Utøverne er håpet for IOC

God stemning

Stemningen blant IOC-medlemmene i den store salen her i Grimaldi Forum i Monaco er god. Alle IOC-medlemmene jeg har snakket med mener at det som skjer med Agenda 2020 fører IOC og den olympiske bevegelse i riktig retning.

Orden i rekkene

Skepsisen er større i pressesenteret. Tyske journalister som fotfølger Thomas Bach mener at dette er et bestillingsverk og en skinnmanøver fra IOC-presidentens side. PR-folk rister lattermildt på hodet over forslaget om at PR-byråer skal registreres og godkjennes av IOC før de kan inngå avtaler med søkerbyer. På den andre siden gnir de samme byråene seg i hendene fordi reformene mest sannsynlig vil føre til flere søkerbyer og større konkurranse om hvilke idretter som skal på programmet. Det er i aller høyeste grad PR-mat! Særforbundspresidenter for de minst populære idrettene skjelver over endringen som gir vertsbyen friere tøyler til å innføre idretter som passer dem best på bekostning av mindre populære idretter. TV-folk er også skeptiske til forslaget om den nye olympiske tv-kanalen. Med andre ord er alt som det skal være.

Engasjerte utøvere

En av de gledelige erfaringene fra første dag av denne sesjonen er utøverrepresentantenes engasjement i debatten. Skulle IOC i framtiden forynges og fylles med tidligere samfunnsengasjerte utøvere er det også håp om reform av den interne kulturen i IOC, ikke bare av organisasjonsstrukturen.

Høydeesset

Høydehopperen og OL-vinneren Stefan Holm er et eksempel på en utøver som representerer denne nye positive utviklingen. Han har ikke sittet i noen av reform-komiteene og har heller ikke ytret seg sterkt i debattene her i Monaco, men han er til stede og er engasjert i det som skjer.

-Det er nå det starter!

Han er veldig positiv til Agenda 2020, og mener Thomas Bach har gjort en god jobb. Men han mener at det er nå jobben begynner.

-Det er forskjell på å stemme over reformer og å gjennomføre reformene, sier han til meg i en av pausene.

Han er ikke bekymret for at flere lobbyister skal prøve å påvirke ham og IOC

-De er på oss allerede, så det vil ikke gjøre store forskjellen.

Han mener at søknadene blir bedre ved at IOC går inn og betaler for søknadsarbeidet.

-Søknadsprosesser og kostnader har vært et sentralt tema i Norge og Sverige og nå gjør IOC noe med dette, sier han.

-Reformene IOC er i ferd med å vedta vil gjøre det lettere for Norge og Sverige å søke om OL, men konkurransen vil bli tøffere fordi flere sannsynligvis vil søke, sier han.

Vil verne friidrett.

Stefan Holm sier han er konservativ når det gjelder OL-programmet.

-Jeg ønsker at de samme øvelsene skal være med hver gang slik at man kjenner igjen OL for hver gang. Jeg tror egentlig at OL-programmet blir veldig likt fra gang til gang, men at noen idretter kan byttes ut avhengig av hvilke idretter som er mest populære i vertsnasjonen, sier Stefan Holm.

På linje med Sebastian Coe

Stefan Holm sier han særlig frykter at den nye fleksibiliteten skal gå utover friidrett, for eksempel slegge eller kappgang.

-Jeg skal kjempe for at de små idrettene ikke forsvinner fra OL-programmet, avslutter han.

Frykten for at friidrett skal skrelles ned med de nye endringene deles av Sebastian Coe. Han stiller som presidentkandidat til det internasjonale friidrettsforbundet og vil kjempe med nebb og klør sammen med Stefan Holm for at friidrett blir skånet for avskrellinger, sier han til pressen her i Grimaldi Forum.

Bjørndalen borte

En av utøverne som ikke er her er IOC-medlem Ole Einar Bjørndalen. Han prioriterer sin aktive karriere og ikke IOCs reformarbeid i Monaco. Stefan Holm mener at det er synd at han ikke er her, men at han har forståelse for at han prioriterer annerledes. Alle forslagene på IOC-sesjonen er (så langt) vedtatt enstemmig. Ole Einar Bjørndalen hadde med andre ord ikke gjort noen forskjell. Det kan han kanskje gjøre i framtiden?

The VIP of sports

Who's first? Who’s the most important person to the world of sports, my daughter or the IOC President, Thomas Bach? Maybe a biased question, but for me an important question to have in mind when attending big sports conferences like the IOC session in Monaco.

127th IOC session. I’m at the Grimaldi Forum in Monaco attending the 127^th IOC session. I’m here to cover probably the most important happening for the Olympic Movement for many years. Up for discussion is the Agenda 2020, the reform project of the new IOC President Thomas Bach. All recommendations to the reform of the Olympic Movement are boiled down to 40 – 20+20 – proposals which all are supposed to be discussed and decided upon for the next two days here in Monaco. Many committees have been at work to shape the 40 proposals, and most of them, I think, will be adopted without much debate.

40 recommendations. The document published for this occasion is called Olympic Agenda 2020: 20+20 Recommendations. This is a document covering important topics such as cost reduction of Olympic bids, the sustainability of the Olympics Games, gender equality and age limits of the IOC members, to mention a few. I’m prejudiced enough to think that the age limits of the IOC members will be the toughest part. I hope I’m wrong. As a supporter of the Olympic Games but critical to the development of the Olympic Movement the past decade, I hope that this session not will be about the privileges of the IOC.

Modesty in Monaco. For me Monaco is a strange venue to host the IOC session when discussing cost reductions and modesty of the Olympic Movement. Everywhere I go I see Ferraris, cruise boats as big as military ships and luxury, luxury, luxury.

Little debate? The IOC has to reform and the atmosphere here in Monaco is positive. Most of the people I talk to think most of the proposals will be adopted without much debate. The question now is what will happen after these sunny days in Monaco. Even if literally everybody has been invited to propose changes to the Olympic Movement – I’ve heard that 40.000 proposals were sent in – the IOC has been criticised for closed discussion on the selection of topics and formulation of proposals. Even if the different committees have been working with great commitment I have the feeling that the IOC Executive Board has had a firm hand on the outcome of these committees work. Should this part of the process also have been more open?

Bigger IOC administration? As far as I read the 20+20 document the IOC are willing to take more of the economic burden in the Olympic bidding process and also be more flexible when evaluating the bid reports. For me this can only mean one thing: the organisational structure of the IOC will grow bigger and the cost of the IOC administration will increase. Furthermore, even if the Agenda 2020 suggests strict restrictions on the contact between Olympic bidders and the IOC, an increased involvement by the IOC to help bidding candidates to put together a suitable and affordable bid, can paradoxically increase the contact between bidding committees and the IOC. When we also know that one of the recommendations in the 20+20 is to invite cities to compete for hosting the Games I am a little vary that the intentions of being open and flexible in fact can open up for unwanted contact between bidders and decision makers in the time before the actual bid process starts. If so, the IOC will go in the wrong direction, despite good intentions.

West goes East. There is also another concern on the future hosting of the Games. The epicentre of international sports are going East, and the main idea behind the Agenda 2020 has been to make the Olympic Games still eatable for Western democracies. As long as the IOC don’t put a roof on total expenses for the Games the whole reform program will depend on the IOC members’ wish for low key and low budget Games and not on the will of the bidding cities. At the end of the day I fear that the IOC members always will go for the most spectacular project. Therefore it is not only necessary to reform processes, but also the interna culture of IOC. That may be the hardest reform project of all.

No selfie. When taking a break in the sun outside Grimaldi Forum and next to the Diego Maradona footprint at the Walk of Fame,I received a phone call from my daughter reporting from the swimming competition she and her brother is taking part in back in Norway. She could report that both of them had improved their records in many distances and that they were very happy about that. Simultaneously, IOC President Thomas Bach passed next to me together with his secretary. A professional journalist would certainly have jumped on to Thomas Bach and made him take a selfie together with you and asked him how much he likes Norway. I did not. My daughter had more to tell me about the progress of swimming in our family.

Most important. The following days will decide the future of the Olympic Movement for sons and daughters all over the world. When entering the podium Thomas Bach should bare in mind that these reforms are for the heroes of tomorrow and also that they are more important to the world of sport than him and the rest of the IOC. Even if it is hard to see here in Monaco.

Hvor reformvillig er IOC?

Legg skylda på IOC!? Har IOC skylda for kostnadssprekk i OL eller ikke? Tidligere har ja-siden sagt at det er vertsbyen som har gått over skaftet og sørget for sprekk, kjempesprekk. Nå når IOC i brevs form sier de vil bidra til OL-budsjettet og bli flinkere til å skille mellom driftskostnader og investeringer er det IOC som plutselig sørger for reduserte kostnader. Statsgarantien dreier seg likevel om budsjettoverskridelser og ikke om hvilke retningslinjer IOC kommer med. Det er det siste argumentet nei-siden klamrer seg til. Og når kostnadene ser ut til å bli redusert – i hvert fall på papiret – er det pampeveldet og et korrupt IOC som blir halmstråargumentet mot å ta lekene til Norge. Hva er det egentlig IOC ønsker? Og hvordan skal vi tolke IOC?

Skinndebatt. På mange måter er dette en skinndebatt fordi man hele tiden velger argumenter som passer sin egen sak og ikke er villig til å diskutere seg fram til hvordan OL skal bli billigere OG hvordan idrettspolitikken skal bli mer gjennomsiktig. Ja-siden hopper hver gang det kommer kritikk, mens nei-siden hele tiden leter etter svakheter og inkonsekvens hos ja-folka (og de er ofte lett å finne). I denne debatten har jeg flere ganger påpekt at diskusjonen mangler kontekst (og uttalelser fra dem vi snakker om). Det er mye snakk om vilje til reform, men svært få har gravd i de ytre faktorene som kan påvirke reformarbeidet og som kan bidra til å avsløre om IOC mener alvor eller ikke, og om reformiveren faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

Ettårsdag. IOC-president Thomas Bach feirer i disse dager ett år som IOC-president. Bach er maktpolitikeren som mange håper skal bidra til å reformere IOC og på den måten gjøre IOC mer spiselig for alle skeptikerne – blant annet dem som er i mot OL til Oslo. Det er to innfallsvinkler til reformdebatten om IOC. På den ene siden settes det lit til Bachs Agenda 2020. På den andre siden tror mange at Oslo 2022 kan bidra til forandringer. Ja-siden mener at norsk nøkternhet vil gi IOC en nødvendig kilevink. Nei-siden mener avholdenhet er den beste prevensjonen mot IOC-galskap.

Utenfor rekkevidde. Jeg vil hevde at den viktigste IOC-reformen ligger utenfor rekkevidde i Lausanne og Oslo. Den finner sted i Bern og det sveitsiske parlamentet denne høsten. Hovedårsaken er FIFAs korrupsjonsmistenkte oppførsel i forbindelse med valget av Russland og Qatar som vertskap for fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022.

Ytre press. Denne uken leverte FIFAs etikkomité sin lange rapport om hva som blant annet skjedde i forbindelse med tildelingen av de to neste fotballmesterskapene. Jeg mistenker at dette er like mye et omdømmetiltak som et ektement tiltak for endringer. Viser rapporten at det har foregått omfattende korrupsjon og Sepp Blatter likevel blir gjenvalgt som president neste år tyder rapportarbeidet på at dette bare har vært en skinnmanøver. Det er det ytre presset som har fått FIFA til å sette i gang dette etikkarbeidet. På samme måte som IOCs Agenda 2020 er et resultat av misnøye utenfra. På samme måte har alt bråket i idretten fått sveitsiske myndigheter til å se på sin egen korrupsjonslovgivning, som til nå har skånet idretten fra full åpenhet om tvilsomme økonomiske transaksjoner.

Ny korrupsjonslov. Ved siden av en gradvis, men sakte tilpasning til internasjonale standarder for korrupsjonslovgivning på grunn av internasjonalt press, førte alle anklagene mot FIFA og andre idrettsorganisasjoner plassert i Sveits (alle de 35 olympiske forbund og ca. 30 andre forbund) til to initiativer i 2010 om endring av korrupsjonslovgivningen (forslag fra Thanei & Leutenegger og Sommaruga). Bråket med FIFA førte i tillegg til en egen rapport om korrupsjon i sport i 2012. Rapporten foreslår blant annet minimumsstandarder for korrupsjon og kampfiksing for idrettsorganisasjoner slik at myndighetene kan kontrollere sportsorganisasjonenes arbeid med disse temaene. Følger for eksempel IOC ikke disse standardene kan de bli fratatt sine privilegier som organisasjoner registrert i Sveits har. Og dem er det mange av. Skattefritak er ett privilegium. Unntak for individuell straffeforfølgelse av korrupsjon er et annet. Disse lovforslagene ble vedtatt arbeidet videre med av det sveitsiske parlamentet i 2012 og 2013 og har vært ute på høring til i år. Ny lov blir sannsynligvis vedtatt denne høsten.

Gammelt grums. Den siste tiden har det kommet fram flere saker som kunne blitt etterforsket med en slik lov og med fellende dommer ville det satt IOCs privilegier på spill. En skyhøy restaurantregning for et titalls IOC-representanter under OL i London i 2012 (blant annet med en cognac-flaske til nesten 200.000 kroner) og mottagelse av dyre klokker under fotball-VM i Brasil er bare to eksempler på saker som kunne blitt etterforsket ved ny lovgivning.

Hva gjør IOC? Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hva IOC gjør om en slik lov blir vedtatt. Da sveitsiske myndigheter innførte ny momslov i 1995 protesterte IOC og truet med å flytte ut av Sveits og til land som ikke påla dem ufordelaktige skatter. Og her er vi ved sakens kjerne. Med innføringen av en slik lov vil IOC måtte åpne opp for innsyn i saker som i dag ikke ser dagens lys og som kanskje ikke tåler dagens lys. Det kan gi mer negativ omtale og det kan i ytterste konsekvens føre til lavere inntekter. Det er en stadig økende misnøye blant store sponsorer på grunn av utenomsportslig støy. Samtidig vet vi at mange av fordelsprogrammene til sponsorene kan oppfattes tvilsomt når lovgivere og domstoler skal gå det etter i sømmene. Velger IOC å ”godta” en ny lov kan det dukke opp mange uhyggelige enkeltsaker. Velger IOC å flytte til et annet land viser de at alt pratet om reformer ikke stikker så dypt. Dette er et dilemma som må tas i betraktning når Agenda 2020 diskuteres.

Konflikt med Agenda 2020? Et av forslagene til IOC-reformer i Agenda 2020 er at IOC-representanter igjen skal kunne reise rundt til søkerbyer for å få mest mulig informasjon. Dette ble forbudt etter korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL. Det blir interessant å se hvordan et slikt forslag matcher ny sveitsisk korrupsjonslovgivning?

Mellommenn og stråmenn i norsk OL-debatt

Ubekreftede rykter. Det vakte berettiget oppsikt da Aftenpostens Harald Stanghelle kom med ”ubekreftede rykter” om First House tidligere i år. Det bør det også gjøre når ubekreftede rykter eller ønsketenkning fremmes i OL-saken. Debatten om OL er nå så betent og så preget av mellommenn og stråmenn at den ødelegger for den faktabaserte diskusjonen alle etterlyser.

Kilder og bindinger. Det er to aspekter ved pressens dekning jeg syns tidvis har vært svak. Det ene er bruk av påstander eller uttalelser fra tredjehånds kilder, spesielt påstander om hva IOC mener. Det andre er bindinger, enten til OL som prosjekt eller til personer som er knyttet til OL-prosessen.

OLs våpendrager. Dagbladets Esten O. Sæther har vært en av OLs fremste forsvarere. For han er det naturlig at Norge arrangerer OL, at OL til Norge vil hjelpe på å endre IOC, at det vil bidra positivt til breddeidretten i Norge og at det er bra for toppidretten i Norge. Gode ønsker som er vanskelig å vite om treffer. At IOC er i ferd med å endre seg på grunn av Agenda 2020 er et ønske. Ikke noe av det som er forslått i dette reformtiltaket er vedtatt, langt heller satt ut i livet. Noen ganger går det også litt raskt i svingene. I dagens Dagbladet (3. september 2014) skriver Sæther at et ekspertutvalg i IOC har åpnet for å spre lekene, slik det er foreslått i hastevedtaket om endring av OL-konseptet som i disse dager blir behandlet, og som mange (inkludert Sæther) tror kan endre opinionen i Norge. Dette er rett og slett feil. Forslaget kommer fra fire nasjonale olympiske komiteer i Europa som et innspill til Agenda 2020, fordi de er frustrert over at dagens system gjør det vanskelig for deres land å arrangere OL. De har også folket i mot seg. Hva asiatiske forbund mener vet vi for eksempel ikke. Det er også framsatt påstand om at de som skal arrangere OL i 2022 får 2 milliarder i ekstra tilskudd på grunn av nye og gullkantede medieavtaler for IOC. Kan noen i IOC bekrefte at Oslo vil få disse pengene skulle vi bli tildelt lekene? Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom mer penger, ønsker, lovnader og faktisk overføring av penger.

Førstehåndskilder. Og her er jeg inne på sakens kjerne når det gjelder mellommenn (sakens kjerne er ikke av Dagbladets kommentator!): Nesten hver gang det refereres til hva som skjer i IOC er det NIF eller Oslo2022 som er kilden eller mellommann. Det gjelder Dagbladet, VG, Nordlys, Dagsavisen, Aftenposten osv. Det er nesten ingen av disse påstandene som er bekreftet av IOC – verken av enkeltpersoner eller organisasjonsledd. Jeg kan godt hjelpe med telefonnummer og epostadresser, hvis det er ønskelig! Gerhard Heibergs nummer har dere selv... Jeg påstår ikke at all informasjon vi får fra den kanten er ukorrekt, men informasjon gjennom mellommenn svekker troverdigheten til dem som referer til disse ”faktaene” og det gir avsenderen mer kontroll over informasjonsstrømmen enn det som burde være ønskelig for en journalist.

Agenda Media. Så over til bindinger. Det er ingen hemmelighet at Dagbladet er sponsor av Idrettsforbundet og at Esten O. Sæther har støttet generalsekretær Inge Andersen i mange idrettspolitiske saker. I så måte har det vært interessant å se at Dagbladet i sine lederkommentarer har gått mot OL, mens sportskommentatoren har gått god for det meste som skjer i OL-leiren. På motsatt side sitter VGs sportskommentator Truls Dæhli som i mange år har forsvart særforbundslinja i norsk idrett og som har vært svært kritisk til det NIF foretar seg i svært mange saker. Dette gjenspeiler også mange av kommentarene til VGs sportskommentator i OL-saken. Få utenfor Nord-Norge har vært så kritisk til OL-prosjektet som han. VG har også vært avisen som har gått idrettsmakten mest etter i sømmene. Er det på grunn av mangel på bindinger? I Nordlys er det fint lite godt å si om OL i Oslo. Der er den kritiske journalistikken basert på at Tromsø ikke fikk OL sist denne diskusjonen var på tapetet. Hva med NRK? At de er nevnt som en av dem som kan ta over mediesenteret etter OL har skapt anklager om at de er mer positive til OL enn de ellers ville vært og anklager om at de har vært mikrofonstativ for ja-leiren. De fleste mistanker mot medias agenda i denne saken er feil. Skyldes det pressen selv?

Mer relevant. Og her sluttes sirkelen: med bedre bruk av førstehåndskilder og mindre bruk av spekulasjoner, ønsketenkning og personlige føringer blir bindinger mindre relevant for vurderingen av medias rolle i OL-saken. Vi får bedre fakta og mer ut av journalistene og kommentatorene – enten de er for eller mot OL i Oslo.