United States of Soccer?

Tro og håp. Det var mange som trodde – og håpet – at USA skulle gjøre det godt i årets fotball-VM. USA har gode resultater å vise til de siste par årene (finale i Gold Cup og Confederations Cup) og det er det tredje beste laget på det amerikanske kontinentet (14. plass på FIFA-rankingen). I tillegg spiller de attraktiv fotball og framstår som et uamerikansk lag – et lag med få stjerner, men med svært god lagmoral – selv Dag Solstad kan bli glad i disse fotballspillerne. Selv tror jeg det bare er et tidsspørsmål før USA også får stormaktsstatus i fotball – og at vi må venne oss til at det blir snakket mer og mer om soccer. Skjer det vil nasjonsbegrepet i fotball bli utfordret på to måter.

Europeisk versus amerikansk modell. Stadig oftere snakkes det om den europeiske og amerikanske idrettsmodellen. Den europeiske modellen baserer seg til en viss grad på et sosialdemokratisk prinsipp ved at alle har adgang til å delta og har mulighet til å nå toppen gjennom god innsats. Den amerikanske modellen er et lukket system uten opprykk og nedrykk – et såkalt franchisesystem. Skillet er ikke alltid like tydelig, men det er allikevel et skille.

Politikk versus business. Forskjellen i modeller gir fotballen på de to kontinentene forskjellig innhold. I Europa er fotball – og annen idrett – av svært stor politisk betydning. Det har vi sett bevis på i årets VM. Nicolas Sarkozy krever granskning av det franske landslaget fordi laget har skadet omdømmet til Frankrike, og David Cameron krever videodømming etter at England ikke fikk godkjent et mål som var inne mot Tyskland. Slik politisk innblanding finner vi ikke i USA. Riktignok var Bill Clinton til stede under USAs kamper i Sør-Afrika og Barack Obama tok seg fri under G8-møtet for å se litt av kampene, men det er aldri snakk om at de to presidentene legger seg opp i FIFAs gjøren og laden, tar USAs innsats til inntekt for sitt politiske virke, eller hevder at laget skader USAs omdømme når de taper. I USA er idretten og fotballen (soccer) mer knyttet til bedrifter og næringslivsinteresser og ikke til nasjonens ve og vel. Sagt på en annen måte: Erik Solér blir aldri en ny Silvio Berlusconi.

Gud forby! Det er et tydelig signal at interessen for soccer er oppadstigende i USA når Didier Drogba og Christiano Ronaldo får pryde forsiden av Vanity Fairs juniutgave (i bare underbuksa!) og det anerkjente sikkerhetspolitiske tidsskriftet Foreign Policy kjører egne blogger på det som skjer i Sør-Afrika. Det hadde ikke skjedd for ti år siden! Spaltisten Daniel W. Drezner uttrykker seg tydelig i en av sine VM-blogger hva han håper ikke skjer i USA når interessen for fotball tar seg opp basert på det som skjedde etter at frankrike røyk ut av VM:

1) amerikanske filosofer må aldri begynne å bruke landslag til å forklare hvor langt man har kommet i integreringsarbeidet i USA – det kan ikke fotball si noen ting om!

2) opposisjonspolitikere må aldri slå politisk mynt på tapene til et landslag ved å hevde at tapet skyldes regjeringens dårlige politikk – der fikk du den Jean Marie le Pen!

3) USA bør aldri få en egen sportsminister – Thorbjørn Jagland og Nils Arne Eggen?

4) Den sosioøkonomiske tilstanden i et land må aldri forklares ut i fra el fotballandslags innsats – hører du Jonas Gahr Støre?

Blandings? Det gjenstår å se om det er den amerikanske eller europeiske modellen som står seg best i tiden framover. Når USA i disse dager kaster seg inn i kampen om å få fotball-VM i 2018 eller 2022 vil jeg anta at det også går politisk prestisje i dette helt inn til Det hvite hus. Vi vil sikkert også se at bedriftsmodellen blir mer og mer fremtredende i Europa. På den måten vil vi sikkert se en miks av de to modellene i framtiden.

Medlemspraksis. USA kan også utfordre det nasjonale på en annen måte. Med økt suksess i internasjonal fotball vil også USA få en sterkere stemme i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. USA er med i CONCACAF, mens europeiske lag er med i UEFA. De to regionale forbundene har forskjellig medlemspraksis. På grunn av bråk/potensielt bråk om små regioners medlemskap har UEFA innført en begrensning som sier at bare FN-land kan bli medlem av UEFA. Det betyr at Gibraltar ikke har en sjanse så lenge Spania og Storbritannia er i konflikt om enklaven, men at Kosovo kan bli med hvis Kosovo får FN-status. CONCACAF har ikke et FN-krav. Det betyr at US Virgin Islands, Bermuda, Aruba og Puerto Rico har fått være med og at veien ligger åpen for andre regioner, skulle de fremme krav om medlemskap i CONCACAF. MEN, UEFA-regelen har ikke tilbakevirkende kraft – enn så lenge. UEFA har for eksempel med Færøyene, England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Ingen av disse er FN-medlemmer. Spørsmålet er om et sterkere USA enten vil kreve at CONCACAF innfører reglene til UEFA eller at UEFA innfører CONCACAFs regler. Skjer det første vil det bli færre lag fra CONCACAF-regionen. Skjer det andre vil UEFA måtte åpne for nye regioner som ikke har FN-status. Det vil bli et kaos. Skulle det komme til konflikt mellom de to regionale forbundene skal du ikke se bort i fra at Texas eller California lanserer egne landslag for å vise Storbritannia at deres/UEFAs (sær)ordning kan gi uheldige utslag. Det åpner opp for at USA kan stille med 50 lag i kvalifiseringen til VM. Da vedder jeg på at verden vil bli dominert av ett eller flere lag fra USA!

Something completley different. Da får den amerikanske modellen et nytt innhold! Og hele resten av verden må venne seg til å snakke om soccer…