Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan?

Semifinale. Onsdag 30. mars finner en av årets mest politiserte idrettsbegivenheter sted i Mohali i India. Da spiller India og Pakistan semifinale i cricket-VM (ICC World Cup). Forholdet mellom India og Pakistan har vært svært dårlig siden terrorangrepet i Mumbai i november 2008. Cricket-kampen blir brukt som ramme for politiske samtaler om grensesamarbeid i kampen mot terrorisme, narkotikatrafikk og handel med falske penger. Spørsmålet er om cricket – som er en besettelse i begge land – er den riktige rammen for å skape et bedre forhold mellom de to fiendene.

Invitasjon. Dagen etter at India kvalifiserte seg til semifinalen mot Pakistan (24. mars) inviterte Indias statsminister Manmohan Singh Pakistans president Asif Ali Zardari og statsministeren Yusuf Raza Gilani til å se kampen sammen med ham. Etter en dags betenkning takket statsministeren ja og samtidig ble det arrangert et todagers møte mellom utenriksministrene til de to landene for å finne løsninger på politiske problemer som har oppstått både før og etter bombingen i Mumbai. Når cricket-kampen starter onsdag sitter den indiske og pakistanske statsministeren side ved side på tribunen. Det er en sjelden begivenhet. Ennå er det usikkert om de to statsministrene vil ha egne møter i etterkant av kampen. Skulle så skje er det ikke umulig at det blant annet blir offentliggjort en avtale om fangeutveksling – fanger som er fengslet for terrorhandlinger på begge sider av grensen.

Cricket-diplomati. Cricket har vært brukt som ramme for forsoning mellom de to landene siden 1977. Da turnerte India Pakistan for å signalisere nye tider etter krigen mellom de to i 1971. Krigen førte blant annet til opprettelsen av Bangladesh. Men det var først i 1987 at cricket-diplomatiet startet som et viktig politisk virkemiddel. Da dro Pakistans president Zia ul-Haq overraskende til Jaipur i India for å se en cricket-kamp. Han håpet at sjokkbesøket skulle bidra til å dempe konflikten mellom India og Pakistan over Kashmir, en konflikt som blusset opp etter at ul-Haq kom til makten. Neste store begivenhet var i 2003/4 da India turnerte i Pakistan – en begivenhet som ble svært populær i begge land. Dette var fire år etter at India og Pakistan gikk til krig mot hverandre – den verste militære konfrontasjonen siden krigen i 1971. Suksessen skyldtes kanskje at ingen toppolitikere var involvert i cricket-kampene? I 2005 dro Pakistans president Pervez Musharraf til New Dehli for å se cricket og for å markere tøvær mellom India og Pakistan. Tre år etter var forholdet like ille – på grunn av terrorhandlinger i India, med pakistanere involvert.

Terrorfrykt. En kombinasjon av voldsom interesse for kampen og stor frykt for terrorisme gjør at det er et enormt sikkerhetsopplegg rundt kampen. 3000 politifolk vil patruljere rundt i gatene i Mohali og over 1000 politifolk vil passe på spillerhotellet til de to lagene. Anti-luftskyts vil bli satt opp, kommandosoldater vil hjelpe tusenvis av sikkerhetsfolk som er stasjonert i og utenfor stadion og en egen sikkerhetsstyrke (Special Protection Group) vil stå til disposisjon.

Fred? Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan? Neppe. For det første skapes ikke fred og forsoning mellom to fiender gjennom idrett. Det er harde politiske handlinger som både skaper fred og krig. Men idretten – og i dette tilfellet cricket – kan bidra til forsoning etter at den verste politiske støvføyka har lagt seg. For det andre er cricket like viktig for begge land. Begge hater å tape – særlig en VM-kamp. Det kan føre til at cricket-kampen skygger for den politiske tilnærmingen mellom de to landene. Cricket-diplomatiet minner om pingpong-diplomatiet mellom Kina og USA i 1971, da det amerikanske bordtennislaget overraskende ble invitert til Kina av Mao. Den store forskjellen er at amerikanerne visste de kom til å tape bordtennisturneringen. Et tap kan virke forsonende. For det tredje viser erfaringene med cricket-diplomati at det virker best når nasjonale myndigheter holder seg unna og ikke legger for mye prestisje i cricketkampene (1977 og 2003/4). Denne gangen prøver politikerne å slå politisk mynt på kampen.

Nye utfordringer. India har aldri tapt mot Pakistan i VM-sammenheng, mens Pakistan vant det forrige store oppgjøret i 2009. Skulle Pakistan endelig slå India i en VM kamp står nye politiske utfordringer for tur - på cricket-banen. Da kan de nemlig møte Sri Lanka i finalen. Det blir et nytt kapittel i cricket-diplomatiet. I 2009 ble det lankesiske laget angrepet da de var på vei inn på stadion i Lahore i Pakistan – fem mennesker ble drept og seks spillere skadet. Det såret er ennå ikke leget…

For å lese mer om cricketdiplomatiet anbefaler jeg to bøker:

1. Arne Næss-Holm (2008) Batting For Peace
2. Rahul Bhattacharya (2005) Pundits from Pakistan: On Tour With India, 2003-04.

Cricket løsningen for Hamid Karzai?

Mandela og Karzai. Nelson Mandela brukte rugby for å samle regnebuenasjonen Sør-Afrika. Hamid Karzai bruker cricket for å samle afghanere. Vinner Karzai på cricketbanen?

Cricket? Forrige helg dominerte åpningen av OL og NATO-offensiven i Afghanistan nyhetsoverskriftene. Dødsfallet til den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili satt sitt sørgelige preg på OL-sendingene, mens sivile tap under krigshandlingene i Afghanistan var overskriftene fra Afghanistan. Cricketmiraklet til det afghanske cricketlandslaget har fått langt mindre omtale.

Kvalifisert til VM! Lørdag vant Afghanistan over Irland i finalen i kvalifiseringsturneringen til Twenty20-VM som finner sted på De vestindiske øyer i april. Finalen ble spilt i Dubai. Det blir første gang Afghanistan deltar i en internasjonal seniorturnering av dette formatet. Og laget har støtte fra høyeste hold – Hamid Karzai har gitt laget finansiell garanti og han har hatt møter med spillerne for å gi dem moralsk støtte. Det har vært vellykket. Tidligere har Afghanistan spilt mot land som Argentina og Tanzania. Nå er det Australia, England og India som står for tur. En real klassereise på idrettsbanen for det afghanske laget!

Banket USA! Den søteste seieren kom ikke i finalen, men i gruppespillet. Da spilte Afghanistan mot – av alle land – USA. Amerikanerne hadde fått ”wild card” til turneringen og var svært usikre på kampen mot afghanerne. Ikke bare er USA en dårlig cricketnasjon, men de var også usikre fordi de spilte på usikker arabisk grunn og mot en motstander som kunne bruke idrettbanen til å gi dem en symbolpolitisk nesestyver. Amerikanske myndigheter tok også kampen på største alvor – de måtte få godkjent reiseplaner og aktiviteter utenom kampdager av den amerikanske ambassaden i De forente arabiske emirater og FBI var koblet inn for å sikre laget og gi det informasjon om hvordan de skulle oppføre seg under mesterskapet.

Godt nytt? Når NATO-offensiven i Afghanistan er over og Twenty20-VM nærmer seg – og hvis Hamid Karzai overlever de politiske tumultene som en slik offensiv nødvendigvis bringer med seg – kan norske medier og myndigheter belage seg på å kommentere afghansk cricket. Vi trenger alle gladsakene vi kan få fra krigsmyra Afghanistan! Også wickets! Så spørs det om cricket kan bidra til å samle landet?

Terrorfrykt stenger overgangsvinduet

Alt er relativt. Det er feil å tro at overgangsvinduet i engelsk Premier League er det mest spennende og konfliktfylte i disse tider. Overgangsvinduet i indisk cricket er uten tvil det mest kontroversielle og mest eksplosive i disse januardager.

Twenty20. Twenty20 er den nye cricketformen som i dag blir spilt i 16 land. Dette er kortformen av cricket – en kamp varer i ca. tre timer og rammen rundt kampene minner mye om amerikansk og britisk idrett. Her er tepauser byttet ut med cheerleadere og overgangssystemet er sydd over samme lest som amerikanske baseball og engelsk fotball. Denne cricketformen har blitt populær blant ungdom og drar inn store summer i tv-inntekter, og det er indisk Premier League som er den mest populære – og det er her sprengkraften er størst.

Ingen pakistanere. 19. januar var overgangsvinduet i indisk Premier League åpent i to timer. 97 spillere fra 12 land ble tilbudt Twenty20-klubber i India. 66 spillere fikk være med i budrunden, deriblant 11 pakistanske spillere. Indisk Premier League kjøpte 11 spillere fra 11 land, men ingen fra Pakistan. Hvorfor?

Indiske cricketeiere ljuger. Begrunnelsen til indiske klubbeiere var blant annet tilgjengeligheten til pakistanske spillere og visumtrøbbel. Begge argumentene er vikarierende. Pakistan har ikke planlagte landskamper under seriespillet i indisk Premier League og India gir som regel visum til alle pakistanske cricketspillere som ønsker det. Et tredje argument er at de ikke trenger pakistanske spillere fordi de indiske spillerne på de samme plassene på laget er like gode som de pakistanske. Dette er i beste fall jug. Pakistan er regjerende verdensmestere i Twenty20 og har flere av verdens beste cricketspillere i denne idretten.

3 og en halv krig. Hovedgrunnen til å unnlate pakistanere i den indiske eliteserien i Twenty20 er politiske. Siden 1947 har India og Pakistan kjempet tre kriger og i 1999 kom det nesten til en fjerde. Terrorangrepet i Mumbai i 2008 skapte ytterligere ondt blod mellom de to landene. I 2009 foregikk det indiske Twenty20-mesterskapet samtidig som det indiske parlamentsvalget og indiske myndigheter ønsket å utsette mesterskapet av sikkerhetshensyn, og pakistanske cricketmyndigheter valgte å holde pakistanske cricketspillere unna mesterskapet på grunn av den hatefulle stemningen etter Mumbai-angrepet. Til slutt ble mesterskapet flyttet til Sør-Afrika.

Hinduistiske nasjonalister. Samtidig er det en frykt i India for at hinduistiske nasjonalister vil reagere på flere pakistanere i indisk cricket. Muligheten for cricketterror er overhengende. I mars 2009 angrep terrorister en buss med lankesiske cricketspillere i Lahore – åtte ble drept og seks ble skadet. Når man vet at mange voldelige hinduistiske nasjonalister er mot kulturelt samkvem med Pakistan og ønsker å forby sportslig utveksling med Pakistan blir presset på indiske klubbeiere stor.

Hvem faen er Michael Owen? Spekulasjonene om Michael Owen spiller for Liverpool eller Manchester United eller en annen klubb blir puslete sammenlignet med cricketens overgangsproblemer. Hvem sa at cricket er en gentlemanssport?

Ikke første terrorangrep på idrettsutøvere siden München 1972!

Aftenposten tar feil! Etter terrorangrepet på det srilankesiske cricketlaget i Lahore trekker nesten alle nyhetsmedier paraleller til tragedien i München i 1972. Aftenposten hevder til og med at dette er det første angrepet på idrettsutøvere siden Svart September drepte 11 israelske utøvere og trenere under lekene i 1972. Dette er feil!

Flere terrorangrep mot idrettsutøvere. Det er mange måter å definere hva som er en idrettsutøver, og det er enda flere måter å definere hva som er et terrorangrep. Men til tross for definisjonsmangfoldet har det vært flere terrorangrep på idrettsutøvere siden 1972. Terroreksperten Louis Mizell talte mellom 1972 og 2004 168 terrorangrep på idrettsarrangementer. Ikke alle var myntet på utøverne, men noen var det. I 1987 døde for eksempel 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet. I 2002 drepte selvmordsbombere 11 franske soldater, to pakistanere og New Zealands fysioterapeut da de angrep spillerhotellet til det newzealandske laget i Karachi. Ingen spiller ble drept, men dette var helt tydelig et angrep også på det gjestende laget. I 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka.

Perspektiv. Dette er bare noen eksempler på at det har vært terrorangrep rettet mot idrettsutøvere etter 1972. Det er viktig at man ikke ser seg blind på store idrettsbegivenheter og idrettsarrangementer når man skal sette terrorhandlinger i perspektiv. At angrepet i Lahore har større symbolsk betydning enn andre angrep på idrettsmenn og at angrepet i Lahore på den måten kan sammenlignes med det som skjedde i 1972 er en annen sak.

Taiwans viktige kamp

Kina og den olympiske bevegelse. Kinas tilknytning til den olympiske bevegelse har hele tiden vært dominert av konflikten med Taiwan. Fra den kommunistiske revolusjonen i 1949, da Mao tok makten og Chiang Kai-shek flyktet til det som i dag er Taiwan – men som i OL konkurrerer under navnet Kinesisk Taipei – og til i dag har det vært bitter strid mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan, både på og utenfor idrettsbanen. Den olympiske rivaliseringen kan nå sitt klimaks på fredag. Da møtes Taiwan og Kina til baseballkamp. Og her er Taiwan favoritter. Uansett utfall av kampen kan Kina framstå som vinner.

Kinesisk protest. Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958 blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979 og har etter det deltatt i alle OL siden Moskva-OL i 1980. Etter forsoningen mellom Kina og USA på begynnelsen av 1970-tallet – blant annet gjennom det mye omtalte pingpong-diplomatiet – har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse. Fra da av har Kina behandlet Taiwan-spørsmålet som én stat – to nasjoner – slik IOC også gjør det.

Men konflikten mellom Kina og Taiwan har allikevel preget opptakten til årets leker i Beijing.

Fakkelstaffetten. Det kanskje tydeligste eksemplet på konflikten mellom Kina og Taiwan før årets leker fikk vi se da programmet for fakkelstafetten ble lagt fram. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta imot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Taiwan med på.

OL-våpenhvilen. Konflikten kom også tydelig fram da OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling i oktober i fjor. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang i FNs historie at en resolusjon har fått tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Resolusjonen før årets leker er allikevel spesiell. For det første er tilslutningen til årets våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken.

Cricket-diplomati. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tomé & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Og vinneren er Kina! Idrettsstormakten Kina leder allerede medaljestatistikken i OL, og mye tyder på at Kinas verste politiske rivaler, USA og Japan, havner bak dem på listen når OL er slutt. Taiwan kommer ikke til å prege medaljestatistikken denne gangen heller, men kan allikevel ta en viktig seier hvis de slår Kina på baseballbanen. Skulle imidlertid Kina komme likt med USA på medaljestatistikken, skal du ikke se bort fra at Kina vil regne inn eventuelle taiwanske medaljer (i tillegg til eventuelle medaljer Hong Kong tar). Det betyr at uansett hvordan Taiwan gjør det under Beijing-lekene, vinner Kina...

Boikott Zimbabwe? (oppdatert 29. juni)

Sikkerhetsrådet og sportssanksjoner. I 1991 inkluderte FNs sikkerhetsråd for første gang sport i en resolusjon om sanksjoner mot et land. I resolusjon 724 innførte FN sanksjoner mot land som hadde sportslig samkvem med Jugoslavia. Det førte blant annet til at Jugoslavia ble utestengt fra fotball-EM i 1992, og til at Danmark vant mesterskapet etter å ha fått den ledige plassen fra Jugoslavia. Denne utestengelsen var svært ydmykende for de jugoslaviske myndighetene og ble sett på som blodig urettferdig av den jevne jugoslav, særlig serberne. Da sanksjonene opphørte i 1996 snakket serberne fortsatt om den tapte muligheten til å hevde seg i fotball-EM fire år tidligere. Bør FN føre den samme politikken i tilfellet Zimbabwe?

Voldelige Zimbabwe. FNs sikkerhetsråd ba Zimbabwe avlyse valget på grunn av volden i landet. Dette påvirket ikke Mugabe som er i lomma på det militære maktapparatet. Men hva om Zimbabwe blir utestengt fra OL og/eller Kina blir bedt om å komme på banen for å få Zimbabwe til å endre kurs, og at Zimbabwe blir utestengt fra fotball-VM i Sør-Afrika i 2010?

Boikott som realpolitikk. OL-boikott er realpolitikk. Statsledere i land med sterke økonomiske bånd til Kina (f.eks. USA, Frankrike, Tyskland) er mer villig til å vurdere å utebli fra åpnings-seremonien i OL og til å koble OL opp mot menneskerettighetsbrudd i Kina enn statsledere og land som ønsker å komme inn på det kinesiske markedet (f.eks. Norge). De som fremmer politiske markeringer og boikott har ingenting å tape på en eventuell aksjon, mens de som ønsker økt økonomiske samarbeid med Kina kan sette dette på spill ved å koble sport og politikk. At den kinesiske ambassadøren til Norge truer med at handelsavtaler mellom Norge og Kina settes på spill hvis norske politikere uteblir fra åpningsseremonien i Beijing 8. august viser en slik kobling, og at frykten kan være reell. På den andre siden har Norge lite å tape på kritikk av Zimbabwe. Det så vi da Jens Stoltenberg med støtte fra EU sterkt kritiserte Zimbabwes politikk tidligere i år.

Gordon Brown i fella. Storbritannias Gordon Brown merker realpolitikken i idretten mer enn noen annen. I utgangspunktet ønsket han en mer Kina-kritisk linje sammenlignet med sin forgjenger Tony Blair. Men han har møtt vanskeligheter fordi Storbritannia skal holde sommer-OL neste gang. Rop om boikott av Beijing-OL kan slå tilbake på London-OL i 2012. Han er også programforpliktet til å delta på avslutningsseremonien under årets leker for å ønske velkommen til London i 2012. Men overfor Zimbabwe har statsminister Brown gått inn for idrettsboikott.

Boikott av Zimbabwe. På grunn av Zimbabwes omfattende brudd på menneskerettighetene har den britiske regjeringen gått inn for cricketboikott av Zimbabwe. Brown og hans regjering ønsker å hindre at Zimbabwes cricketlandslag kommer til Storbritannia for å spille to planlagte cricketturneringer neste år. Den britiske regjeringen har vært i samtaler med det engelske og walisiske cricketforbundet om mulighetene for å avlyse de planlagte kampene. Samtidig har Storbritannias utenriksminister David Milliband sagt at cricketkamper mot Zimbabwe i Strobritannia vil gi verden feil signaler. Men den britiske regjeringen går ikke inn for total idrettsboikott av Zimbabwe fordi det vil ramme idrettsutøvere fra Zaimbabwe som er aktive i Storbritannia, som f.eks. Manchester City-spilleren Benjani Mwaruwari og golfspilleren Nick Price.

Cricket og boikott. Det er ikke første gang cricket blir koblet til den politiske utviklingen i Zimbabwe. I 2003 nektet engelske cricketspillere å dra fra Cape Town til Harare for å spille VM-kamp med argumenter om dårlig sikkerhet. Etter tre dagers forhandlinger valgte de allikevel å spille kampen. To av spillerne markerte sin protest mot Mugabes regime med å gå med svarte armbånd. I 2004 nektet en av "fast bowlerne" til England å spille kamper i Harare og Bulawayo av moralske årsaker. I 2005 nektet New Zealands regjering å gi visum til cricketspillere fra Zimbabwe, og i 2007 nektet Australias statsminister det australske cricketlandslaget å dra til Zimbabwe fordi han ville forhindre at Mugabe skåret propagandapoeng på kampene mot Australia.

Tøffingen Brown. Gordon Brown har lagt seg på en tøffere linje mot Zimbabwe enn sin forgjenger. Brown nektet blant annet å delta på EU-Afrika-toppmøtet i Portugal i desember 2007 fordi Mugabe var der. Og nå bruker han cricket som virkemiddel. Bortsett fra at det engelske og walisiske cricketforbundet må betale en bot på ca. 225000 engelske pund hvis de avlyser kampene mot Zimbabwe er det lite som står på spill for den britiske regjeringen ved en cricketboikott av Zimbabwe.

Koblingen til OL. Har denne saken noe med OL å gjøre? Ja, definitivt! For det første viser den at idrettsboikott enkelt fremmes når det ikke er noe å tape på det – verken politisk eller økonomisk. For det andre kan rop om cricketboikott skygge for andre virkemidler i kampen mot Mugabes regime. Hvorfor presser ikke Gordon Brown kinesiske myndigheter til å stoppe sin pengestøtte til Zimbabwe?

OL i Montreal ble preget av at 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk være med i OL etter at de hadde spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. IOC avfeide sakene med at rugby ikke var en olympisk gren. Cricket har ikke vært en olympisk gren siden 1900, men kan likevel komme til å prege OL i framtiden. Om ikke i år, så kanskje i 2012...

Intern strid i Sør-Afrika. De fleste kommentatorer mener at Sør-Afrika sitter med nøkkelen til en løsning i Zimbabwe. Og Sør-Afrika har mye å tape på konflikten i nabolandet. Internt i Sør-Afrika er det uenighet om hvordan man skal tilnærme seg Mugabe. President Thabo Mbeki fører en myk linje, mens ANC-lederen Jacob Zuma mener Sør-Afrika bør innta en tøffere linje. Nelson Mandela ventet lenge før han fordømte Mugabe og hans metoder, noe som holdt på å ødelegge Mandelas 90-årsfeiring og jubileumskonsert i London 27. juni, da flere menneskerettighetsaktivister truet med å demonstrere under konserten i Hyde Park hvis ikke Mandela tok et oppgjør med Mugabe.

Zimbabwe og fotball-VM i Sør-Afrika. Sør-Afrika er en stormakt i det sørlige Afrika og har økonomisk makt over Zimbabwe. Og Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM i 2010. Om ikke Sør-Afrika raskt tar et oppgjør med Mugabe og bidrar til at Zimbabwe kommer inn på et demokratisk spor kan dette lett smitte over på Sør-Afrikas VM-forberedelser. I den sammenheng står Sør-Afrika overfor flere utfordringer.

På grunn av problemene i Zimbabwe har mange flyktet fra landet til Sør-Afrika. Dette har skapt uro og vold i Sør-Afrika. Løser ikke disse voldsproblemene seg står Sør-Afrika overfor et betydelig sikkerhetsproblem i forkant av VM. Fra før er vold og kriminalitet et alvorlig problem for de sørafrikanske VM-arrangørene. Problemene i Zimbabwe har forsterket disse. For det andre kan internasjonalt press øke mot Sør-Afrika om ikke landet tar ansvar overfor Zimbabwe. Og jo nærmere man kommer fotball-VM, jo større er sannsynligheten for at problemene i Zimbabwe blir knyttet til mesterskapet. I verste fall kan dette bli Sør-Afrikas "Tibet-problem" og føre til rop om boikott av mesterskapet på grunn av Sør-Afrikas uklare linje. Boikott av fotball-VM er kanskje et usannsynlig scenario - det har vel aldri hendt før - men denne koblingen kan allikevel skape negativ blest om mesterskapet. Bare dét gir Sør-Afrika et incentiv til å ordne opp raskt. Mer sannsynlig er det at det kommer krav om å utestenge Zimbabwe fra internasjonal fotball (og annen idrett) og muligheten til å kvalifisere seg til mesterskapet i Sør-Afrika. Slik Jugoslavia ble utestengt fra fotball-EM i 1992. Det kan være et sterkt signal til Mugabe og hans terrorvelde, og det er også et språk folk flest skjønner. Av alle idrettsboikotter og utestengelser gjennom tidene er utestengelsen av Sør-Afrika fra den internasjonale idrettsbevegelsen den mest effektive. Det bidro til at apartheidregimet falt. Kanskje idrettskortet er en del av løsningen i dette tilfellet også?

Perspektiver. Man skal være forsiktig med å redusere politisk vold og demokratisk sammenbrudd til et spørsmål om deltagelse i fotball-VM eller cricketturneringer. Zimbabwe er ikke en stor fotballmakt, men en diskusjon av Zimbabwes rolle i internasjonal idrett kan påvirke det nasjonale ordskiftet og den nasjonale stemningen i Zimbabwe. Innfører FN sanksjoner mot Zimbabwe som også innbefatter sport vil Zimbabwes VM-kvalifisering stå i fare. Det vil også gjøre det lettere for Gordon Brown og det engelske og walisiske cricketforbundet å slippe unna boten de blir pålagt om de nekter Zimbabwe å spille cricket i Storbritannia neste år. Når det gjelder OL tyder lite på at kineserne ønsker å utestenge Zimbabwe fra OL og vil sikkert ikke støtte et resolusjonsforslag om sportsboikott før årets leker. Men når det gjelder fotball-VM har Kina ingenting å tape på et slikt forslag.

Får vi se sikkerhetsrådet vedta en sportssanksjon av Zimbabwe? Og har en slik resolusjon noen effekt? det vil tiden vise...

Våpenhvile med sprengkraft?

OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!

Cricket truer Taiwan

Verken Kina eller Taiwan er cricketnasjoner. Kina er løst knyttet til Det internasjonale cricketforbundet (International Cricket Council) og Taiwan har ingen tilknytning i det hele tatt. Allikevel engasjerer de seg i cricket i andre land. Kina for å isolere Taiwan internasjonalt, Taiwan for å få internasjonal anerkjennelse.

I dag er det bare 24 stater som anerkjenner Taiwan som selvstendig stat. Fire av disse statene ligger i Karibia. Det er stor interesse for cricket i Karibia, og derfor har Kina investert stort i cricket der for å få karibiske stater til bryte båndene med Taiwan. Bare på de vestindiske øyer har Kina brukt $132 millioner på cricketfasiliteter de siste årene. Antigua har fått $55 millioner for å bygge Sir Vivian Richards Cricket Stadium, Jamaica har fått $30 millioner for å bygge Trelawny Stadium, og de 70000 som bor på Dominica har i snitt fått $1600 hver i form av cricketinvesteringer, veier og avløpssystemer. Til sammenligning har Det internasjonale cricketforbundet budsjettert med $70 millioner for å promotere cricket på verdensbasis. Dette cricketdiplomatiet fikk nylig de to vestindiske øyene, Grenada og Dominica, til å bryte de diplomatiske båndene med Taiwan.

Den avtagende støtten på de vestindiske øyer har i sin tur fått Taiwan til å dra opp lommeboka. $21 millioner er brukt på cricket på den lille øya St. Kitts & Nevis, og $12 millioner på den enda mindre øya St. Vincent. Taiwan trakk også Grenada inn for retten i New York City for å få tilbake penger for en arena de hadde bygget på øya fordi kinesiske myndigheter bygget den opp igjen etter at den Taiwan-sponsete arenaen ble feid på sjøen under en orkan.

Kinas engasjement i Karibia viser landets voksende politiske og økonomiske innflytelse. I tillegg til cricketdiplomatiet presser kinesiske myndigheter øyer i Karibia med å svarteliste dem som turistmål hvis de anerkjenner Taiwan som selvstendig stat. På sikt kan dette ramme økonomien til karibiske øyer som får sine største inntekter fra turisme. Spørsmålet er om Kina overdriver betydningen av de karibiske øyene i Taiwan-spørsmålet. Kina har nå større diplomatisk nærvær i Karibia enn i USA!

Kina tar sikte på å kvalifisere seg for Cricket-VM i 2019. Så spørs det da om Kinas cricket-diplomati spiller fallitt når de begynner å slå karibiske øyer på cricket-banen?