UEFAs politiske krumspring

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

Æres den som æres bør…

Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?

OL – hvem kjemper mot hvem?

Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?

Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.

Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.

Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.

Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.

Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.

Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.

Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.

Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.

Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.

Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.

Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.

OL-våpenhvilen brutt!

Kaukasus og OL. Flere har spurt meg om hva krigen mellom Russland og Georgia over Sør-Ossetia har å si for Beijing-OL og Kina. Tilsynelatende kan spørsmålet virke tåpelig. For det første kan det innvendes at OL blir uviktig når tusenvis av sivile liv går tapt på grunn av en unødvendig maktdemonstrasjon i Kaukasus. For det andre har ikke konflikten over Sør-Ossetia noen direkte forbindelse til Kina og OL.

OL-våpenhvilen. Men så enkelt er det ikke. I fjor fikk Kina vedtatt en olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling, slik alle vertsnasjoner har gjort siden OL på Lillehammer i 1994. I korte trekk går våpenhvilen ut på at man under OL skal la all krigføring ligge og kun fokusere på olympisk forbrødring. Russland og Georgia skrev også under på denne resolusjonen. På den måten har Russland og Georgia brutt den olympiske våpenhvilen på lekenes første dag! Dette er verken bra for Kina og IOC som ønsker at OL skal bidra til en mer harmomonisk verden. Men mest av alt er det trist for dem som er offer for krigen.

Preger Beijing-OL. Et vedvarende tema i debatten om OL er om det er riktig å arrangere olympiske leker når det foregår brudd på menneskerettigheter – både i og utenfor vertsnasjonen. Bare tre ganger er OL avlyst på grunn av krig (1916, 1940 og 1944). Beijing-OL kommer helt sikkert til å gå sin gang til tross for stridighetene i Georgia. Men konflikten i Kaukasus kommer på flere måter til å prege lekene. Kinesiske myndigheter har henstilt de krigførende partene til å innføre våpenhvile i tråd med OL-våpenhvilen og FNs generalsekretær har bedt Russland og Georgia til å følge den olympiske ånd.

Krigen har – utover henstillingen om å håndheve OL-våpenhvilen – også preget lekene på andre måter. Under åpningsseremonien ble Vladimir Putin pepet ut da den russiske OL-troppen kom inn på stadion og det var svært stille på tribunen da Georgia defilerte foran Kinas mannsterke politbyrå. Slik så og hørte det i hvertfall ut fra sofaen i Oslo. Det er usikkert om dette vare en reaksjon på den voldelige konflikten som utspant seg i Russlands nabolag eller om det var en reaksjon på alle de russiske dopingavsløringene i forkant av OL.

Sportslig forbrødring? Videre har vi kanskje sett forsøk på sportslig forbrødring mellom Russland og Georgia. Etter at det brøt ut krig med Russland vurderte Georgia å trekke seg fra OL. Det gjorde de ikke, og på søndag endte russeren Natalia Paderina og georgieren Nino Salukvadze sammen på seierspallen i luftpistolskyting. Dette tok fokuset bort fra den kinesiske vinneren og mange bilder ble tatt av de to jentene da de omfavnet hverandre etter medaljeoverrekkelsen. En talskvinne for IOC har i denne sammenheng uttalt at Georgias tilstedeværelse i OL er et godt eksempel på hvor sterk den olympiske ånd er. Men det spørs hvor ”åndelig” dette var når vi vet at georgiske utøvere som ønsket å dra hjem ble truet med flere års utestengelser fra sine idretter hvis de ikke ble igjen i Beijing. Vi ser her et eksempel på en konflikt mellom alvorlig lek og blodig krig.

Maktpolitikk trumfer OL. OL-våpenhvilen er ikke mye verdt når maktpolitikken rår. Det har vi sett før. USA sa f.eks. etter terrorangrepene 11. september 2001 at de ikke kunne håndheve våpenhvilen under vinterlekene i Salt Lake City i 2002. Til det var kampen mot terrorisme for viktig. Og det er lite som tyder på at den russiske presidenten Medvedev og statsministeren Putin vil gå ut og si at de venter med resten av kampene for å ta hensyn til OL.

Russland, sport og krig. Idrettshistorien er spekket med politikk og politiske markeringer som følge av krig og okkupasjon. Og Russland/Sovjetunionen har flere ganger vært i sentrum. I Melbourne i 1956 ble vannpolokampen mellom Ungarn og Sovjetunionen bokstavlig talt et blodbad da ungarske utøvere sloss mot sovjetiske vannpolospillere i protest mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn det samme året. Og 62 nasjoner boikottet lekene i Moskva i 1980 etter at Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan i 1979. For å nevne to eksempler. Det blir spennende å se om Russland fremmer forslag om OL-våpenhvile i forkant av sitt eget OL i Sotsji i 2014 og om en slik våpenhvile vil bli overholdt.

Kamp på volleyballbanen. Det er vanskelig å si om problemene i Kaukasus kommer til å prege resten av OL. Den første testen på det kommer på onsdag når Russland og Georgia møtes i sandvolleyball...