Opptur. Denne måneden har vært en eneste opptur for IOC. Ikke bare kommer den mektige OL-komiteen godt ut sammenlignet med et skakkjørt FIFA, IOC har også drevet diplomati på høyt politisk nivå. Med sin sterke merkevare OL, sin sterke posisjon i FN, og sin sterke makt overfor de som søker OL, er IOC i ferd med å feste grepet som en sentral aktør i internasjonal politikk. Hvor skal dette ende?
Nord- og Sør-Korea. Valget av PyeongChang som arrangør av vinterlekene i 2018 var ikke overraskende, og det er flere grunner til at de endelig gikk av med seieren. Dette var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen. Frans Beckenbauer har – i skuffelsen over at München ikke vant – hevdet at sørkoreanerne fikk OL på grunn av sympati. Det er en slagen manns analyse. Søknader blir som regel bedre og bedre, jo flere ganger man skriver den. Det gjaldt også for PyeongChang. PyeongChangs presentasjon i Durban var uten tvil den beste og markedspotensialet til vintersport i Asia er svært stort sammenlignet med Europa. Det var hovedgrunnene til at de fikk flertall i første valgrunde. Men det er også et tilleggsmoment av langt større dimensjoner enn vintersport som gjør at potensialet til PyeongChang er stort. Kanskje kan vinter-OL bidra til å forsone Nord- og Sør-Korea?
Da PyeongChang søkte OL i 2014 fikk de åpent støtte fra Nord-Korea. Som et ledd i søknaden drev de også idrettsutveksling med nordkoreanerne. Kanskje la de den gangen for mye vekt på forsoning og for lite på selve arrangementet? I år så det ut som strategien var riktig. Det har hele tiden vært viktig for sørkoreanerne å bygge seg opp som merkevare. Et problem har vært navnelikheten med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Problemet ble løst med at man skrev inn en stor C midt i navnet - PyeongChang. Samtidig er det vanskelig å fjerne seg helt fra de politiske realitetene siden Gangwon-provinsen – der OL skal være – er delt mellom Nord- og Sør-Korea. Det gjør forsoningsproblematikken svært spesiell.
IOC har siden OL i Tokyo forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. I forkant av OL i Seoul i 1988 forhandlet man om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea, i Sydney 2000 og i Athen 2004 marsjerte de to landene sammen inn under åpningsseremonien, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg (noe som mislykkes). Så langt har IOC ikke greid å forsone Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Kanskje greier de det denne gangen? I følge IOCs charter er det kun én by som kan arrangere OL. Lemper de på dette kravet i 2018 kan veien til Nobels fredspris være kort…
Midtøsten. Under møtet i Durban der PyenongChang ble valgt som OL-by sa Pere Miro, IOCs direktør for forbindeler mellom nasjonale olympiske komiteer at en israelsk delegasjon snart var på vei til Ramallah på Vestbredden for å følge opp avtalen som ble inngått mellom Israel og Palestina i januar i år. Avtalen dreier seg om samarbeid foran OL i London neste år. Dette samarbeidet skal ikke bare føre til best mulig OL-deltagelse for de to fiendene , men også til at de skal delta i middelhavslekene i Tyrkia i 2013.
Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. er ikke ofte israelere drar til Vestbredden i offisielt ærend. Det gjør de nå, takket være IOC.
Nord-Korea-Japan. 14. juli skal det være møte i det asiatiske olympiske råd (Olympic Council of Asia) i Japan. På grunn av kjernevåpentestingen til Nord-Korea har Japan siden oktober 2006 vært stengt for nordkoreanere. Nå ser det ut som den japanske regjeringen kommer til å gi det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Ung visum for å delta på møtet i det asiatiske olympiske råd. I så fall er det første gang at en offisiell representant fra Nord-Korea kommer på besøk til Japan siden viseutenriksminister Kim Kye Gwan var på besøk i 2006. Chang er offisielt invitert av den japanske OL-komiteen og det japanske idrettsforbundet. Skulle han slippe inn i Japan viser det at idrettsorganisasjoner kan være en viktig kanal for diplomati som også politikere kan dra nytte av. Og midt i dette står IOC.
Sør-Sudan? IOCs internasjonale rolle illustreres ofte med at det er flere medlemsland i IOC enn det er i FN. Under lekene i Beijing var 204 (av 205) land representert, mens det er 192 land med i FN. Siden OL i Beijing har imidlertid IOC mistet ett medlem: De nederlandske attiller. Grunnen er simpelthen at den politiske enheten er oppløst. Under OL i London får utøvere fra Attillene enten delta under OL-flagget, for Nederland eller Aruba. Samtidig har det kommet en fersk stat på det politiske kartet: Sør-Sudan. For å danne en nasjonal olympisk komité må man anerkjennes av minst fire internasjonale idrettsforbund, og det er først når man har etablert en nasjonal olympisk komité at man kan delta i OL. Tiden er knapp for den ferske staten til å få anerkjennelse av fire forbund, og mange mener at Sør-Sudan ikke kvalifiserer til OL-deltagelse før Rio i 2016. Samtidig vet vi at IOC tidligere har gitt dispensasjon for både Palestina og Øst-Timor for å delta i OL. Skulle IOC gi Sør-Sudan et ”wild card” i OL neste år garanterer jeg at den sørsudanske troppen definitivt vil få mest applaus på åpningsseremonien. En applaus for IOC rolle i internasjonal politikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar