Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan?

Semifinale. Onsdag 30. mars finner en av årets mest politiserte idrettsbegivenheter sted i Mohali i India. Da spiller India og Pakistan semifinale i cricket-VM (ICC World Cup). Forholdet mellom India og Pakistan har vært svært dårlig siden terrorangrepet i Mumbai i november 2008. Cricket-kampen blir brukt som ramme for politiske samtaler om grensesamarbeid i kampen mot terrorisme, narkotikatrafikk og handel med falske penger. Spørsmålet er om cricket – som er en besettelse i begge land – er den riktige rammen for å skape et bedre forhold mellom de to fiendene.

Invitasjon. Dagen etter at India kvalifiserte seg til semifinalen mot Pakistan (24. mars) inviterte Indias statsminister Manmohan Singh Pakistans president Asif Ali Zardari og statsministeren Yusuf Raza Gilani til å se kampen sammen med ham. Etter en dags betenkning takket statsministeren ja og samtidig ble det arrangert et todagers møte mellom utenriksministrene til de to landene for å finne løsninger på politiske problemer som har oppstått både før og etter bombingen i Mumbai. Når cricket-kampen starter onsdag sitter den indiske og pakistanske statsministeren side ved side på tribunen. Det er en sjelden begivenhet. Ennå er det usikkert om de to statsministrene vil ha egne møter i etterkant av kampen. Skulle så skje er det ikke umulig at det blant annet blir offentliggjort en avtale om fangeutveksling – fanger som er fengslet for terrorhandlinger på begge sider av grensen.

Cricket-diplomati. Cricket har vært brukt som ramme for forsoning mellom de to landene siden 1977. Da turnerte India Pakistan for å signalisere nye tider etter krigen mellom de to i 1971. Krigen førte blant annet til opprettelsen av Bangladesh. Men det var først i 1987 at cricket-diplomatiet startet som et viktig politisk virkemiddel. Da dro Pakistans president Zia ul-Haq overraskende til Jaipur i India for å se en cricket-kamp. Han håpet at sjokkbesøket skulle bidra til å dempe konflikten mellom India og Pakistan over Kashmir, en konflikt som blusset opp etter at ul-Haq kom til makten. Neste store begivenhet var i 2003/4 da India turnerte i Pakistan – en begivenhet som ble svært populær i begge land. Dette var fire år etter at India og Pakistan gikk til krig mot hverandre – den verste militære konfrontasjonen siden krigen i 1971. Suksessen skyldtes kanskje at ingen toppolitikere var involvert i cricket-kampene? I 2005 dro Pakistans president Pervez Musharraf til New Dehli for å se cricket og for å markere tøvær mellom India og Pakistan. Tre år etter var forholdet like ille – på grunn av terrorhandlinger i India, med pakistanere involvert.

Terrorfrykt. En kombinasjon av voldsom interesse for kampen og stor frykt for terrorisme gjør at det er et enormt sikkerhetsopplegg rundt kampen. 3000 politifolk vil patruljere rundt i gatene i Mohali og over 1000 politifolk vil passe på spillerhotellet til de to lagene. Anti-luftskyts vil bli satt opp, kommandosoldater vil hjelpe tusenvis av sikkerhetsfolk som er stasjonert i og utenfor stadion og en egen sikkerhetsstyrke (Special Protection Group) vil stå til disposisjon.

Fred? Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan? Neppe. For det første skapes ikke fred og forsoning mellom to fiender gjennom idrett. Det er harde politiske handlinger som både skaper fred og krig. Men idretten – og i dette tilfellet cricket – kan bidra til forsoning etter at den verste politiske støvføyka har lagt seg. For det andre er cricket like viktig for begge land. Begge hater å tape – særlig en VM-kamp. Det kan føre til at cricket-kampen skygger for den politiske tilnærmingen mellom de to landene. Cricket-diplomatiet minner om pingpong-diplomatiet mellom Kina og USA i 1971, da det amerikanske bordtennislaget overraskende ble invitert til Kina av Mao. Den store forskjellen er at amerikanerne visste de kom til å tape bordtennisturneringen. Et tap kan virke forsonende. For det tredje viser erfaringene med cricket-diplomati at det virker best når nasjonale myndigheter holder seg unna og ikke legger for mye prestisje i cricketkampene (1977 og 2003/4). Denne gangen prøver politikerne å slå politisk mynt på kampen.

Nye utfordringer. India har aldri tapt mot Pakistan i VM-sammenheng, mens Pakistan vant det forrige store oppgjøret i 2009. Skulle Pakistan endelig slå India i en VM kamp står nye politiske utfordringer for tur - på cricket-banen. Da kan de nemlig møte Sri Lanka i finalen. Det blir et nytt kapittel i cricket-diplomatiet. I 2009 ble det lankesiske laget angrepet da de var på vei inn på stadion i Lahore i Pakistan – fem mennesker ble drept og seks spillere skadet. Det såret er ennå ikke leget…

For å lese mer om cricketdiplomatiet anbefaler jeg to bøker:

1. Arne Næss-Holm (2008) Batting For Peace
2. Rahul Bhattacharya (2005) Pundits from Pakistan: On Tour With India, 2003-04.

For mange stille minutter?

Minuttinflasjon. På tippeligaens første helg markerte tippeligalagene katastrofen i Japan med å holde ett minutts stillhet. Tradisjonen med ett minutts stillhet strekker seg tilbake til før første verdenskrig, men har for alvor blitt en del av idretten de siste årene. Det er snakk om minuttinflasjon. På idrettsarenaene markerer vi i dag katastrofer, enkeltpersoner med klubbtilhørighet, enkeltpersoner uten klubbtilhørighet, kjendisers bortgang, voldelige dødsfall og fredelige dødsfall. Spørsmålet man da må stille er om hvor grensen for slike markeringer går. Hvem kan markeres med ett minutts stillhet? Holder det med ett minutt? Og hvorfor gjør man det?

Det første minuttet. Det er vanskelig å si nøyaktig når tradisjonen med ett minutts stillhet startet. I England ble kong Edward VIIs dødsfall markert med ett minutts stillhet i 1910, det samme ble forliset av Titanic i 1912. Men den første offentlige organiserte stillhetsmarkeringen ble gjennomført i kjølvannet av den første verdenskrig. Da ønsket Kong Georg V å minnes alle de falne britene. Tidspunktet var 11.11.1919 kl. 1100. Sammen med sine rådgivere hadde kongen diskutert seg fram til at to minutter var passende. De hadde både diskutert ett minutt, som de mente var for kort, og fem minutter som de mente var for langt. Helt siden da har britene sørget over de falne med to minutters stillhet den 11. november – med unntak av andre verdenskrig, da man flyttet sørgetiden til den andre søndagen i november for ikke å stoppe industriproduksjonen.

Fire minutter. Etter dette har det gått inflasjon i stillhetsøvelsen – ikke bare i antall, men også i lengde. Og det er ofte politiske motiver som ligger bak. I et forsøk på å samle EU etter kranglingen om Irak-krigen foreslo den irske statsministeren – som ledet det irske EU-formannskapet i 2004 – tre minutter stillhet for å markere terroraksjonen i Madrid i 2004. Dette er Europas første tre-minutters stillhet. Amerikanerne fulgte opp samme år med fire minutters stillhet for å minnes terroraksjonen 11. september 2001. De fire minuttene symboliserte de fire flyene som sørget for katastrofen. Tre minutters stillhet ble også arrangert i 2005 til minne om tsunami-ofrene i Asia og for å minnes terroraksjonen i London i 2005. I Norge gikk Bondevik i bresjen for tre minutters stillhet for tsunami-katastrofen i 2005. Flere og flere ønsker å markere noe trist med ett minutts eller flere minutters stillhet. Dette gjelder også på idrettsbanen.

Årets minutter. I 2011 har vi i Norge allerede vært vitne til flere markeringer. Tippeligaen har markert katastrofen i Japan, en håndballturnering i Tromsø har hatt ett minutts stillhet for en trafikkulykke i Lavangsdalen, Start og Sandnes Ulf hadde ett minutts stillhet for Svein ”Matta” Mathisen, og flere håndballklubber sto stille for en trafikkdød Levanger-spiller. Det er sikkert mange flere og alle som deltar på disse markeringene blir alltid beveget og berørt. Det er fine stunder. Det sterkeste minuttet jeg har opplevd var i forbindelse med treningskampen mellom Vålerenga og Lyn i 2005. Da var det helt stille i begge leire i Vallhall for å minnes de 150000 døde i tsunamien i Asia, og da spesielt familiemedlemmene til Lyn-trener Espen Olafsen. Etter det jeg husker var det Vålerenga som tok initiativet til dette minuttet. Ikke et øye var tørt og det viste at rivaliseringen mellom de to Oslo-lagene er småtterier sammenlignet med andre store ting i livet. Samtidig er det viktig å stille spørsmålet om hvor grensen går for slike markeringer.

Mange grunner. De fem norske eksemplene jeg har nevnt omfatter markering av en katastrofe som strengt tatt ikke har noe med norsk idrett å gjøre (Japan i år), støtte til en trener som spiller på et annet lag (Vallhall 2005), spiller på et lag som er berørt (Levanger), flere ungdomslag som er berørt (Tromsø) og en trener- og spillerlegende som minnes (Mathisen). I tillegg veit vi at supportere, krigshelter, byoriginaler og ansatte noen ganger får ett minutts stillhet. Men det er også noen som ikke får ett minutt stillhet. Kanskje ufortjent? Og noen som strengt tatt ikke burde fått hele stadioner til å bli stille?

Den religiøse dimensjonen. Det er også en religiøs dimensjon ved ett minutts stillhet. Det er som oftest død og tragedie dette handler om. Mange hevder at fotball er religion. Er ett minutts stillhet en forlengelse av religionen inn på idrettsarenaen eller er det en forflatning av sorgarbeid? Etter massakren i Dunblane i 1996 rykket overhodene i den katolske kirken i Storbritannia ut og sa at det ikke var ett minutts stillhet man trengte, men bønn for de døde og etterlatte. Stillhet bringer deg ikke nærmere gud, mente de. For de fleste handler dette ikke om gud, men om ettertanke. Det veit Jesper Mathisen godt – sønnen til Svein Matta Mathisen. Da han sto stille ett minutt forrige helg til minne om katastrofen i Japan, tenkte han kun på tapet av sin egen far. Det skal mer enn et par til minutter for å bli ferdig med noe sånt.

Ett minutts applaus. Det siste tilskuddet til markeringer av dødsfall og katastrofer er applaus. George Best fikk ett minutts applaus på Old Trafford etter sin død. Det samme fikk den tidligere Liverpool-spilleren Avi Cohen i desember i fjor. Denne skikken er ikke etablert i Norge ennå, men vi kan være trygg på at diskusjonen kommer både før og etter at en slik beslutning er tatt. Hvem får æren?

Hvor mange minutter får jeg? Det store spørsmålet for meg er om det på ett eller annet idrettsarrangement blir holdt ett minutts stillhet etter min bortgang. Kanskje flere minutter? Det er ikke sikkert jeg fortjener det?

Vålerengas svarte panter – Lillestrøms hvite tiger

Norges ukjente fotballbohem. Dette er den ukjente historien om Norges glemte keeperbohem. I 1950-årene var Jann Brynjar Samstad en av Norges beste fotballkeepere. Og den mest spesielle. Han spilte blant annet for Vålerengen og Lillestrøm.

Først i svart. Jann Samstad kom til Kapp fra Snåsa via Steinkjer i 1953. I Kapp var han den første som ikke kom fra distriktet. Nesten alle på laget bodde innen en halv kilometer fra banen. Det første han forlangte etter innmeldelsen i Kapp, var svart genser og svart bukse, genseren uten strikk i livet. Samme året begynte den sovjetiske storkeeperen Lev Yashin også å bruke helsvart drakt. Det var på klubblaget Dynamo Moskva, før han spilte sin første landskamp. Jeg våger påstanden om at Samstad var før Yashin med denne drakta, kanskje den første i verden!? Kapp gjorde det svært godt sesongen 1953–54. Men ingen kunne stoppe Vålerenga fra opprykk til Hovedserien. De ble imidlertid påført ett tap, og det var mot Kapp. Søndag 16. mai vant Kapp 3–2 hjemme mot VIF. Og Jann spilte ifølge referatene en usedvanlig god kamp. Det må den eneveldige oppmannen Helmuth Steffens i Oslo-klubben ha merket seg, for få uker etter meldte Jann overgang til VIF.

Plaster på såret. Bare få dager etter at han var kommet til Oslo, ble han tatt ut til åpningskampen mot Viking i Stavanger. VG skrev etter kampen: «Som et godt plaster på såret for tapet av Hansen [halfen Einar Hansen hadde gått fra VIF til Viking i løpet av sommeren] hadde VIF fått overgang fra Kapps keeper Jann Samstad. Samstad kom til VIF først i slutten av forrige uke, og lagledelsen tok straks sjansen på å ta ham med til Stavanger, men han fikk først beskjed om å spille et par timer før kampen.» VIF tapte 0–4. Det skulle gå mange uker før han voktet buret igjen. Han satt på reservebenken mens den unge veteranen, 25-årige Arild Andresen, som debuterte for VIF allerede i 1947, fortsatt hadde tillit

Dommern baner vei. Det var en spesiell situasjon i en kamp mot Fredrikstad i begynnelsen av oktober som gjorde at Andresen plutselig la opp og åpnet veien for Jann. Etter at ballen hadde gått over dødlinja, sparket en FFK-spiller ballen til keeper Andresen slik at han kunne ta utspill. VIF-keeperen triksa litt med ballen, og den gikk over målstreken. Dommeren mente ballen aldri hadde vært over dødlinja og dømte mål. Dermed gikk FFK opp i ledelsen 3–2 (sluttresultat 3-3). «Blir det dømt mål på dette, så slutter jeg å sparke fotball! Og du burde også slutte å dømme!» sa Andresen til dommeren. Keeperen holdt ord, og kampen mot Fredrikstad ble hans siste VIF-kamp. Fra neste seriekamp, som også var årets siste, var Jann fast førstekeeper. Han spilte hele våren året etter og seks kamper høsten 1955. Jann spilte sin siste kamp for VIF 18. september 1955, og da hadde han ifølge VIFs offisielle statistikk i løpet av en og en halv sesong spilt 14 toppseriekamper for laget.

Keeperdrakt forvirrer motstanderen. Janns store forbilde var den danske landslagskeeperen Per Henriksen (1929–2007). Han var fem år eldre enn Jann og spilte hele livet for Boldklubben Frem i København. Han debuterte på klubbens A-lag i 1949 og spilte den første av 14 A-landskamper i 1953. Han hadde kølsvart, kraftig, bølgende hår og imponerende store never og hadde oppnavnet «Sorte-Per». Han var muligens den første keeperen i verden som stilte i helt hvit keeperdrakt – for å forvirre angriperne, som han selv sa. Per var uhyre populær i Danmark, både på og utenfor banen, ikke minst hos det kvinnelige publikum. Av den grunn ble han også kalt «Per Valentino». Han kunne fri til publikum med diverse utenomsportslige innfall. I en kamp kjøpte han en is og spiste mens han voktet buret. I en annen tok han bilder under kampen med sitt medbrakte fotoapparat.

Først i hvitt. Det var mye ved Per Henriksen som Jann beundret og gjerne ville ta etter. Ikke minst den hvite drakten. Han så sitt ideal i landskampen mot Danmark på Ullevaal i begynnelsen av september 1955. Per Henriksen – i kritthvit drakt – spilte en praktkamp. Resultatet ble 1–1. Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Jann hadde også ravnsvart hår. Men han hadde også en «vitenskapelig» begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest seg til at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han var den første keeperen i Norge i hvit keeperdrakt! Og det var Steinkjer som fikk æren av denne debuten.

Fugla er grønne. Jann kom til LSK i 1958 med en hvit og en grønn drakt og ville gjerne bruke begge draktene. Den hvite var den han hadde brukt på Steinkjer. Den grønne ville han skifte til i andre omgang eller hvis det ble ekstraomganger i cupkamper. Ledelsen i klubben holdt imidlertid hardt på at keeperen skulle stå i svart. Kaptein Rolf Wahl nektet Jann å bruke den hvite drakten i cupfinalen mot Skeid.

Briljant keeper. Jann Samstad sammenlignes med kroaten Vladimir Beara (født 1928) og var landslagskeeper for Jugoslavia i mange sesonger og av Lev Yashin regnet som verdens beste keeper i 1950-årene. Beara ble kalt «ballettdanseren med hender av stål» og tilførte noe nytt til det å være keeper. I norsk sammenheng gjorde også Jann Samstad det.

Arnt-Erik Selliaas har gravd fram denne fascinerende historien. Mer om fotballbohemen kan du lese om i Kumur - årsskrift for Snåsa historielag, nr. 29, 2008.

Etterlengtet teknologi for sportsidioter?

Redningen? Er du typen som gjerne skulle hatt med deg alle høydepunktene til all verdens sportssendinger på tv på direkten? Da er det håp om en mer målrettet og rasjonell hverdag. Teknologien skal hjelpe oss til å time tv-tittingen slik at vi ikke går glipp av viktige begivenheter på direktesendt tv. Spørsmålet er hvilken idrett det går utover. Og om det dreper noe av sjarmen ved idretten?

Multitasking. Jeg har – til min families store forargelse – utviklet en ekstrem ferdighet i radio-tv-data-mobiltelefon-multitasking på dager med mye idrett på tv – samtidig og i tett rekkefølge. For ikke å gå glipp av viktige hendelser kan jeg ha en fotballkamp på tv uten lyd, en annen kamp på radioen, pc’en på med liveoppdateringer av andre idrettsbegivenheter og den andre tv’en på med tekst-tv. Og jeg får stort sett med meg det meste – bortsett fra når jeg må på do. Dette er det ingen andre i familien eller i nabolaget som skjønner noe av – verken at jeg får med meg noe som helst eller at det er noen vits. Ikke sjelden kommer det et Ja!Faen! samtidig fordi to lag jeg følger med på slipper inn og skårer samtidig. Denne formen for multi-tasking er slitsom – for meg og andre – men nå kan dette ta slutt.

I forkant. Det skal et firma i California sørge for. Firmaet Thuuz har matet datamaskinene sine med forskjellig kampstatistikk og regnet ut sannsynligheten for når de mest interessante hendelsene i en kamp skal komme. Denne statistikken bruker de på tre måter. For det første kan de på bakgrunn av statistikken gi tv-titteren varsel i forkant av det som sannsynligvis blir et høydepunkt i kampen. For det andre kan de gi et tilbud til dem som ønsker å se andre hendelser enn det den vanlige seer ville være interessert i – dette er en løsning for de som ønsker informasjon utover det som er vanlig. For det tredje gir dette nye muligheter for dem som driver med spill på kamper. Verktøyet Thuuz har utviklet gjør det mulig å tippe på nye tippeobjekter – som for eksempel hvor lang tid det tar å ta cornere, gjennomsnittslengden på dommerens pipeblåsing og hvor mange ganger keeperen spytter seg i hendene. Den siste muligheten er en måte å holde seerne ved tv-skjermen på, de som kanskje ellers ville ventet på signalet om at snart kommer det noe interessant.

Lunsjdreper? Hvilke konsekvenser får dette for idretten og sportsidioten som ønsker å få med seg alt. Utviklerne hevder at denne teknologien er bedre egnet på baseball enn på fotball. Samtidig kan dette påvirke fotballen. Statistikken vi ser på tv i dag dreier seg ofte om hva som har skjedd de siste fem minuttene (for eksempel ballbesittelse). Nå kan vi kanskje finne ut hva som kan skje de neste fem minuttene? Skulle flertallet av de som ser fotball på tv benytte seg av denne teknologien må tv-selskapene tenke nytt om reklameinntekter. Hvis laget ditt som regel er best de siste fem minuttene, er det mye reklamepenger som går til spille de første 85 minuttene av kampen hvis alle slår på kampen i denne korte perioden. For det andre kan det gi noen sære lunsjdiskusjoner – ”keeperen på laget mitt sparket fem ganger i den venstre stanga og ni ganger i den høyre når han tok femmeter”, er ett eksempel på en lunsjdreper. Sportsidiot får nytt innhold. For det tredje kan det åpne for ”kampfiksing” slik vi for eksempel har sett i cricket i det siste. Hvis det går an å tippe på hvor mange innkast spiller nummer 2 på et bestemt lag tar de ti første minuttene av en kamp, kan denne spilleren eller laget hans fint greie å manipulere antall innkast uten at det nødvendigvis går ut over slutteresultatet i kampen. Samtidig kan mange tippere bli snytt for penger på innkast.

Døden for NRK? I rusen etter VM-suksessen i Holmenkollen og NRKs uhemmede skryt av seertallene sine, er det fristende å kjøre noen tankeeksperiment. Hvor lenge hadde gjennomsnittsnordmannen sette på herrenes femmil hadde han/hun hatt mulighet om å bli varslet på mobiltelefon når det lønte seg å slå på tv’en? Ved siste passering av Hellner-bakken? Hadde vi fått signal om å slå på tv’en i kombinert hopp? Og hvilke utslag hadde forskjellen på intervallstart og fellesstart gjort på varslingssystemet? Og i en slik situasjon, holder det for NRK å måle antall seere? Hva med antall minutter tv-titting? Jeg bare spør...

Historisk fotballkamp på Vestbredden!

Ikke siden 1948. Onsdag 9. mars spilles en historisk fotballkamp på Vestbredden. Da skal Palestina spille den første kvalifiseringskampen i fotball på Vestbredden siden 1948 og staten Israel ble opprettet. Da møter Palestina Thailand på Faisal Al-Husseini stadion. Oppgjøret i Bangkok endte 1-0 til Thailand. Første gang Palestina spilte hjemmkamp på Vestbredden var mot Jordan i 2008. Dette er en kvalifiseringskamp til London-OL og Fatah-partiet, som dominerer de palestinske selvstyremyndighetene, ser på dette som et viktig skritt på veien mot et større selvstyre og en fredelig framtid.

OL-prosessen. Palestina har vært deltagernasjon i OL siden Atlanta-OL i 1996, og skulle de kvalifisere seg til fotballturneringen i London-OL neste år vil det være et viktig veiskille for de palestinske myndighetene. Tidligere i år inngikk det palestinske fotballforbundet en samarbeidsavtale med sitt israelske motstykke etter mye kulissearbeid fra IOC og Jacques Rogge. I mai i år er planen å formalisere dette samarbeidet som blant annet skal gjøre det lettere for palestinere å forberede seg til OL. Skulle dette vise seg å bli et fruktbart samarbeid har idretten og den olympiske familie i stor grad bidratt til fredsprosessen mellom palestinere og israelere. Kanskje får det navnet OL-prosessen?

OL som frigjøringsarena. For palestinerne har OL vært en viktigere frigjøringsarena enn for mange andre land. Da Svart September angrep den israelske troppen under OL i München i 1972, og drepte 11 israelske utøvere og trenere, ble mange for første gang oppmerksomme på det palestinske folk og på palestinernes krav om selvstendighet. Mye takket være denne voldelige aksjonen begynte det internasjonale samfunnet å ta det palestinske spørsmålet på alvor, noe som blant annet førte til at PLO-leder Yassir Arafat for første gang fikk tale i FNs generalforsamling i oktober 1974, og at PLO senere fikk observatørstatus i FN.

Tallet er 1972. Nesten på dagen 40 år etter tragedien i München kan palestinere risikere å spille OL-kamp mot Israel i London. Eller mot et forent Storbritannia som i mai i år kommer til å fortelle oss om hvordan de skal organisere sitt nygamle landslag i sitt eget OL. Sist gang britene stilte med et forent landslag i fotball var nettopp i 1972! Både forsoningen mellom Israel og Palestina og gjenforeningen på de britiske øyer vil være historisk – det ene kanskje mer gledelig enn det andre?

Kvinneidrettsrevolusjon i Midt-Østen?

Kvinnerevolusjon. Al Jazeera har kalt det som skjer i Midt-Østen i disse dager for feministrevolusjonen. Grunnen er at kvinnene står i fremste rekke i protestene mot autoritære ledere, særlig i Tunisia og Egypt. Nyhetskanalen hevder også at kvinnenes sterke deltagelse har gjort demonstrasjonene mer fredelig enn det ellers kunne vært. Vil det som skjer i Midt-Østen også smitte over på idretten?

Få forbilder. Kvinnelige idrettsforbilder er få i denne delen av verden. I de største mesterskapene er det få kvinner som representerer og/eller som gjør det bra i idrett. Det finnes knapt en håndfull stjerner som er født i denne delen av verden. Marokkanske Nawal El Moutawakel vant olympisk gull på 400m hekk i OL i Los Angeles i 1984. Hun var den første afrikanskfødte muslimen som greide en slik bragd. I 1995 tok Ghada Shouaa fra Syria VM-gull i syvkamp, en bedrift hun gjentok i OL i Atlanta i 1996. Disse to er blant få store kvinnelige idrettsutøverne fra Midt-Østen. Det betyr ikke at det ikke deltar kvinner fra Midt-Østen. I Asia-lekene i Kina i fjor var det store kontingenter med kvinner. Iran hadde for eksempel med 92 kvinner, Qatar 56 og Jordan 32.

Verstingen. Versting i klassen er Saudi-Arabia. De hadde ikke med en eneste utøver i Asia-lekene. De har heller aldri hatt noen kvinnelige utøvere med i OL. Nest verst i Asia-lekene var Oman som kun hadde med én tennisspiller, Fatma al-Nabhani. Det er ironisk at Saudi-Arabia i 2010 fikk styreplass i FNs nyopprettede kvinnebyrå – på bekostning av Iran. Plassen fikk de i hvert fall ikke på grunn av godt kvinnearbeid på idrettsbanen. Det gjenstår å se om FN-organet påvirker Saudi-Arabia i riktig retning eller om Saudi-Arabia påvirker byrået i sin kvinnefiendtlige retning?

Lyspunkter. Men det er lyspunkter for kvinner i Saudi-Arabia. Og det er innenfor hestesport det skjer. I forkant av OL i Beijing fikk Saudi-Arabia sin første kvinnelige representant i en OL-delegasjon. Arwa Mutabagani fikk jobb som coach for ridetrenerne og rytterne til Saudi-Arabia. Like oppløftende er det at Dalma Rushdi H Malhas tok bronse i ungdoms-OL i Singapore i fjor, nettopp i ridning. Ridning står sterkt blant kvinner i Midt-Østen. Et tegn på det er at prinsesse Haya fra Jordan er president i det internasjonale rytterforbundet. Hun ble i fjor gjenvalgt som president for fire nye år.

Iran og FIFA. Når man snakker om likestilling i idretten i Midt-Østen må man også se på hvordan de internasjonale idrettsorganisasjonene håndterer kvinner. Konflikten mellom Iran og FIFA i forkant av ungdoms-OL i fjor vitner om det. Saken startet med at FIFA nektet det iranske jentelaget å kle seg i hijab. Det fikk det iranske forbundet til å klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet forbudet. Argumentet var at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt var at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). I denne saken kunne det virke som frontene mellom den muslimske verden og FIFA var fastlåst. Men det bør den ikke være. Tilsynelatende logiske argumenter på begge sider kan plukkes fra hverandre. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige grupper muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen. At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007, da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I fjorårets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moteriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Mange kvinnekamper. Det gjenstår mange kvinnekamper på idrettsarenaen i Midt-Østen og det blir spennende å se om den politiske revolusjonen i de nord-afrikanske landene smitter over på andre land i Midt-Østen. Det vi kan håpe på er at en saudiarabisk kvinne vinner OL-gull i London 2012. Det vil både gi London-OL og likestillingskampen i Midt-Østen et løft!

IOC og ulovlig gambling

Idrettens troverdighet. Tirsdag samlet IOC-president Jacques Rogge sportsministre, internasjonale idrettsorganisasjoner, spillselskaper og politisjefer fra hele Europa for å sette søkelyset på ulovlig gambling. Støttet av tall fra Interpol om en kraftig vekst i ulovlig gambling hevder den mektige IOC-sjefen at idretten er i stor fare: illegal gambling truer troverdigheten til hele idretten – ikke bare OL.

Kriminelle syndikater. Og det er et stort illegalt marked. Interpol-sjef Ron Noble sier at det bare i Asia omsettes for ca. 500 milliarder US dollar på det illegale markedet. Her blir gamblingen styrt av kriminelle syndikater. De siste fire årene har Interpol arrestert mer enn 6500 mennesker for involvering i illegal gambling. Disse personene har vært med på virksomhet som har omsatt for ca. 2,3 milliarder US dollar. Det er småpenger i den store sammenhengen. Sterkere lut må til for å komme dette til livs.

Rogges metode. Troverdigheten til idretten skal reddes på to måter, i følge Rogge. For det første at det opprettes et byrå tilsvarende det internasjonale antidopingbyrået WADA der også FN, Europarådet og internasjonale idrettsorganisasjoner skal spille en viktig rolle. For det andre at eksisterende spillselskaper skjerper innsatsen for å få bukt med ondet.

Opphavsrett. Spillselskapenes rolle er det ømme punktet i denne saken. For det første foreslår Rogge at spillselskapene skal sette av penger til arbeid mot illegal gambling. For det andre mener han at de samme selskapene skal betale en viss del av omsetningen til de internasjonale idrettsorganisasjonene som har idrettsarrangementene det tippes på. Det siste er en diskusjon om idrettens opphavsrett til egne arrangementer (Intellectual Property Rights).

Mer kontroll, mer penger. Kontroll med illegal gambling og muligheten for inntekter til for eksempel IOC må ses i sammenheng. Noe annet er naivt. Rogge har rett når han sier at ulovlig gambling kan true idretten. Kampfiksing er ofte tett knyttet til ulovlig gambling. I tillegg er det umulig å kreve penger med begrunnelsen opphavsrett av de ulovlige virksomhetene. Jo mer av tippingen som kanaliseres gjennom lisensierte selskaper, jo større potensial er det for økte inntekter for for eksempel IOC.

Enigheten stopper. Internasjonale spillselskaper er enig med Rogge om at mer av omsetningen bør gå gjennom dem. Men der stopper enigheten. De er i mot at de skal betale dobbelt for å hjelpe IOC. Ett grep de kan ta for å komme ulovlig gambling til livs er å innføre spill på olympiske idretter som det ikke er mulig å spille på i dag. Det vil i hvert fall gi noen av dem som spiller illegalt et alternativ. Men spranget fra et slikt tiltak og over til at de skal kanalisere noe av omsetningen over til idrettene det spille s på er langt.

Limbo. Måten spillselskapene håndterer IOCs utspill vil påvirke deres maktstilling. Blir de mer offensive i kampen mot ulovlig gambling skal du ikke se bort i fra at et internasjonalt spillselskap i framtiden kan bli en av IOCs hovedsponsorer. Er de lite samarbeidsvillig kan IOC etablere sitt eget spillselskap. Skulle det siste skje vil debatten om opphavsrett ta en ny vending.

Mektigere IOC? I Frankrike og Australia betaler tippeselskaper en viss andel av omsetningen tilbake til idrettene det tippes på. Skulle IOC (og FIFA) få gjennomslag for dette i Europa og etter hvert hos lisensierte selskaper i Asia kan IOC og andre idrettsorganisasjoner bli verdens største mottagere av tippemidler. Det vil gjøre dem enda sterkere enn de er i dag.