Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan?

Semifinale. Onsdag 30. mars finner en av årets mest politiserte idrettsbegivenheter sted i Mohali i India. Da spiller India og Pakistan semifinale i cricket-VM (ICC World Cup). Forholdet mellom India og Pakistan har vært svært dårlig siden terrorangrepet i Mumbai i november 2008. Cricket-kampen blir brukt som ramme for politiske samtaler om grensesamarbeid i kampen mot terrorisme, narkotikatrafikk og handel med falske penger. Spørsmålet er om cricket – som er en besettelse i begge land – er den riktige rammen for å skape et bedre forhold mellom de to fiendene.

Invitasjon. Dagen etter at India kvalifiserte seg til semifinalen mot Pakistan (24. mars) inviterte Indias statsminister Manmohan Singh Pakistans president Asif Ali Zardari og statsministeren Yusuf Raza Gilani til å se kampen sammen med ham. Etter en dags betenkning takket statsministeren ja og samtidig ble det arrangert et todagers møte mellom utenriksministrene til de to landene for å finne løsninger på politiske problemer som har oppstått både før og etter bombingen i Mumbai. Når cricket-kampen starter onsdag sitter den indiske og pakistanske statsministeren side ved side på tribunen. Det er en sjelden begivenhet. Ennå er det usikkert om de to statsministrene vil ha egne møter i etterkant av kampen. Skulle så skje er det ikke umulig at det blant annet blir offentliggjort en avtale om fangeutveksling – fanger som er fengslet for terrorhandlinger på begge sider av grensen.

Cricket-diplomati. Cricket har vært brukt som ramme for forsoning mellom de to landene siden 1977. Da turnerte India Pakistan for å signalisere nye tider etter krigen mellom de to i 1971. Krigen førte blant annet til opprettelsen av Bangladesh. Men det var først i 1987 at cricket-diplomatiet startet som et viktig politisk virkemiddel. Da dro Pakistans president Zia ul-Haq overraskende til Jaipur i India for å se en cricket-kamp. Han håpet at sjokkbesøket skulle bidra til å dempe konflikten mellom India og Pakistan over Kashmir, en konflikt som blusset opp etter at ul-Haq kom til makten. Neste store begivenhet var i 2003/4 da India turnerte i Pakistan – en begivenhet som ble svært populær i begge land. Dette var fire år etter at India og Pakistan gikk til krig mot hverandre – den verste militære konfrontasjonen siden krigen i 1971. Suksessen skyldtes kanskje at ingen toppolitikere var involvert i cricket-kampene? I 2005 dro Pakistans president Pervez Musharraf til New Dehli for å se cricket og for å markere tøvær mellom India og Pakistan. Tre år etter var forholdet like ille – på grunn av terrorhandlinger i India, med pakistanere involvert.

Terrorfrykt. En kombinasjon av voldsom interesse for kampen og stor frykt for terrorisme gjør at det er et enormt sikkerhetsopplegg rundt kampen. 3000 politifolk vil patruljere rundt i gatene i Mohali og over 1000 politifolk vil passe på spillerhotellet til de to lagene. Anti-luftskyts vil bli satt opp, kommandosoldater vil hjelpe tusenvis av sikkerhetsfolk som er stasjonert i og utenfor stadion og en egen sikkerhetsstyrke (Special Protection Group) vil stå til disposisjon.

Fred? Kan cricket skape fred mellom India og Pakistan? Neppe. For det første skapes ikke fred og forsoning mellom to fiender gjennom idrett. Det er harde politiske handlinger som både skaper fred og krig. Men idretten – og i dette tilfellet cricket – kan bidra til forsoning etter at den verste politiske støvføyka har lagt seg. For det andre er cricket like viktig for begge land. Begge hater å tape – særlig en VM-kamp. Det kan føre til at cricket-kampen skygger for den politiske tilnærmingen mellom de to landene. Cricket-diplomatiet minner om pingpong-diplomatiet mellom Kina og USA i 1971, da det amerikanske bordtennislaget overraskende ble invitert til Kina av Mao. Den store forskjellen er at amerikanerne visste de kom til å tape bordtennisturneringen. Et tap kan virke forsonende. For det tredje viser erfaringene med cricket-diplomati at det virker best når nasjonale myndigheter holder seg unna og ikke legger for mye prestisje i cricketkampene (1977 og 2003/4). Denne gangen prøver politikerne å slå politisk mynt på kampen.

Nye utfordringer. India har aldri tapt mot Pakistan i VM-sammenheng, mens Pakistan vant det forrige store oppgjøret i 2009. Skulle Pakistan endelig slå India i en VM kamp står nye politiske utfordringer for tur - på cricket-banen. Da kan de nemlig møte Sri Lanka i finalen. Det blir et nytt kapittel i cricket-diplomatiet. I 2009 ble det lankesiske laget angrepet da de var på vei inn på stadion i Lahore i Pakistan – fem mennesker ble drept og seks spillere skadet. Det såret er ennå ikke leget…

For å lese mer om cricketdiplomatiet anbefaler jeg to bøker:

1. Arne Næss-Holm (2008) Batting For Peace
2. Rahul Bhattacharya (2005) Pundits from Pakistan: On Tour With India, 2003-04.

Terrorfrykt stenger overgangsvinduet

Alt er relativt. Det er feil å tro at overgangsvinduet i engelsk Premier League er det mest spennende og konfliktfylte i disse tider. Overgangsvinduet i indisk cricket er uten tvil det mest kontroversielle og mest eksplosive i disse januardager.

Twenty20. Twenty20 er den nye cricketformen som i dag blir spilt i 16 land. Dette er kortformen av cricket – en kamp varer i ca. tre timer og rammen rundt kampene minner mye om amerikansk og britisk idrett. Her er tepauser byttet ut med cheerleadere og overgangssystemet er sydd over samme lest som amerikanske baseball og engelsk fotball. Denne cricketformen har blitt populær blant ungdom og drar inn store summer i tv-inntekter, og det er indisk Premier League som er den mest populære – og det er her sprengkraften er størst.

Ingen pakistanere. 19. januar var overgangsvinduet i indisk Premier League åpent i to timer. 97 spillere fra 12 land ble tilbudt Twenty20-klubber i India. 66 spillere fikk være med i budrunden, deriblant 11 pakistanske spillere. Indisk Premier League kjøpte 11 spillere fra 11 land, men ingen fra Pakistan. Hvorfor?

Indiske cricketeiere ljuger. Begrunnelsen til indiske klubbeiere var blant annet tilgjengeligheten til pakistanske spillere og visumtrøbbel. Begge argumentene er vikarierende. Pakistan har ikke planlagte landskamper under seriespillet i indisk Premier League og India gir som regel visum til alle pakistanske cricketspillere som ønsker det. Et tredje argument er at de ikke trenger pakistanske spillere fordi de indiske spillerne på de samme plassene på laget er like gode som de pakistanske. Dette er i beste fall jug. Pakistan er regjerende verdensmestere i Twenty20 og har flere av verdens beste cricketspillere i denne idretten.

3 og en halv krig. Hovedgrunnen til å unnlate pakistanere i den indiske eliteserien i Twenty20 er politiske. Siden 1947 har India og Pakistan kjempet tre kriger og i 1999 kom det nesten til en fjerde. Terrorangrepet i Mumbai i 2008 skapte ytterligere ondt blod mellom de to landene. I 2009 foregikk det indiske Twenty20-mesterskapet samtidig som det indiske parlamentsvalget og indiske myndigheter ønsket å utsette mesterskapet av sikkerhetshensyn, og pakistanske cricketmyndigheter valgte å holde pakistanske cricketspillere unna mesterskapet på grunn av den hatefulle stemningen etter Mumbai-angrepet. Til slutt ble mesterskapet flyttet til Sør-Afrika.

Hinduistiske nasjonalister. Samtidig er det en frykt i India for at hinduistiske nasjonalister vil reagere på flere pakistanere i indisk cricket. Muligheten for cricketterror er overhengende. I mars 2009 angrep terrorister en buss med lankesiske cricketspillere i Lahore – åtte ble drept og seks ble skadet. Når man vet at mange voldelige hinduistiske nasjonalister er mot kulturelt samkvem med Pakistan og ønsker å forby sportslig utveksling med Pakistan blir presset på indiske klubbeiere stor.

Hvem faen er Michael Owen? Spekulasjonene om Michael Owen spiller for Liverpool eller Manchester United eller en annen klubb blir puslete sammenlignet med cricketens overgangsproblemer. Hvem sa at cricket er en gentlemanssport?

Ikke første terrorangrep på idrettsutøvere siden München 1972!

Aftenposten tar feil! Etter terrorangrepet på det srilankesiske cricketlaget i Lahore trekker nesten alle nyhetsmedier paraleller til tragedien i München i 1972. Aftenposten hevder til og med at dette er det første angrepet på idrettsutøvere siden Svart September drepte 11 israelske utøvere og trenere under lekene i 1972. Dette er feil!

Flere terrorangrep mot idrettsutøvere. Det er mange måter å definere hva som er en idrettsutøver, og det er enda flere måter å definere hva som er et terrorangrep. Men til tross for definisjonsmangfoldet har det vært flere terrorangrep på idrettsutøvere siden 1972. Terroreksperten Louis Mizell talte mellom 1972 og 2004 168 terrorangrep på idrettsarrangementer. Ikke alle var myntet på utøverne, men noen var det. I 1987 døde for eksempel 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet. I 2002 drepte selvmordsbombere 11 franske soldater, to pakistanere og New Zealands fysioterapeut da de angrep spillerhotellet til det newzealandske laget i Karachi. Ingen spiller ble drept, men dette var helt tydelig et angrep også på det gjestende laget. I 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka.

Perspektiv. Dette er bare noen eksempler på at det har vært terrorangrep rettet mot idrettsutøvere etter 1972. Det er viktig at man ikke ser seg blind på store idrettsbegivenheter og idrettsarrangementer når man skal sette terrorhandlinger i perspektiv. At angrepet i Lahore har større symbolsk betydning enn andre angrep på idrettsmenn og at angrepet i Lahore på den måten kan sammenlignes med det som skjedde i 1972 er en annen sak.