips til journalister i Beijing II: Det vil garantert være brudd på menneskerettighetene i Kina etter OL. Tenk på det når avspaseringsskjemaene skal fylles ut etter et slitsomt OL.

Tips til IOC: Ta en titt på OLs tildelingskriterier på OL-konferansen i København neste år!