Oljesøl av olympiske dimensjoner

BP som skjellsord. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har satt sitt klare preg på David Camerons besøk i Washington. Tidenes største oljekatastrofe overskygger krigen i Afghanistan og finanskrisen de to landene har å stri med. I USA har BP blitt et skjellsord slik ”french fries” ble det etter Frankrikes protest mot USAs krigføring i Irak. Et eksempel på det er at baseballaget Brevard County Manatees i Florida som har døpt om balltretreningen fra ”batting practice” til ”hitting rehearsal” for ikke å bli knyttet til forkortelsen BP. Florida er en av stedene som er verst rammet av oljesølet. Men det er ikke bare i baseball og i Florida at BP kan bli et skjellsord. Oljekatastrofen har også olympiske dimensjoner.

BP som sponsor. BP er en av hovedsponsorene til den amerikanske olympiske komiteen og til London-OL i 2012. I tillegg er BP sterkt engasjert i amerikansk baseball, særlig i Chicago Cubs og Chicago White Sox. I februar i år inngikk BP en avtale med BP som var verd ca. 10-15 millioner amerikanske dollar. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. Og for dem som ikke vet det: Chicago White Sox er favorittlaget til Barack Obama!

BP som en god samarbeidspartner. Lederen for London-OL, løperlegenden Sebastian Coe, har sagt at han ikke har problemer med at London-OL har BP som bidragsyter. Han kaller BP en verdsatt og pålitelig partner. IOC-president Jacques Rogge har sagt at han ikke har noe problemer med BP så lenge de gjør alt for å rydde opp i oljesølet. Den amerikanske OL-komiteen hevder at forholdet til BP er solid og at de ikke har tenkt å revurdere avtalen med den britiske oljegiganten. Penga rår med andre ord. Men hvor lenge?

BP som et utgangspunkt. For den olympiske bevegelse kan dette være en kortsiktig og uklok vurdering å avfeie spørsmål om tilknytningen til BP og andre oljeselskaper. Det er flere grunner til det:

* Miljøsaken er i ferd med å bli alles kampsak, også for idrettsutøvere, og flere og flere idrettsutøvere uttrykker bekymring for koblingen mellom BP og idretten – særlig amerikanske utøvere. De vil ikke bli forbundet med oljesøl og global forurensing. Det er ikke ofte idrettsutøvere engasjerer seg utover eget kosthold, hviletid og egne prestasjoner, så hvis denne trenden fortsetter kan den olympiske bevegelse oppleve et politisk engasjement fra egne rekker som man ikke har opplevd før.

* Skjer det står IOC i et dilemma. I forkant av, under og etter lekene i Beijing har IOC og de som kjemper for de olympiske idealer, fremhevet miljøinnsatsen i Bejing. Og rett skal være rett – OL førte til et renere Beijing og en ny bevissthet omkring luftforurensing i Kina, selv om dette også hadde menneskelige kostnader. Samtidig har IOC lenge sagt at de vil være knallharde mot dem som fremmer politiske synspunkter under lekene – dette kom tydelig fram i forbindelse med lekene i Beijing. Men det er ikke like lett å slå ned på miljøengasjement som på protester mot et enkeltland eller på et område som kan tolkes på mange måter. Miljøkampen har en annen innfallsvinkel enn for eksempel kampen for menneskerettigheter. Kampen for et bedre miljø er også et spørsmål om menneskerettigheter, men dreier seg om kollektive rettigheter, mens for eksempel kampen for ytringsfrihet er en kamp for individuelle rettigheter. Derfor er det lettere å få med seg flere i kampen mot miljøforurensing og derfor også vanskeligere å stoppe. Og så lenge IOC selv ønsker å være best på miljøsiden – det er i hvert fall det de sier – så blir det vanskelig å slå ned på dem som ønsker å følge opp dette engasjementet – også på OL-arenaen.

*London-OL kan bli en testarena for om miljøsaken blir den nye politiske saken i et OL. Dette er en sak alle kan engasjere seg i og siden Storbritannia ikke på samme måte som Kina kan kritiseres for brudd på menneskerettighetene vil aktivister finne andre saker å kjempe for i London. I samtaler med forskjellige organisasjoner i forbindelse med Beijing-OL har det kommet fram at strategien for å påvirke kinesiske myndigheter var mislykket. Lærdommen til disse organisasjonene er at de vil bli tøffere med IOC, nasjonale olympiske komiteer og sponsorer både for å påvirke vertsnasjonens politikk, men også for å fremme egne standpunkter. Derfor er BP-saken svært spesiell for Sebastian Coe og hans kolleger.

BP i Norge. I Norge har debatten om oljeboring utenfor Lofoten blitt preget av det som skjer i Mexico-gulfen, og diskusjonen om BP kan også komme til å prege den norske sponsordebatten i idretten. Du skal ikke se bort fra at norske oljeselskapers engasjement i norsk idrett vil bli satt på prøve i tiden som kommer.

United States of Soccer?

Tro og håp. Det var mange som trodde – og håpet – at USA skulle gjøre det godt i årets fotball-VM. USA har gode resultater å vise til de siste par årene (finale i Gold Cup og Confederations Cup) og det er det tredje beste laget på det amerikanske kontinentet (14. plass på FIFA-rankingen). I tillegg spiller de attraktiv fotball og framstår som et uamerikansk lag – et lag med få stjerner, men med svært god lagmoral – selv Dag Solstad kan bli glad i disse fotballspillerne. Selv tror jeg det bare er et tidsspørsmål før USA også får stormaktsstatus i fotball – og at vi må venne oss til at det blir snakket mer og mer om soccer. Skjer det vil nasjonsbegrepet i fotball bli utfordret på to måter.

Europeisk versus amerikansk modell. Stadig oftere snakkes det om den europeiske og amerikanske idrettsmodellen. Den europeiske modellen baserer seg til en viss grad på et sosialdemokratisk prinsipp ved at alle har adgang til å delta og har mulighet til å nå toppen gjennom god innsats. Den amerikanske modellen er et lukket system uten opprykk og nedrykk – et såkalt franchisesystem. Skillet er ikke alltid like tydelig, men det er allikevel et skille.

Politikk versus business. Forskjellen i modeller gir fotballen på de to kontinentene forskjellig innhold. I Europa er fotball – og annen idrett – av svært stor politisk betydning. Det har vi sett bevis på i årets VM. Nicolas Sarkozy krever granskning av det franske landslaget fordi laget har skadet omdømmet til Frankrike, og David Cameron krever videodømming etter at England ikke fikk godkjent et mål som var inne mot Tyskland. Slik politisk innblanding finner vi ikke i USA. Riktignok var Bill Clinton til stede under USAs kamper i Sør-Afrika og Barack Obama tok seg fri under G8-møtet for å se litt av kampene, men det er aldri snakk om at de to presidentene legger seg opp i FIFAs gjøren og laden, tar USAs innsats til inntekt for sitt politiske virke, eller hevder at laget skader USAs omdømme når de taper. I USA er idretten og fotballen (soccer) mer knyttet til bedrifter og næringslivsinteresser og ikke til nasjonens ve og vel. Sagt på en annen måte: Erik Solér blir aldri en ny Silvio Berlusconi.

Gud forby! Det er et tydelig signal at interessen for soccer er oppadstigende i USA når Didier Drogba og Christiano Ronaldo får pryde forsiden av Vanity Fairs juniutgave (i bare underbuksa!) og det anerkjente sikkerhetspolitiske tidsskriftet Foreign Policy kjører egne blogger på det som skjer i Sør-Afrika. Det hadde ikke skjedd for ti år siden! Spaltisten Daniel W. Drezner uttrykker seg tydelig i en av sine VM-blogger hva han håper ikke skjer i USA når interessen for fotball tar seg opp basert på det som skjedde etter at frankrike røyk ut av VM:

1) amerikanske filosofer må aldri begynne å bruke landslag til å forklare hvor langt man har kommet i integreringsarbeidet i USA – det kan ikke fotball si noen ting om!

2) opposisjonspolitikere må aldri slå politisk mynt på tapene til et landslag ved å hevde at tapet skyldes regjeringens dårlige politikk – der fikk du den Jean Marie le Pen!

3) USA bør aldri få en egen sportsminister – Thorbjørn Jagland og Nils Arne Eggen?

4) Den sosioøkonomiske tilstanden i et land må aldri forklares ut i fra el fotballandslags innsats – hører du Jonas Gahr Støre?

Blandings? Det gjenstår å se om det er den amerikanske eller europeiske modellen som står seg best i tiden framover. Når USA i disse dager kaster seg inn i kampen om å få fotball-VM i 2018 eller 2022 vil jeg anta at det også går politisk prestisje i dette helt inn til Det hvite hus. Vi vil sikkert også se at bedriftsmodellen blir mer og mer fremtredende i Europa. På den måten vil vi sikkert se en miks av de to modellene i framtiden.

Medlemspraksis. USA kan også utfordre det nasjonale på en annen måte. Med økt suksess i internasjonal fotball vil også USA få en sterkere stemme i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. USA er med i CONCACAF, mens europeiske lag er med i UEFA. De to regionale forbundene har forskjellig medlemspraksis. På grunn av bråk/potensielt bråk om små regioners medlemskap har UEFA innført en begrensning som sier at bare FN-land kan bli medlem av UEFA. Det betyr at Gibraltar ikke har en sjanse så lenge Spania og Storbritannia er i konflikt om enklaven, men at Kosovo kan bli med hvis Kosovo får FN-status. CONCACAF har ikke et FN-krav. Det betyr at US Virgin Islands, Bermuda, Aruba og Puerto Rico har fått være med og at veien ligger åpen for andre regioner, skulle de fremme krav om medlemskap i CONCACAF. MEN, UEFA-regelen har ikke tilbakevirkende kraft – enn så lenge. UEFA har for eksempel med Færøyene, England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Ingen av disse er FN-medlemmer. Spørsmålet er om et sterkere USA enten vil kreve at CONCACAF innfører reglene til UEFA eller at UEFA innfører CONCACAFs regler. Skjer det første vil det bli færre lag fra CONCACAF-regionen. Skjer det andre vil UEFA måtte åpne for nye regioner som ikke har FN-status. Det vil bli et kaos. Skulle det komme til konflikt mellom de to regionale forbundene skal du ikke se bort i fra at Texas eller California lanserer egne landslag for å vise Storbritannia at deres/UEFAs (sær)ordning kan gi uheldige utslag. Det åpner opp for at USA kan stille med 50 lag i kvalifiseringen til VM. Da vedder jeg på at verden vil bli dominert av ett eller flere lag fra USA!

Something completley different. Da får den amerikanske modellen et nytt innhold! Og hele resten av verden må venne seg til å snakke om soccer…

Bloody Hell!

TV-taktikkeri. Under Vancouver-OL så jeg mest mulig av øvelsene på svensk tv. Det var to grunner til det. På svensk tv snakket de mindre om vær, vind og rubb enn på den norske statskanalen. Og – kanskje viktigst – det er morsommere å høre på svensk tv når nordmenn vinner. I tillegg var det interessant å høre på svenskene når de vant – da kom virkelig den barnslige gleden fram – de har jo noen tunge år bak seg i skisporet. Men det er ikke alle som kan velge kommentatorer når de ser sine favorittidretter på tv. Det viser fotball-VM-satsingen til den amerikanske tv-kanalen Entertainment and Sports Programming Network (ESPN).

Briter er best! ESPN sender alle 64 kampene fra Sør-Afrika, men alle kommentatorene er britiske og de mest profilerte amerikanske kommentatorene fra Major League Soccer-satsingen er flyttet til ESPN Radio! Begrunnelsen er – ikke uventet – at de britiske kommentatorene er best.

Amerikansk særegenhet. Det er to grunner til at dette er veldig spesielt. For det første fordi mange av dagens amerikansk idretter har sin opprinnelse i Europa, men som et ledd i kampen for å distansere seg fra det britiske imperiet har amerikanerne utviklet sine egne versjoner. Det gjelder for eksempel baseball (cricket) og amerikansk fotball (rugby). Den amerikanske versjonen av europeisk fotball ligner svært mye på opphavet, men det er to store forskjeller. 1) seriesystemet er bygd opp langs den amerikanske lesten – det baserer seg på et franchisesystem der det ikke går an å rykke opp eller ned, og – kanskje det viktigste i denne sammenheng – 2) de bruker andre begreper om idretten enn det briter gjør. Spørsmålet er derfor om de britiske kommentatorene vil bruke ”football” eller ”soccer”, ”pitch” eller ”field”, ”kits” eller ”uniforms”, ”boots” eller ”cleats”? Dette er i høyeste grad et spørsmål om kolonitilknytning.

Lojalitetskvaler. For det andre skal USA og England spille mot hverandre i Sør-Afrika. Hvilken lojalitet har de britiske kommentatorene? Og hva tillater amerikanske fans i USA av de britiske kommentatorene? Vil de ha flest referanser til engelsk fotball eller til amerikansk soccer? Det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, men en ting er sikkert – engelske supportere ville aldri ha godtatt amerikanske kommentatorer!

Norske forhold. Det er ikke lenge siden vi hadde en tilsvarende debatt i NRK. Da Ingerid Stenvold kom fra Sporten via Lydverket og til Dagsrevyen fikk hun og NRK mye kritikk fordi hun snakket dialekt og ikke normert norsk. Kanskje hun burde gi amerikanerne noen tips? ESPNS VM-satsing har fått noen til å kalle kanalen for ENGLISH Sports Programming Network (I Norge vil sikkert mange kunne følge opp med å kalle NRK for SRK (Sportens Rikskringkasting).

Special relationship. Til stadighet hører vi om USA og Storbritannias ”special relationship”. Dette er et tvetydig begrep. Det kan både bety at forholdet er veldig godt eller veldig dårlig. Når det gjelder fotball er vel kanskje det mest spesielle forholdet i disse dager David Bechams spill både i Major League Soccer og i italiensk Serie A. Han bidrar med mye god oppmerksomhet til amerikansk soccer i den amerikanske fotballsesongen, men henviser den amerikanske ligaen til bakgården når han spiller i Europa for å oppnå sine personlige målsettinger.

TV-taktikkeri umulig! Tilbake til utgangspunktet. Under fotball-VM er det ingen amerikanere som kan bruke min OL-strategi når USA spiller mot England – en brite vil kommentere både seier og tap, og er det noen som er flinke til å snakke om været så er det briter. Det er bare en ting å si til dette: Bloody Hell!

Champions League-finalen som storpolitikk

To vinnere. For Manchester United og Chelsea er det bare én vinner i onsdagens Champions League-finale i Moskva. For britiske og russiske myndigheter er det to. Kampen har bidratt til fotballdiplomati som har løst opp en politisk floke mellom de to landene.

Champions League- og UEFA-cupfinale løser opp. Forholdet mellom Russland og Storbritannia har vært anstrengt siden den tidligere FSB-agenten Alexander Litvinenko døde på mystisk vis i London i november 2006. Men etter at russiske myndigheter ga britiske fotballsupportere som skal se Champions League-finalen visumfritak, ser floken ut til å løses opp. Fritaket for visum – som gjelder i 72 timer fra 19. til 23. mai – er en av de første utenrikspolitiske beslutningene til den nybakte russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Finalen blir også en av hans første representasjonsoppgaver. Vi fikk signal om en slik oppmyking i forbindelse med UEFA-cupfinalen mellom Zenit St. Petersburg og Glasgow Rangers i Manchester 14. mai, da russiske supportere fikk gratis visum til Storbritannia. Den nye tonen har gjort at Gordon Brown og Dmitrij Medvedev har planlagt et bilateralt møte i forbindelse med det neste G8-møtet i Japan.

Diplomatisk krise. Den diplomatiske konflikten startet for alvor da britiske myndigheter krevde utlevering av den russiske forretningsmannen Andrej Lugovoj – som i dag er russisk parlamentsmedlem. Russland nektet å utlevere ham med henvisning til den russiske grunnloven. Lugovoj var mistenkt for å ha vært delaktig i drapet på Litvinenko, som døde av poloniumforgiftning. Russerne krevde beviser for at Lugovoj hadde noe med drapet å gjøre. Dermed var ballet i gang.

Britiske myndigheter svarte med å utvise fire russiske diplomater, og trakk seg fra videre forhandlinger om enklere visumprosedyrer mellom de to landene. Russiske myndigheter fulgte opp med å utvise fire britiske diplomater. Etter det kuttet britiske myndigheter kontakten med det russiske sikkerhetspolitiet FSB, som har ansvaret for russisk terrorismebekjempelse. I protest mot dette annonserte det russiske utenriksdepartementet at de kuttet sitt bilaterale antiterrorsamarbeid med Storbritannia og suspenderte utstedelse av visum til britiske myndighetspersoner. Det fikk britiske myndigheter til å stramme inn på visumbestemmelsene for russiske myndighetspersoner. Høytstående politikere i det russiske parlamentet (Statsdumaen) anklaget da britiske myndigheter for dobbeltmoral i kampen mot terrorisme: Hvorfor utleverer ikke britiske myndigheter forretningsmannen Boris Berezovskij og tsjetsjeneren Akhmad Zakajev når Russland ber om det? Etter at det bilaterale antiterrorsamarbeidet opphørte, har forholdet mellom britiske og russiske myndigheter låst seg helt. Det toppet seg i januar 2008 da russiske myndigheter stengte britiske konsulater i Russland fordi britene angivelig ikke fulgte pålagte prosedyrer for drift av disse konsulatene.

Mer enn en fotballkamp. Champion League-finalen og omgåelser av de russiske visumreglene må ses i en større sammenheng. Enkelte observatører har kalt finalen for den største sportsbegivenheten i Moskva siden OL i 1980. Det har derfor vært viktig for det russiske fotballforbundet og den nybakte russiske presidenten å sørge for at man legger best mulig til rette for positiv omtale av arrangementet. Det har de greid; engelsk presse lovpriser presidentens Champions League-dekret. Omgåelsen av visumreglene kan også være et grep for å mørklegge byråkratisk inneffektivitet i behandlingen av visumsøknader i Russland. Det russiske visumregimet er en levning fra sovjettiden, og behandling av ca. 40 000 britiske visumsøknader hadde gitt glisne tribuner 21. mai. Det hadde vært en katastrofe for russerne. Det kan også være en tredje grunn til det russiske tiltaket. Den siste tiden har organisasjonskomiteen til Sotsji-OL 2014 fått kritikk fra mange hold for mangelfull planlegging av arrangementet. Lettelser i visumreglene kan være en måte å møte denne kritikken på.

Bråkmakeres innflytelse på politikken. Russisk politi har satt opp egne supporterleire fri for alkohol. Chelsea-supportere kan holdes i disse leirene i opptil 10 timer for å forhindre at de braker sammen med Manchester United-supportere. Fotballpøbler kan ødelegge den politiske prosessen som er satt i gang i forbindelse med denne kampen. Særlig hvis russiske fotballbøller blander seg inn. Russland har et av de mest voldelige supportermiljøene i Europa. Og det er i sterk vekst. Og skulle det komme til nevekamp mellom russiske og engelske hooligans og casuals, kan dette fort slå tilbake på den politiske prosessen. Hvorfor bråker engelskmenn når de blir tatt imot med åpne armer? Og hvorfor passer ikke russiske politistyrker like godt på russiske bråkmakere som på engelske fans?

Chelski-diplomati. Roman Abramovitsj kjøpte Chelsea for ca. 140 millioner pund, og mange mente han solgte seg ut av russiske selskaper som Aeroflot og Sibneft for å unngå skjebnen til andre russiske oligarker, som Vladimir Khodorkovskij (han som nesten greide å kjøpe Kværner), nemlig fengsel og fattigdom. Kjøp av britisk eiendom gir immunitet mot utlevering til andre land, og det kan over tid være en tryggere økonomisk plassering enn å ha dem i russiske selskaper – selv om investeringer i fotballklubber jevnt over er dårlig butikk. Det er derfor lett ironisk at Abramovitsj og hans engelske fotballag er en del av det nye fotballdiplomatiet mellom Russland og Storbritannia.

Rotter og kjæledyr. Abramovitsj skal visstnok ha sagt at forskjellen på å bli betraktet som en rotte og et kjæledyr er PR. Kanskje det er derfor han har gitt bort 500 billetter til russiske Chelsea-supportere? Dette gjør han kanskje for å signalisere at han er på vei tilbake til Russland eller fordi han vil gi russere en liten følelse av hvordan det kan være å gjøre store penger på tilsynelatende små papirlapper – svartebørsprisen på disse billettene er ca. 25 ganger en russisk månedslønn. Vi får bare håpe at billettene ikke havner i hendene på engelske bråkmakere...

Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL

Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL, på grunn av Kinas unnfallenhet i Darfur-konflikten, var Storbritannias OL-minister Tessa Jowell raskt på banen for å si at det ikke er hensiktsmessig å bruke Beijing-OL som et politisk virkemiddel overfor Kina. Dette er forskjellig fra OL-engasjementet den britiske regjeringen viste i forkant av OL i Moskva i 1980. Da brukte Margaret Thatcher all sin makt på å få britiske OL-utøvere til å bli hjemme i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Stemningsskiftet skyldes i hovedsak én ting: London skal arrangere OL i 2012 og boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan føre til trøbbel for London-lekene.

Ved siden av et strategisk samarbeid mellom kinesiske og britiske myndigheter har britiske politikere og Londons OL-organisasjon inngått et tett samarbeid med kinesiske myndigheter og den kinesiske OL-organisasjonen. Kina og Storbritannia har i flere år samarbeidet om Beijing-OL. Britiske firmaer har vært sentrale i byggingen av ”Fugleredet” – kinesernes prestisjestadion – og den nye flyterminalen i Beijing – som er bygget til OL. Frivillige som skal jobbe under London-OL er med som frivillige i Beijing for å lære av kinesernes organisering, og det er planer om gjenbruk av en del av det tekniske anlegget i 2012. Som en gest til britene og deres store samarbeidsvilje fikk Gordon Brown i januar i år som første utlending lov til å se på innsiden av ”Fugleredet”.

Det er den nasjonale OL-komiteen som bestemmer om Storbritannia skal utebli fra Beijing-OL eller ikke. Det kan ikke Tessa Jowell eller andre britiske politikere bestemme. OL-komiteens uavhengighet ble til fulle demonstrert i 1980 da den britiske OL-troppen dro til Moskva mot Margaret Thatchers vilje. Ikke bare uttrykte hun sin klare misnøye med britisk deltagelse hun prøvde også aktivt å overtale enkeltutøvere til ikke å delta. Douglas Hurd, på det tidspunktet ansatt i det britiske utenriksdepartementet og senere utenriksminister for Thatcher, hadde blant annet møte med Sebastian Coes far for å få ham til å overtale sønnen sin til ikke å delta. Dette presset virket ikke og Coe vant OL-gull på 1500 meter. Britisk deltagelse i Moskva var spesiell på flere måter. Det var bare delegasjonslederen Dick Palmer som var med på åpningsseremonien. Der gikk han under det olympiske flagget. Storbritannia vant fem gull og da vinnerne mottok sine gullmedaljer ble OL-hymnen spilt og OL-flagget reist. I år ser vi at den britiske OL-komiteen viderefører sin uavhengige linje og at den ikke tar noen sjanser i forhold til egne utøveres personlige engasjement. En blanding av idealisme (ønsket om å skille sport og politikk) og realisme (boikotter vi, boikotter andre) har gjort at den britiske OL-komiteen har innført forbud mot politisk protest for egne utøvere.

OL-historien er full av boikottaksjoner. De største aksjonene var i 1976 da afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot IOCs Sør-Afrika-politikk. Boikotten av OL i Moskva i 1980 ble gjengjeldt i 1984 da kommunistiske land gikk til motaksjon i forbindelse med OL i Los Angeles. Etter den kalde krigen har det ikke vært boikottaksjoner og det er lite som tyder på at det vil bli boikott denne gangen. Prins Charles' private boikottaksjon for å markere sin støtte til Tibet har trolig liten effekt. Det tidligere boikottaksjoner imidlertid viser er at én boikottaksjon eller trusler om boikott fører til diskusjon om gjengjeldelsesaksjoner. IOCs engasjement for å få Nord-Korea med på et samarbeid i Seoul-OL i 1988 var basert på frykt for at 1988-OL skulle bli offer for tilsvarende aksjoner som i 1980 og 1984. Britiske OL-arrangører frykter derfor at boikott og trussel om boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan slå tilbake på dem selv. Britisk engasjement i Irak, britisk støtte av USAs kamp mot terrorisme, og at OL i London finner sted under Ramadan kan være grunner til at noen begynner å snakke om boikott av lekene i 2012.

Selv om boikott av Beijing-OL sannsynligvis vil øke sjansen for flere britiske medaljer – slik tilfellet var i 1980 - er det andre hensyn å ta. Boikott av Beijing-OL kan gjøre samarbeidsklimaet mellom Kina og Storbritannia dårligere, og det kan skape vanskeligheter for London-OL i 2012. Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL!

Tour de France i London

Prologen og første etappe av årets Tour de France vil få stor oppmerksomhet av flere grunner. For første gang starter Tour de France i London. Prologen starter lørdag 7. juli og vil gå i London, og dagen etter går første etappe av stabelen mellom London og Canterbury i Kent. Det er ikke første gang Tour de France går i England. I 1974 gikk en etappe i Plymouth, og i 1994 gikk en etappe fra Dover til Brighton og en annen tur/retur Portsmouth. Men dette er alstå første gang at åpningsetappene finner sted i England.

En annen grunn til ekstra interesse for årets Tour er at sykkelrittet finner sted rett etter terrorbombene i London og Glasgow. Mange har spekulert på hvorfor Storbritannia har blitt rammet av terror akkurat nå. Noen har relatert det til Tony Blairs avgang som statsminister, andre til at terroristene ville ramme turistindustrien, eller skape frykt før Tour de France.

Terrorister har en tendens til å velge seg ut symbolske datoer for terrorangrep. Og åpningsdagen for årets Tour de France er en slik dato. 7. juli i år er toårsdagen for bombeangrepene på undergrunnen i London 2005 da 52 ble drept og flere hundre såret. I tillegg til den generelt høye sikkerhetsberedskapen i London i disse dager vil årets Tour de France bli ekstra preget av sikkerhetstiltak. Samtidig har Londons borgermester Ken Livingston uttalt at Touren i London skal vise terroristene at London fungerer som vanlig til tross for terrotrusselen mot byen. Livingston har også sagt at Touren skal tjene som minnesmarkering for de som døde for to år siden.

Arrangørene av Tour de France regner med at ca. 2 millioner mennesker vil møte opp for å se sykkelrytterne tråkke seg igjennom Londons gater. Om dette blir en symboldag for sykkelsporten og terrorofre eller for terrorister gjenstår å se.

Gordon Browns OL-floke

Det ser ikke ut til at Tony Blair var særlig sportsinteressert. Det er derimot Storbritannias nye statsminister Gordon Brown. Før han ble britisk statsminister 27. juni i år la han opp noe av møtevirksomheten etter den skotske terminlista i fotball (ikke ulikt Kjell Magne Bondevik) og han har lenge hatt en drøm om å eie favorittfotballklubben Raith Rovers i skotsk 3. divisjon. I utgangspunktet lover dette bra for den nye statsministeren i et sportsinteressert Storbritannia. Denne goodwillen kan imidlertid ta slutt.

Tony Blairs popularitet sank dramatisk etter angrepet på Irak 20. mars 2003, men en av sakene som rettet litt på Blairs popularitet i Storbritannia var hans innsats i 2005 for å få OL til London i 2012. For dette arbeidet kommer sikkert Blair til å få en fin tribuneplass under åpningsseremonien i 2012. Hvor Storbritannias nye statsminister Gordon Brown får sitte er mer uklart.

Tony Blair var en engelskmann som bidro til økt selvstyre for Skottland, Wales og Nord-Irland. Gordon Brown er derimot en skotte som har foreslått å stable på beina et britisk fotballag til OL i 2012! Her har Brown fått støtte av blant annet engelskmannen David Becham. Skulle Storbritannia stille med et eget fotballag under OL i London i 2012 går det altså på tvers av den politiske utviklingen på øyriket. Det lover ikke bra for skotten.

Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, og formelt ble laget oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball og det har til tider vært svært ampert i og rundt kamper der to av disse lagene har vært involvert. Lokalderbyer har også blitt avlyst på grunn av frykt for konfrontasjoner mellom de ulike nasjonenes supportere.

Gordon Browns forslag har møtt sterk motstand i Skottland og i det skotske fotballforbundet. I det skotske fotballforbundet frykter man at dette skal bety slutten for det skotske landslaget som har fine resultater å vise til i EM- og VM-sammenheng. Det skotske fotballforbundet får støtte av det skotske nasjonalistpartiet som har vært en bitter rival til Browns skotske arbeiderparti. De skotske nasjonalistene mener at et forent landslag vil være et hinder for skotsk selvstendighet.

Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Så langt tyder det ikke på at FIFA vil gå inn for å samle alle lagene på de britiske øyer til ett britisk lag, selv om det har kommet forslag om det for å redusere antall nasjoner i de store turneringene.

Irak-krigen, terrorismetrusler og sosiale reformer vil være øverst på Browns dagsorden i den nærmeste framtid. Men du skal ikke se bort i fra at dette spørsmålet om et forent fotballag kan bli en meget pinlig affære for Storbritannias nye statsminister. Han risikerer i hvert fall å få hele den skotske befolkningen på nakken. Leder for den skotske supporterklubbem (the Tartan Army) har for eksempel sagt at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil!

Kanskje like greit at Brown finner seg et lag på tredje hylle i England. Leyton Orient for eksempel? I det området skal nemlig OL i 2012 foregå!