Utøverne er håpet for IOC

God stemning

Stemningen blant IOC-medlemmene i den store salen her i Grimaldi Forum i Monaco er god. Alle IOC-medlemmene jeg har snakket med mener at det som skjer med Agenda 2020 fører IOC og den olympiske bevegelse i riktig retning.

Orden i rekkene

Skepsisen er større i pressesenteret. Tyske journalister som fotfølger Thomas Bach mener at dette er et bestillingsverk og en skinnmanøver fra IOC-presidentens side. PR-folk rister lattermildt på hodet over forslaget om at PR-byråer skal registreres og godkjennes av IOC før de kan inngå avtaler med søkerbyer. På den andre siden gnir de samme byråene seg i hendene fordi reformene mest sannsynlig vil føre til flere søkerbyer og større konkurranse om hvilke idretter som skal på programmet. Det er i aller høyeste grad PR-mat! Særforbundspresidenter for de minst populære idrettene skjelver over endringen som gir vertsbyen friere tøyler til å innføre idretter som passer dem best på bekostning av mindre populære idretter. TV-folk er også skeptiske til forslaget om den nye olympiske tv-kanalen. Med andre ord er alt som det skal være.

Engasjerte utøvere

En av de gledelige erfaringene fra første dag av denne sesjonen er utøverrepresentantenes engasjement i debatten. Skulle IOC i framtiden forynges og fylles med tidligere samfunnsengasjerte utøvere er det også håp om reform av den interne kulturen i IOC, ikke bare av organisasjonsstrukturen.

Høydeesset

Høydehopperen og OL-vinneren Stefan Holm er et eksempel på en utøver som representerer denne nye positive utviklingen. Han har ikke sittet i noen av reform-komiteene og har heller ikke ytret seg sterkt i debattene her i Monaco, men han er til stede og er engasjert i det som skjer.

-Det er nå det starter!

Han er veldig positiv til Agenda 2020, og mener Thomas Bach har gjort en god jobb. Men han mener at det er nå jobben begynner.

-Det er forskjell på å stemme over reformer og å gjennomføre reformene, sier han til meg i en av pausene.

Han er ikke bekymret for at flere lobbyister skal prøve å påvirke ham og IOC

-De er på oss allerede, så det vil ikke gjøre store forskjellen.

Han mener at søknadene blir bedre ved at IOC går inn og betaler for søknadsarbeidet.

-Søknadsprosesser og kostnader har vært et sentralt tema i Norge og Sverige og nå gjør IOC noe med dette, sier han.

-Reformene IOC er i ferd med å vedta vil gjøre det lettere for Norge og Sverige å søke om OL, men konkurransen vil bli tøffere fordi flere sannsynligvis vil søke, sier han.

Vil verne friidrett.

Stefan Holm sier han er konservativ når det gjelder OL-programmet.

-Jeg ønsker at de samme øvelsene skal være med hver gang slik at man kjenner igjen OL for hver gang. Jeg tror egentlig at OL-programmet blir veldig likt fra gang til gang, men at noen idretter kan byttes ut avhengig av hvilke idretter som er mest populære i vertsnasjonen, sier Stefan Holm.

På linje med Sebastian Coe

Stefan Holm sier han særlig frykter at den nye fleksibiliteten skal gå utover friidrett, for eksempel slegge eller kappgang.

-Jeg skal kjempe for at de små idrettene ikke forsvinner fra OL-programmet, avslutter han.

Frykten for at friidrett skal skrelles ned med de nye endringene deles av Sebastian Coe. Han stiller som presidentkandidat til det internasjonale friidrettsforbundet og vil kjempe med nebb og klør sammen med Stefan Holm for at friidrett blir skånet for avskrellinger, sier han til pressen her i Grimaldi Forum.

Bjørndalen borte

En av utøverne som ikke er her er IOC-medlem Ole Einar Bjørndalen. Han prioriterer sin aktive karriere og ikke IOCs reformarbeid i Monaco. Stefan Holm mener at det er synd at han ikke er her, men at han har forståelse for at han prioriterer annerledes. Alle forslagene på IOC-sesjonen er (så langt) vedtatt enstemmig. Ole Einar Bjørndalen hadde med andre ord ikke gjort noen forskjell. Det kan han kanskje gjøre i framtiden?

Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL

Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL, på grunn av Kinas unnfallenhet i Darfur-konflikten, var Storbritannias OL-minister Tessa Jowell raskt på banen for å si at det ikke er hensiktsmessig å bruke Beijing-OL som et politisk virkemiddel overfor Kina. Dette er forskjellig fra OL-engasjementet den britiske regjeringen viste i forkant av OL i Moskva i 1980. Da brukte Margaret Thatcher all sin makt på å få britiske OL-utøvere til å bli hjemme i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Stemningsskiftet skyldes i hovedsak én ting: London skal arrangere OL i 2012 og boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan føre til trøbbel for London-lekene.

Ved siden av et strategisk samarbeid mellom kinesiske og britiske myndigheter har britiske politikere og Londons OL-organisasjon inngått et tett samarbeid med kinesiske myndigheter og den kinesiske OL-organisasjonen. Kina og Storbritannia har i flere år samarbeidet om Beijing-OL. Britiske firmaer har vært sentrale i byggingen av ”Fugleredet” – kinesernes prestisjestadion – og den nye flyterminalen i Beijing – som er bygget til OL. Frivillige som skal jobbe under London-OL er med som frivillige i Beijing for å lære av kinesernes organisering, og det er planer om gjenbruk av en del av det tekniske anlegget i 2012. Som en gest til britene og deres store samarbeidsvilje fikk Gordon Brown i januar i år som første utlending lov til å se på innsiden av ”Fugleredet”.

Det er den nasjonale OL-komiteen som bestemmer om Storbritannia skal utebli fra Beijing-OL eller ikke. Det kan ikke Tessa Jowell eller andre britiske politikere bestemme. OL-komiteens uavhengighet ble til fulle demonstrert i 1980 da den britiske OL-troppen dro til Moskva mot Margaret Thatchers vilje. Ikke bare uttrykte hun sin klare misnøye med britisk deltagelse hun prøvde også aktivt å overtale enkeltutøvere til ikke å delta. Douglas Hurd, på det tidspunktet ansatt i det britiske utenriksdepartementet og senere utenriksminister for Thatcher, hadde blant annet møte med Sebastian Coes far for å få ham til å overtale sønnen sin til ikke å delta. Dette presset virket ikke og Coe vant OL-gull på 1500 meter. Britisk deltagelse i Moskva var spesiell på flere måter. Det var bare delegasjonslederen Dick Palmer som var med på åpningsseremonien. Der gikk han under det olympiske flagget. Storbritannia vant fem gull og da vinnerne mottok sine gullmedaljer ble OL-hymnen spilt og OL-flagget reist. I år ser vi at den britiske OL-komiteen viderefører sin uavhengige linje og at den ikke tar noen sjanser i forhold til egne utøveres personlige engasjement. En blanding av idealisme (ønsket om å skille sport og politikk) og realisme (boikotter vi, boikotter andre) har gjort at den britiske OL-komiteen har innført forbud mot politisk protest for egne utøvere.

OL-historien er full av boikottaksjoner. De største aksjonene var i 1976 da afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot IOCs Sør-Afrika-politikk. Boikotten av OL i Moskva i 1980 ble gjengjeldt i 1984 da kommunistiske land gikk til motaksjon i forbindelse med OL i Los Angeles. Etter den kalde krigen har det ikke vært boikottaksjoner og det er lite som tyder på at det vil bli boikott denne gangen. Prins Charles' private boikottaksjon for å markere sin støtte til Tibet har trolig liten effekt. Det tidligere boikottaksjoner imidlertid viser er at én boikottaksjon eller trusler om boikott fører til diskusjon om gjengjeldelsesaksjoner. IOCs engasjement for å få Nord-Korea med på et samarbeid i Seoul-OL i 1988 var basert på frykt for at 1988-OL skulle bli offer for tilsvarende aksjoner som i 1980 og 1984. Britiske OL-arrangører frykter derfor at boikott og trussel om boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan slå tilbake på dem selv. Britisk engasjement i Irak, britisk støtte av USAs kamp mot terrorisme, og at OL i London finner sted under Ramadan kan være grunner til at noen begynner å snakke om boikott av lekene i 2012.

Selv om boikott av Beijing-OL sannsynligvis vil øke sjansen for flere britiske medaljer – slik tilfellet var i 1980 - er det andre hensyn å ta. Boikott av Beijing-OL kan gjøre samarbeidsklimaet mellom Kina og Storbritannia dårligere, og det kan skape vanskeligheter for London-OL i 2012. Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL!