Rettferdighet for alle

Historien. Jeg sitter og følger med på twitterfeeden min og alle sympatimeldingene til ofrene i Hillsborough-ulykken. Tragedien for 25 år siden endret manges syn på det å være fotballsupporter. Jeg husker de hjerteskjærende grimasene og de forfjamsede kommentatorene da Liverpool-supportere ble klemt i hjel i Sheffield og den grønne gressmatta ble brukt som sykeseng og likhus for vanlige fotballsupportere fra Merseyside. Når sønnen min på 12 i dag sitter og ser på minneprogrammer fra det som skjedde for 25 år siden, tror han ikke det han ser. Han har bare hørt om arbeidere som dør under byggingen av VM-arenaer i Brasil og Qatar.

Skyld. Som ensom Everton-supporter i en borettslagsblokk på Langhus (og med en far som fulgte ekstra godt med på Nottingham Forest, fordi keeperhelten Peter Shilton spilt der) var det lett å bebreide Liverpool-fansen for å lage bråk igjen. Det var mange Everton-supportere som bebreidet Liverpool for at det ikke ble et europeisk eventyr på 80-tallet, blant annet fordi engelske lag ble utestengt fra europeisk cupspill etter Heysel-tragedien i 1986. Det var lett å skylde på andre, den gang.

Forsoning. Men Hillsborough var noe annet. Det har jeg selv opplevd som Everton-supporter på Anfield og Goodison Park og på pubene rundt Stanley Park. Litt knuffing har jeg opplevd, men atmosfæren mellom de to lagenes supportere, i verdens beste fotballby, er stort sett vennlig. Mye takket være det som skjedde 15. april for 25 år siden. Ikke bare mellom byrivalene i Liverpool, men sympatien med de 96 som døde og deres venner og familie finner du over alt i alle klubber i England, også utenfor Storbritannias grenser. Det er sånn det skal være.

Stolt fotballhistorie. Markeringene vi ser på alle engelske fotballbaner denne påsken viser hvor sterkt fotballfamilien står samlet og hvor mye fotball betyr i samfunnet vårt. Den viser også at tragedier er med på å forme historien til fotballklubber. Like mye som Hillsborough-ulykken er en viktig markør og en identitetsskaper for Liverpool-fansen, er Munchen-ulykken i 1958 og falne fotballspillere fra Clapton Orient (nå Leyton Orient) under første verdenskrig, en viktig del av fotballhistorien til henholdsvis Manchester United og Leyton Orient i dag. Paradoksalt nok blir disse tragediene en del av en stolt fotballhistorie.

Mer sikkerhet. Bradford-brannen i 1985, Heysel-ulykken i 1986 og Hillsborough-ulykken i 1989 har formet arenasikkerheten i resten av verden, i hvert fall i den vestlige delen. Og i disse dager er det andre sikkerhetsbrudd og tragedier som preger media. De siste par årene har vi fått mange meldinger om tragiske dødsfall under byggingen av fotballanlegg i Brasil og Qatar, og når Sotsji-sluddet har smeltet, kommer det sikkert meldinger om uregelmessigheter under bygging av VM-arenaene i Russland også. Prisen mange fotballsupportere må betale for sikre anlegg i dag, er mange steder døde underbetalte og illegale bygningsarbeidere. Disse arbeiderne og deres familier er ikke en del av en stolt fotballhistorie, men er en del av en skamplett i fotballfamilien. De trenger også twitteratets, supporternes og politikernes sympati og engasjement.

Overføre lærdom. Jeg håper lærdommen fra forbrødring og forsoningsarbeidet etter Hillsborough (og andre ulykker) kan videreføres til et ekte engasjement for andre som er ofre for fotballtragedier i andre land. Hillsborough har vist oss hva fotballfamilien kan få til. Nå er det på tide å adoptere fler inn i denne familien. JFT96. JFAll.

Goalkeepers Are Different

3. plass. På tredjeplass på listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Brian Glanvilles Goalkeepers Are Different. Boken kom ut i 1971. Det er fristende å bruke Donald-språket om denne boken: en klassiker til glede for nye lesere!

Seier mot Liverpool. Dette er historien om det 17-årige keepertalentet Ronnie Blake som blir oppdaget av den fiktive London-klubben Borough United FC, og hans opp- og nedturer som profesjonell fotballkeeper. Som Everton-supporter er det ekstra morsomt å lese kapitlet der Blake debuterer mot Liverpool, på Anfield Road, og er sterkt delaktig i at Borough slår det røde laget på Merseyside.

Brian Glanville. Brian Glanville er en anerkjent sportsjournalist og forfatter. Han har blant annet vært fotballkorrespondent for The Sunday Times i nesten 30 år, og er brukt som fotballekspert i mange sammenhenger verden over. Før Goalkeeper’s Are Different ga han blant annet ut romanen The Olympian som handler langdistanseløperen Ike Low og treneren hans Sam Dee. Den kom ut i 1969. Men boka om den unge keeperen fenger bedre. Boka er ofte klassifisert som en ungdomsroman, men jeg mener den er noe mer enn det.

Banebrytende. Goalkeeper’s Are Different er ikke i nobelklassen, men det allikevel en spesiell roman på flere måter. For det første skapte den en helt ny litterær sjanger – fotballromanen. Det banet vei for forfattere som Nick Hornby med boka Fever Pitch og John King med bøkene Football Factory, Headhunters og England Away. Boken er på en måte en oppfølger av antologien The Footballer’s Companion som Glanville redigerte i 1962. Antologien var et forsøk på å få oversikt over hva som fantes av fotballitteratur. Utgangspunktet for boken var antagelsen om at fotball var et spill uten litteratur. Selv om han på en måte tilbakeviser denne påstanden i antologien finner vi ikke mange skjønnlitterære tekster i samlingen. Glanville står selv for flere av bidragene. Den mest kjente forfatteren i denne samlingen av tekster er Harold Pinter, med to bidrag. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2005, men ikke for disse arbeidene.

Ensom keeper. En annen spesiell ting er at romanen handler om nettopp fotballkeepere. Boken får virkelig fram at fotballkeepere er annerledes! Keeperlegenden Peter Shilton – som visstnok skal ha lest boken – mener at boken er det første litterære bidraget som faktisk greier å beskrive hva det er som kreves av en keeper for å nå toppen og hvilke utfordringer en ung keeper står overfor. Å være keeper er en ensom jobb!

Solo. Boken berører meg også personlig. Min far – fatter’n – har et spesielt forhold til keepere og denne boken er på mange måter en beskrivelse av drømmen til min far – som aldri ble virkelighet. Min far har ikke mye å skryte av som keeper. Det eneste jeg husker av hans keepergjerning er at han brukte Solo på keeperhanskene for å få feste på ballen. Reklamen om at Solo kun slukker tørsten er virkelig sann i denne sammenheng.

Keepere og fotballag. Ved siden av å sløse med brus har min far også et annet anstrengt forhold til fotballkeepere – han har tradisjonelt ikke holdt med fotballag, men med keepere. Det førte blant annet til at han holdt med Stoke da Gordon Banks var i klubben, og med Nottingham Forest da Peter Shilton hadde sin storhetstid der.

Peter Shilton. Da jeg ikke hadde råd til å dra for å se på Vålerenga spille kvartfinale mot Chelsea i europacupen i 1999 spanderte fatter’n tur på meg til London på en betingelse – at jeg ble med på Leyton Orient-kamp – klubben Peter Shilton fikk sin 1000 liga-kamp. Slikt kan man ikke si nei til! For dem som ikke vet noe om Leyton Orient kan jeg opplyse om at det er et lag på tredje nivå i England, det har sin hjemmebane i Nord-Øst-London, der OL skal være i 2012, og det var her David Beckham trådte sine barnefotballsko.

Tremenningen Samstad. Men det er ikke bare i nær familie keeperbasillen har herjet. Fattern’s tremenning – Jann Brynjar Samstad – ett av tidenes største norske keepertalenter på 1950-60-tallet, med kamper for Steinkjer, Kapp, Vålerenga og Lillestrøm, viser virkelig at keepere er annerledes. Jann var den første keeperen i Norge med hvit keeperdrakt! Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Men han hadde også en ”vitenskapelig” begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han gjorde dessuten matematiske beregninger av i hvor stor vinkel han måtte kaste seg ut fra streken for å gjøre målet minst mulig ved straffespark.

Keepere er annerledes. Dette er assosiasjoner man får når man leser Brian Glanvilles bok. Jeg kan underskrive på at Goalkeeper’s Are Different! Hva mer kan man forlange av en roman? Dette er en vel fortjent tredjeplass!

Katastrofenes teater

I disse dager markeres 50-årsdagen for ”München-tragedien”. 6. februar 1958 mistet 23 passasjerer livet i en flyulykke i München. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var en del av de såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter etterfyll av drivstoff.

Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.).

Ulykken som drepte åtte Busby Babes er bare en av mange fotballtragedier. Vi kan skille mellom tragedier som har tatt livet av supportere og dem som har tatt livet av spillere.

Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus.

Men det er ikke bare på de britiske øyer at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.

Allikevel er det flere som husker Hillsborough-ulykken i 1989 der 96 Liverpool-supportere døde enn Lima-ulykken og ulykken i Moskva. Det sier noe om den vestlige mediedekningen, både med hensyn til omfang og innflytelse. Når det gjelder innflytelse dreier det seg ikke bare om hva vi husker men også om at de fleste tiltak for å forhindre ulykker på fotballbanen har blitt satt i verk etter store ulykker i Vesten og Europa.

De fleste ulykkene som har forårsaket at grupper av fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. Og München-ulykken var ikke den første. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.

Sammenlignet med andra flyulykker og katastrofer har ikke disse ulykkene tatt mange menneskeliv. I Zambia rammer f.eks. hiv/aids mer enn 20% av befolkningen og flyterroren som rammet Lockerbie i Skottland i 1989 drepte 259 passasjerer og 11 personer på bakken. I kvantitative termer er derfor vanskelig å kalle fotballulykkene for katastrofer. Men bruker vi kvalitative mål som f.eks. følelsesmessige konsekvenser så er det mulig å betrakte dem som katastrofer. Fotballagene er samlingspunkt for mange både lokalt og nasjonalt, og de binder sammen folk fra forskjellige nasjoner. Etter mange av ulykkene har det blitt innført landsorg og ulykkene blir et referansepunkt for gamle og nye supportere. Og i flere tilfeller blir det skapt en egen industri ut av disse ulykkene.

Og ulykken som har skapt den største industrien er München-ulykken. Sjelden har en flyulykke skapt flere spaltemeter i avisene og sjelden har flere personer fjernt eller nært Manchester United uttalt seg om hvor de var og hva de følte da Busby Babes ble rammet av død. Hvor-du-var-da-Oddvar Brå brakk-staven-industrien blir barnemat i forhold.

Men kan det gå for langt? De fleste aviser, ukeblader, internettmedier og etermedier har brukt mye plass og tid på ulykken. Spesielt mye i år, men også mye i årene før. Dette har knyttet Manchester United-supportere sterkere sammen, det har gitt Manchester-klubben stor medieoppmerksomhet uavhengig av resultatene på fotballbanen, og det har gitt klubben en offerstatus som klubben og klubbens supportere har utnyttet seg av. Hvor gode kunne ikke Manchester ha vært hvis de ikke ble rammet av ulykken? Og er det ikke noe spesielt med Manchester United når vi kan bli så gode som vi har blitt på tross av ulykken?

Myten er skapt og lever videre. Men det er viktig å ikke dra det for langt. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Dette er et resultat av det jeg vil kalle ”München-industrien” og viser at slike markeringer kan gå over fra ektefølt sorg til vulgær historieløshet. Det er viktig at markeringer av denne og andre fotballtragedier settes inn i riktig perspektiv. Både i forhold til andre fotballulykker og i forhold til andre ulykker og katastrofer som rammer flere og hardere. Gjør den ikke det kan sympati raskt byttes ut med antipati.

Les mer om fotballulykker i boka Paul Darby, Martin Johnes & Gavin Mellor (red.) (2005) Soccer and Disaster. International Prespectives. London & New York: Routledge.

Liverpools krigere

Liverpool FC greide ikke å slå AC Milan i årets Champions League-finale, til tross for sterk støtte fra sine kjente og beryktede supportere. Når Liverpools trofaste supportere ikke reiser rundt i England og Europa for å støtte laget sitt, står de og synger sine fotballhymner på egen hjemmebane og tribuneseksjonen The Kop.

I essayet "The Sporting Spirit" fra 1953 hevder George Orwell at sport er krig uten skyting. Dette er kanskje en tvilsom påstand, men vi finner flere steder tette koblinger mellom krig og fotball. Historien bak The Kop er en slik kobling. Navnet har sin opprinnelse fra andre boerkrig og slaget ved The Spion Kop (på afrikaans Slag van Spioenkop) i Sør-Afrika, 23. og 24. januar i 1900. Navnet The Kop er en hyllest til de 383 britiske soldatene som ble drept og minner om slaget som britene tapte. Også andre engelske fotballklubber har eller har hatt tribuneseksjoner oppkalt etter dette slaget. Blant disse er Sheffield United, Sheffield Wednesday, Birmingham City og Leicester City. De irske og nordirske landslagsarenaene har også tribunseksjoner med referanse til slaget ved The Spion Kop.

Selv om Liverpool og dets supportere har vunnet mange mesterskap opp gjennom tidene er altså opprinnelsen til The Kop et durabelig tap. På den måten er det en forbindelse mellom det som skjedde i 1900 og det som skjedde i 2007. En forskjell er imidlertid at de britiske ”soldatene” som vender hjem fra finaletapet i Athen i år kan trøste seg med sangen og klubbhymnen You’ll Never Walk Alone. Det gjorde helt sikkert ikke soldatene i 1900. Sangen ble første gang spilt i musikalen Carousel i 1945!