Er IOCs reformprogram allerede dødt?

Det var en selvtilfreds IOC-president Thomas Bach som presenterte de fem søkerbyene til OL i 2024 i forrige uke. Han har fått søkeprosessen inn i sitt spor. Men har vi fått et IOC slik han har lovet oss? Nei, er svaret mitt på det.

Store forventninger. Da IOC vedtok Agenda 2020 enstemmigog helt uten debatt i desember i fjor ble vi lovet et mer effektivt og åpent IOC og også billigere olympiske leker. De to siste store avgjørelsene til IOC viser at disse lovnadene er i ferd med å få kraftige sprekker under ett år etter at euforien sto i taket i kongresshallen i Monaco.

En fornøyd IOC-president Thomas Bach sammen med IOCs kommunikasjnsdirektør Mark Adams på pressekonferansen i Monaco i desember etter at IOC hadde vedtatt Agenda 2020. Foto: Andreas Selliaas.

Reformen som ikke kom. En av reformene som IKKE ble vedtatt under IOC-kongressen i fjor var å tillate IOC-representanter å besøke byene som ønsket å søke OL. Mange mener – meg inkludert – at Almaty ville slått Beijing i kampen om OL i 2022 (lekene som Oslo ønsket seg) hadde denne regelen blitt gjeninnført (den ble fjernet etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002).

Beijing vant med fire stemmers overvekt, men hadde Almaty gått av med seieren hadde paradoksalt nok ville intensjonen eller i hvert fall lovnaden i Agenda 2020 blitt innfridd: billigere leker og bedre etterbruk. Det ble den altså ikke.

Og prosessen fram til de fem kandidatene til OL i 2024 (Hamburg, Los Angeles, Budapest, Paris og Roma) er nok et varsel om at IOCs lovnader og uttalte intensjoner ikke oppfylles.

Tre tilbakeskritt. Det er tre ting i prosessen fram mot OL i 2024 vitner om det:

Hemmelige sonderinger. Et av de mest kostnadsdrivende elementene i OL-prosessen er at mange byer deltar og byr over hverandre. IOC ønsket å gjøre noe med denne kostnadsspiralen ved å tilby mer rådgivning og penger i søkeprosessen, men samtidig invitere søkere heller enn at hvilken som helst by kunne kaste seg på i dansen om å få lekene. Det betyr en mer likket prosess en det vi har sett tidligere fordi byer kan holde sitt kandidatur hemmelig helt til søknadsfristen utløper.

Det føles sikkert bekvemt for IOC, men bør være provoserende for befolkningen i de landene som dette gjelder. De får ikke vite noe før IOC først krever det. Men for IOC skaper dette også et troverdighetsproblem. Etter sterkt press fra pressen måtte IOC innrømme at dehadde vært i samtaler med Baku om disse lekene, men hadde sammen med det totalitære regimet at Aserbajdjan vil være en bedre kandidat i 2028. Hvorfor dette hemmeligholdet?

Hemmelige beslutninger. I henhold til Agenda 2020 er utsiling av OL-bykandidater etter et poengsystem byttet ut med et system der man tar for seg utviklingen av prosjektene, en temabasert prosess. Det innebar blant annet at søkerbyene ikke lenger skulle vurderes etter et såkalt ”questionnaire” som ble brukt av IOCs styre til å fjerne søkere fra listen for til slutt å ende opp med en shortlist (en begrenset søkerliste) av byer som kjempet om å få lekene. Slik situasjonen er nå kan alle de fem byene – hvis de kommer gjennom de forskjellige temabaserte fasene.

Det er nå satt opp tre datoer for evaluering av de fem byene (juni og desember 2016 og september 2017). I det gamle systemet var det full åpenhet om hvilken poengsum hver enkelt søkerby hadde – et sentralt poeng hos for eksempel Oslo2022 fordi Oslo hadde best skår i den første IOC-evalueringen. Denne åpenheten er helt borte nå.

Nå forelegger evalueringskommisjonen en hemmelig rapport til IOCs styre som på bakgrunn av denne rapporten velger hvilke byer som går videre til den endelige avstemmingen. Med andre ord et mer lukket system og mer hemmelighold.

Mer makt til enkeltpersoner. Denne lukkede prosessen gjør at IOCs styre med Thomas Bach i spissen får mer makt over hvilke kandidater som kjemper om å få OL. De kan fjerne kandidater uten at vi får vite beslutningsgrunnlaget og uten at de trenger å forklare hvorfor de velger som de velger.

I denne prosessen kan det være en fordel å ha landsmenn til stede i IOCs styre for å argumentere sin sak. Det har Los Angeles og Hamburg. For dem som ønsker mer åpenhet og flere tiltak mot korrupsjon er ikke dette en god utvikling.

Når IOC tidligere har blitt konfrontert med kostnadssprekk i forbindelse med OL har de skjøvet ansvaret og kostnadene over på vertsbyen og vertsnasjonen. Med systemet IOC har innført gjennom Agenda 2020 legger de nå til rette for at all skylden legges over på dem selv. Ikke bare når kostnadene går ut av kontroll, men også fordi IOC bryter sine egne lovnader om mer åpenhet og mer demokrati.

Utøverne er håpet for IOC

God stemning

Stemningen blant IOC-medlemmene i den store salen her i Grimaldi Forum i Monaco er god. Alle IOC-medlemmene jeg har snakket med mener at det som skjer med Agenda 2020 fører IOC og den olympiske bevegelse i riktig retning.

Orden i rekkene

Skepsisen er større i pressesenteret. Tyske journalister som fotfølger Thomas Bach mener at dette er et bestillingsverk og en skinnmanøver fra IOC-presidentens side. PR-folk rister lattermildt på hodet over forslaget om at PR-byråer skal registreres og godkjennes av IOC før de kan inngå avtaler med søkerbyer. På den andre siden gnir de samme byråene seg i hendene fordi reformene mest sannsynlig vil føre til flere søkerbyer og større konkurranse om hvilke idretter som skal på programmet. Det er i aller høyeste grad PR-mat! Særforbundspresidenter for de minst populære idrettene skjelver over endringen som gir vertsbyen friere tøyler til å innføre idretter som passer dem best på bekostning av mindre populære idretter. TV-folk er også skeptiske til forslaget om den nye olympiske tv-kanalen. Med andre ord er alt som det skal være.

Engasjerte utøvere

En av de gledelige erfaringene fra første dag av denne sesjonen er utøverrepresentantenes engasjement i debatten. Skulle IOC i framtiden forynges og fylles med tidligere samfunnsengasjerte utøvere er det også håp om reform av den interne kulturen i IOC, ikke bare av organisasjonsstrukturen.

Høydeesset

Høydehopperen og OL-vinneren Stefan Holm er et eksempel på en utøver som representerer denne nye positive utviklingen. Han har ikke sittet i noen av reform-komiteene og har heller ikke ytret seg sterkt i debattene her i Monaco, men han er til stede og er engasjert i det som skjer.

-Det er nå det starter!

Han er veldig positiv til Agenda 2020, og mener Thomas Bach har gjort en god jobb. Men han mener at det er nå jobben begynner.

-Det er forskjell på å stemme over reformer og å gjennomføre reformene, sier han til meg i en av pausene.

Han er ikke bekymret for at flere lobbyister skal prøve å påvirke ham og IOC

-De er på oss allerede, så det vil ikke gjøre store forskjellen.

Han mener at søknadene blir bedre ved at IOC går inn og betaler for søknadsarbeidet.

-Søknadsprosesser og kostnader har vært et sentralt tema i Norge og Sverige og nå gjør IOC noe med dette, sier han.

-Reformene IOC er i ferd med å vedta vil gjøre det lettere for Norge og Sverige å søke om OL, men konkurransen vil bli tøffere fordi flere sannsynligvis vil søke, sier han.

Vil verne friidrett.

Stefan Holm sier han er konservativ når det gjelder OL-programmet.

-Jeg ønsker at de samme øvelsene skal være med hver gang slik at man kjenner igjen OL for hver gang. Jeg tror egentlig at OL-programmet blir veldig likt fra gang til gang, men at noen idretter kan byttes ut avhengig av hvilke idretter som er mest populære i vertsnasjonen, sier Stefan Holm.

På linje med Sebastian Coe

Stefan Holm sier han særlig frykter at den nye fleksibiliteten skal gå utover friidrett, for eksempel slegge eller kappgang.

-Jeg skal kjempe for at de små idrettene ikke forsvinner fra OL-programmet, avslutter han.

Frykten for at friidrett skal skrelles ned med de nye endringene deles av Sebastian Coe. Han stiller som presidentkandidat til det internasjonale friidrettsforbundet og vil kjempe med nebb og klør sammen med Stefan Holm for at friidrett blir skånet for avskrellinger, sier han til pressen her i Grimaldi Forum.

Bjørndalen borte

En av utøverne som ikke er her er IOC-medlem Ole Einar Bjørndalen. Han prioriterer sin aktive karriere og ikke IOCs reformarbeid i Monaco. Stefan Holm mener at det er synd at han ikke er her, men at han har forståelse for at han prioriterer annerledes. Alle forslagene på IOC-sesjonen er (så langt) vedtatt enstemmig. Ole Einar Bjørndalen hadde med andre ord ikke gjort noen forskjell. Det kan han kanskje gjøre i framtiden?

The VIP of sports

Who's first? Who’s the most important person to the world of sports, my daughter or the IOC President, Thomas Bach? Maybe a biased question, but for me an important question to have in mind when attending big sports conferences like the IOC session in Monaco.

127th IOC session. I’m at the Grimaldi Forum in Monaco attending the 127^th IOC session. I’m here to cover probably the most important happening for the Olympic Movement for many years. Up for discussion is the Agenda 2020, the reform project of the new IOC President Thomas Bach. All recommendations to the reform of the Olympic Movement are boiled down to 40 – 20+20 – proposals which all are supposed to be discussed and decided upon for the next two days here in Monaco. Many committees have been at work to shape the 40 proposals, and most of them, I think, will be adopted without much debate.

40 recommendations. The document published for this occasion is called Olympic Agenda 2020: 20+20 Recommendations. This is a document covering important topics such as cost reduction of Olympic bids, the sustainability of the Olympics Games, gender equality and age limits of the IOC members, to mention a few. I’m prejudiced enough to think that the age limits of the IOC members will be the toughest part. I hope I’m wrong. As a supporter of the Olympic Games but critical to the development of the Olympic Movement the past decade, I hope that this session not will be about the privileges of the IOC.

Modesty in Monaco. For me Monaco is a strange venue to host the IOC session when discussing cost reductions and modesty of the Olympic Movement. Everywhere I go I see Ferraris, cruise boats as big as military ships and luxury, luxury, luxury.

Little debate? The IOC has to reform and the atmosphere here in Monaco is positive. Most of the people I talk to think most of the proposals will be adopted without much debate. The question now is what will happen after these sunny days in Monaco. Even if literally everybody has been invited to propose changes to the Olympic Movement – I’ve heard that 40.000 proposals were sent in – the IOC has been criticised for closed discussion on the selection of topics and formulation of proposals. Even if the different committees have been working with great commitment I have the feeling that the IOC Executive Board has had a firm hand on the outcome of these committees work. Should this part of the process also have been more open?

Bigger IOC administration? As far as I read the 20+20 document the IOC are willing to take more of the economic burden in the Olympic bidding process and also be more flexible when evaluating the bid reports. For me this can only mean one thing: the organisational structure of the IOC will grow bigger and the cost of the IOC administration will increase. Furthermore, even if the Agenda 2020 suggests strict restrictions on the contact between Olympic bidders and the IOC, an increased involvement by the IOC to help bidding candidates to put together a suitable and affordable bid, can paradoxically increase the contact between bidding committees and the IOC. When we also know that one of the recommendations in the 20+20 is to invite cities to compete for hosting the Games I am a little vary that the intentions of being open and flexible in fact can open up for unwanted contact between bidders and decision makers in the time before the actual bid process starts. If so, the IOC will go in the wrong direction, despite good intentions.

West goes East. There is also another concern on the future hosting of the Games. The epicentre of international sports are going East, and the main idea behind the Agenda 2020 has been to make the Olympic Games still eatable for Western democracies. As long as the IOC don’t put a roof on total expenses for the Games the whole reform program will depend on the IOC members’ wish for low key and low budget Games and not on the will of the bidding cities. At the end of the day I fear that the IOC members always will go for the most spectacular project. Therefore it is not only necessary to reform processes, but also the interna culture of IOC. That may be the hardest reform project of all.

No selfie. When taking a break in the sun outside Grimaldi Forum and next to the Diego Maradona footprint at the Walk of Fame,I received a phone call from my daughter reporting from the swimming competition she and her brother is taking part in back in Norway. She could report that both of them had improved their records in many distances and that they were very happy about that. Simultaneously, IOC President Thomas Bach passed next to me together with his secretary. A professional journalist would certainly have jumped on to Thomas Bach and made him take a selfie together with you and asked him how much he likes Norway. I did not. My daughter had more to tell me about the progress of swimming in our family.

Most important. The following days will decide the future of the Olympic Movement for sons and daughters all over the world. When entering the podium Thomas Bach should bare in mind that these reforms are for the heroes of tomorrow and also that they are more important to the world of sport than him and the rest of the IOC. Even if it is hard to see here in Monaco.

Hvor reformvillig er IOC?

Legg skylda på IOC!? Har IOC skylda for kostnadssprekk i OL eller ikke? Tidligere har ja-siden sagt at det er vertsbyen som har gått over skaftet og sørget for sprekk, kjempesprekk. Nå når IOC i brevs form sier de vil bidra til OL-budsjettet og bli flinkere til å skille mellom driftskostnader og investeringer er det IOC som plutselig sørger for reduserte kostnader. Statsgarantien dreier seg likevel om budsjettoverskridelser og ikke om hvilke retningslinjer IOC kommer med. Det er det siste argumentet nei-siden klamrer seg til. Og når kostnadene ser ut til å bli redusert – i hvert fall på papiret – er det pampeveldet og et korrupt IOC som blir halmstråargumentet mot å ta lekene til Norge. Hva er det egentlig IOC ønsker? Og hvordan skal vi tolke IOC?

Skinndebatt. På mange måter er dette en skinndebatt fordi man hele tiden velger argumenter som passer sin egen sak og ikke er villig til å diskutere seg fram til hvordan OL skal bli billigere OG hvordan idrettspolitikken skal bli mer gjennomsiktig. Ja-siden hopper hver gang det kommer kritikk, mens nei-siden hele tiden leter etter svakheter og inkonsekvens hos ja-folka (og de er ofte lett å finne). I denne debatten har jeg flere ganger påpekt at diskusjonen mangler kontekst (og uttalelser fra dem vi snakker om). Det er mye snakk om vilje til reform, men svært få har gravd i de ytre faktorene som kan påvirke reformarbeidet og som kan bidra til å avsløre om IOC mener alvor eller ikke, og om reformiveren faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

Ettårsdag. IOC-president Thomas Bach feirer i disse dager ett år som IOC-president. Bach er maktpolitikeren som mange håper skal bidra til å reformere IOC og på den måten gjøre IOC mer spiselig for alle skeptikerne – blant annet dem som er i mot OL til Oslo. Det er to innfallsvinkler til reformdebatten om IOC. På den ene siden settes det lit til Bachs Agenda 2020. På den andre siden tror mange at Oslo 2022 kan bidra til forandringer. Ja-siden mener at norsk nøkternhet vil gi IOC en nødvendig kilevink. Nei-siden mener avholdenhet er den beste prevensjonen mot IOC-galskap.

Utenfor rekkevidde. Jeg vil hevde at den viktigste IOC-reformen ligger utenfor rekkevidde i Lausanne og Oslo. Den finner sted i Bern og det sveitsiske parlamentet denne høsten. Hovedårsaken er FIFAs korrupsjonsmistenkte oppførsel i forbindelse med valget av Russland og Qatar som vertskap for fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022.

Ytre press. Denne uken leverte FIFAs etikkomité sin lange rapport om hva som blant annet skjedde i forbindelse med tildelingen av de to neste fotballmesterskapene. Jeg mistenker at dette er like mye et omdømmetiltak som et ektement tiltak for endringer. Viser rapporten at det har foregått omfattende korrupsjon og Sepp Blatter likevel blir gjenvalgt som president neste år tyder rapportarbeidet på at dette bare har vært en skinnmanøver. Det er det ytre presset som har fått FIFA til å sette i gang dette etikkarbeidet. På samme måte som IOCs Agenda 2020 er et resultat av misnøye utenfra. På samme måte har alt bråket i idretten fått sveitsiske myndigheter til å se på sin egen korrupsjonslovgivning, som til nå har skånet idretten fra full åpenhet om tvilsomme økonomiske transaksjoner.

Ny korrupsjonslov. Ved siden av en gradvis, men sakte tilpasning til internasjonale standarder for korrupsjonslovgivning på grunn av internasjonalt press, førte alle anklagene mot FIFA og andre idrettsorganisasjoner plassert i Sveits (alle de 35 olympiske forbund og ca. 30 andre forbund) til to initiativer i 2010 om endring av korrupsjonslovgivningen (forslag fra Thanei & Leutenegger og Sommaruga). Bråket med FIFA førte i tillegg til en egen rapport om korrupsjon i sport i 2012. Rapporten foreslår blant annet minimumsstandarder for korrupsjon og kampfiksing for idrettsorganisasjoner slik at myndighetene kan kontrollere sportsorganisasjonenes arbeid med disse temaene. Følger for eksempel IOC ikke disse standardene kan de bli fratatt sine privilegier som organisasjoner registrert i Sveits har. Og dem er det mange av. Skattefritak er ett privilegium. Unntak for individuell straffeforfølgelse av korrupsjon er et annet. Disse lovforslagene ble vedtatt arbeidet videre med av det sveitsiske parlamentet i 2012 og 2013 og har vært ute på høring til i år. Ny lov blir sannsynligvis vedtatt denne høsten.

Gammelt grums. Den siste tiden har det kommet fram flere saker som kunne blitt etterforsket med en slik lov og med fellende dommer ville det satt IOCs privilegier på spill. En skyhøy restaurantregning for et titalls IOC-representanter under OL i London i 2012 (blant annet med en cognac-flaske til nesten 200.000 kroner) og mottagelse av dyre klokker under fotball-VM i Brasil er bare to eksempler på saker som kunne blitt etterforsket ved ny lovgivning.

Hva gjør IOC? Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hva IOC gjør om en slik lov blir vedtatt. Da sveitsiske myndigheter innførte ny momslov i 1995 protesterte IOC og truet med å flytte ut av Sveits og til land som ikke påla dem ufordelaktige skatter. Og her er vi ved sakens kjerne. Med innføringen av en slik lov vil IOC måtte åpne opp for innsyn i saker som i dag ikke ser dagens lys og som kanskje ikke tåler dagens lys. Det kan gi mer negativ omtale og det kan i ytterste konsekvens føre til lavere inntekter. Det er en stadig økende misnøye blant store sponsorer på grunn av utenomsportslig støy. Samtidig vet vi at mange av fordelsprogrammene til sponsorene kan oppfattes tvilsomt når lovgivere og domstoler skal gå det etter i sømmene. Velger IOC å ”godta” en ny lov kan det dukke opp mange uhyggelige enkeltsaker. Velger IOC å flytte til et annet land viser de at alt pratet om reformer ikke stikker så dypt. Dette er et dilemma som må tas i betraktning når Agenda 2020 diskuteres.

Konflikt med Agenda 2020? Et av forslagene til IOC-reformer i Agenda 2020 er at IOC-representanter igjen skal kunne reise rundt til søkerbyer for å få mest mulig informasjon. Dette ble forbudt etter korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL. Det blir interessant å se hvordan et slikt forslag matcher ny sveitsisk korrupsjonslovgivning?