Kvinneidrettsrevolusjon i Midt-Østen?

Kvinnerevolusjon. Al Jazeera har kalt det som skjer i Midt-Østen i disse dager for feministrevolusjonen. Grunnen er at kvinnene står i fremste rekke i protestene mot autoritære ledere, særlig i Tunisia og Egypt. Nyhetskanalen hevder også at kvinnenes sterke deltagelse har gjort demonstrasjonene mer fredelig enn det ellers kunne vært. Vil det som skjer i Midt-Østen også smitte over på idretten?

Få forbilder. Kvinnelige idrettsforbilder er få i denne delen av verden. I de største mesterskapene er det få kvinner som representerer og/eller som gjør det bra i idrett. Det finnes knapt en håndfull stjerner som er født i denne delen av verden. Marokkanske Nawal El Moutawakel vant olympisk gull på 400m hekk i OL i Los Angeles i 1984. Hun var den første afrikanskfødte muslimen som greide en slik bragd. I 1995 tok Ghada Shouaa fra Syria VM-gull i syvkamp, en bedrift hun gjentok i OL i Atlanta i 1996. Disse to er blant få store kvinnelige idrettsutøverne fra Midt-Østen. Det betyr ikke at det ikke deltar kvinner fra Midt-Østen. I Asia-lekene i Kina i fjor var det store kontingenter med kvinner. Iran hadde for eksempel med 92 kvinner, Qatar 56 og Jordan 32.

Verstingen. Versting i klassen er Saudi-Arabia. De hadde ikke med en eneste utøver i Asia-lekene. De har heller aldri hatt noen kvinnelige utøvere med i OL. Nest verst i Asia-lekene var Oman som kun hadde med én tennisspiller, Fatma al-Nabhani. Det er ironisk at Saudi-Arabia i 2010 fikk styreplass i FNs nyopprettede kvinnebyrå – på bekostning av Iran. Plassen fikk de i hvert fall ikke på grunn av godt kvinnearbeid på idrettsbanen. Det gjenstår å se om FN-organet påvirker Saudi-Arabia i riktig retning eller om Saudi-Arabia påvirker byrået i sin kvinnefiendtlige retning?

Lyspunkter. Men det er lyspunkter for kvinner i Saudi-Arabia. Og det er innenfor hestesport det skjer. I forkant av OL i Beijing fikk Saudi-Arabia sin første kvinnelige representant i en OL-delegasjon. Arwa Mutabagani fikk jobb som coach for ridetrenerne og rytterne til Saudi-Arabia. Like oppløftende er det at Dalma Rushdi H Malhas tok bronse i ungdoms-OL i Singapore i fjor, nettopp i ridning. Ridning står sterkt blant kvinner i Midt-Østen. Et tegn på det er at prinsesse Haya fra Jordan er president i det internasjonale rytterforbundet. Hun ble i fjor gjenvalgt som president for fire nye år.

Iran og FIFA. Når man snakker om likestilling i idretten i Midt-Østen må man også se på hvordan de internasjonale idrettsorganisasjonene håndterer kvinner. Konflikten mellom Iran og FIFA i forkant av ungdoms-OL i fjor vitner om det. Saken startet med at FIFA nektet det iranske jentelaget å kle seg i hijab. Det fikk det iranske forbundet til å klage til fem internasjonal forbund deriblant IOC for å få opphevet forbudet. Argumentet var at muslimske jenter alltid må bære hodeplagg, også på fotballbanen. FIFAs begrunnelse om hijabnekt var at de ikke tillater religiøse hodeplagg (Regel 4). I denne saken kunne det virke som frontene mellom den muslimske verden og FIFA var fastlåst. Men det bør den ikke være. Tilsynelatende logiske argumenter på begge sider kan plukkes fra hverandre. Og det gir rom for håp.

Ingen absolutter. For det første er det ingen regel at alle muslimske jente-/damelag bærer hodeplagg. Det er snarere unntaket. Forskjellige land og forskjellige grupper muslimer tolker hijab-bruken forskjellig. For det andre er det mange internasjonale idrettsforbund som tillater hijab, og flere internasjonale kamper i damefotball er spilt med hijabkledde spillere. Det finnes med andre ord ingen absolutter i denne saken. Det viser praksisen.

Unntak. Argumentet til FIFA om at man ikke skal bære religiøse og/eller nasjonale symboler er i og for seg greit siden det setter spillet i fokus og ikke bekledningen. At man tillater avspilling av nasjonalsanger og at landslag får bære flagg på drakta må sies å være hederlige unntak, eller? Her er i alle fall alle med på unntaket, også FIFA.

Hijab*2. Spørsmål om hijab i fotball fikk sin første sak i 2007, da 11-åringen Asmahan Mansour fikk spilleforbud i Canada fordi hun hadde på seg hijab. Begrunnelsen var sikkerhet. Man ville ikke at hun skulle kveles hvis noen dro henne i hodeplagget. Denne saken har på mange måter satt presedens for FIFA selv om FIFAs begrunnelse for forbud er en annen. På den annen side har det blitt spilt kamper med hijabkledde damer. I fjorårets Sør-Asia-leker spilte det pakistanske laget med svært moteriktige hodeplagg og i kampen mellom Jordan og Palestina i november 2008 spilte de muslimske damene på Jordan med hodeplagg. To av flere eksempler. Alle med FIFAs forståelse. Hvorfor så vanskelig å spille med hodeplagg i Singapore?

Irans versjon. Iranernes kamp for hijabbruk i fotball må ses på som en del av den iranske kampen for anerkjennelse internasjonalt, både i politikken og i idretten. Men så langt ser det ikke ut som Iran lykkes. Det som er mest påfallende er ikke at de møter motstand i den internasjonale idrettsverdenen, men at de ikke får sterk støtte fra andre muslimske land. Dette kan tolkes på to måter. Enten at idrett er så viktig at hijabspørsmålet blir uviktig, eller at idrett er så uviktig at det heller ikke da er noe å bråke om.

Mange kvinnekamper. Det gjenstår mange kvinnekamper på idrettsarenaen i Midt-Østen og det blir spennende å se om den politiske revolusjonen i de nord-afrikanske landene smitter over på andre land i Midt-Østen. Det vi kan håpe på er at en saudiarabisk kvinne vinner OL-gull i London 2012. Det vil både gi London-OL og likestillingskampen i Midt-Østen et løft!