Historisk fotballkamp på Vestbredden!

Ikke siden 1948. Onsdag 9. mars spilles en historisk fotballkamp på Vestbredden. Da skal Palestina spille den første kvalifiseringskampen i fotball på Vestbredden siden 1948 og staten Israel ble opprettet. Da møter Palestina Thailand på Faisal Al-Husseini stadion. Oppgjøret i Bangkok endte 1-0 til Thailand. Første gang Palestina spilte hjemmkamp på Vestbredden var mot Jordan i 2008. Dette er en kvalifiseringskamp til London-OL og Fatah-partiet, som dominerer de palestinske selvstyremyndighetene, ser på dette som et viktig skritt på veien mot et større selvstyre og en fredelig framtid.

OL-prosessen. Palestina har vært deltagernasjon i OL siden Atlanta-OL i 1996, og skulle de kvalifisere seg til fotballturneringen i London-OL neste år vil det være et viktig veiskille for de palestinske myndighetene. Tidligere i år inngikk det palestinske fotballforbundet en samarbeidsavtale med sitt israelske motstykke etter mye kulissearbeid fra IOC og Jacques Rogge. I mai i år er planen å formalisere dette samarbeidet som blant annet skal gjøre det lettere for palestinere å forberede seg til OL. Skulle dette vise seg å bli et fruktbart samarbeid har idretten og den olympiske familie i stor grad bidratt til fredsprosessen mellom palestinere og israelere. Kanskje får det navnet OL-prosessen?

OL som frigjøringsarena. For palestinerne har OL vært en viktigere frigjøringsarena enn for mange andre land. Da Svart September angrep den israelske troppen under OL i München i 1972, og drepte 11 israelske utøvere og trenere, ble mange for første gang oppmerksomme på det palestinske folk og på palestinernes krav om selvstendighet. Mye takket være denne voldelige aksjonen begynte det internasjonale samfunnet å ta det palestinske spørsmålet på alvor, noe som blant annet førte til at PLO-leder Yassir Arafat for første gang fikk tale i FNs generalforsamling i oktober 1974, og at PLO senere fikk observatørstatus i FN.

Tallet er 1972. Nesten på dagen 40 år etter tragedien i München kan palestinere risikere å spille OL-kamp mot Israel i London. Eller mot et forent Storbritannia som i mai i år kommer til å fortelle oss om hvordan de skal organisere sitt nygamle landslag i sitt eget OL. Sist gang britene stilte med et forent landslag i fotball var nettopp i 1972! Både forsoningen mellom Israel og Palestina og gjenforeningen på de britiske øyer vil være historisk – det ene kanskje mer gledelig enn det andre?

Israel og Palestina sammen mot OL!

Kulturboikott av Israel? Fortsatt er det mange som diskuterer kulturboikott av Israel på grunn av Israels politikk overfor palestinerne, og særlig på grunn av den israelske blokaden av Gaza. Regner man idrett som en del av kulturbegrepet – det såkalte utvidete kulturbegrep – har diskusjonen om kulturboikott kanskje fått et nytt og viktig element. I midten av januar inngikk Israel og Palestina formelt idrettssamarbeid frem mot OL i London 2012.

Solidaritetstanken. De siste årene har det vært vanskelig for både palestinere og israelere å reise på internasjonale idrettsarrangementer. Dette har IOC mislikt sterkt og de har over en lengre periode prøvd å megle i konflikten. Både for å følge den olympiske solidaritetstanken og for å vise verdenssamfunnet at idrett kan spille en viktig rolle i fredsarbeidet.

Håp. Som en protest mot blokaden av Gaza arrangerte blant annet det palestinske fotballforbundet i fjor et alternativt fotball-VM i Gaza i forkant av VM i Sør-Afrika for å sette søkelys på den trange situasjonen der, men også for å vise håp. Håpet har blitt styrket med avtalen denne uken. Avtalen mellom den israelske olympiske komité, den palestinske olympiske komité og det palestinske fotballforbundet skal gjøre det lettere for utøvere, trenere og ledere å reise på treningssamlinger og til konkurranser og det skal bli enklere å få med seg utstyr. Begge de nasjonale olympiske komiteene skal samarbeide med nasjonale myndigheter for å etablere best mulig rammebetingelser for de to nasjonene i forkant av OL i London 2012.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. Det er med andre ord ikke vanskelig å finne negative idrettseksempler i denne regionen. Derfor er denne ukens avtale et positivt signal.

Kampen om Nobelpris. Det er usikkert om denne avtalen vil dreie diskusjonen om kulturboikott av Israel. Det jeg er sikker på er at dette blir en hendelse som ville telle i konkurransen mellom IOC-president Jacques Rogge og FIFA-president Sepp Blatter om å få Nobels fredspris. Etter at Sepp Blatter ga Qatar fotball-VM i 2022 har mange – merkelig nok – lansert Sepp Blatter som fredspriskandidat. Det blir for ingenting å regne skulle Rogge greie å forene Israel og Palestina på idrettsbanen – og det uten amerikanernes hjelp. Vi får håpe at samarbeidet i alle fall holder til sommeren 2012.

Ny jobb for Hareide? (oppdatert 28. mai 2008)

Fotballskoler på Haiti? Hva om Norge inngår samarbeid med Brasil om fotballskoler på Haiti? Og hva om Åge Hareide leder prosjektet? Og hva om Alanzinho blir norsk?

Norge til Haiti? Det er usikkert om Norge kommer til å sende norske soldater eller politimenn til Haiti. Det er vanskelig å vite hva som var grunnen til at norske myndigheter i det hele tatt ønsket å dra dit. En grunn kan være at Norge er i desperat jakt etter å komme seg inn i FN-operasjoner igjen. Norge har de siste årene nedprioritert oppdrag i blå hjelmer til fordel for NATO-ledete operasjoner. Det er selvfølgelig betenkelig ettersom Norge ønsker å stå fram som FNs høye beskytter. En annen grunn kan være at Norge ønsker et tettere samarbeid med Brasil. Dagens FN-operasjon på Haiti, MINUSTAH, blir ledet av en brasiliansk general og siden 2004 har Brasil hatt lederansvaret for operasjonen. Engasjement på Haiti kan bidra til økt og tettere samarbeid mellom Brasil og Norge. Også på fotballbanen.

FN-operasjoner på Haiti. Dagens FN-operasjon på Haiti er den femte i rekken siden 1993 (UNMIH 1993-1996, UNSMIH 1996-1997, UNTMIH 1997, MIPONUH 1997-2000, MINUSTAH 2004-2008). Nepal (1261), Brasil (1217), Uruguay (1149) og Jordan (1069) står for de største styrkebidragene (både militær og politi) på Haiti i dag. Skulle Norge stille med tropper på Haiti er det første gang at Norge deltar i FN-operasjoner på den karibiske øya. Det kan stilles spørsmål om hvor store militære styrker som trengs på Haiti. Det er ingen krig på Haiti, men stor sosial uro, høy kriminalitet og mye vold. Det kan derfor argumenteres for at Norge istedenfor soldater bør sende politimenn. I det hele tatt er det behov for alternative innfallsvinkler for å skape ro og orden på Haiti. Militære virkemidler kan kanskje skape umiddelbar ro, men det holder ikke i lengden. Kanskje er fotball løsningen?

Fotball og fredsbygging på Haiti. Fotball har vært brukt som virkemiddel for å skape ro og optimisme på Haiti tidligere. I 2004 sendte den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva (Lula) det brasilianske landslaget til Haiti etter ønske fra Haitis midlertidige statsminister Gerard Latortue. Latortue tok over etter at president Jean-Bertrand Aristide trakk seg og forlot landet i februar 2004. I et desperat forsøk på å skape ro og orden, og for å skaffe seg selv popularitet forslo han en fotballkamp mellom Haiti og Brasil. Til tross for at Brasil knuste Haiti 6-0 (Ronaldinho skåret 3 mål) ble det brasilianske laget tatt i mot som guder og mange politikere på Haiti mente at det brasilianske fotballaget var bedre fredsskapere og fredsbevarere enn all verdens utenlandske soldater og politimenn. Men det var ikke mye som lignet på fred da kampen gikk av stabelen. FN-styrker i stridsuniformer omringet banen som var beskyttet av piggtråd og store gjerder. Haitisk politi patruljerte arenaen med vaktbikkjer og helikoptre overvåket banen fra luftrommet. Dette for en fotballkamp i fredens tjeneste!

Santos i Kongo. Det er ikke første gang brasilianske fotballspillere er brukt i fredsøyemed. I 1969 dro det brasilianske laget Santos med Pele i spissen til Kongo for å spille mot lag i Kinshasa (Belgisk Kongo) og Brazzaville (franskkontrollert Kongo). Da Brasil ankom flyplassen i Kinshasa for så å dra videre til Brazzaville for å spille mot det kongolesiske landslaget ble det inngått våpenhvile mellom de krigførende partene i Kongo. Regjeringen i Kinshasa eskorterte Santos trygt til kampen mot Kongo (som ble spilt 19. januar 1969) og tilbake til Kinshasa. Da Santos kom til Kinshasa nektet den kongolesiske presidenten å slippe dem ut av lander før de hadde spilt mot et lokalt lag. 21. januar 1969 spilte Santos mot et sammenrasket kongolesisk ungdomslag og vant 2-0. Den kongolesiske presidenten var misfornøyd med resultatet og forlangte revansj før han ga slipp på Santos. 23. januar spilte derfor Santos mot Kinshasa Leopards. Santos vant kampen 3-2. Krigen i Kongo startet igjen rett etter at Santos hadde forlatt landet.

Fotball ikke sesam sesam. Kampene i 1969 og i 2004 viser at fotball ikke er noe sesam sesam og at fotballdiplomati krever en annen innfallsvinkel enn bare å satse på kjente fotballstjerner. Først og fremst krever vellykket sportsdiplomati at det er politiske løsninger på bordet før sporten tas i bruk som virkemiddel. For det andre er det viktigere og riktigere å satse på langsiktige prosjekter for at sport skal ha effekt.

Nytt bistandseventyr? I arbeidet med å få til et tettere samarbeid med Brasil har blant annet Erik Solheim vært på besøk i Brasil og besøkt fotballegenden Jorginhos skole for gatebarn i Guadalupe i Rio de Janeiro. Prosjektet Bola Pra Frente får støtte med rundt 900000 norske bistandskroner. Blir dette en suksess kan prosjektet tjene som modell for norsk tilnærming til Haiti og økt samarbeid mellom Brasil og Norge. Da kan Norge både samarbeide med Brasil og gi bistand til Haiti på et område vi har kompetanse.

Hareide blir stadig mer upopulær i Norge fordi han ikke leverer sluttspill til det norske folk. Kanskje han heller kan brukes til å skape fred i utlandet? I fredsarbeid er seier på banen ikke det viktigste. Da holder det i førets omgang med at man skaper samhold og god stemning innad i spillergruppa. På det området har Hareide gjort det godt: vi har ikke hørt et pip fra landslagsspillerne om Hareides framtid. Kanskje kan en slik løsning bli starten på to nye eventyr for Norge: et nytt fotballeventyr og et nytt bistandseventyr? Og da kan vi få god bruk for en norsk Alanzinho!