Korkåpneren judo

Flaskekasting. Rett før Usain Bolt satt fart på gulløpet på 100-meteren kastet en full mann en tomflaske ned på indre bane og traff nesten startblokken til en av Bolts konkurrenter. Før han ble kastet ut av sikkerhetsvaktene fikk han juling av den nybakte nederlandske OL-vinneren i judo, Edith Bosch. Sebastian Coe kalte dette ”poetiskrettferdighet” (poetic justice). Under disse lekene har judo skapt mye stormaktspoesi og rettferdighet.

Saudisk forbilde. Lenge var det usikkert om Saudi Arabia ville sende kvinnelige utøvere til lekene i London. Araberstaten har ved siden av Brunei og Qatar aldri før brydd seg om å sende kvinner. Først ville ikke den saudiske OL-komiteen sende kvinner, men når de først ga etter ble den eneste kvalifiserte utøveren, sprangryttersken Dalma Rushdi H. Malhas (som tok bronse i sprangridning under ungdoms-OL i Singapore), skadet. Dette var bekvemt for den saudiske OL-komiteen, men ikke for IOC. De gaden 16-år gamle judoutøveren Wojdan Shahrkhani fripass til lekene sammen medden amerikanskfødte 800-meterløperen Sarah Attar. Da det internasjonale judoforbundet etter en del krangling tillot Shahrkhani å bryte med hodeplagg lå judomatta åpen for idrettshistorie. Da kampen mot Melissa Mojica fra Puerto Rico var slutt gråt ikke faren fordi hun tapte kampen, men fordi hun hadde skapt idrettshistorie. Shahrkhani vil bli et forbilde for mange arabiske kvinner som ønsker å drive idrett. Og dette har IOC en stor del av æren for!

 

Putins grep. I forkant av lekene i London kokketerte Russlands president Vladimir Putin med at han ikke skulle overvære åpningsseremonien, men heller være tilskuer på den olympiske judoturneringen. Siden Litvinenko-saken i 2006 har forholdet mellom Storbritannia og Russland vært anstrengt. Dette var Putins måte å markere dette på. De to landene hadde ikke offisielle samtaler på fem år på grunn av giftsaken i 2006. På den annen side var judo-matta en gylden ramme for uformelle samtalermellom Storbritannias statsminister David Cameron og Russlands president. Putin er æresmedlem i det internasjonale judoforbundet og trenger derfor ikke invitasjon fra britene for å komme til London. Tonen mellom de to i judohallen var gemyttelig. Litt fordi Putins russiske favoritt vant tungvektsklassen, men også fordi de holdt seg unna diskusjoner om Syria. Cameron var mest opptatt av å normalisere handelsforbindelsene mellom de to landene. Skulle Cameron og Putin komme til enighet på grunn av møtet i judohallen vil dette stå igjen som et godt eksempel på judo-diplomati – fred i Syria eller ikke.

Judopoesi. At en full tilskuer blir banket opp av en judoutøver på friidrettsbanen og at den amerikanske judoutøveren Nick Delpopolo ble kastet ut av OL fordi han haddespist kaker med marijuana forteller at det finnes korka folk i og ved siden av judomiljøet. Men det vi vil huske judo for når lekene er over er idrettens rolle som korkåpner for likestilling i Saudi Arabia og døråpner i diplomatiske forbindelser mellom Storbritannia og Russland. Du trenger ikke ha svart belte for å skjønne det!

England og FIFA - en uhellig allianse

Engelsk selvransakelse. Etter VM-nederlaget for Russland er engelsk presse i ferd med å gå seg selv – eller rettere sagt – FIFA i sømmene. FIFA er korrupt, er konklusjonen fra alle engelskmenn (og mange briter) etter at Russland snøt England for VM-moroa i 2018 og Qatar banket USA ned i støvlene for VM i 2022. Som vanlig i VM-sammenheng tok engelskmennene seieren på forskudd, og som vanlig skylder de på andre når det går galt. Spørsmålet er hva engelskmennene skal klage på.

FIFA & Coe. For mange har lagt vekt på den siste dokumentaren FIFAs Dirty Secret, laget av Andrew Jennings og BBC Panorama og som handler om korrupte FIFA-topper. I beste fall var denne dokumentaren dråpen som fikk begeret til å flyte over. Men dette dreier seg om langvarig hat mellom England og FIFA. De verste beskyldningene mot FIFA kom i 2007 like før England lanserte sitt kandidatur for VM i 2018. I dokumentaren FIFA & Coe beskyldes FIFAs visepresident Jack Warner for å stikke av med penger som skulle gå til spillerne til Trinidad og Tobago. Påstanden kom fra formannen i det skotske fotballforbundet og ble bekreftet av landslagskeeperen til Trinidad og Tobago, Shaka Hislop. Det ble også satt et kritisk lys på FIFAs kansellering av sponsoravtalen med MasterCard og den nye avtalen med VISA. For denne manøveren måtte FIFA betale en stor erstatning til MasterCard.

Coes verden. Men kanskje det viktigste søkelyset var på Sebastian Cole – mannen som sikret London OL i 2012. Fra 2006 til 2008 var Sebastian Coe leder for FIFAs etiske komité. I denne perioden brakte han ikke en eneste (viktig) sak til torgs. Beskyldningen i dokumentaren som kom like før han gikk av som leder i denne komiteen, var at han hadde tilpasset seg FIFAs korrupte vaner for å få VM til England. Hvis dette er tilfelle har han i så fall spilt på feil hester. Mange kan være korrupte, men ikke alle har like mye innflytelse. I motsatt fall har han gjort et forsøk på å bringe fram problemfylte saker, men blitt kraftig motarbeidet. Begge muligheter var i Englands disfavør.

Gratulerer, Putin! Det er liten tvil om at Jack Warner er god på urent trav. De siste dagenes avsløringer viser at han allerede før avstemmingen i Zürich inviterte Vladimir Putin til Trinidad og Tobago for å feire seieren – selv om han rett før avstemmingen lovte prins William og statsminister David Cameron at de kunne stole på ham. Warner var ikke en av de to som stemte på England. Dette har opprørt engelskmennene og for dem vært beviset på FIFAs korrupthet. Men så enkelt er det ikke.

Boris snur. Etter Englands triste sorti i Zürich har Londons borgermester Boris Johnson trukket tilbake invitasjonen til FIFA om å bo gratis på det fasjonable Dorchester hotell. Johnson hadde invitert pampene i FIFA til dette hotellet under OL som et ledd i kampanjen for å få VM. Når engelskmennene trekker tilbudet tilbake i skuffelsen over at de ikke fikk mesterskapet viser også engelskmennene at de er villig til å ty til bestikkelser for å få FIFA-toppene på glid. På den måten blir kritikken mot FIFA hul.

Labour slår Tory! Som en liten kuriositet og litt konspiratorisk er det interessant å legge merke til at da Sebastian Coe bidro til å få OL til London var det med støtte fra og i samarbeid med Labour-statsministeren Tony Blair og Labour-politiker og London-borgermester Ken Livingstone. Da avgjørelsen om fotball-VM ble tatt var Tory-politikeren og overhusrepresentanten Sebastian Coe i spann med Tory-statsministeren David Cameron og Tory-politiker og London-ordfører Boris Johnson. Spørsmålet er om Labour var bedre på internasjonalt renkespill enn det de nye Tory-politikerne er.

FIFA - en av mange. Mange har lurt på hvorfor FIFA er korrupt. Dette er et vanskelig spørsmål å besvare. Løfter vi hodet og ser litt utover internasjonale idrettsorganisasjoner ser vi at mange internasjonale organisasjoner er korrupte eller har blitt beskyldt for korrupsjon. En enkel forklaring er at i de fleste internasjonale organisasjoner er det mange land som ikke er demokratiske, og siden ett land har en stemme er muligheten stor for at udemokratiske land bruker udemokratiske midler for å få gjennomslag for sine ting eller lar seg bruke av andre som betaler godt.

Spinningtime. Tony Blairs spindoktor Alastair Campbell (og Burnley-supporteren) gjør på sin blogg noen betraktninger om hva slags organisasjon FIFA er. Han bruker Press Freedom Index som en metafor på hvor vi kan plassere pampene i Zürich og dermed hva som må til for å få VM. På denne indeksen er Qatar på 121. plass, Russland på 140 og England på 19. plass. Campbell plasserer FIFA nærmere Russland og Qatar enn England. Poenget hans er at skal England noen gang vinne budkampen om VM må England bli mer lik FIFA - det vil si spille spillet på FIFAs premisser - slik Qatar og Russland har gjort. Alternativet er å samle alle gode krefter for å få endret FIFAs spilleregler. Spania, Portugal, Nederland, Australia, Belgia og Japan - alle i samme tapergruppe som England-har mulighet til å utnytte momentum og samarbeide om dette. Gjør de ikke det vitner det kanskje om at de fortsatt går god for dagens ordning.

Paraplydrink i Port of Spain. Torsdag 9. desember var FNs internasjonale anti-korrupsjonsdag. Det ble satt lite fokus på mulig korrupsjon og skittent spill i FIFA den dagen. Jeg ser nå fram til å se bilder av Vladimir Putin med paraplydrinker i Port of Spain.

Oljesøl av olympiske dimensjoner

BP som skjellsord. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har satt sitt klare preg på David Camerons besøk i Washington. Tidenes største oljekatastrofe overskygger krigen i Afghanistan og finanskrisen de to landene har å stri med. I USA har BP blitt et skjellsord slik ”french fries” ble det etter Frankrikes protest mot USAs krigføring i Irak. Et eksempel på det er at baseballaget Brevard County Manatees i Florida som har døpt om balltretreningen fra ”batting practice” til ”hitting rehearsal” for ikke å bli knyttet til forkortelsen BP. Florida er en av stedene som er verst rammet av oljesølet. Men det er ikke bare i baseball og i Florida at BP kan bli et skjellsord. Oljekatastrofen har også olympiske dimensjoner.

BP som sponsor. BP er en av hovedsponsorene til den amerikanske olympiske komiteen og til London-OL i 2012. I tillegg er BP sterkt engasjert i amerikansk baseball, særlig i Chicago Cubs og Chicago White Sox. I februar i år inngikk BP en avtale med BP som var verd ca. 10-15 millioner amerikanske dollar. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. Og for dem som ikke vet det: Chicago White Sox er favorittlaget til Barack Obama!

BP som en god samarbeidspartner. Lederen for London-OL, løperlegenden Sebastian Coe, har sagt at han ikke har problemer med at London-OL har BP som bidragsyter. Han kaller BP en verdsatt og pålitelig partner. IOC-president Jacques Rogge har sagt at han ikke har noe problemer med BP så lenge de gjør alt for å rydde opp i oljesølet. Den amerikanske OL-komiteen hevder at forholdet til BP er solid og at de ikke har tenkt å revurdere avtalen med den britiske oljegiganten. Penga rår med andre ord. Men hvor lenge?

BP som et utgangspunkt. For den olympiske bevegelse kan dette være en kortsiktig og uklok vurdering å avfeie spørsmål om tilknytningen til BP og andre oljeselskaper. Det er flere grunner til det:

* Miljøsaken er i ferd med å bli alles kampsak, også for idrettsutøvere, og flere og flere idrettsutøvere uttrykker bekymring for koblingen mellom BP og idretten – særlig amerikanske utøvere. De vil ikke bli forbundet med oljesøl og global forurensing. Det er ikke ofte idrettsutøvere engasjerer seg utover eget kosthold, hviletid og egne prestasjoner, så hvis denne trenden fortsetter kan den olympiske bevegelse oppleve et politisk engasjement fra egne rekker som man ikke har opplevd før.

* Skjer det står IOC i et dilemma. I forkant av, under og etter lekene i Beijing har IOC og de som kjemper for de olympiske idealer, fremhevet miljøinnsatsen i Bejing. Og rett skal være rett – OL førte til et renere Beijing og en ny bevissthet omkring luftforurensing i Kina, selv om dette også hadde menneskelige kostnader. Samtidig har IOC lenge sagt at de vil være knallharde mot dem som fremmer politiske synspunkter under lekene – dette kom tydelig fram i forbindelse med lekene i Beijing. Men det er ikke like lett å slå ned på miljøengasjement som på protester mot et enkeltland eller på et område som kan tolkes på mange måter. Miljøkampen har en annen innfallsvinkel enn for eksempel kampen for menneskerettigheter. Kampen for et bedre miljø er også et spørsmål om menneskerettigheter, men dreier seg om kollektive rettigheter, mens for eksempel kampen for ytringsfrihet er en kamp for individuelle rettigheter. Derfor er det lettere å få med seg flere i kampen mot miljøforurensing og derfor også vanskeligere å stoppe. Og så lenge IOC selv ønsker å være best på miljøsiden – det er i hvert fall det de sier – så blir det vanskelig å slå ned på dem som ønsker å følge opp dette engasjementet – også på OL-arenaen.

*London-OL kan bli en testarena for om miljøsaken blir den nye politiske saken i et OL. Dette er en sak alle kan engasjere seg i og siden Storbritannia ikke på samme måte som Kina kan kritiseres for brudd på menneskerettighetene vil aktivister finne andre saker å kjempe for i London. I samtaler med forskjellige organisasjoner i forbindelse med Beijing-OL har det kommet fram at strategien for å påvirke kinesiske myndigheter var mislykket. Lærdommen til disse organisasjonene er at de vil bli tøffere med IOC, nasjonale olympiske komiteer og sponsorer både for å påvirke vertsnasjonens politikk, men også for å fremme egne standpunkter. Derfor er BP-saken svært spesiell for Sebastian Coe og hans kolleger.

BP i Norge. I Norge har debatten om oljeboring utenfor Lofoten blitt preget av det som skjer i Mexico-gulfen, og diskusjonen om BP kan også komme til å prege den norske sponsordebatten i idretten. Du skal ikke se bort fra at norske oljeselskapers engasjement i norsk idrett vil bli satt på prøve i tiden som kommer.

David Camerons idrettspolitiske floker

Camerons ilddåp. David Cameron har i sine første dager som statsminister kommet i en alvorlig fotballknipe. Bare dager etter at England leverte fotball-VM-søknaden for 2018 trakk Lord David Triesman – lederen for den engelske søkerkomiteen og presidenten i det engelske fotballforbundet – seg, etter at det kom fram at han hadde anklaget de spanske og russiske fotballforbundene for å være korrupte. Dette tar seg dårlig ut for den nybakte statsministeren som personlig har garantert for en redelig søkeprosess fram mot avgjørelsen i desember i år. Dette kan være starten på flere idrettspolitiske floker for David Cameron.

Laber interesse. I motsetning til Gordon Brown har David Cameron vist svært liten interesse for idrett og fotball. At han i en bisetning i et tv-program skal ha antydet at han støtter fotballaget Aston Villa og at han er en lidenskaplig darts(pilkast)-fan sier vel litt om nivået på hans sportsinteresse … Gordon Brown var svært fotball- og sportsinteressert og hadde håpet å sole seg i glansen av Tony Blairs innsats for å få OL til London i 2012. Slik gikk det altså ikke. Andre vil sole seg i glansen av de fem olympiske ringene om to år. Kanskje Cameron?

Mesterskapsutfordringer. Det er ikke bare olympisk glans som venter Cameron skulle han mot alle odds sitte en femårsperiode i statsministerstolen. Idrettspolitiske utfordringer står i kø, og som i mange andre land med olympiske ambisjoner og ambisjoner om store idrettsmesterskap, kan idrettspolitikk gli over til nådeløs og rå rikspolitikk. I denne sammenheng er det nok å nevne at i neste femårsperiode skal Storbritannia arrangere sommer-OL, Commonwealth Games (Samveldelekene), Rugby-VM og to Ryder Cups (golf). Og i desember skal FIFA avgjøre om England får fotball-VM i 2018. Alt dette vil prege Camerons virke enten han liker det eller ikke.

Økonomi og idrett. David Camerons viktigste oppgave er selvfølgelig å få skikk på den britiske økonomien. Det krever nedskjæringer på alle fronter, i følge toryene. Vi har tidligere sett problemene London-OL har hatt med finansieringen. Der har man måttet skalere ned arenaer og senke ambisjonene og det til tross for statlige garantier. De neste store arrangementene krever ikke like store investeringer – OL de kan benytte seg av OL-arenaene – men det vil kanskje kreve et statlig engasjement utover det Cameron har tenkt seg. I motsetning til Labour mener han at det private skal ta seg av mesteparten utgiftene til store idrettsarrangementer, men når de private aktørene ligger nede for telling vil det nesten automatisk komme et krav om mer statlige garantier. Og ikke nok med det!

Hva er britisk? I valgkampen uttalte Cameron at han ikke ville kjempe for at et all-britisk fotballag i London-OL, stikk i strid med det Gordon Brown og blant annet David Beckham har kjempet for. Skotten Gordon Brown ønsket et felles fotballag for de britiske øyer – noe som ikke har vært en realitet siden 1972. Engelskmannen David Cameron har sagt at han støtter de walisiske, skotske og nordirske forballforbundene som ikke vil ha et fellesbritisk lag under lekene i London i 2012. Tory-partiet ønsker en intern konkurranse mellom de britiske lagene om hvem som skal representere Storbritannia. Det spørs om engelskmennene ønsker gjenvalg av Cameron hvis dette fører til at for eksempel Nord-Irland får sparke ball på vegne av Storbritannia under OL ,på bekostning av de engelske heltene?

Ryders dilemma. Et annet potensielt minefelt for den nye britiske regjeringen er Ryder Cup – golfturneringen mellom Europa og USA. Under Camerons ledelse har Toryene lent seg langt mer mot EU-skeptikerne enn tidligere. På den måten har han fanget inn mange velgere fra Tatcher-epoken som blant annet kjennetegnes ved en enorm EU-skepsis. Nicholas Clegg – lederen for det liberaldemokratiske partiet og nå visestatsminister – er langt mer EU-vennlig. Selv om Europa ikke er det samme som EU er det mange som elsker tanken om at Ryder Cup er en turnering der EU stiller med ett lag. Clegg også? Dette kan ende med en real golfkrig mellom de to nye klassekameratene. Og i denne saken har de to muligheter til å bli uenige.

Koalisjon av villige. Skulle England få fotball-VM i 2018 vil Cameron og det engelske fotballforbundet garantert bli anklaget av det spanske og russiske fotballforbundet for urent spill. Da må også David Cameron på banen og forsvare Englands ære. Skulle idrettspolitikken slå inn på den rikspolitiske og utenrikspolitiske arena ligner situasjonen på den George Bush jr. var i da han tok over som president i 2001. Han skulle konsentrere seg om innenrikspolitikken, men ble et knapt et år etter innsettelsen slukt inn i et storpolitisk spill som resulterte i to kriger. Nå er det lite trolig at David Cameron vil starte en ny krig, men det kan hende at hans ønsker om et fokus på økonomiske utfordringer blir kraftig distrahert av idrettspolitisk støy skapt under Gordon Brown. Da kan han lett komme til erkjennelsen at alle som ikke er med ham, er mot ham…