Hvor reformvillig er IOC?

Legg skylda på IOC!? Har IOC skylda for kostnadssprekk i OL eller ikke? Tidligere har ja-siden sagt at det er vertsbyen som har gått over skaftet og sørget for sprekk, kjempesprekk. Nå når IOC i brevs form sier de vil bidra til OL-budsjettet og bli flinkere til å skille mellom driftskostnader og investeringer er det IOC som plutselig sørger for reduserte kostnader. Statsgarantien dreier seg likevel om budsjettoverskridelser og ikke om hvilke retningslinjer IOC kommer med. Det er det siste argumentet nei-siden klamrer seg til. Og når kostnadene ser ut til å bli redusert – i hvert fall på papiret – er det pampeveldet og et korrupt IOC som blir halmstråargumentet mot å ta lekene til Norge. Hva er det egentlig IOC ønsker? Og hvordan skal vi tolke IOC?

Skinndebatt. På mange måter er dette en skinndebatt fordi man hele tiden velger argumenter som passer sin egen sak og ikke er villig til å diskutere seg fram til hvordan OL skal bli billigere OG hvordan idrettspolitikken skal bli mer gjennomsiktig. Ja-siden hopper hver gang det kommer kritikk, mens nei-siden hele tiden leter etter svakheter og inkonsekvens hos ja-folka (og de er ofte lett å finne). I denne debatten har jeg flere ganger påpekt at diskusjonen mangler kontekst (og uttalelser fra dem vi snakker om). Det er mye snakk om vilje til reform, men svært få har gravd i de ytre faktorene som kan påvirke reformarbeidet og som kan bidra til å avsløre om IOC mener alvor eller ikke, og om reformiveren faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

Ettårsdag. IOC-president Thomas Bach feirer i disse dager ett år som IOC-president. Bach er maktpolitikeren som mange håper skal bidra til å reformere IOC og på den måten gjøre IOC mer spiselig for alle skeptikerne – blant annet dem som er i mot OL til Oslo. Det er to innfallsvinkler til reformdebatten om IOC. På den ene siden settes det lit til Bachs Agenda 2020. På den andre siden tror mange at Oslo 2022 kan bidra til forandringer. Ja-siden mener at norsk nøkternhet vil gi IOC en nødvendig kilevink. Nei-siden mener avholdenhet er den beste prevensjonen mot IOC-galskap.

Utenfor rekkevidde. Jeg vil hevde at den viktigste IOC-reformen ligger utenfor rekkevidde i Lausanne og Oslo. Den finner sted i Bern og det sveitsiske parlamentet denne høsten. Hovedårsaken er FIFAs korrupsjonsmistenkte oppførsel i forbindelse med valget av Russland og Qatar som vertskap for fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022.

Ytre press. Denne uken leverte FIFAs etikkomité sin lange rapport om hva som blant annet skjedde i forbindelse med tildelingen av de to neste fotballmesterskapene. Jeg mistenker at dette er like mye et omdømmetiltak som et ektement tiltak for endringer. Viser rapporten at det har foregått omfattende korrupsjon og Sepp Blatter likevel blir gjenvalgt som president neste år tyder rapportarbeidet på at dette bare har vært en skinnmanøver. Det er det ytre presset som har fått FIFA til å sette i gang dette etikkarbeidet. På samme måte som IOCs Agenda 2020 er et resultat av misnøye utenfra. På samme måte har alt bråket i idretten fått sveitsiske myndigheter til å se på sin egen korrupsjonslovgivning, som til nå har skånet idretten fra full åpenhet om tvilsomme økonomiske transaksjoner.

Ny korrupsjonslov. Ved siden av en gradvis, men sakte tilpasning til internasjonale standarder for korrupsjonslovgivning på grunn av internasjonalt press, førte alle anklagene mot FIFA og andre idrettsorganisasjoner plassert i Sveits (alle de 35 olympiske forbund og ca. 30 andre forbund) til to initiativer i 2010 om endring av korrupsjonslovgivningen (forslag fra Thanei & Leutenegger og Sommaruga). Bråket med FIFA førte i tillegg til en egen rapport om korrupsjon i sport i 2012. Rapporten foreslår blant annet minimumsstandarder for korrupsjon og kampfiksing for idrettsorganisasjoner slik at myndighetene kan kontrollere sportsorganisasjonenes arbeid med disse temaene. Følger for eksempel IOC ikke disse standardene kan de bli fratatt sine privilegier som organisasjoner registrert i Sveits har. Og dem er det mange av. Skattefritak er ett privilegium. Unntak for individuell straffeforfølgelse av korrupsjon er et annet. Disse lovforslagene ble vedtatt arbeidet videre med av det sveitsiske parlamentet i 2012 og 2013 og har vært ute på høring til i år. Ny lov blir sannsynligvis vedtatt denne høsten.

Gammelt grums. Den siste tiden har det kommet fram flere saker som kunne blitt etterforsket med en slik lov og med fellende dommer ville det satt IOCs privilegier på spill. En skyhøy restaurantregning for et titalls IOC-representanter under OL i London i 2012 (blant annet med en cognac-flaske til nesten 200.000 kroner) og mottagelse av dyre klokker under fotball-VM i Brasil er bare to eksempler på saker som kunne blitt etterforsket ved ny lovgivning.

Hva gjør IOC? Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hva IOC gjør om en slik lov blir vedtatt. Da sveitsiske myndigheter innførte ny momslov i 1995 protesterte IOC og truet med å flytte ut av Sveits og til land som ikke påla dem ufordelaktige skatter. Og her er vi ved sakens kjerne. Med innføringen av en slik lov vil IOC måtte åpne opp for innsyn i saker som i dag ikke ser dagens lys og som kanskje ikke tåler dagens lys. Det kan gi mer negativ omtale og det kan i ytterste konsekvens føre til lavere inntekter. Det er en stadig økende misnøye blant store sponsorer på grunn av utenomsportslig støy. Samtidig vet vi at mange av fordelsprogrammene til sponsorene kan oppfattes tvilsomt når lovgivere og domstoler skal gå det etter i sømmene. Velger IOC å ”godta” en ny lov kan det dukke opp mange uhyggelige enkeltsaker. Velger IOC å flytte til et annet land viser de at alt pratet om reformer ikke stikker så dypt. Dette er et dilemma som må tas i betraktning når Agenda 2020 diskuteres.

Konflikt med Agenda 2020? Et av forslagene til IOC-reformer i Agenda 2020 er at IOC-representanter igjen skal kunne reise rundt til søkerbyer for å få mest mulig informasjon. Dette ble forbudt etter korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL. Det blir interessant å se hvordan et slikt forslag matcher ny sveitsisk korrupsjonslovgivning?

Fotball-EM - like sikkert som sveitsiske banker?

Lite snakk om sikkerhet. Det har vært snakket lite om sikkerheten i fotball-EM i Sveits og Østerrike. Dette er ikke bare tilfelle i Norge, som ikke har kvalifisert seg til mesterskapet, men også i land som har kvalifisert seg. Er det noen grunn til å ta sikkerhetsspørsmål i dette mesterskapet på alvor?

Lav risiko. Det kan være flere grunner til at det har vært liten oppmerksomhet rundt sikkerheten ved dette mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland og at vi derfor anser at de ikke står overfor store trusler. En annen grunn er at OL i Beijing opptar det meste av vår tankekapasitet, også når det gjelder sikkerhet, og at vi derfor bevisst eller ubevisst skyver spørsmål om sikkerhet under fotballmesterskapet til siden. En tredje mulighet er faktisk at vi kan svært lite om Sveits og Østerrike og at vi derfor ikke har forutsetninger for å snakke om hvilke trusler de to landene eventuelt kan stå overfor.

To trusler. Det er to former for trusler som arrangørene av mesterskapet vil måtte forholde seg til. Det ene er voldelig bråk av fotballpøbler som kommer. Det andre er terrortrusselen. I dette mesterskapet anses den første trusselen som størst. Når det gjelder voldelig bråk, har de to vertsnasjonene forberedt seg godt.

Kampen mot fotballpøbler. Under mesterskapet har alle politimenn i Østerrike og Sveits fått ferieforbud, og de står i beredskap så lenge mesterskapet varer. I tillegg stiller spesialtrente soldater seg til rådighet. Østerrike disponerer politistyrker på 27 000, mens Sveits har 15 000. I tillegg stiller Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren har mobilisert 10 000 soldater fra 2. til 28. juni for å bidra til sikkerheten. Ytterligere 5000 står til disposisjon. Dette er den største mobiliseringen av militært personell i Sveits i fredstid.

I begge land er de fleste soldater ubevæpnet og skal bistå politiet med kontroll av kjøretøy og trafikk, og å skjerpe grensekontrollene. Lokale fengsler er blitt tømt for fanger for å gi plass til fotballbråkmakere, og arenaene har blitt alkoholfrie soner for å begrense fyll.

Kostnadsrammen for sikkerhetsarbeidet er usikkert. Sveits regner med å bruke ca. 63 millioner amerikanske dollar på sikkerhet, mens Østerrike ikke har laget noe eget budsjett. Det er rimelig å anta at den totale kostnadsrammen totalt overstiger 150 millioner amerikanske dollar.

Internasjonalt samerbeid. Men sikkerheten ivaretas ikke bare av lokale myndigheter. Tyskland bidrar med 1700 politimenn, 850 i hvert land, og Sveits får hjelp av 750 politimenn fra Frankrike, 31 fra Kroatia, 25 fra Polen, 15 fra Hellas og 11 fra Russland og Spania. At tyskerne bidrar med mange politimenn er kanskje ikke så rart. De har gode erfaringer fra sitt eget fotball-VM i 2006, og av de 24 kampene i de innledende rundene er det to kamper som har blitt karakterisert som høyrisikokamper: Tyskland – Polen og Tyskland – Kroatia. Begge kampene går i Klagenfurt. Tysk politi har i den sammenheng fått fullmakt til å arrestere bråkmakere, mens annet utenlandsk politi kun skal bistå og underordne seg lokalt politi. Opptil 7000 politimenn og sikkerhetspersonell kan settes inn i forbindelse med én kamp!

Metoder for å unngå bråk. En metode er en såkalt 3D-strategi. De tre d-ene står for dialog, deeskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang. I tillegg har de lagt mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruker et ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever også internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Over hekken. Mange øvelser er gjennomført for å forberede mannskapene på bråk, men ikke alle tiltak har vært like populære. Da østerrikske myndigheter kuttet ned alle trærne rund Ernst Happel Stadion i Wien for at fotballpøbler ikke skulle ha noe å klatre i, fikk de miljøaktivister på nakken.

Schengen-krøll. At Sveits ikke er med i Schengen-reglene har også skapt problemer. Selv om landet har en avtale med EU om fri flyt av varer, har Schengen-reglene skapt utfordringer for EM-organiseringen. For å lette visumarbeidet har man innført en regel om at de som trenger visum til Schengen-området og Sveits, bare trenger ett visum for å reise mellom Østerrike og Sveits under mesterskapet. Denne avtalen måtte alle Schengen-landene skrive under på sammen med Sveits. I tillegg til dette er de interne Schengen-reglene suspendert. Det betyr at passkontrollen er gjeninnført mellom Schengen-land som grenser til arrangørlandene under mesterskapet. Dette er tiltak som også ble satt i verk under OL i Athen og Torino og under fotball-EM i Portugal i 2004 og fotball-VM i Tyskland i 2006. EM i fotball er med andre ord ikke bare et idrettsarrangement, men krever også krevende politiske beslutninger for å bli realisert. Det viser også at EU er villig til å lempe på eget regelverk når man anser saken for viktig nok.

Terrortrusselen. Eksperter som har uttalt seg om sikkerheten under mesterskapet, har sagt at det ikke foreligger noen konkret terrortrussel, selv om enkelte nettsteder for jihadister har truet med anslag. Store mesterskap vil alltid være attraktivt for terrorister – mange mennesker samles på ett sted, muligheten for å drepe mange og skape frykt og panikk er til stede. Men truslene som er framsatt på forskjellige nettsteder må anses som ryggmargsreflekser fra radikale miljøer.

Når det gjelder terrortrusselen mot mesterskapet må den deles inn i to kategorier: trusselen mot arrangørnasjonene og mot deltakerlandene. Selv om trusselnivået er lavt, har det for Sveits’ sin del vært framhevet to ting i forbindelse med EM. Det ene er høyreradikale protester mot bygging av moskeer og minareter, og det andre er sveitsisk-amerikansk samarbeid for å fryse sveitsiske bankkontoer som man tror brukes til finansiering av terrorisme. I Østerrike har man trukket fram landets restriktive innvandringspolitikk, generelt avmålte holdninger overfor utlendinger og sitt nærvær i Irak (med 5 offiserer).

Terrorister er flinke til å finne argumenter for å gå til angrep. Det betyr at disse sakene og andre kan brukes av terrorister til å legitimere angrep. Når det gjelder deltakernasjonene kan vi for eksempel nevne at Italia, Polen og Tyskland (motvillig) deltar i Irak, Tyrkia er i konflikt med kurdere, Russland driver krig i Tsjetsjenia, og at baskerne igjen har startet en offensiv mot den spanske regjeringen.

Skyt dem ned! For å hindre terrorisme har arrangørene, i tillegg til vanlige politioperasjoner, gjort alle deltakerbyene til flyfrie soner på kampdager, og jagerfly og helikoptre patruljerer luftrommet over byene. I tillegg har man truffet spesielle tiltak for å forhindre kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Østerrike har også åpnet for å skyte ned kaprede fly om en slik handling skulle true sikkerheten under arrangementet. Så langt var ikke tyskerne villige til å gå i 2006.

Hva skal man prioritere? Det er ventet nesten fire millioner tilreisende til EM. Bare en firedel av disse har billett. Det betyr at politioppgavene kan bli store, men de trenger ikke bli det. Fotball-VM i Tyskland viser det. Noe av nøkkelen til lite bråk den gangen var politiets lave profil og at arrangørene tilrettela for tilreisende uten billett. Det var flere som så kampene på storskjermer i parker og på åpne plasser enn som så dem inne på arenaene.

Sveits og Østerrike har lært mye av Tyskland i så måte. Men denne tilnærmingen byr på utfordringer med hensyn til terrorisme fordi den fører til store menneskemasser på mange andre områder enn i og rundt arenaene. Det krever at man må ha mer sikkerhetspersonell enn tilfellet er under vanlige landskamper. Det er dyrt. Det betyr også at potensielle terrorister har flere muligheter til å ramme arrangørene. Jo flere steder, desto flere muligheter.

Til hvilken pris? Det er en tankevekker at sikkerhetsoppbudet er så stort i to land som i utgangspunktet har lite å frykte. Dette mesterskapet og tidligere mesterskap viser at man hele tiden forbereder seg på det verst tenkelige. Det blir kostbart og kan også føre til at færre ønsker å besøke slike arrangementer. Øker sikkerhetsoppbudet i framtidige mesterskap, kan det faktisk føre til følt uttrygghet for dem som drar dit. Hvorfor så mye sikkerhet? Vet arrangørene mer enn de tør å fortelle oss? Da kan terroristene dra på ferie og se på at arrangørene selv bidra

Mens vi venter på fotball-EM

Østerrike og Sveits. Mange nordmenn har glemt eller fortrengt at fotball-EM starter 7. juni. Finalen går 29. juni. EM vil gå sin gang selv om Norge ikke er med. For andre gang i EMs historie deles EM mellom to stater – Østerrike og Sveits. Hvert land har fire verstbyer (Østerrike – Wien, Klagenfurt, Salzburg og Innsbruck; Sveits – Basel, Bern, Genevé og Zürich). Forrige gang to land arrangerte fotball-EM sammen var Belgia og Nederland i 2000. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap.

Norge og Sverige søker sammen. Norge og Sverige ønsker seg fotball-EM i 2016. Det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på beksotning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)