Ny boikottspiral?

Boikotttrusler. Tor Hushovd truer med å boikotte åpningsseremonien i OL. Det gjør også Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Polens statsminister Donald Tusk har sagt at han boikotter åpningsseremonien. Spørsmålet er om vi nå er inne i en ny boikottspiral a la den kalde krigen.

Tidligere boikotter. Under den kalde krigen var vi vitne til en olympisk boikottspiral. 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i Montreal i 1976 i protest mot at IOC tillot New Zealand å delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. I 1980 boikottet 62 land lekene i Moskva i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, og i 1984 gjengjeldte 14 kommuniststater boikotten i 1980. Etter den kalde krigen har ikke boikott vært et aktuelt virkemiddel i OL-sammenheng. Spørsmålet er om boikottredskapet er på vei tilbake.

Mer snakk om boikott. Før inngangen til 2008 var det svært få politikere som ba om eller vurderte boikott av Beijing-OL. Etter opptøyene i Tibet er det imidlertid flere og flere politikere som vurderer boikott. Dagfinn Høybråten har sagt at han vurderer boikott. EU-kommisjonen vurderer boikott. Belgias regjering vurderer boikott. Og Frankrikes president Nicolas Sarkozy har sagt at han vurderer å boikotte OL. For å nevne noen.

Misforståelse. Under den kalde krigen var OL en storpolitisk arena der nasjonale myndigheter ofte markerte sine synspunkter på forhold i internasjonal politikk. Da var presset fra nasjonale myndigheter på de nasjonale olympiske komiteer sterkt, og det var en tendens til at når nasjonale myndigheter gikk inn for boikott ble ønsket etterkommet av de nasjonale olympiske komiteene. Men det fantes også unntak. Storbritannia deltok i 1980 til tross for at Margaret Thatcher ønsket boikott. Etter den kalde krigen har imidlertid de nasjonale olympiske komiteene fått mer selvstendighet og det er i dag (i de fleste land) kun opp til disse komiteene å avgjøre om man skal boikotte OL eller ikke. Det er derfor en misforståelse å tro at norske og utenlandske politikere kan bestemme om et land skal boikotte OL eller ikke. Det politikere kan gjøre er selv å utebli fra lekene. Men deres engasjement kan ikke kalles boikott. Da må idrettsutøverne bli hjemme.

Boikottspiral?. Mange politiske temaer knyttes til Beijing-OL og et økende antall mennesker mener at flere aspekter ved Kinas politikk kvalifiserer til boikott av årets leker. Stadig flere krever boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur og Tibet og på grunn av Kinas mangel på fundamentale menneskerettigheter. Men når OL er slutt og vi skal vende nesen mot framtidige OL finner vi nok av sensitive saker som kan kobles til OL-arrangørene. Her er noen eksempler:

Vancouver 2010
- Urbefolkningsgrupper ønsker boikott fordi OL ødelegger jorda til urbefolkningen
- Hvalfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver hvalfangst
- Selfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver selfangst
- Canada er med i Afghanistan

London 2012
- Storbritannia deltar både i Irak og Afghanistan
- Storbritannia står USA nært i kampen mot terrorisme
- London-OL går samtidig som Ramadan
- Store deler av OL-komplekset bygges på Londons østkant der de mest radikale muslimske miljøene i Storbritannia holder til

Sotsji 2014
- Russlands krigføring i Tsjetsjenia
- Knebling av ytringsfriheten i Russland
- Økt grad av autoritært styre i Russland
- Russlands tette bånd til andre autoritære regimer

Tromsø 2018?
- Hvalfangst?
- Selfangst?
- CO2-utslipp?
- Olje- og gassproduksjon i nord?
- Norsk Afghanistanpolitikk?
- Norsk bistandspolitikk?

Valgets kval. Hvem kan få OL? Skal man kreve at et minimum av politiske standarder er tilfredstilt for at noen skal få OL eller er OL en gyllen mulighet til å sette søkelys på kritiske forhold i vertsnasjonen? Eller må man skille tydelig mellom den olympiske organisasjonskomiteen og det politiske regimet? Hva er en viktig politisk sak? Tibet eller hvalfangst? Hva er en riktig politisk sak? NATOs engasjement i Afghanistan eller Kinas engasjement i Afrika? Og sist men ikke minst: hva har dette med OL å gjøre?

Ny OL-debatt. Etter OL i Kina blir det viktig å diskutere disse problemstillingene. Den diskusjonen må politikere, idrettsutøvere, IOC og nasjonale olympiske komiteer, sponsorer, søkerbyer og aktivister delta i. Og forskere selvfølgelig. Jeg tror ikke at vi kommer inn i en ny boikottspiral. Med det mener jeg at vi blir vitne til nye store boikottaksjoner. Slik vi så under den kalde krigen. Men jeg tror at alt snakket om boikott fører til en ny debatt om OLs rolle i politikken. Og politikken rolle i OL.

IOCs sjanse

IOC under press. Vi ser i dag et sterkt presset IOC. Og mye står på spill for for IOC. IOC er verdens mektigste idrettsorganisasjon og OL er verdens største idrettsbegivenhet. IOCs troverdighet står og faller på hvordan de takler presset i forbindelse med Beijing-OL. Om ikke kinesiske myndigheter lar seg påvirke av ytre press blir årets OL i hvert fall et veiskille for IOC. IOC må snarest mulig gjøre opp status og erkjenne sin politiske rolle. Den olympiske kongressen i København i oktober 2009 er en gyllen mulighet til å gjøre det.

Kontroversielle leker. IOC visste hele tiden at å gi Kina OL var kontroversielt. Men at trykket skulle bli så stort som det er i ferd med å bli tror jeg ikke de hadde forestilt seg. Samtidig er det naivt å tro at et presset IOC og endrede holdninger i IOC i dagene før OL automatisk vil føre til endringer i kinesisk politikk. Det er å overvurdere IOCs politiske rolle. Selv om IOC har politisk makt dreier deres politiske makt seg i hovedsak om det som knytter seg direkte til OL og de kravene som IOC satt til Beijing da de fikk OL i 2001. Og IOC stilte ingen krav til kinesisk Tibet-politikk eller til individuelle kinesiske menneskerettigheter. At Jacques Rogge uttrykker sin bekymring over det som skjer i Tibet har derfor liten innvirkning på kinesiske myndigheter. IOC har ingenting å klage på mht. Beijings OL-forberedelser og de har ingen politiske sanksjonsmuligheter overfor Kina – de kan verken avlyse OL eller har evnen til å presse Kina i kne på grunn av f.eks. menneskerettighetsbrudd.

IOC i endring. IOC har hele tiden ønsket å gi et glansbilde av Beijings OL-forberedelser. På forsiden til IOCs hjemmesider finner du fint lite om de politiske kontroversene rundt Beijing-OL. Her får du se IOCs polerte fasade. Men i IOCs pressemeldinger kan vi se en endring. Der kommenterer IOC-presidenten i stadig økende grad de politiske kontroversene rundt OL. Selv om han flittig sier at IOC ikke er en politisk organisasjon, og han mener at man må skille mellom sport og politikk, kommer han allikevel med indirekte kritikk av kinesernes politikk i Tibet. Han er blant annet bekymret over det som skjer der (sic!) og han henstiller kineserne til å gå varsomt fram. Dette er vel ikke svært forskjellig fra det Jonas Gahr Støre sier. Og det er stor sannsynlighet for at det kommer flere politiske kommentarer i IOCs pressemeldinger etter hvert som fakkelstafetten skrider fram. Mange politiske temaer vil komme i fokus under flammens marsj og mange vil kreve svar av IOC. Det vil ikke bare sette sterkere søkelys på Kinas politikk, men også sette større søkelys på IOCs politiske rolle og politiske ambisjoner. I sin tur vil det legge grunnlaget for endringer av IOCs olympiske charter og kriteriene for valg av olympiske vertsbyer.

København 2009. Den store muligheten for IOC til å endre image og politisk innhold kommer i 2009. Da skal IOC for første gang siden 1994 holde en olympisk kongress. Der skal man ikke bare avgjøre hvilke idretter som får være med videre, men også bestemme hvordan man i framtiden skal velge ut OL-byer og hvilket forhold IOC skal ha til offentlige myndigheter, media, sponsorer, offentligheten osv. I 2009 skal IOC også bestemme hvem som får sommer-OL i 2016. Da har IOC muligheten til å legge inn flere føringer med hensyn til menneskerettigheter og politisk endring enn det som lå til grunn for valget av Beijing. Spørsmålet er om IOC tør å bake inn politiske kriterier i sin utvelgelsesprosess eller om de gjemmer seg bak en upolitisk fasade. Så langt er IOC og arrangørene av den olympiske kongressen åpne for forslag til hva den olympiske familie skal gjøre i framtiden. Går du inn på hjemmesiden til kongressen kan du sende inn forslag til hva den olympiske familie bør beskjeftige seg med og hvilke standpunkt den bør ha til blant annet menneskerettigheter.

Varig endring eller brannslukking? Tenningen av den olympiske flamme 24. mars ble preget av politiske protester. Tibetaktivister og representanter fra Reportere uten grenser fikk bred dekning da de avbrøyt fakkelseremonien i Olympia. Dette sto i sterk kontrast til det Jacques Rogge sa i sin fakkeltale. Der ytret han ønske om at fakkelstafetten måtte bli en harmonisk reise som skal bringe budskap om fred til mennesker med forskjellig nasjonaliteter, kulturer og opphav. I den samme talen hyllet han også brannmennene som reddet Olympia fra flammene da store skogbranner herjet Hellas i 2007. Om ikke Rogge og IOC endrer sin organisasjonsstruktur og kriterier til å få OL kan det hende at IOC også får behov for redningsmenn til å redde Olympia for IOC.