Fotballens twitter-sekretær

I går sendte tidligere Se og Hør-sjef Knut Haavik ut en twitter-melding som av mange ble oppfattet som rasistisk. Samtidig delte TV2-kommentator Jesper Mathisen mange historier om Stabæk-spiller Anthony Annan. De ble oppfattet som morsomme. Så enkelt er det ikke.

Fyr på twitter. Det vakte oppriktig harme i går kveld da tidligere Se og Hør-sjef Knut Haavik i en Twitter-melding under cupkampen mellom Rosenborg og Stabæk antydet at det var for mange fargede spillere på Stabæk. Samtidig som whisky-røret til den aldrende redaktøren tok fyr foregikk det en debatt om grisespillet til Stabæk-spilleren Anthony Annan, en av spillerne Haavik henviste til.

Twitter-meldingen som satt fyr på twitter i går kveld.

Annans rykte. Anthony Annan har blant annet rykte på seg for å klype motspillerne og å spille ufint på andre måter. I denne diskusjonen meldte TV2-pundit Jesper Mathisen seg på – han har tidligere vært lagkamerat med Annan i Start og skal visstnok ha leid ut en leilighet til ghaneseren.

TV2-profil Jesper Mathiesens historier om Anthony Annan.

Fredens sekretær. Tidligere Nobel-direktør og sekretær i Nobel-komiteen Geir Lundestad har denne uka skapt stort engasjement på grunn av boka Fredens sekretær. Stridens kjerne er om han har brutt taushetsplikten eller ikke. På en måte dreier disse to tingene seg om det samme – integriteten til dem som blir hengt ut og uskrevne og skrevne lover som blir brutt.

Ikke alle historier er gode. Jeg mener at Mathisens twittermeldinger er like alvorlig som Haaviks fyllerør– både fordi de antyder at spillere som Annan ikke bare har et temperamentsproblem på banen og fordi det antydes at det er fordi han er utlending, men også fordi det finnes uskrevne og skrevne lover i fotballfamilien som også bør følges – særlig hvis man har delt garderobe og leid ut leilighet til vedkommende. Også for fotballspillere er det mulig med taushetsplikt. Når du i tillegg har en sentral rolle som fotballkommentator i Norge bør man også tenke seg grundig om.

TV2-eksperten har flere historier på lager.

Jesper Mathisen skal visstnok ha flere historier om andre utlendinger han har møtt og spilt sammen med. Hold noen av dem for deg selv, er mitt råd.

Er IOCs reformprogram allerede dødt?

Det var en selvtilfreds IOC-president Thomas Bach som presenterte de fem søkerbyene til OL i 2024 i forrige uke. Han har fått søkeprosessen inn i sitt spor. Men har vi fått et IOC slik han har lovet oss? Nei, er svaret mitt på det.

Store forventninger. Da IOC vedtok Agenda 2020 enstemmigog helt uten debatt i desember i fjor ble vi lovet et mer effektivt og åpent IOC og også billigere olympiske leker. De to siste store avgjørelsene til IOC viser at disse lovnadene er i ferd med å få kraftige sprekker under ett år etter at euforien sto i taket i kongresshallen i Monaco.

En fornøyd IOC-president Thomas Bach sammen med IOCs kommunikasjnsdirektør Mark Adams på pressekonferansen i Monaco i desember etter at IOC hadde vedtatt Agenda 2020. Foto: Andreas Selliaas.

Reformen som ikke kom. En av reformene som IKKE ble vedtatt under IOC-kongressen i fjor var å tillate IOC-representanter å besøke byene som ønsket å søke OL. Mange mener – meg inkludert – at Almaty ville slått Beijing i kampen om OL i 2022 (lekene som Oslo ønsket seg) hadde denne regelen blitt gjeninnført (den ble fjernet etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002).

Beijing vant med fire stemmers overvekt, men hadde Almaty gått av med seieren hadde paradoksalt nok ville intensjonen eller i hvert fall lovnaden i Agenda 2020 blitt innfridd: billigere leker og bedre etterbruk. Det ble den altså ikke.

Og prosessen fram til de fem kandidatene til OL i 2024 (Hamburg, Los Angeles, Budapest, Paris og Roma) er nok et varsel om at IOCs lovnader og uttalte intensjoner ikke oppfylles.

Tre tilbakeskritt. Det er tre ting i prosessen fram mot OL i 2024 vitner om det:

Hemmelige sonderinger. Et av de mest kostnadsdrivende elementene i OL-prosessen er at mange byer deltar og byr over hverandre. IOC ønsket å gjøre noe med denne kostnadsspiralen ved å tilby mer rådgivning og penger i søkeprosessen, men samtidig invitere søkere heller enn at hvilken som helst by kunne kaste seg på i dansen om å få lekene. Det betyr en mer likket prosess en det vi har sett tidligere fordi byer kan holde sitt kandidatur hemmelig helt til søknadsfristen utløper.

Det føles sikkert bekvemt for IOC, men bør være provoserende for befolkningen i de landene som dette gjelder. De får ikke vite noe før IOC først krever det. Men for IOC skaper dette også et troverdighetsproblem. Etter sterkt press fra pressen måtte IOC innrømme at dehadde vært i samtaler med Baku om disse lekene, men hadde sammen med det totalitære regimet at Aserbajdjan vil være en bedre kandidat i 2028. Hvorfor dette hemmeligholdet?

Hemmelige beslutninger. I henhold til Agenda 2020 er utsiling av OL-bykandidater etter et poengsystem byttet ut med et system der man tar for seg utviklingen av prosjektene, en temabasert prosess. Det innebar blant annet at søkerbyene ikke lenger skulle vurderes etter et såkalt ”questionnaire” som ble brukt av IOCs styre til å fjerne søkere fra listen for til slutt å ende opp med en shortlist (en begrenset søkerliste) av byer som kjempet om å få lekene. Slik situasjonen er nå kan alle de fem byene – hvis de kommer gjennom de forskjellige temabaserte fasene.

Det er nå satt opp tre datoer for evaluering av de fem byene (juni og desember 2016 og september 2017). I det gamle systemet var det full åpenhet om hvilken poengsum hver enkelt søkerby hadde – et sentralt poeng hos for eksempel Oslo2022 fordi Oslo hadde best skår i den første IOC-evalueringen. Denne åpenheten er helt borte nå.

Nå forelegger evalueringskommisjonen en hemmelig rapport til IOCs styre som på bakgrunn av denne rapporten velger hvilke byer som går videre til den endelige avstemmingen. Med andre ord et mer lukket system og mer hemmelighold.

Mer makt til enkeltpersoner. Denne lukkede prosessen gjør at IOCs styre med Thomas Bach i spissen får mer makt over hvilke kandidater som kjemper om å få OL. De kan fjerne kandidater uten at vi får vite beslutningsgrunnlaget og uten at de trenger å forklare hvorfor de velger som de velger.

I denne prosessen kan det være en fordel å ha landsmenn til stede i IOCs styre for å argumentere sin sak. Det har Los Angeles og Hamburg. For dem som ønsker mer åpenhet og flere tiltak mot korrupsjon er ikke dette en god utvikling.

Når IOC tidligere har blitt konfrontert med kostnadssprekk i forbindelse med OL har de skjøvet ansvaret og kostnadene over på vertsbyen og vertsnasjonen. Med systemet IOC har innført gjennom Agenda 2020 legger de nå til rette for at all skylden legges over på dem selv. Ikke bare når kostnadene går ut av kontroll, men også fordi IOC bryter sine egne lovnader om mer åpenhet og mer demokrati.

Sara Nordenstam: - Viktig å vise at jeg mestrer noen annet en svømming

I år er Lambertseter svømmeklubb 50 år og i den forbindelse har jeg intervjuet en av tidenes beste norske kvinnelige svømmere, Sara Nordenstam.

I disse dager kan du se Sara utfolde seg i tv-programmet Råskap på TV3. Men råest var hun i svømmebassenget og som representant for Lambertseter svømmeklubb.

– Noe av det kuleste jeg har opplevd i svømmebassenget er Lambertseters trippel på stafetten i 4x100m medley i NM 2010, sier Sara Nordenstam.

Det sier mye om hvor mye Lambertseter svømmeklubb betyr for klubbens mest suksessfulle svømmer gjennom tidene. I Lambertseter svømmeklubb tok Sara Nordenstam bronse i Beijing-OL i 2008, hun har gull, sølv og fire fjerdeplasser i EM, 49 NM-gull og fem kongepokaler og hun har to sølv i junior-EM. Sara har også mange norgesrekorder, nordiske rekorder og europarekorder på samvittigheten.

Berg- og dalbanesvømmeren

OL-bronsen i Beijing i 2008 er uten tvil Sara Nordenstams største svømmebragd og den beste prestasjonen noen Lambertsetersvømmer har gjort i bassenget. Mange vil også regne bronsemedaljen i verdensidretten svømming som en av tidenes største norske idrettsprestasjoner på damesiden.

Men veien fram til de store svømmeprestasjonene har ikke gått i en rett linje for den svenskfødte svømmeren. Hun sier selv at karrieren hennes har vært en berg-og-dalbane, med sterk utvikling og gode prestasjoner som junior, sykdom og dårlig selvtillit i flere perioder og store oppturer med gull, rekorder og enormt gode prestasjoner sammen med lagkamerater i Lambertseter og på det norske landslaget.

Stort svømmetalent

Sara Nordenstam er født Lycksele i Sverige og kom til Norge med familien i 1993. Hun ble trent av sin mamma Carin fram til hun kom til Norge og begynte å svømme for Lambertseter svømmeklubb.

– Jeg har alltid fått høre at jeg har hatt talent og god treningsdisiplin og jeg har alltid hatt en storebror og storesøster å se opp til. I 1997 vant jeg og broren min Årsklassemønstringen (ÅM) i Norge. Vi var faktisk første søskenpar som har vunnet samme år i akkurat det stevnet. Jeg tok mitt første NM-gull i 1997.

Fem år uten personlige rekorder

I 2002 dro Sara Nordenstam til USA for å studere og selv om hun kom tilbake med to bachelorgrader fra Southern Methodist University i Dallas i Texas var oppholdet i USA en stor sportslig nedtur.

I 2004 tok Sara norsk statsborgerskap og ble på den måten aktuell for det norske landslaget og hadde dermed muligheten til å bli norsk deltager i OL i Beijing i 2008, så fremt hun greide å kvalifisere seg. Da hun kom hjem i 2006 var hun langt unna toppformen og toppnivået som krevdes for å komme seg til de olympiske leker i Kina.

– I USA ble jeg syk og i bassenget følte jeg at jeg svømte baklengs. Jeg stilte meg spørsmålet flere ganger om jeg hadde kastet bort talentet mitt. Forklaringen på at jeg svømte dårlig var at jeg hadde fått kyssesyken og TWAR og i tillegg begynte jeg å trene for tidlig etter sykdommen. Det forlenget den dårlige perioden. Med USA-oppholdet gikk totalt fem år uten å sette en eneste personlig rekord og jeg var 10-15 sekunder bak mine personlige rekorder. Det krever styrke og tålmodighet for å komme tilbake fra en slik periode.

Tilbake til trygge omgivelser og folk som har troen på henne

Etter denne massive nedturen var det godt å komme tilbake til trygge omgivelser i Lambertseter og til personer som hadde troen på henne og til et miljø som oppmuntret henne til å satse videre. Målet var hele tiden OL i Beijing.

– Da jeg kom tilbake i desember 2006 etter å ha tatt to bachelorgrader hadde jeg mistet troen på meg selv. Men Lambertseter hadde troen på meg, særlig treneren min Nils Uno Davidsen, og Cato Bratbakk og Per Arne Berens i styret, men også andre i klubben.

– Da jeg var på det sykeste spurte jeg Nils om jeg hadde det som trengtes for å komme meg til OL i 2008. Han svarte at jeg hadde den mentale biten på plass, men at han var usikker på den fysiske formen, men at det var verdt et forsøk å satse på OL.

Praten og støtteerklæringene fra de nærmeste støttespillerne i klubben gjorde at hun takket nei til jobbtilbud i New York for å satse mot det store målet – OL i Beijing i 2008. Det var nå eller aldri. Hun tok seg deltidsjobb i klubben og kjøpte seg leilighet på Lambertseter, men selv om hun hadde deltidsjobb i kontorene ved siden av bassenget var det tiden i vannet som tok mesteparten av tiden.

Sara hadde rask framgang og bare et halvt år etter at hun kom hjem til Norge satte hun sommeren 2007 sin første personlige rekord på over fem år. Den kom på 400 medley.

Landslagssjefen får henne på rett spor

Ikke lenge etter bredte det seg en usikkerhet om OL var mulig. Like før EM i mars i 2008 ble hun syk og hun var langt unna toppformen. En alvorsprat med landslagstrener Petter Løvberg om hva som skulle til for å komme seg til OL var det som måtte til for å komme på rett kjøl og for å få tilbake troen på seg selv igjen. Sykdommen skulle ikke knekke hennes OL-ambisjoner.

– Petter spurte meg om jeg virkelig ville til OL eller ikke. Han sa det er OK å si at man ikke vil til OL, men at jeg måtte ta noen viktige grep hvis jeg bestemte meg for å gå for OL. Og det gjorde jeg.

– Jeg perfeksjonerte meg, endret kostholdet, sov mer, tok ekstra løpeturer og hadde mer fokus på treningene. Jeg gjorde mange små grep og ble enda mer nøye med alt jeg gjorde. Jeg byttet også spesialdistanse fra å være medleysvømmer til å konsentrere meg om 200 bryst.

– Jeg økte også innsatsen min. Tidligere hadde treningsintensiteten min ligget på 85%. 85% er for mange et høyt nivå og kan gi gode resultater, men jeg greide å øke fra 85% til 100%. Denne økningen ga meg uttelling.

Sara Nordenstam deltok i flere stevner i juli 2008, blant annet i Frognerbadet og på to Mare Nostrum-stevner. På disse stevnene tok hun ti norske rekorder. Og i Barcelona i 2008 kvalifiserte hun seg til OL på den nye spesialdistansen 200 bryst.

Historisk OL-bronse

I Beijing-OL svømte Sara tre distanser – 200 medley, 400 medley og 200 bryst – og på alle distansene tok hun norske rekorder.

– Jeg svømte raskere og raskere i alle øvelser og jeg tenkte at det var viktig å ikke falle under for presset. Og så greide jeg å kvalifisere meg til finalen på 200 bryst! Jeg hadde fjerde beste tid inn i 200 brystfinalen, men gull var ikke realistisk trodde jeg. Jeg hadde troen på at jeg kunne få medalje, men det var svært viktig for meg å ikke tenke på plassering og kun ha fokus på å svømme fort!

– Det var selvfølgelig en kjempebig deal å komme til finalen! Og bronsemedalje var helt fantastisk! Da Alexander Dale Oen tok sølv på 100 meter bryst i Beijing var han den første mannen som tok en svømmemedalje for Norge. Da jeg tok bronse var jeg den første kvinnen som tok medalje! På den måten er jeg historisk.

Barndomsdrømmen

Sara Nordenstam har hatt OL-drømmen helt siden hun var liten.

– OL-drømmen har jeg hatt siden jeg var tretten år og jeg så svømmere som Misty Hyman, Susan O’Neill og Janet Evans under OL i Atlanta i 1996. De var mine store helter og forbilder. Jeg ville bli som dem.

– På det tidspunktet spurte jeg mamma om jeg kunne tatovere OL-ringene, men det fikk jeg ikke lov til, ikke før jeg kvalifiserte meg til OL, i hvert fall. Da jeg kom hjem fra Beijing med OL-bronse i bagasjen gjorde jeg det allikevel. Jeg tatoverte OL-ringene diskret på høyre fot. Mamma trodde jeg hadde glemt tatoveringsønsket og hun ble svært overrasket da jeg fortalte at jeg hadde gjort det. Jeg fortalte henne at jeg nå var gammel nok til å bestemme selv.

Fra amatør til profesjonell

Da Sara Nordenstam kom hjem fra Beijing så alt lyst ut og hun var sulten på mer suksess. OL-bragden gjorde at sponsorer og Lambertseter svømmeklubb ga henne mulighet til å svømme som profesjonell og hun var da en av kun fire svømmere i Norge som hadde denne muligheten.

– Sammen med sponsorer, landslaget og Olympiatoppen fikk jeg i Lambertseter alle muligheter til å satse videre.

Denne satsingen førte til flere sportslige høydepunkter.

– Under EM i 2010 tok jeg sølv og jeg fikk vist at jeg var på samme nivå som i Beijing og jeg fikk også bevist at OL-bragden ikke var et engangstilfelle. I 2012 sto jeg øverst på pallen i EM og det var veldig stort å høre nasjonalsangen på et så stort og viktig stevne!

London-OL 2012 en gedigen nedtur

Men så kom en ny gedigen nedtur – OL i London i 2012. Sara mente hun var godt trent før OL i London, men skuffet både seg selv og det norske folk med en 23. plass på 200 bryst. Den personlige skuffelsen gjorde at hun vurderte å legge opp, men hun valgte etter litt betenkningstid allikevel å fortsette. Karrieren hennes tok aldri av igjen, blant annet droppet hun langbane-VM i 2013 på grunn av svak form. I etterkant har det vist at sykdom også under London-OL var årsaken til svake resultater.

– Mest sannsynlig led jeg av utmattelsessykdommen ME under lekene i London, noe som blant annet førte til migrene. Dette er jeg nå kvitt, men det er ergerlig at det ødela lekene for meg. Uansett har jeg nå lagt skuffelsen bak meg.

Viktige støttespillere

Ved siden av trener Nils Uno Davidsen fremhever Sara samarbeidet med landslagstrener Petter Løvberg (som også er medlem av Lambertseter svømmeklubb) og mener dette samarbeidet har gjort at hun taklet alle opp og nedturene i berg-og-dalbanetilværelsen sin og for at hun oppnådde de fantastiske resultatene hun gjorde i bassenget.

– Petter har vært veldig hard mot meg, men hvis du er trygg på at noen ønsker det beste for deg, da har det lov å være hard. Han trykket på knapper som var ubehagelig, men som jeg har takket ham i ettertid. Det kan hende det er forskjell på å trene gutter og jenter, men for meg har det fungert at Petter har vært den harde og Nils den forståelsesfulle.

Hun sier også at samarbeidet med Lambertseter-trenerne Thomas Hjers og Joacim Lilleåsen var veldig godt og bidro sterkt til hennes prestasjoner.

Bryter med svømmefamilien sin

Trøbbelet under og etter OL i London førte til at Sara ønsket nye svømmeomgivelser i håp om å nå høyden igjen og hun forlot Lambertseter svømmeklubb høsten 2013 for å gjenforenes med Nils Uno Davidsen i Oslo idrettslag (OI).

– Det var vanskelig å slutte i Lambertseter, jeg har jo vært der siden 1993. Det er familien min, men barna må flytte ut. Jeg fikk signaler om at klubben var usikker på om de kunne hjelpe meg med å nå toppen igjen. Det var bittert å få en slik tilbakemelding, men jeg er ikke bitter lenger. Både klubben og jeg kunne gjort ting annerledes, men nå er det historie.

–I OI hjalp jeg barn med å svømme og det meste jeg lærte bort var ting jeg hadde lært i Lambertseter svømmeklubb, på landslaget og på Olympiatoppen.

Ut av bassenget og inn i arbeidslivet

I jubileumsåret til Lambertseter svømmeklubb la Sara Nordenstam de profesjonelle svømmebrillene på bassengkanten for godt og startet på et yrkesliv som ikke innebærer svømming i det hele tatt. Beslutningen om å slutte med svømming akkurat i 2015 var et resultat av en lang beslutningsprosess, men som kom bevisst og naturlig.

– Da jeg sluttet i Lambertseter fikk jeg via klubben kontakt med Adecco og kjennskap til deres karriereveiledningsprogram som de hadde sammen med Olympiatoppen. Det ga meg praksisplass i Nordea og i dag har jeg fast jobb i Norønna.

– I dag er jeg også frisk og det var viktig for meg å ta beslutningen om å slutte med svømming når jeg er frisk og ikke fordi jeg blir tvunget til det av skader eller sykdom.

Sara er i dag en ivrig mosjonist og kan tenke seg å engasjere seg i svømming også i framtiden. Men hun er veldig glad for at hun har startet en karriere utenfor svømmesporten.

– Det enkleste for meg hadde vært å ta en jobb innen svømming med en gang min egen karriere var over. Men for meg var det veldig viktig å ta en jobb utenfor svømmingen for å vise andre og meg selv at jeg mestrer noe annet enn svømming. Kanskje jeg senere velger en karriere innenfor svømming, men det må være et valg jeg tar, det må ikke være den enkleste løsningen.

– Uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps!

For Sara var OL-bronsen prikken over ien, men hun mener selv at det er viktig å se helheten i svømmekarrieren hennes for å skjønne hva hun har fått til i bassenget.

– Jeg ville ikke vært foruten bunnen i berg-og-dalbanen, uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps! Og for å komme til toppen er det viktig at vi jobber sammen som lag.

Og da er vi tilbake til miksstafetten i 2010.

– Da jeg kom tilbake fra USA i 2006 ville ingen på Lambertseter svømme stafett. Det syns jeg var skikkelig dumt. Nils, Thomas og jeg var veldig opptatt av stafett. Svømming er en individuell lagsport, der laget er ekstremt viktig. Tilhørighet er også viktig, derfor er stafett viktig, og er du en god stafettutøver blir du også god som individuell svømmer. Det har de nå skjønt i Lambertseter og derfor slåss svømmerne i dag om å komme med på stafettlaget. Det er sånn det skal være!

Billettskandalen i FIFA

Det burde ikke overraske noen at FIFAs generalsekretær nok en gang er involvert i en svindelsak. Det sentrale spørsmålet i billettskandalen som rulles opp i disse dager er om den også avgjør skjebnen til FIFA-president Sepp Blatter.

I går snudde FIFAs generalsekretær Jerome Valcke FIFAs privatjet i lufta på vei til VM-vertskapsnasjonen Russland da det ble kjent at han var mistenkt for billettsvindel i forbindelse med fotball-VM i Brasil i fjor sommer. Nå er han suspendert fra jobben som generalsekretær.

Kaos foran billettkontoret i Botafogo. Foto: Andreas Selliaas

Ikke overraskende. At ledere i FIFA er mistenkt for billettsvindel i forbindelse med fjorårets fotball-VM er ikke overraskende. Under verdensmesterskapet ble en av samarbeidspartnerne arrestert mistenkt for svindel med VIP-billetter (men ble senere sluppet fri og det er ikke helt klart hva som egentlig skjedde). Selv havnet jeg mitt i denne svindelen da jeg var på desperat jakt etter billetter til kvartfinalen mellom Tyskland og Frankrike.

Godt førsteinntrykk. Da jeg meldte meg på i FIFAs loddtrekning for billetter til VM i Brasil ble jeg imponert av god service. Jeg fikk kjøpe billetter til to kamper i grunnspillet til ordinær pris og fikk bragt billettene hjem på døra av DHL i god tid før mesterskapet. Men da jeg forsøkte å skaffe billetter til kamper i sluttspillet da jeg var i Brasil opplevde jeg kaos og lyssky bedrifter helt inn i FIFAs indre gemakker.

Suspekt billettsystem. I Rio – der kampen mellom Tyskland og Frankrike skulle spilles – var det tre billettkontorer i Rio og billettsystemet der var det samme systemet som hvilken som helst sofagris hadde tilgang til på internett – det samme systemet som jeg hadde bestilt billetter på hjemme fra Norge. Detførte til absurde situasjoner.

Meningsløst køsystem. Da billettkontoret fikk beskjed om at det var frigjort utsolgte eller tilbakeleverte billetter slapp vaktene foran billettkontoret et visst antall personer fra den lange køen forbi, men når de kom fram til skranken var billettene solgt på internett og gledene du så i ansiktet til dem som ble tatt ut av køen ble omgjort til skuffelse og sinne. Det gjorde at flere kjøpte billetter på nettet og gikk til køen utenfor billettkontoret og solgte billetter til dem som ventet i FIFA-kø!

Tilbud om svartebørsbilletter. Denne forvirringen og desperasjonen utnyttet også personer i FIFA-systemet seg av. Da jeg henvendte meg til FIFA på deres offisielle hjemmeside for å finne ut hvordan gjenkjøpssystemet av billetter fungerte fikk jeg et par dager etter en epost fra en uautorisert epostadresse som kunne tilby meg kvartfinalebilletter til 1000 pund og finalebilletter til 2000 pund! Hvor fikk vedkommende vite at jeg trengte billetter? Og hvorfor måtte jeg betale overpris? Og hva visste FIFAs generalsekretær Jerome Valcke om dette?

Epostkorrespondanse med noen som tilbyr svartebørsbilletter under fotball-VM i Brasil.

Organisert svindel i FIFA? Etter en hektisk ringerunde da jeg var i Rio i disse junidagene viste det seg også at mange VIP-billetter ble videresolgt via offisielle representanter i den internasjonale fotballfamilien og det var særlig representanter fra ulike sponsorer som fikk kjøpe disse billettene. Jeg fikk også tilbud, men jeg avslo fordi jeg ikke hadde råd til å betale prisen jeg ble forelagt. Dette var billetter uten pålydende pris og det er vanskelig å vite om tilbudet jeg fikk gjenspeilte den reelle verdien til billetten. I ettertid kan jeg si at jeg er glad jeg ikke kjøpte billettene, siden de sannsynligvis var en del av et organisert svartebørssalg innenfor FIFA-systemet.

Ikke første gang Valcke er i trøbbel. Jerome Valcke har vært involvert i svindelfør. I 2007 ble han som FIFAs markedsdirektør dømt i en amerikansk rettsal for å ha løyet til både FIFA og Mastercard i forhandlingene om å bli hovedsponsor til fotball-VM i 2010 og 2014. Han hadde lovet Mastercard avtalen, men til slutt fikk Visa-avtalen. FIFA måtte betale en formidabel erstatning til Mastercard og for denne oppførselen mistet Valcke jobben i FIFA. Men etter kun 10 måneder fikk han igjen jobben i FIFA og ble etter hvert også ansatt som FIFAs generalsekretær – av Sepp Blatter.

Er billettskandalen som nå rulles opp i FIFA også banesåret til Sepp Blatter. Det er vanlig at FIFA-folk som detter ned fra toppen også prøver å ta med seg andre i fallet.

Vinglepetter trenger støttehjul

Foto: Andreas Selliaas

Det er et tragikomisk drag over Skiforbundets prinsipielle beslutning om å utestenge Petter Northugs fra kommende sesongs verdenscup-renn og årets Tour de Ski. Og det er til å le av at Petter Northug hevder at det er friheten som gir ham motivasjon.

Det alvorlige er at alt dette handler om penger.

Prinsippløse. Skiforbundet har i denne prosessen vært totalt prinsippløse. De har tillatt alle mulige unntak og vinglet fra den ene skansen til den andre for å skumme fløten av en revansjelysten Petter Northug under ski-VM i Falun. Nå er de klar for å stå opp for sine egne sponsorer, igjen. Sesongen har ingen store mesterskap. Derfor er ikke Skiforbundets avgjørelse prinsipiell. Den føyer seg inn i rekken av prinsippløse beslutninger.

Vinglepetter kaller man slik oppførsel.

Frihetsgrader. Når Petter Northug påkaller seg motivasjon og vanskeligheter med å tilpasse seg den norske modellen er det til å trekke på smilebåndet av. Jeg er sikker på at Petter Northug hadde fått trene med Ida Marcussen og Lukas Udelhoven om han hadde bedt Skiforbundet om det. Dette dreier seg ikke om å få trene 20 dager i fred i Alpene eller om å få spille poker i Las Vegas, men om at Petter Northugs skal få mer av Coops ”Litt ditt” og at Coop ønsker mer enn litt tilbake.

ROI kaller man det på fagspråket.

Landslagsmodellens framtid. At Petter Northug gjør som han vil er ikke noe nytt. Han har i mange år holdt liv i norsk herrelangrenn – både økonomisk og resultatmessig. Derfor har han fått tilgivelse for alt – også fyllekjøring og pokerspill med utenlandske bettingselskaper. Spørsmålet er hvor grensa skal gå – både overfor Petter Northug personlig og i framtiden når Petter sitter fokusert i en bingohall på Samvirkelaget i Trøndelag. Det dette handler om er den norske landslagsmodellen og framtiden til det norske skistyret.

Sovepute. Ved å stadig å gi Petter Northug bøttevis med frihetsgrader har Skiforbundet utfordret sin egen modell og samtidig kamuflert dårlige prestasjoner hos resten av landslaget på herresiden. Behandlingen av Petter Northug har satt Skiforbundet og Skistyrets integritet på prøve og det har vært en sovepute som har satt den norske skimodellen i spill.

Drypper på klokkeren. Slik den norske modellen fungerer i dag drar de største stjernene inn penger som drypper ned på juniorer og til utvikling av talenter, ofte i nært samarbeid med lokale skiklubber. Med en økt privatisering i norsk langrenn kan dette talentarbeidet forsvinne eller får en helt annen form. Det er dette som nå begynner å sige innover Skiforbundet, får vi tro.

Stå for sine meninger. Aldri før har noen langrennsløper utfordret skiledelsen på den måten Petter Northug gjør nå. Mosvik-ekspressen utnytter all sin kommersielle makt. Men det unnskylder ikke dem som er valgt til å lede et styre som skal forvalte Norges nasjonalhelligdom, langrennssporten. Samtidig må Northug vise at han mener at han virkelig ønsker å delta for Norge når de store mesterskapene starter igjen neste år.

Barnehageoppførsel. Petter Northug er kjent for uttrykket barneskirenn og situasjonen som har oppstått og den skriftlige kommunikasjonen som nå foregår mellom Skiforbundet og Mosvik-ekspressen ligner en diskusjon mellom unger i barnehagen.

Vi mangler bare æddabædda.

I denne saken trenger vinglepetter støttehjul for ikke å havne i grøfta. Ikke pressemeldinger og kommunikasjon mellom tredjepart. Det fins sikkert barnehagetanter som kan gi råd om hvordan unger snakker sammen igjen etter å ha kranglet i sandkassa.