Ernas olympiske signingsferd

Utenrikspolitikken og folket. Et gammelt uttrykk sier at politikere ikke må overlate utenrikspolitikken til folket (sikkert en del EU-motstandere som er uenig i dette). Maksimen er at man ikke skal hive seg på hjemlige stemningsbølger fordi det kun gir kortsiktig gevinst på hjemmebane. I utenrikspolitikken er det viktigere å spille på følelsene til dem man forhandler med, enn å henfalle til hjemlige stemningsrapporter. Erna Solberg bryter med dette prinsippet når hun er i Sotsji og taler Russland og IOC midt i mot.

Rekyl? Under sitt besøk i Russland og Sotsji har Erna Solberg snakket varmt om menneskerettigheter, kritisert russisk politikk på området og vært svært kritisk til IOC og megalomanien som omgir lekene i Russland. Dette er også en håndsrekning til Oslo2022 som ser at opinionen smelter bort med varmen i Sotsji – mye takket være Sotsji-OL og IOC. Intensjonen er god og den kan ha positiv effekt på den norske opinionen. Personlig syns jeg det er tøft å se politikere som sier fra. Men er dette besøket bra for idretten og Oslo2022?

Gi og ta. Ernas mannskap i Sotsji gir ikke bare en håndsrekning i OL-saken, den er også for å åpne opp det norske spillmonopolet for aktører som Postkodelotteriet og andre internasjonale spillselskaper. Dette har idretten vært sterkt i mot fordi den er redd for finansieringen av breddeidretten og toppidretten, slik den er i dag. OL i Oslo kommer til å koste mye penger og et av diskusjonstemaene er hvordan lekene skal finansieres og hvor mye idretten selv skal bidra med. Kan regjeringens OL-innsats sette idretten i et finansieringsdilemma? Blir OL et forhandlingskort i norsk spillpolitikk? Hvor høyt prioriterer idretten OL hvis dette blir en reell problemstilling?

For og i mot. Store deler av det norske folk ønsker å se en norsk regjering tale Russland og IOC midt i mot. Samtidig er det den samme gjengen som kritiseres (se IOC) som skal bestemme Oslo2022s skjebne. Dette er en vanskelig øvelse. Argumentene som passer hjemme i den den vinterolympiske stormakten passer kanskje ikke alle de 107 IOC-representantene i IOC (maks kan det være 115 medlemmer i IOC)? I IOC er det i overkant av 30 medlemmer som kommer fra land som har svake demokratiske tradisjoner og med store brudd på menneskerettighetene (for eksempel Nord-Korea, Russland, Kina, Cuba, Kuwait, Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater). Det er disse medlemmene og deres hjemland Solberg kritiserer og Idrettsforbundet vil reformere? De 30 medlemmene har forskjellig nettverk innenfor IOC og mange av dem har sterk innflytelse over andre representanter. IOC vektlegger nasjonal oppslutning når det avgjør hvem som skal få OL. Hvis denne oppslutningen baserer seg på et idiotforklart IOC kan det hende de ser andre veier.

Troverdighet. Det er ikke bare idrettens følelsesliv som står på spill for Erna Solberg. Også hennes troverdighet i kampen for menneskerettigheter. Den klare tonen Erna Solberg har hatt på sin olympiske signingsferd har fått mange til å spørre om hva hun vil si til Kina når muligheten byr seg. Der i gården står det verre til enn i Russland, men samtidig har Norge et svært anstrengt forhold til Kina, langt mer anstrengt enn i forholdet til Russland. Det ble slått stort opp i norske medier da det ble kjent at Gerhard Heiberg hadde jobbet for den kinesiske motkandidaten til Oslo2022. Gerhard Heiberg har lenge vært en viktig kanal til Kina for norsk UD, kanskje eneste nordmann med forbindelser helt inn i det kinesiske politbyrået, takket være hans posisjon i IOC. På den måten kan hans bidrag til vinterleker til Beijing også styrke Norges forhold til Kina? Har den styrket Oslo2022?

Kina2022. Hva om OL til Kina er best for Norge i 2022? Er det noe det norske folket vil?

Tromsø-OL som norsk omdømmebygging

Kampen for å bli norsk vinter-OL-kandidat i 2018 minner om den amerikanske presidentvalgkampen. I USA har begge partier to kandidater som krangler med hverandre og der den ene kandidaten har størst støtte i partiet, mens den andre har størst sjanse til å vinne presidentvalget. I Norge har Tromsø hatt størst støtte i folket, mens evalueringen til Martinsen-utvalget – som baserer seg på IOC sjekkliste for søkere – viser at Oslo var best skikket til å vinne.

Tromsø 2018s foreløpige seier er nært knyttet til Regjeringens nordområdesatsing. Det viser de politiske signalene, og det viser Tromsø 2018s strategi. Jeg tviler på at dette er en strategi som vil dra seieren i land for Tromsø når beslutningen om arrangørsted tas i 2011. Men det vil utvilsomt sette søkelyset på Nordområdene. Om OL er den rette måten å gjøre det på er usikkert.

Det som er interessant i denne saken er at regjeringens satsing og fokus på nordområdene er like mye merkevarebygging med fokus på stil og omdømme som det er politikk med innhold. Politiske prioriteringer byttes med andre ord ut med politiske kulisser. Her har regjeringen lært mye av det private næringsliv og deres måte å drive merkevarebygging på. At jeg bruker stor N når jeg omtaler Nordområdene tyder på at jeg allerede er påvirket av denne merkevarebyggingen! I dokumentaren Spillet om et OL så vi tydelig at lederen for Tromsø 2018 Bjørge Stensbøl fokuserte lite på hvordan OL skal arrangeres og mye på hvordan OL kan tilpasses Nordområdesatsningen i Soria Moria-erklæringen. Og vi så at OL passer inn i regjeringens profilering av Nordområdene. Et tydelig signal om at et OL kan være viktig i en satsning på Nordområdene så vi i det omdiskuterte Omdømmeutvalget som kom med sin rapport i mars 2004. Der står det blant annet at

”I en stadig mer globalisert verden er det økende konkurranse om oppmerksomhet. Stadig flere land erkjenner verdien av å ha en tydelig, samlende og ønsket profil ute, og mange legger ned betydelige ressurser i nasjonal omdømmebygging for å skape et bedre samspill mellom de ulike aktører blant myndigheter, næringsliv, kulturliv og organisasjoner.”

Den verdibaserte posisjonen utvalget mener Norge bør ha beskrives på følgende måte

Visjon: Norge – nyskapende, i samspill med naturen.

Kjerneverdier: I Norge samhandler mennesker med kultur, teknologi og natur på en innovativ og harmonisk måte.

Løfter: Norge vil videreutvikle sin særskilte kunnskap/spisskompetanse og bidra til ansvarlig forvaltning av naturressurser. Norge vil være en pådriver for likeverd og demokrati. Norge skal by på spennende natur- og kulturopplevelser.

Personlighetstrekk: Norge er utforskende, nyskapende, uformell og ærlig.

Omdømmeutvalget baserte sine vurderinger på rapporten Norwegian Public Diplomacy, som ble presentert i 2003. I den rapporten fremhevet man at store arrangementer som Lillehammer-OL i 1994 viste viktigheten av å vise norsk åpenhet og entusiasme.

Det er vanskelig å se at et land kan ha personlighetstrekk, men det er tydelig at naturen og teknologien skal fremheves. Der passer tilsynelatende Tromsø-OL perfekt inn. Et eventuelt Tromsø-OL blir stort og det vil sikkert inspirere mange.

Det som er sikkert i denne saken er at Tromsø 2018 har blitt en viktig aktør for regjeringen med å skape fokus på Nordområdene, og at organisasjonen fungerer som et markedsføringsbyrå for regjeringen. Det er også et signal om at deler av norsk utenrikspolitikk preges av private aktører. To spørsmål melder seg i den sammenheng. Vil Norge få OL på denne måten? Og. Blir det god Nordområdepolitikk av å bruke vel 20 milliarder kroner på et arrangement som skal vare i 16 dager?

Og sist, men ikke minst: Skulle regjeringens kandidat ikke nå opp i 2011, hvordan vil regjeringens omdømme se ut?

Sport i amerikansk utenrikspolitikk

Etter 11. september 2001 har amerikanske myndigheter tatt initiativ til eller engasjert seg i sportsaktiviteter i 59 land i hele verden. Denne formen for engasjement kan vi kalle sportsdiplomati. Nært knyttet til dette engasjementet er amerikanske næringsinteresser. Spørsmål vi må stille oss, er hvorfor sport blir brukt i slike fremstøt og hvilken effekt det har.

Av de 59 landene er 40 av dem muslimske land i Asia eller Afrika eller i land med stor muslimsk befolkning. På listen finner vi blant annet Irak, Algerie, Iran, Egypt, Saudi-Arabia, Afghanistan, Pakistan, Nigeria, Senegal og Indonesia. Et annet trekk er at befolkningen i flesteparten av landene på denne listen er svært kritisk til USAs supermaktsstatus og/eller krigføring i Irak. Det viser flere meningsmålinger. For det tredje er ingen av USAs nærmeste allierte i krigen mot terror, som f.eks. Israel, Australia, Japan og Storbritannia, med på listen. Utvalget av land er med andre ord ikke tilfeldig: Sportstiltakene retter seg i hovedsak mot land med sterke antipatier mot USA eller miljøer som faktisk eller potensielt mener at USA er en trussel. Og ikke minst mot land der USA har et stort økonomisk vekstpotensiale.

Amerikanske myndigheter har i hovedsak satset på idretter der USA har en sterk posisjon eller der de har høyt profilerte stjerner, gjerne med tilknytning til det landet man engasjerer seg i. Fotball er derfor ikke en prioritert idrett i dette arbeidet. I flere tilfeller er det med andre ord et misforhold mellom amerikanske interesser og vertslandets interesser med hensyn til idrett. I Algerie, Nigeria og Senegal har man for eksempel valgt basketball og tilbudt basketballkurs og delt ut basketballutstyr. Der er basketball svært populært, men ikke like populært som fotball. I Venezuela og Colombia har man satset på baseball. Her har også Bush personlig engasjert seg og stilt opp for å møte ungdom og ledere fra disse landene når de har vært på besøk i USA.

Valg av idretter er tett knyttet til valg av samarbeidspartnere. De tre store amerikanske idrettene – baseball, basketball og amerikansk fotball – er tungt representert i dette diplomatiet. Disse idrettene preges også av tunge kommersielle interesser og har et globalt markedsføringspotensial i de 59 landene som til nå er valgt ut. Når målgruppen er 7–17 år, kan man få inntrykk av at det ikke bare er politiske motiver bak framstøtene. Det er neppe tilfeldig at Reebok, en av NBAs hovedsponsorer, deler ut gratis sportsutstyr til 12 000 ungdommer i Algerie, Nigeria og Senegal når amerikanerne arrangerer sine basketballturneringer der.

Det er vanskelig å si om disse tiltakene påvirker de politiske preferansene i de utvalgte landene eller om det kun gavner amerikanske kommersielle interesser. Det gjenstår å se om en algirsk 11-åring med LA Lakers-caps og Reebok-sko i dag, vil være mer vennlig innstilt til USA når han blir politisk bevisst og må ta standpunkt til amerikansk utenrikspolitikk.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran

I pinsehelgen møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat.

Møtet kom overraskende på mange. Men hendelser på brytematta den siste tiden har signalisert at noe har vært på gang mellom Iran og USA.

I januar i 2007 reiste en tropp med amerikanske brytere til Iran for å delta i bryteturneringen Takhti Cup (slik de også gjorde i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004). I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor landet. Brytetroppen ble også briefet i Pentagon før de dro til Iran.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Denne sjarmoffensiven førte til at Irans og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på bryteturneringen Takhti Cup i Iran i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Brytediplomatiet har ikke alene skapt en bedre atmosfære mellom USA og Iran. Krigen i Irak er den største grunnen til dette begynnende tøværet. Brytediplomatiet har allikevel gitt signaler om at alt ikke er håpløst mellom de to fiendene og det har vært en kanal for uformelle samtaler.