Ny boikottspiral?

Boikotttrusler. Tor Hushovd truer med å boikotte åpningsseremonien i OL. Det gjør også Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Polens statsminister Donald Tusk har sagt at han boikotter åpningsseremonien. Spørsmålet er om vi nå er inne i en ny boikottspiral a la den kalde krigen.

Tidligere boikotter. Under den kalde krigen var vi vitne til en olympisk boikottspiral. 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i Montreal i 1976 i protest mot at IOC tillot New Zealand å delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. I 1980 boikottet 62 land lekene i Moskva i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, og i 1984 gjengjeldte 14 kommuniststater boikotten i 1980. Etter den kalde krigen har ikke boikott vært et aktuelt virkemiddel i OL-sammenheng. Spørsmålet er om boikottredskapet er på vei tilbake.

Mer snakk om boikott. Før inngangen til 2008 var det svært få politikere som ba om eller vurderte boikott av Beijing-OL. Etter opptøyene i Tibet er det imidlertid flere og flere politikere som vurderer boikott. Dagfinn Høybråten har sagt at han vurderer boikott. EU-kommisjonen vurderer boikott. Belgias regjering vurderer boikott. Og Frankrikes president Nicolas Sarkozy har sagt at han vurderer å boikotte OL. For å nevne noen.

Misforståelse. Under den kalde krigen var OL en storpolitisk arena der nasjonale myndigheter ofte markerte sine synspunkter på forhold i internasjonal politikk. Da var presset fra nasjonale myndigheter på de nasjonale olympiske komiteer sterkt, og det var en tendens til at når nasjonale myndigheter gikk inn for boikott ble ønsket etterkommet av de nasjonale olympiske komiteene. Men det fantes også unntak. Storbritannia deltok i 1980 til tross for at Margaret Thatcher ønsket boikott. Etter den kalde krigen har imidlertid de nasjonale olympiske komiteene fått mer selvstendighet og det er i dag (i de fleste land) kun opp til disse komiteene å avgjøre om man skal boikotte OL eller ikke. Det er derfor en misforståelse å tro at norske og utenlandske politikere kan bestemme om et land skal boikotte OL eller ikke. Det politikere kan gjøre er selv å utebli fra lekene. Men deres engasjement kan ikke kalles boikott. Da må idrettsutøverne bli hjemme.

Boikottspiral?. Mange politiske temaer knyttes til Beijing-OL og et økende antall mennesker mener at flere aspekter ved Kinas politikk kvalifiserer til boikott av årets leker. Stadig flere krever boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur og Tibet og på grunn av Kinas mangel på fundamentale menneskerettigheter. Men når OL er slutt og vi skal vende nesen mot framtidige OL finner vi nok av sensitive saker som kan kobles til OL-arrangørene. Her er noen eksempler:

Vancouver 2010
- Urbefolkningsgrupper ønsker boikott fordi OL ødelegger jorda til urbefolkningen
- Hvalfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver hvalfangst
- Selfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver selfangst
- Canada er med i Afghanistan

London 2012
- Storbritannia deltar både i Irak og Afghanistan
- Storbritannia står USA nært i kampen mot terrorisme
- London-OL går samtidig som Ramadan
- Store deler av OL-komplekset bygges på Londons østkant der de mest radikale muslimske miljøene i Storbritannia holder til

Sotsji 2014
- Russlands krigføring i Tsjetsjenia
- Knebling av ytringsfriheten i Russland
- Økt grad av autoritært styre i Russland
- Russlands tette bånd til andre autoritære regimer

Tromsø 2018?
- Hvalfangst?
- Selfangst?
- CO2-utslipp?
- Olje- og gassproduksjon i nord?
- Norsk Afghanistanpolitikk?
- Norsk bistandspolitikk?

Valgets kval. Hvem kan få OL? Skal man kreve at et minimum av politiske standarder er tilfredstilt for at noen skal få OL eller er OL en gyllen mulighet til å sette søkelys på kritiske forhold i vertsnasjonen? Eller må man skille tydelig mellom den olympiske organisasjonskomiteen og det politiske regimet? Hva er en viktig politisk sak? Tibet eller hvalfangst? Hva er en riktig politisk sak? NATOs engasjement i Afghanistan eller Kinas engasjement i Afrika? Og sist men ikke minst: hva har dette med OL å gjøre?

Ny OL-debatt. Etter OL i Kina blir det viktig å diskutere disse problemstillingene. Den diskusjonen må politikere, idrettsutøvere, IOC og nasjonale olympiske komiteer, sponsorer, søkerbyer og aktivister delta i. Og forskere selvfølgelig. Jeg tror ikke at vi kommer inn i en ny boikottspiral. Med det mener jeg at vi blir vitne til nye store boikottaksjoner. Slik vi så under den kalde krigen. Men jeg tror at alt snakket om boikott fører til en ny debatt om OLs rolle i politikken. Og politikken rolle i OL.

Hollywood, Darfur og Beijing-OL 2008

OL i Beijing neste år blir spekket av politikk. Kinesiske myndigheter har lagt mye politisk prestisje i lekene, og det gjør også mange menneskerettighetsaktivister og ikke-statlige organisasjoner. Skal du for eksempel dra på tur til Falun og gjør et Google-søk på den kjente svenske skimetropolen vil du bli godt oppdatert på kinesisk undertrykkelse av meditasjonsbevegelsen Falun Gong.

Mye prestisje står på spill for kinesiske myndigheter i tilknytning til OL, og for å dokumentere og profilere lekene har den kinesiske OL-komiteen engasjert Steven Spielberg som rådgiver for det kunstneriske programmet under lekene. Dette har fått folk i filmbransjen i USA til å engasjere seg i OL. Tidligere i år startet for eksempel Mia Farrow, Woody Allens eks-kone og goodwill-ambassadør for FNs barnefond, kampanjen ”Genocide Olympics” for å presse kinesiske myndigheter til å gjøre noe med situasjonen i Darfur. I en artikkel i The Wall Street Journal i mars i år advarte hun (sammen med Ronan Farrow) Steven Spielberg mot å opptre som Kinas Leni Riefenstahl og mot å hjelpe kinesiske myndigheter med propagandavirksomheten i forbindelse med lekene.

De siste to årene har Kina støttet sudanesiske myndigheter og stemt i mot FN-sanksjoner mot Sudan i FN. Mellom 200000 og 400000 mennesker har blitt drept i Darfur og 2,5 millioner mennesker har blitt fordrevet fra sine hjem. En av grunnene til at Kina ikke har ønsket sanksjoner og FN-styrker i Darfur er at Kina har militære interesser der og leverer mye våpen til konfliktområdet.

Men bare dager etter at Mia Farrow kritiserte Steven Spielbergs engasjement i Kina skrev Spielberg et brev til den kinesiske presidenten Hu Jintao der han fordømte situasjonen i Darfur og ba kinesiske myndigheter om å bruke sin innflytelse for å få slutt på de menneskelige lidelsene. Det førte til at Kina bare noen dager etter sendte en seniordiplomat til Darfur for å presse sudanesiske myndigheter til å godta en FN-styrke i området.

I juni i år godtok Sudans regjering utplassering av en internasjonal fredsstyrke. Styrken skal bestå av mellom 17000 og 19000 soldater fra både FN og Den afrikanske union (AU). I tillegg skal det også utplasseres 3700 politimenn.

Engasjementet til filmstjernene ser ut til å ha hatt innflytelse på kinesiske myndigheter, og det ser ut som kampanjen traff Kina på et ømt punkt. Dette kan gi andre interessegrupper blod på tann og sørge for at Beijing-OL blir en vel så viktig politisk kamparena som en arena for sportslige aktiviteter.