Sofagriser

Sofagriser. I disse VM-tider er det allment akseptert at man sitter og ser mye tv-fotball. Men det er ikke bare fotball-VM som gjør at folk sitter stille i lange perioder. Trenden er at flere og flere sitter stille, og på den måten blir vi i dårligere form og mange legger på seg. Her i Jyväskylä diskuteres det hvordan man kan få bukt med stillesittingen og hvor aktive man er alle deler av verden. Mange forskere har lagt fram solide forskningsresultater og store deler av forskningen er sammenfallende. Her er de viktigste trendene:

Nord versus sør. Undersøkelser av europeeres idrettsaktiviteter viser at de nordligste landene driver mer med idrett enn borgere i sør. Det er her snakk om organisert idrett eller organiserte aktiviteter. Det viser at i den nordlige delen av Europa så bruker vi mer av fritiden vår til idrettsaktiviteter sammenlignet med borgerne i sør.

Fattig versus rik. Utfordrer man idrettsbegrepet og inkluderer alle former for fysisk aktivitet, og utvider listen med land til andre deler av verden blir listen snudd på hodet. De rike delene av verden driver mer med organisert aktivitet sammenlignet med fattige deler av verden, men fattige deler av verden er mer fysisk aktive enn den rike delen. Sverige er for eksempel på toppen av listen for idrettsaktivitet, men langt nede på listen over fysisk aktivitet. Det er fordi de i fattige deler av verden har mer fysisk arbeid og at man i større grad kommer seg til å fra arbeid for egen maskin.

Elite versus masse. Det er en økende trend at få store idrettstjerner får oppmerksomhet fra en stadig økende passiv tilskuermasse som kun ser idrett på tv. En god illustrasjon på dette er Edvald Boasson Hagens sykkellag Team Sky. Dette er et lag som er sponset av et tv-selskap og som spekulerer i at deres sykkelstjerner skal underholde en – forhåpentligvis stor - passiv seerskare. Det er få som tror at Tour de France og fotball-VM får flere til å sykle og spille fotball. Flere tror derimot at mange kommer til å kjøpe Team Sky-trøyer og fotball-VM-effekter. Det blir sterkt understreket at store mesterskap ikke automatisk fører til større aktivitet i befolkningen, men at myndigheter og idrettsforbund aktivt må bruke store mesterskap for å få folk i aktivitet. Som Vømmøl sa: det e itjno som kjæm ta sæ sjøl…

Kvinner versus menn. Menn driver mer med idrett enn kvinner. Tar man med fysisk aktivitet er ikke skillet like stort, men også da er menn mer aktive enn kvinner. Det kan derfor for mange være et paradoks at menn også er feitere enn damer og dør tidligere. Det strider litt mot påstanden om at aktivitet gjør deg slank og får deg til å leve lenger. Dette kan ha biologiske forklaringer og det er også et spørsmål om hvordan man bruker statistikk. Det er for eksempel slik at ikke alle menn er like aktive, men noen menn er meget aktive og dette slår ut på statistikken for alle menn.

Norge versus resten av verden. Norge er nesten ikke nevnt i forskningen som blir presentert her fordi de fleste undersøkelsene om Europa er foretatt i EU. I alle undersøkelser kommer derimot Finland svært godt ut. Selv om Norge tok flere OL-gull i Vancouver enn Finland ser det ut som finnene er flinkere til å gå på tur enn oss nordmenn. Det blir bare en spekulasjon. Nå skal jeg fortsette å spekulere foran tven. Jeg lurer nemlig på om Sør-Afrika kommer seg videre i sitt eget fotball-VM? Hyvä Sør-Afrika!

Humöret i Korea

Sport For All. Akkurat nå er jeg på Sport for All-kongressen i Jyväskylä i Finland. IOC opprettet en Sport for All-kommisjon i 1983 for å sette sökelys på idrett, helse og fysisk aktivitet. Kongressen til kommisjonen foregår nå hvert år, og i år er kongressen lagt til de finske skoger. Her mötes forskere, idrettspolitikere og idrettsbyråkrater for å höre på innlegg fra fagpersoner, og for å diskutere blant annet helseaspekter ved idrett og fysisk aktivitet. Noen ganger er det vi hörer interessant. Andre ganger er det enda mer interessant. Her er et eksempel på det siste.

Enestående forskning! De tre koreanske forskerne Sungwoon Kim, Minjung Woo og Jingu Kim har på kongressen presentert revolusjonerende forskning. De har forsket på humöret til fotballspillere og har kommet fram til fölgende overraskende resultater:

1. Vinnerlag er i bedre humör enn taperlag
2. Tapende lager föler mer stress etter kampen enn vinnerlag
3. Tapende lag föler seg mer slitne etter kampen enn vinnerlaget

Humörpille. I kveld skal Nord-Korea spille mot Brasil og de bör ta de sörkoreanske forskernes funn ad notam. Med sprek innsats mot VM-favoritten kan de unngå både dårlig humör, mindre stress og föle seg mer opplagt enn de brasilianske spillerne. Selv har jeg tenkt til å starte et nytt liv med alltid å holde med vinnerlaget. Tenk deg humöret jeg kommer til å väre i resten av VM!? Kippis!

Finsk fotballdiplomati i Serbia

Gjennom FNs spesialutsending Martti Ahtisaari spiller Finland en viktig rolle i spørsmålet om Kosovos selvstendighet. Men, i Serbia er Ahtisaari en upopulær mann fordi han har forslått selvstendighet for Kosovo. Finnen Olli Rehn er derimot langt mer populær i Serbia. Rehn er EUs kommisjonær for utvidelsesspørsmål og har vist seg mer pragmatisk enn Ahtisaari. Det fikk vi et godt eksempel på i sommer da Finland og Serbia spilte EM-kvalifiseringskamp i fotball i Finland. Rehn brukte kampen på Olympiastadion i Helsingfors som politisk arena. Spørsmålet er om tiltaket var vellykket.

Olli Rehn hadde invitert den serbiske presidenten Boris Tadic til kampen. Dette var en gest til Serbia for å symbolisere at Serbia dagen før hadde fått klarsignal om å starte samtalene med EU igjen etter ett års opphold. Samtalene med EU var fryst i ett år som følge av at Serbia ikke hadde utlevert Ratko Mladic, sjefen for de serbiske styrkene i Bosnia mellom 1992-96, eller andre krigsforbrytere til den internasjonale krigsdomstolen i Haag. Ved å invitere Tadic fortalte man omverdenen at det fortsatt var hold i Serbias ønske om EU-medlemskap (Rehn har også brukt fotball i sin kontakt med Tyrkia). Rehn har en høyere stjerne i Serbia enn Ahtisaari fordi serberne føler at Rehn lytter mer til deres behov enn Ahtisaari gjør. Skeptikere til det finske diplomatiet på Balkan hevder derimot at de to finnene spiller ”good cop/bad cop” for at alle parter i Serbia-Kosovo-konflikten skal få sitt.

Når politikere forsøker å slå politisk mynt på sportsarrangementer er det stor sannsynlighet for at tilskuerne også gjør det. En grunn til det er at medieoppmerksomheten blir større når fotballkamper blir knyttet til politiske prosesser. Denne kampen var ikke noe unntak. På tribunen fikk vi se bannere der det sto at ”Kosovo er Serbia”. Dette provoserte Rehn fordi han mente at politiske konflikter ikke har noe på en fotballbane å gjøre(!). I den sammenheng er det fristende å spørre: hvem var det som startet? Serbia vant kampen 2-0 og da sluttsignalet kom var det mange finske tilskuere som ropte anti-serbiske slagord. Det finske parlamentsmedlemmet Paavo Ahrinmäki, som representerer Venstrealliansen, kalte for eksempel de serbiske spillerne for ”Kosovo-mordere”.

Kosovo har sympati i det finske folket. En grunn til det er at en av deres største fotballstjerner kommer fra Kosovo. Shefki Kuqi kom til Finland som 12-åring og har gjort suksess i engelsk fotball (han har spilt i Stockport, Sheffield Wednesday, Ipswich, Blackburn, Crystal Palace og Fulham) og på det finske landslaget (over 50 landskamper). I utgangspunktet sier internasjonale fotballregler at det kun er lov å representere ett land i fotball. Har man spilt landslagsfotball på seniornivå for ett land kan man ikke bytte statsborgerskap for senere å representere et annet land. Men det er unntak for nye stater. Får et land selvstendighet kan spillere bytte statsborgerskap til sitt opphavsland. Mange kosovoalbanere spiller på det albanske landslaget. De kan bytte statsborgerskap hvis Kosovo får selvstendighet. De største profilene i dag som har mulighet til å representere Kosovo er Lorik Cana (Olympique Marseille og Albania), Valon Behrami (Lazio og Sveits), og Ardian Gashi (Fredrikstad og Norge).

Fotballdiplomati (og sportsdiplomati generelt) er en komplisert øvelse. Når det gjelder kampen mellom Finland og Serbia fikk vi like mye et innblikk i konfliktene på Balkan som i fotballens forsonende kraft. Det er viktig at politiske ledere er varsomme når de bruker sport som virkemiddel i forsoningsprosesser. Det kan nemlig slå begge veier.