Kulturministerens million dollar baby

Proffboksing. Problemet med proffboksing er ikke at det er ulovlig i Norge, men at det er en skitten business. Og at den får fram dobbeltmoralisten i oss.

Ministerens portefølje. Mange har harselert over at vår nye kulturminister Hadia Tajik gratulerte Cecilia Brækhus med bokseseieren over franske Anne Sophie Mathis på twitter. Vet hun ikke at proffboksing er ulovlig i Norge og at Arbeiderpartiet har stemt mot å legalisere proffboksing? Vanskelig å si om Tajik begikk en nybegynnerfeil eller om hun er dobbelmoralsk. Det eventuelt problematiske for Tajik i denne saken er ikke at proffboksing er ulovlig i Norge (og at Tajik eventuelt er for noe resten av partiet hennes er i mot), men at proffboksing totalt ignorerer dopingregler, at boksere bygges opp til storkamper uten en offisiell og godkjent rangering av utøvere, at den medisinske oppfølgingen av utøvere er tilfeldig og at dommere blir betalt for å påvirke resultatet. For en minister som har ansvar for norsk dopingpolitikk og kampen mot kampfiksing er ikke dette uproblematisk, selv om gratulasjonene bare kommer på Twitter.

Dobbeltmoral. Mange av aviskommentarene, facebook-kommentarene og twitter-meldingene før under og etter kampen viser at det bor en dobbelmoralist i oss alle. Folk som tidligere i år har fordømt sykkelsporten på grunn av dopingutmattelse, kritisert Fotballforbundet for ikke å følge spillereglene i et utall saker og som hevder at kampfiksing er den største trusselen mot idretten, roper om at proffboksing må bli tillatt. Hovedargumentet er at Brækhus er en flott representant for boksesporten og at det er morsomt å se på. Toppidrett er det også. Det holder ikke. Enten så er du mot juks og fanteri eller så er du for – uansett idrett. Noen har til og med hevdet at Brækhus viser vei i kvinnekampen, men blir kvinnekampen bedre av at man inngår i det samme skitne spillet som menn?

Million dollar baby. For noen uker siden så jeg (endelig) Clint Eastwoods Million dollar baby. Det var en god film om en trist bokseskjebne. Boksejentas skjebne lå hos dommeren. Han fulgte ikke med eller var betalt for ikke å følge med. Går du inn på Youtube og ser Anne Sophie Mathis første kamp mot den amerikanske verdenseneren Holly Holm, der Mathis nesten dreper den amerikanske bokseren under påsyn av dommeren, ser du at million dollar babies kan skapes overalt der du finner korrupte dommere. Jeg har snakket med mange bokseeksperter om denne kampen og det er liten tvil om at dommeren er betalt for å holde liv i kampen lengst mulig. Det absurde er at det sannsynligvis er Holms mannskap som har betalt dommeren for ikke å avbryte kampen. Dette ser du best i sjette runde, da Holms nesten ligner hovedpersonen i Clint Eastwoods film. Dommeren må til slutt avbryte kampen i 7. runde. Kanskje det var det han var betalt for? I re-matchen vant Holms lett mot Mathis. Det var sikkert også planlagt.

Underholdning. Jeg er veldig fascinert av proffboksing. Jeg sto opp midt på natta for å se Steffen Tangstad få bank av Michael Spinks (1986), jeg var i Paris på tittelkampen til Thomas Hansvoll mot Bruno Girard (2002), jeg rangerer Norman Mailers The Fight som en av tidenes beste sportsbøker og Rumble in the jungle som en av tidenes mest spesielle idrettsbegivenheter. Jeg følger også – med skepsis – Mike Tyson på twitter (han har blitt altfor myk etter min smak). Men ser jeg på det som idrett? Nei, jeg ser på det som underholdning – farlig underholdning.

Uærlig. Selv om jeg er fascinert av proffboksing greier jeg ikke å si at dette er bra og at dette er noe vi må ha mer av fordi JEG syns det er underholdende. Boksing er per definisjon farlig og for at jeg skal akseptere proffboksing som en hvilken som helst annen idrett (som for eksempel amatørboksing), må muligheten for at boksere bygger sin karriere på å bli foret med punch drunks forsvinne og promotorer som har total kontroll over kampsted og kampledelse må fjernes. Kanskje det blir mindre underholdende av å gjøre det på den måten, men det blir mer rettferdig. Det er dette debatten i Norge bør dreie seg om når vi diskuterer om Norge skal legalisere proffboksing eller ikke, ikke om Brækhus er godt trent og har et vinnende vesen.

Nye twittergratulasjoner? Det blir spennende å se om Brækhus får tittelkamp mot Holly Holm i USA. Skulle Holm vinne knepent er jeg sikker på at den norske twitterstrømmen dreier seg om kampfiksing. Hva tvitrer vår nye kulturminister, da?

@krøll

Den virkelige virkeligheten. Konfliktene rundt fotballandslaget den siste tiden viser at Fotballforbundet ofte er på etterskudd og ikke helt greier å områ seg med sine egne omgivelser. Mange PR-rådgivere har kalt det som skjer i Fotballforbundet for en omdømmekrise. Kanskje det. Jeg tror at Fotballforbundet tenker for mye på fasaden og omdømmet og ikke ser tilskuerne for bare tomme seter. Og det er ikke iPhonen til John Arne Riise som er problemet, men at Fotballforbundet ikke lever i samme virkelighet som spilleren med flest landskamper og tilskuerne de ønsker å nå.


Nye mediehverdag. Utviklingen av medievirkeligheten til fotballen kan deles inn i fire tidsperioder. I den første perioden fikk vi fremveksten av den moderne idretten (1900-1950). Da måtte du være på stadion for å se kampen. Den andre perioden (1950-1990) kom alt på tv og det ble mulig å se kampene hjemme i sofaen. Den tredje perioden (1990-til fremveksten av sosiale medier og applikasjoner) kjennetegnes av at fotballen ble global, mobil og personlig. Den siste perioden (som vi nå er inne i) kjennetegnes av at vi som enkeltpersoner kan skreddersy vårt eget medietilbud og at vi har mer direkte kontakt med klubber og spillere enn det vi hadde tidligere. Det er mangelen på tilpasningsdyktighet til den nye medievirkeligheten vi har sett i og rundt Fotballforbundet den siste tiden. Truer du noen med bank blir du ikke bare førstesideoppslag i riksavisene, men også den store snakkisen på sosiale medier. Og skriver du noe rett fra hjertet på 140 tegn blir du erklært som selvforherligende tufs av media. Dette er en virkelighet det er vanskelig å forholde seg til, men samtidig viktig å ta stilling til. Fotballforbundet må nærmere sine supportere – ikke bare på Ullevål Stadion, men på alle arenaer der supporterne er. Da er de avhengig av Riise og hans lagkamerater, også når de er sleivkjefta. Det er det første Fotballforbundet må erkjenne.

Twitters muligheter. En av utfordringene med twitter er at markedspotensialet ditt avhenger av hvor mange følgere du har, og du får sjelden mange følgere hvis du er – for å bruke Gerd Liv Vallas uttrykk – pusekatt. Det er temperatur og spissformulerte meninger som skaper engasjement og som gir deg følgere. Det får deg også tettere på dine supportere. Med mange følgere kan du også spre budskap fra klubb, landslag og sponsorer til flere. Twitter elsker selvforherligende tufser – også selvforherligende journalister. Det er derfor noen gidder å følge dem! På den måten tilfredsstilte John Arne Riise mange av sine 65.000 følgere når han engasjerte seg om navnskiltet på statuen i Ålesund. At media kaster seg på og forkaster hans uttalelser ga sikkert Riise enda flere følgere og sympatisører, og det er kanskje denne følgerskaren som etter hvert får han til å tvitre igjen.

På etterskudd. At John-Arne Riise er sleivkjeftet og ærlig på twitter er ikke Fotballforbundets største problem. Fotballforbundets største problem er at man blir tatt på senga når problemer oppstår og at den første refleksreaksjonen er strengere eller nye regler. Det samme reaksjonsmønsteret så man i forbindelse med kampfiksingssakene tidligere i år. Først ignorerte man problemene, så ble man overrasket, for deretter å snakke om strenge straffer for dem som er involvert – uten egentlig å vite særlig mye om fenomenet man står overfor. Det er reaktivt og det er kunnskapsløst. Mitt poeng i denne saken er at Fotballforbundet har glemt at et godt omdømme har best grobunn hvis de interne forholdene er på stell. Det nytter ikke å fortelle verden at man bør engasjere seg i fotballfamiliens sosiale mediehverdag hvis man samtidig tilkjennegir og til de grader viser for omverdenen at eget regelverk på dette området er dårlig.

Twitterkampanje. Jeg satt på tribunen på Slovenia-kampen og det som tok mest av min oppmerksomhet (bortsett fra straffemålet til John Arne Riise) var Fotballforbundets nye twitterkampanje. Like før Riise utnevnte seg selv til straffeskytter mot Slovenia, oppfordret Fotballforbundet, på alle reklameskiltene langs matta på Ullevål Stadion, tilskuerne til å følge Fotballforbundet på twitter og å sende sine inntrykk fra kampen til Fotballforbundets twitterkonto og/eller bruke deres #hashtag. Hvor mange selvforherligende tufser som benyttet seg av muligheten veit jeg ikke, men det kan ikke ha vært mer enn ca 11000. En av dem som brukte muligheten var en Fotballforbundets egne ansatte (tidligere Vålerenga-spiller Dag Riisnæs) som ble kalt inn på teppet fordi han kom med en sleivbemerkning til Riise på, ja nettopp, twitter! Mitt tips til Siem og co er at også de ansatte i Fotballforbundet omfattes i det nye regelverket…

Sammenhenger. Samtidig med at få følger Fotballforbundets twitter-politikk har Fotballforbundet engasjert seg i forskjellige saker som ytterligere understreker at man vanskelig evner å se sammenhengen mellom det fotballandslaget gjør på banen og engasjementet utenfor stadion. Her er noen eksempler:

Moralsk milkshake. Både før og etter kampen mot Slovenia fløy Fotballforbundets fredsgeneral Jan Åge Fjørtoft rundt på den grønne gressmatta for å få spillernes og publikums oppmerksomhet rettet mot Fotballforbundets (og FIFAs) nye satsing Handshake for Peace. Fotball skal bidra til fred, er budskapet. Ikke lenge etter kampen truer landslagskeeperen en fotograf med bank og landslagssjefen sier at han ikke bryr seg. Når man setter i gang et så ambisiøst prosjekt som Handshake for Peace er det viktig at det er sterkt forankret i egen organisasjon. Er det bare en skinnmanøver og kun et romantisk forsøk på å bygge omdømme blir man fort gjennomskuet. Jeg er ikke ute etter å ta Jarstein (eller andre som føler seg trakassert av pressen) – han hadde sikkert grunner til å hisse seg opp. Det jeg etterlyser er at Fotballforbundet setter Jarsteins reaksjon inn i den konteksten de selv har skapt, nemlig å sette fotballen og fotballspillerne i en moralsk førerposisjon. Hvis ikke blir budskap som Fair Play og Handshake for Peace kun rundingsbøyer. Er det en sammenheng mellom spillernes oppførsel og å håndhilse for fred? Og bør landslagsledelsen bry seg om de storslåtte moralkodene hans sjefer har skapt? Kanskje burde man håndhilst litt mer med innpåslitne fotografer, også?

Maktkamp med sidestykke. Et sidespor i denne sammenheng, men likevel relevant i diskusjonen om forholdet mellom liv og lære på toppen i norsk fotball er fotballpresidentens ønske om å omstrukturere norsk idrett. Denne uka ble Yngve Hallén leder for Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF). I korte trekk vil denne organisasjonen ha mer makt i norsk idrett på bekostning av idrettskretsene. Den første kampsaken til den nyvalgte lederen var opprettelsen av en ny olympisk komité for å styrke norsk toppidrett. Utnevnelsen av Hallén og forslaget om ny olympisk komité er rart på flere måter. For det første har fotballen aldri tatt den olympiske fotball-turneringen på alvor. Å ha en leder som representerer en idrett som ikke vil sende sine beste utøvere til OL har en dårlig sak når han kjemper for ny nasjonal OL-komité. For det andre er fotballen den desidert største idretten i Norge både når det gjelder medlemmer og penger. At norsk fotball ikke gjør det bedre er ikke et pengeproblem, det er et ledelses- og trenerproblem. For det tredje er Fotballforbundet med på å undergrave finansieringsmodellen (tippemidlene) som i dag bidrar med penger til idretter som er dårligere stilt enn fotballen. Fotballforbundet har inngått medieavtaler med tv-selskaper som reklamerer for konkurrenter til Norsk Tipping og fredsgeneral Jan Åge Fjørtoft og Rune Bratseth har 50%-stillinger i Viasat/TV3 som reklamerer for de samme utenlandske spillselskapene. Det blir vanskelig å nå igjennom til norske myndigheter om ny struktur og mer penger med et slikt utgangspunkt. Og etterlatt inntrykk er at Fotballforbundet snakker med to eller tre tunger. Dette snakkes det mye om på twitter!

@RealJohnARiise3. I fjor ble det mexicanske 1. divisjonslaget Jaguares de Chiapas banebrytende da de byttet ut de tradisjonellespillernavnene på draktene med twitter-adressen til de forskjellige spillerne. Et klart signal om at mexicanerne har forstått hvordan man kommer i kontakt med fansen og media i den nye medieverdenen. Etter det har andre lag fulgt opp. Den dagen det norske fotballforbundet gjør det samme og John-Arne Riise får ha @RealJohnARiise3 på ryggen og adressen får skli over reklameskiltene på Ullevål Stadion viser de at de har tilpasset seg den nye mediehverdagen. Med 20 kroner for hver bokstav man trykker på drakta kan det også komme mer penger i kassa fra dem som kommer på kampen for å se Norge spille – hvis ikke alle sitter hjemme i stua og tvitrer om de nye draktene, da...

Fire tiltak mot kampfiksing

Fra sjokk til handling. Etter sjokket over å ha oppdaget at det kan forekomme kampfiksing også i Norge har sentrale aktører endelig samlet seg i Kulturdepartementet for å finne ut hvordan ondet skal bekjempes. Siden jeg nå er ute av gamet (for å bruke en tennismetafor) – det vil si sluttet som spesialrådgiver i Norges idrettsforbund – slenger jeg meg på fra utsiden og kommer med noen råd om hvilke tiltak som raskt kan settes i gang og som raskt kan ha effekt.

1.       Norges fotballforbund. Lag en enkel spørreundersøkelse til alle spillere og trenere i de fire øverste divisjonene der man spør om de kjenner til det nåværende regelverket til NFF, om de har blitt kontaktet av mistenkelige personer og om de har tips til tiltak som bør settes i gang for å forhindre at spillere/trenere tar del i kampfiksing. En slik undersøkelse kan både bidra til informasjon til spillere/trenere og avdekke tvilsomme tilfeller. Dette kan være en god start på Fotballforbundets arbeid med et nytt regelverk og kan rapporteres til UEFA som tiltak i kampen mot kampfiksing.

2.       Norges idrettsforbund. Som paraplyorganisasjon bør Idrettsforbundet raskt se på sitt eget regelverk og tydeliggjøre paragrafene om kampfiksing. De bør også raskt innkalle til et møte med flere forbund for samtale om hva slags fenomen man står overfor. Tennisforbundet, Håndballforbundet, Ishockeyforbundet, Volleyballforbundet, Cricketforbundet og Bokseforbundet (for å nevne noen tilfeldige forbund) kan møte kampfiksing av forskjellig art (”match fixing”, ”point shaving” og ”spot fixing”). Sport Accord er paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund og de har utarbeidet meget gode nettsider som kan tjene som utgangspunkt for umiddelbare tiltak og utforming av nytt regelverk.

3.       Norsk Tipping. Norsk Tipping må vokte seg for ikke å lage spill som kan bidra til kampfiksing. Liveoddsen kan for eksempel bidra til ”spot fixing” hvis det tilbys for mange objekter. Et drastisk tiltak som går den andre veien enn liveodds er å ha spillstopp lenger før kampstart. De fleste som tipper på legale spillsteder gjør det ofte tett før kampstart for at det skal være vanskeligere å oppdage og for at kampen ikke skal utsettes på grunn av unormalt spill. Dette vil gi overvåkerne bedre tid til å oppdage eventuelt spill på fiksede kamper og det kan forhindre at kamper blir avlyst kun på grunn av mistanke. Det meste av gamblingen på kampfiksing foregår utenfor Norsk Tipping og andre legale operatører (se internasjonale spillaktører som er lovlige i andre land). Kanskje må Norsk Tipping krype til korset og inngå et samarbeid, ikke bare med nasjonale spillmonopoler i andre land, men også med dem som i dag blir sett på som illegale konkurrenter, om hvordan man sammen kan forhindre kampfiksing.

4.       Norske myndigheter. Kampfiksing er et problem som strekker seg langt utenfor idretten og langt utenfor Norges grenser. Derfor er det viktig at norske myndigheter spiller på lag med idretten i dette spørsmålet. Kulturdepartementet er bindeleddet mellom Norsk Tipping og idretten. Det bør derfor sørge for at disse får fortgang i sakene sine. Internasjonalt jobbes det i Europarådet med å få etablert en konvensjon mot kampfiksing. Der har Norge til nå vært tilbakeholdne. Norge bør delta aktivt i arbeidet med konvensjonen, bidra med penger til tiltak for at konvensjonen går fra papir til tiger og ta en lederrolle. Dette er en gylden mulighet til å vise internasjonalt samfunnsansvar på idrettsfronten (slik vi gjør i antidopingarbeidet). Siden mye av kampfiksingen kan knyttes til hvitvasking av penger og internasjonal kriminalitet er det viktig at norske myndigheter gir politiet mulighet til å kontakte internasjonale motparter for å lære av andre land, men også for å få etterretningsinformasjon i konkrete saker.

Rask på avtrekkern. Kampfiksing er et holdningsproblem og skader mange parter hvis det får utvikle seg. Jeg tror ikke problemet er stort i Norge, men vi bør ikke være naive. Denne sommeren har vi sett at noen få mistenkelige tilfeller kan skade omdømmet til alle deler av norsk fotball. Derfor er det viktig at vi tar det på alvor og kommer raskt i gang med mottiltak.

Romneys handikapp

Republikanernes presidentkandidat. Mitt Romney er nå formelt republikanernes presidentkandidat. Han er også den mest populære kandidaten blant eierne av amerikanske sportsklubber. Påvirker det valgkampen? Og har Romneys sportsinteresse noe å si for valgkampen?

Norsk vinglepetter. Politikeres sportsinteresse kan si noe om de er i takt med folket eller ikke. Thorbjørn Jagland er kanskje det mest kjente norske eksemplet på hvordan man ikke skal bruke idrett i valgkampen. I valgkampen i 1997 kalte han Rosenborg for Norges beste fotballag og påkalte seg Strømsgodset-supporternes vrede. Det ble ikke bedre da han stilte opp i Rosenborg-skjerf på en tv-sendt kamp mellom Rosenborg og Molde i 1999. Det førte til at Jagland ble kastet ut av Godset Unionen. (Hvis ryktene om at Jonas Gahr Støre holder med både Leeds og Manchester United er det noe jaglandsk over det, også).

Sportsinteressert? I Norge misforsto mange George W. Bushs popularitet fordi han lå langt fra den norske folkesjela. Men når du så Bushs ektefølte kjærlighet til baseball (også som eier av et baseballag) så du at han gikk i takt med den jevne amerikaner. Det er en valgvinner. Da demokratenes presidentkandidat John Kerry sa at han likte fotball (soccer) og ble avbildet på et vindsurfebrett skapte han distanse til den jevne amerikaner og det var lett for Bush (eller Karl Rove?) å kalle ham for elitenes mann. John F. Kennedy skjulte sitt golftalent fordi han fryktet at det skulle stemple ham som overklassens representant og ikke hele USAs president. Hvordan plasserer vi støtten blant amerikanske eiere av sportklubber i dette landskapet? Og hva sier Romneys sportsinteresse om hans valgbarhet?

Kartlegging. Den New York-baserte radiokanalen WNYC 93.9fm/am820 har kartlagt donasjonene klubbeiernei de fire største idrettene i USA (også kalt Big Three & Half – baseball, amerikansk fotball, basketball og ishockey) har gitt til republikanerne og demokratene og til Romney og Obama. Den er meget interessant. Totalt har eierne av klubbene i de fire ligaene donert ca. $2.000.000 til politiske formål, og republikanerne har fått mest. Demokratene har fått ca. $750.000 og republikanerne ca. $1.250.000. I byer der det er to lag i samme idrett er det en tendens til at eieren til det ene laget støtter demokratene og den andre eieren republikanerne. For eksempel har New York Jets-eier gitt kampanjebidrag til Romney, mens New York Giants eier har gitt til Obama, New York Knicks-eieren har gitt til Romney og New York Nets-eieren til Obama. I California har San Francisco Giants-eieren gitt til demokratene og Oakland As-eieren til republikanerne. Og sånn fortsetter det.

Tradisjon og modernisering. Baseball-eierne gir mest og ishockey-eierne minst, og det er størst gap mellom donasjonene til de to partiene/kandidatene i baseball og minst i basketball: baseballeierne gir langt mer til republikanerne enn demokratene, mens det er en liten forskjell i basketball. Det er viktig å legge merke til at det er forskjell på å gi til partiet og til presidentkandidaten. Det viser særlig basketball-tallene. Basketball-eierne ga ca $215.000 til demokratene og ca. $271.000 republikanerne, men mer direkte til Obama ($20.000) enn til Romney ($18.000). USA-forsker (og Lillestrøm-supporter) Svein Melby skrev i en kronikk i Dagbladet at Obama forsøker å modernisere USA, mens Romney prøver å gjenskape det tradisjonelle. Donasjonstallene illustrerer på en måte dette. Baseball er den tradisjonelle amerikanske idretten, mens basketball er symbolet på det moderne og dynamiske. Samtidig representerer baseball og amerikansk fotball den amerikanske storkapitalen – slik Obama også liker å karakterisere Romney – og det er disse klubbene som tjener mest penger. Basketball representerer i langt større grad velgergruppene til Obama.

I utakt. Oversikten viser også at Romney ikke er helt på bølgelengde med eierne til klubber som han selv hevder at han liker. Romney har vist seg både med New England Patriots-caps og Boston Celtics-flagg. Men verken eieren av New England Patriots eller Boston Celtics støtter Romney. Robert Kraft (eieren til New England Patriots) har gitt nesten $18.000 til demokratene og Obama, mens en av Boston Celtics eiere, Stephen Pagliuca, har gitt ca $66.000 til demokratene. Pagliucas bidrag er interessant fordi han også er en av eierne i Bain Capital – firmaet Mitt Romney var medeier i før han gikk inn i politikken og som Romney selv beskriver som sin suksesshistorie. Det er vanskelig å bedømme om Romney er en ektefølt supporter av disse lagene eller om han gjør det fordi han føler at han må støtte lag i sin egen hjemstat. Falskhet lar seg gjennomskue, samtidig viser dette at du ikke nødvendigvis støtter lag som gir deg kampanjestøtte. Det er et snev av folkelighet over det siste.

Påklistret? Bortsett fra at Romney har ledet olympiske leker (Salt Lake City 2002) og brukte lekene tilå sette fart på sin politiske karriere er han vanskelig å plassere i ensportssammenheng. Han (eller partiet hans) får mest penger av eierne i amerikansk idrett – det er den sterkeste tilknytningen han har til idrett i dag – ved siden av at han har en visepresidentkandidat som er treningsnarkoman. De gangene han tar på seg sportseffekter virker det påklistret. På den måten ligger han langt unna Georg W. Bushs sportslige folkelighet (og kanskje også valgbarhet?). Mange sammenligner Mitt Romney med John Kerry. Både fordi han stadig vekk skifter standpunkter, men også fordi han knyttes til den amerikanske eliten – også på idrettsbanen. Da Romney fikk spørsmål om han fulgte med på NASCAR, sa han at han ikke fulgte så godt med, men at han kjente flere av eierne til NASCAR-lagene. Og så eier Romney-familien hester som deltar i dressurridning – ikke akkurat folkesporten i USA! (Og navnet på idretten er i tillegg fransk – dressage…).

Romneys handikapp. Elitestemplet kan bli ett av Romneys største utfordringer. Hans tilknytning til sport understreker det. Her er noen tips til Romney: Ikke gjør som Jagland, dvs. plutselig å omfavne lag (og eiere) som i dag støtter demokratene. Da vil han forsterke inntrykket av ham som vinglepetter. Og han bør for all del holde seg unna vindsurfing. Jeg har tidligere vist at det er en sterk sammenheng mellomgolf-kunnskapene/interessen til amerikanske presidentkandidater og mulighetenfor at de blir valgt. Golf-entusiaster har større sjanse for å bli valgt enn de som ikke er liker golf. Den eneste golfinteressen jeg har hørt fra Romney er hans kritikk av Obamas golfspilling. Der ligger han altså dårlig an, statistisk sett. Kanskje bør han involvere Rick Santorum eller Ron Pauls sønn (Rand Paul) i sin valgkamp og be om noen golftips – de to er tross alt blant de bestegolferne i Washington. De kan kanskje hjelpe ham med færre handikapp når bruduljen mot Obama virkelig starter?

Amerikansk løsning for Premier League?

Tippetips. Premier League-sesongen er i gang og alle medier med respekt for seg har tippet tabellen ved sesongslutt. De to Manchester-lagene, Chelsea og Arsenal topper alle tabellene – og grunnen er ganske enkel: det er de fire lagene med mest penger og derfor også de sterkeste spillerstallene. De får sikkert rett. Men i år starter også et nytt finansielt regime i engelsk (og europeisk) fotball: Financial Fair Play. UEFA-president Michel Platini har innført nye økonomiske regler fordi han vil ha slutt på finansiell doping. Vil det endre Premier League-tipsene neste år?

Underskudd. Den viktigste endringen i det nye regelverket er at rike eiere ikke lenger uhemmet kan bruke penger på nye spillere, samtidig som driften går med dundrende underskudd. En slik skjevfordeling kan få fatale følger hvis eieren plutselig velger å trekke seg ut eller går økonomisk på dunken. Det skjedde med Portsmouth (under Sacha Gaydamak), med West Ham United (under Bjorgolfur Gudmundsson) og med Manchester City (under Thaksin Shinawatra) og mange andre. Samtidig vil rike onkler lokke til seg de beste spillerne med høye lønninger. Det skaper en lønnsspiral i engelsk (og europeisk) fotball. Når Sheikh Mansour øser av sin velstand for å få de beste spillerne til Manchester City må også naborival United grave dypt i lønningsposen for å kunne by opp til fest. Og frykten for ukontrollert lønnsvekst er reell. For to år siden gikk 16 av 20 Premier League-klubber på et samlet tap på £484 millioner. De nye UEFA-reglene tillater ikke klubber å tape mer enn 45 millioner euro mellom 2011 og 2014. Gjør de det kan de bli kastet ut av sine respektive ligaer.

Utenlandske eiere. Jeg tror at Michel Platinis visjon om at denne ordningen skal bidra til å styrke grasrota i klubbene og at fotballen ikke lenger skal være prisgitt det frie markedet vil slå feil. Ikke alle kan drive medlemsbasert toppklubbvirksomhet som Barcelona. Slik eierstrukturen i Premier League er i dag, kan det faktisk gå motsatt vei. I dag er det ti Premier League-klubber som blir dominert av utenlandske eiere. Arsenal, Liverpool, Manchester United, Aston Villa og Sunderland har amerikanske eiere/eierinteresser. Andre klubber med utenlandske eiere er Blackburn (India), Chelsea (Russland), Fulham (Egypt), Manchester City (Dubai) og Queens Park Rangers (Malaysia). Disse ønsker å tjene penger på klubbene sine på en eller annen måte. Når de ikke kan investere på ”gamlemåten” vil de gå andre veier for å få tilfredstilt sine behov. Det kan bety at de velger bort de minst lukrative turneringene (slik Alex Ferguson og Manchester United gjorde med FA-cupen i 1999/00) og de kan sette opp billettprisene (slik for eksempel Manchester United, Arsenal og Liverpool har gjort i år). Da den nye eieren for QPR tok over i fjor satt han billettprisene ned for å skape mer entusiasme rundt klubben. Og blant tradisjonelle eiere av engelske klubber og livslange supportere har det aldri vært god grasrotpolitikk å øke billettepriser for å skape profitt. Det er ikke alltid sammenheng mellom gode økonomiske intensjoner og god grasrotpolitikk.

Få vinnere. Selv liker jeg ideen om at grasrota skal være med på laget, men slik Premier League har utviklet seg kan det være nyttig å sammenligne utviklingen i Premiere League med utviklingen i amerikansk idrett (der også mange av Premier League-eierne har eierinteresser). Siden 1992 har 45 klubber spilt i Premier League – bare fem klubber har vunnet (Blackburn (1), Arsenal (3), Chelsea (3), Manchester United (12) og Manchester City (1)). I USA er situasjonen denne: de siste ti årene har 7 forskjellige lag har vunnet Super Bowl, 9 forskjellige klubber har vunnet World Series i baseball, 7 forskjellige klubber har vunnet Major League Soccer og 6 forskjellige klubber har vunnet NBA. Kan dette skje i Premier League?

Amerikansk sosialisme. I det ”lukkede” amerikanske systemet tvinges rike klubbeiere til å fordele inntektene til andre klubber. I England sluttet man med å gi motstanderlaget noe av billettinntektene i 1983! I USA får taperlagene i en sesong førsterett på spillere året etter og det er lønnstak på spillerlønninger. TV-inntektene spres utover lagene på en annen måte enn i England. For eksempel med en skatt på inntekter som fordeles til de som tjener minst. Dette er en annen solidaritetstanke en Platinis og den kommer sikkert til å bli diskutert ytterligere når den europeiske versjonen får satt seg.

Jevnt fordelt. Nyordninger i fotballen har en tendens til sementere maktforholdet på det tidspunktet nyordningen trer i kraft. Det er en klar sammenheng mellom Manchester United seriegull i Premier Leagues første sesong (1992/93) og deres dominans i årene etter og en sammenheng mellom engelske lags suksess i Champions League og økonomisk makt på hjemmebane. Som livslang Everton-supporter er jeg også av den oppfatning at Everton kunne vært en europeisk stormakt hadde det ikke vært for utestengingen av engelske lag fra europacupspill fra slutten av 1980-tallet. Utestengingen ga andre europeiske lag en økonomisk fordel. Financial Fair Play vil også gi noen lag en fordel de ellers ikke ville hatt.

 
Evertons framtid? Med et amerikansk system kan Everton på sikt hamle opp med lagene alle tipper på topp i dag – uten amerikanske eiere. Til da får vi satse på at de evige tipsene om 8. plass til Everton gjøres til skamme!

Tidligere publisert som Platinis feilgrep på NRKs Ytring, 18.08.12.

Store forventninger til OL

Exceptional Games. Det er fire år siden OL i Beijing. På avslutningsseremonien i fugleredet betegnet IOC-president Jacques Rogge Beijing-lekene som eksepsjonelle (truly exceptional Games). Det er slik omtale alle OL-byer håper på og streber etter. Men det er ikke alltid det blir slik man håper og ikke alltid festtalene gir et riktig bilde av virkeligheten. Arven etter OL blir sjelden slik man har tenkt på forhånd!


Arven. Arven (legacy) etter OL kan deles inn i tre kategorier -  etterbruk av idrettsanleggene som er bygget til lekene, det nasjonale fellesskapet som er skapt i forbindelse med lekene og minnet verden sitter igjen med. Og ofte er det forventningene til lekene som legger premissene for hvordan man bedømmer lekene i etterkant.

Beijing Blues. Da Beijing fikk lekene argumenterte mange - særlig IOC - for at lekene ville bidra til en bedre menneskerettighetssituasjon i Kina. Menneskerettighetsorganisasjoner mente at lekene ville bidra til økt fokus og dermed positivt press på kinesiske myndigheter. De tok feil. Både i forkant og i etterkant av lekene har kinesiske myndigheter strammet til for å unngå at åpenheten de var pålagt av IOC under OL skulle utnyttes av kinesiske dissidenter. De skarpe protestene mot Kina i forbindelse med fakkelstafetten i forkant av Beijing-OL bidro til økt nasjonalisme i Kina og til (ytterligere?) skepsis til den vestlige verden. Det er derfor et paradoks at den olympiske sikkerhetsspiralen førte til at vestlige myndigheter og sikkerhetsfirmaer bidro til å oppgradere overvåkingssystemene til kinesiske myndigheter. Kina vant medaljestatistikken (og viktigst av alt slo de USA!). Medaljene tok de på de mest moderne arenaene verden noen gang har sett. Nå brukes mange av arenaene til andre ting en idrett eller de forfaller, samtidig viser Kina stor selvtillitt i internasjonal politikk - selvtillitt de fikk i sitt eget OL. Lekene var eksepsjonelle, men kanskje på en annen måte enndet Rogge ga uttrykk for?

Dårlig ettermæle. Det er enkelt å finne eksempler på leker med frynsete arv. München-OL skulle bidra til å bringe Tyskland tilbake til Europa og gi verden et annet OL enn det de fikk se i Berlin i 1936. Terroraksjonen som drepte 11 israelere ødela dette, og den palestinske terroraksjonen har bidratt til et stadig økende fokus på sikkerhet. Det fikk Montreal-OL i 1976 kjenne på pungen. Sikkerhetsutgiftene førte til et dundrende underskudd. Dette ble dekket inn av en særegen tobakksavgift og regningen var ikke betalt før i 2006 (!). I Athen gror OL-anleggene fra 2004 igjen og Hellas har så vidt råd til å sende utøvere til London-OL. Mange økonomer hevder også at lekene i Athen bidro til den økonomiske krisen i Hellas - en krise som preger resten av Europa i disse dager.

The winner is... Lekene med den sunneste arven er Barcelona-OL i 1992. Det var en sportslig suksess, det bidro til en fin atmosfære i et gjenforent Europa, idrettsanleggene er fortsatt i bruk og bygningene satt opp til OL ble en del av et vellykket byfornyingsprosjekt. Jeg våger påstanden om at turistbyen Barcelona ikke hadde ligget på kartet hadde det ikke vært for OL. Da jeg snakket med turistministeren i Barcelona for noen år siden sa han at de vurderte å søke vinter-OL. Men det viktigste var ikke å få OL, men å bruke søkeprosessen til å bygge ut Barcelona som turistmål. Skulle de få lekene vil det bli den første byen som avholder både vinter-OL og sommer-OL (forutsatt at München ikke kommer dem i forkjøpet).

Søknad er best. Slike tanker er av relativt ny dato, og nye studier viser at 'mislykkete' søkerbyer har tjent på kun å være med i søkerprosessen. Manchester tapte for Sydney i 1993, men fikk i stedet Samveldelekene 2002. Byen fikk topp moderne idrettsanlegg som fortsatt er i bruk, det førte til etterlengtet byfornying og mesterskapet gikk med overskudd. Chicago og Barack Obama tapte for Rio i 2009, men kampanjen førte til et sysselsettingsprogram for arbeidsløse som fortsatt er i drift. Madrid søker nå for tredje gang og deres søknader har ført til et mer samlet idretts-Spania og til en gryende nasjonsbygging vi ikke har setttidligere.

Urealistiske mål? Som alle andre arrangører satt London høye mål for sine leker utover et prikkfritt idrettsarrangement: økt grasrotdeltagelse i idretten, økonomisk vekst i Storbritannia, økt frivillighet i lokalsamfunnet, og at OL-landsbyene i Stratford og Leyton skal bidra til et sosialt løft for Londons østkant. Allerede i forkant av OL har britiske myndigheter og kritikere av OL varslet at de ikke greier å oppfylle noen av disse målene. Det er i så fall ikke noe eksepsjonelt.

OL som protestarena. Sikkerhetsutfordringene er store for London-OL. Det har ført til at det er flere britiske soldater i London i disse sommerdager enn det er i Afghanistan. Terrortrusselen er alltid stor under sommer-OL. Men arrangørene står også overfor mange andre utfordringer. En stor forskjell fra Beijing-OL er at lekene i år foregår i et åpent demokrati. Det tiltrekker seg alle mulige slags organisasjoner som ønsker oppmerksomhet om sin sak. Det var umulig i Beijing. Under Athen-OL preget Falun Gong gatebildet. De forberedte resten av verden på OL fire år senere. I år kommer vi til å få se protester mot OL-sponsorer som BP og Dow Chemica lCompany, mot Russland for deres Syria-politikk, mot at OL foregår under Ramadan og vi vil få se 40-årsmarkering av München-tragedien med mer. Håndteringen av disse begivenhetene vil også bli en del av arven etter London-OL.

For stor forventninger? Da statsminister Tony Blair sto sammen med lord Sebastian Coe i Singapore i 2005og triumferte over Paris i kampen om å få OL i 2012 var mange sikre på enopptur for en skakkjørt statsminister og et land med dårlig omdømme iinternasjonal politikk. Denne sommeren får vi se om de hadde for storeforventninger til OL.

Denne teksten sto på trykk som kronikk i Aftenposten 27. juli 2012. Link til kronikken her.

Lost in translation

På den ene side og på den andre side. Norske idrettsledere støttet det internasjonale badmintonforbundet og IOC da 8 badmintonspillere ble kastet ut av London-OL fordi de hadde forsøkt å tape med vilje. De som ønsket å kaste dem ut mente at deres oppførsel var i strid med den olympiske ånd, mens badmintonspillerne mente at regelverket åpnet for slett spill for å oppnå fordeler seinere i turneringen. Samtidig hevdet mange av de samme lederne at det var riktig å la Erik Tysse få delta i OL fordi han hadde sonet sin straff og at regelboka ga ham mulighet til å delta. Han fikk sågar bistand fra Olympiatoppen for å forberede seg til OL i karanteneperioden, selv om dette er tvilsom praksis. Det er ikke lett å vite hvor grensen for hvor den olympiske ånd går. Det har flere saker vist og understreket for oss under årets OL.

Glissent charter. Årets OL har vist oss at det er vanskelig å vite hvordan man skal håndheve den olympiske ånd, hva som er fair play før, under og etter OL. Flere saker viser at en generell visjon om olympisme og fair play åpner for inkonsekvent håndtering av kontroversielle saker som oppstår i lekenes hete. I det olympiske charter står det for eksempel kun en gang at utøverne skal følge Olympisme og dens verdier (kapittel 1.1) og tre ganger at man skal følge fair play. Hva dette innebærer, står det ingenting om og det er opp til de internasjonale særforbundene å utarbeide regelverk og sanksjonsverktøy. IOC kan gripe inn når de føler for det, har vi fått se. Det gjør det enda mer problematisk.

Inkonsekvens. Strengt tatt brøt ikke badmintonspillerne noe regelverk da de tapte med vilje – verken badmintonregelverket eller det olympiske charter. Det gjorde heller ikke den algeriske mellomdistanseløperen Taoufik Makhloufi da han gikk første runde i forsøksheatet på 800 meter. Han ble kastet ut av OL fordi han ikke gjorde sitt beste. Makhloufi hevdet at han var skadet, han ble tatt til nåde og vant like godt 1500-meteren. Cameron van der Burgh som vant 100 meter bryst innrømmet etter at han var kommet hjem til Sør Afrika at han jukset med vendingen sin: han tok tre kick etter vending, kun ett er tillatt. Sørafrikaneren tok gullet mange mente Alexander Dale Oen ville vunnet og bestekameraten vant gullet for Oen. Han ble hyllet av norske idrettsledere og kommentatorer og ble utropt som den moralske vinneren. Hva om Oen hadde deltatt og kommet på andreplass? Chris Hoy var en av de største britiske heltene under London-OL – han var Storbritannias flaggbærer under åpningsseremonien og vant to gull i banesykling, blant annet lagsprintøvelsen sammen med Jason Kenny og Philip Hindes. Hoy hadde ikke vunnet finalen hvis ikke Philip Hindes hadde lagt ned sykkelen med vilje etter en dårlig start og på den måten tvunget dommeren til å starte rittet på nytt. I intervjuer etterpå sa han at dette hadde vært taktikken: ved dårlig start skulle de provosere fram en omstart. Hoy og lagkameratene står fortsatt som vinnere av laggullet i banesykling– til tross for en tvilsom utnyttelse av regelverket.

Flere idretter, flere moralkodekser. Mange har hevdet at forskjellige idretter har forskjellige moralkodekser og at noen idretter derfor tillater mer enn andre. Men når alle deltar i olympiske leker og man påberoper seg et eget olympisk verdisett bør alle behandles likt. Jeg er i tvil om det har skjedd i de tilfellene jeg nevner her.

IOCs brudd på eget charter. Det store spørsmålet er om IOC selv følger sitt eget regelverk og dermed oppfyller den olympiske ånd. En ting er at det olympiske charter sier at utøvere ikke skal utnyttes politisk eller kommersielt under lekene. OL er og blir et politisk og kommersielt show. Men det står også svart på hvitt at ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries.” (kapittel 6.1). Nasjonal medaljestatistikk og nasjonale olympiske komiteer som øverste myndighet for idrettsutøverne ligner derfor på en selvmotsigelse. I den sammenheng er det derfor interessant å se på hvordan det britiske sprintlaget i sykkel avfeide kritikken mot Philip Hindes, da han på brutalt ærlig vis innrømmet å ha strukket regelverket. Den britiske sykkelledelsen sa at han var misforstått fordi han snakket dårlig engelsk – hans uttalelse var rett og slett Lost in translation. Hindes flyttet til Storbritannia fra Tyskland i 2010 – han har britisk far og dobbelt statsborgerskap – og lærte seg nylig engelsk. Han ble hentet inn fra Tyskland for å vinne gull. Dette er ikke problematisk hvis du bokstavtro følger det olympiske charter, men tvilsomt hvis du regner OL som en kamp mellom land.

Plastic Brits. Og Storbritannia har hentet inn mange utøvere for å hevde seg i sitt eget OL og på den måten sett bort fra den olympiske idé og dermed brutt det olympiske charteret.61 av 542 britiske utøvere var hentet inn utenfra for å gjøre den britisketroppen sterkere. To av de mest kontroversielle var den cubanskfødte trestegshopperen Yamila Aldama som deltok for Cuba i OL i 2000 og for Sudan i 2004 og 2008, og den ukrainske bryteren Olga Butkevych som fikk britisk pass bare noen måneder før lekene i London. Ni av jentene som deltok på det britiske håndballaget ble også hentet inn for anledningen. Av kritikere har disse ”leiesoldatene”blitt kalt ”plastic Brits”. Disse kritikerne er ofte de som anser OL som en nasjonskamp og er dermed også de som ønsker å bryte det olympiske charteret.

Økende fenomen. Storbritannia er selvfølgelig ikke alene om å hente inn idrettsutøvere for å klatre på medaljestatistikken. De fleste langdistanseløpere fra arabiske land er hentet inn fra Afrika, og i kvinnenes olympiske bordtennisturnering var det kun tre av 16 lag som IKKE hadde med en bordtennisspiller født i Kina. Kongo hadde for eksempel med seg en kinesiskfødt bordtennisspiller. Samtidig er det viktig å skille mellom dem som er hentet inn for anledningen og de som har kommet til nye hjemland, vokst opp og blitt gode i nye omgivelser. Britenes Mo Farah er et slikt eksempel og Norges Ezinne Okparaebo er et annet.

Hvem konkurrerer du for? I forkant av OL gikk det en interessant debatt på New York Times’ nettside under rubrikken ”Which Country Did You Say You Were Playing For?” Det var to fronter i debatten. På den ene siden de som mener et man må fjerne eller løsne på kravet om nasjonalitet og de som mener at man må ha strenge eller strengere regler for statsborgerskap i OL. I den første gruppen finner vi to forskjellige argumenter – de som mener at nasjonalitetsprinsippet forhindrer mange av de beste fra å delta i OL – de er rett og slett født i land med for mange gode utøvere– og de som mener at fleksible statsborgerskapslover gir land med få innbyggere mulighet til å hevde seg i OL. I den andre gruppen finner du argumenter om at fleksible ordninger fjerner den ekte nasjonale gleden ved å delta i OL og at en fleksibel ordning kan skape et marked for handel av utøvere som kun de rikeste har råd til. Paradoksalt nok er det den første gruppen som ligger tettest opp til det olympiske idealet om at OL ikke er en kamp mellom land, men lengst unna det mannen i gata forbinder med OL.

Kampen mot selvrettferdighet. Mitt inntrykk er at man i OL ofte er moralsk når det er til eget beste eller når det ikke angår deg selv. Ledere kritiserer utøvere som utnytter regelverket når det ikke angår dem selv og argumenterer mot kritikk når de selv har tøyd regelverket. Det eneste som kan hindre inkonsekvens og ukritisk selvrettferdighet er at man hindrer muligheten for at det olympiske charter blir Lost in translation, med andre ord at man tydeliggjør hva som er den olympiske ånd og hva man mener med fair play.