Viser innlegg med etiketten Lillestrøm. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lillestrøm. Vis alle innlegg

fredag 18. mars 2011

Vålerengas svarte panter – Lillestrøms hvite tiger

Norges ukjente fotballbohem. Dette er den ukjente historien om Norges glemte keeperbohem. I 1950-årene var Jann Brynjar Samstad en av Norges beste fotballkeepere. Og den mest spesielle. Han spilte blant annet for Vålerengen og Lillestrøm.

Først i svart. Jann Samstad kom til Kapp fra Snåsa via Steinkjer i 1953. I Kapp var han den første som ikke kom fra distriktet. Nesten alle på laget bodde innen en halv kilometer fra banen. Det første han forlangte etter innmeldelsen i Kapp, var svart genser og svart bukse, genseren uten strikk i livet. Samme året begynte den sovjetiske storkeeperen Lev Yashin også å bruke helsvart drakt. Det var på klubblaget Dynamo Moskva, før han spilte sin første landskamp. Jeg våger påstanden om at Samstad var før Yashin med denne drakta, kanskje den første i verden!? Kapp gjorde det svært godt sesongen 1953–54. Men ingen kunne stoppe Vålerenga fra opprykk til Hovedserien. De ble imidlertid påført ett tap, og det var mot Kapp. Søndag 16. mai vant Kapp 3–2 hjemme mot VIF. Og Jann spilte ifølge referatene en usedvanlig god kamp. Det må den eneveldige oppmannen Helmuth Steffens i Oslo-klubben ha merket seg, for få uker etter meldte Jann overgang til VIF.

Plaster på såret. Bare få dager etter at han var kommet til Oslo, ble han tatt ut til åpningskampen mot Viking i Stavanger. VG skrev etter kampen: «Som et godt plaster på såret for tapet av Hansen [halfen Einar Hansen hadde gått fra VIF til Viking i løpet av sommeren] hadde VIF fått overgang fra Kapps keeper Jann Samstad. Samstad kom til VIF først i slutten av forrige uke, og lagledelsen tok straks sjansen på å ta ham med til Stavanger, men han fikk først beskjed om å spille et par timer før kampen.» VIF tapte 0–4. Det skulle gå mange uker før han voktet buret igjen. Han satt på reservebenken mens den unge veteranen, 25-årige Arild Andresen, som debuterte for VIF allerede i 1947, fortsatt hadde tillit

Dommern baner vei. Det var en spesiell situasjon i en kamp mot Fredrikstad i begynnelsen av oktober som gjorde at Andresen plutselig la opp og åpnet veien for Jann. Etter at ballen hadde gått over dødlinja, sparket en FFK-spiller ballen til keeper Andresen slik at han kunne ta utspill. VIF-keeperen triksa litt med ballen, og den gikk over målstreken. Dommeren mente ballen aldri hadde vært over dødlinja og dømte mål. Dermed gikk FFK opp i ledelsen 3–2 (sluttresultat 3-3). «Blir det dømt mål på dette, så slutter jeg å sparke fotball! Og du burde også slutte å dømme!» sa Andresen til dommeren. Keeperen holdt ord, og kampen mot Fredrikstad ble hans siste VIF-kamp. Fra neste seriekamp, som også var årets siste, var Jann fast førstekeeper. Han spilte hele våren året etter og seks kamper høsten 1955. Jann spilte sin siste kamp for VIF 18. september 1955, og da hadde han ifølge VIFs offisielle statistikk i løpet av en og en halv sesong spilt 14 toppseriekamper for laget.

Keeperdrakt forvirrer motstanderen. Janns store forbilde var den danske landslagskeeperen Per Henriksen (1929–2007). Han var fem år eldre enn Jann og spilte hele livet for Boldklubben Frem i København. Han debuterte på klubbens A-lag i 1949 og spilte den første av 14 A-landskamper i 1953. Han hadde kølsvart, kraftig, bølgende hår og imponerende store never og hadde oppnavnet «Sorte-Per». Han var muligens den første keeperen i verden som stilte i helt hvit keeperdrakt – for å forvirre angriperne, som han selv sa. Per var uhyre populær i Danmark, både på og utenfor banen, ikke minst hos det kvinnelige publikum. Av den grunn ble han også kalt «Per Valentino». Han kunne fri til publikum med diverse utenomsportslige innfall. I en kamp kjøpte han en is og spiste mens han voktet buret. I en annen tok han bilder under kampen med sitt medbrakte fotoapparat.

Først i hvitt. Det var mye ved Per Henriksen som Jann beundret og gjerne ville ta etter. Ikke minst den hvite drakten. Han så sitt ideal i landskampen mot Danmark på Ullevaal i begynnelsen av september 1955. Per Henriksen – i kritthvit drakt – spilte en praktkamp. Resultatet ble 1–1. Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Jann hadde også ravnsvart hår. Men han hadde også en «vitenskapelig» begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest seg til at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han var den første keeperen i Norge i hvit keeperdrakt! Og det var Steinkjer som fikk æren av denne debuten.

Fugla er grønne. Jann kom til LSK i 1958 med en hvit og en grønn drakt og ville gjerne bruke begge draktene. Den hvite var den han hadde brukt på Steinkjer. Den grønne ville han skifte til i andre omgang eller hvis det ble ekstraomganger i cupkamper. Ledelsen i klubben holdt imidlertid hardt på at keeperen skulle stå i svart. Kaptein Rolf Wahl nektet Jann å bruke den hvite drakten i cupfinalen mot Skeid.

Briljant keeper. Jann Samstad sammenlignes med kroaten Vladimir Beara (født 1928) og var landslagskeeper for Jugoslavia i mange sesonger og av Lev Yashin regnet som verdens beste keeper i 1950-årene. Beara ble kalt «ballettdanseren med hender av stål» og tilførte noe nytt til det å være keeper. I norsk sammenheng gjorde også Jann Samstad det.




Arnt-Erik Selliaas har gravd fram denne fascinerende historien. Mer om fotballbohemen kan du lese om i Kumur - årsskrift for Snåsa historielag, nr. 29, 2008.

onsdag 19. august 2009

Fotball for bønder!


Oslo suger. Flere nyhetskanaler meldte for noen dager siden at Oslo er verdens dårligste fotballhovedstad. Lyn, Skeid og Vålerenga gjør det svært dårlig og alle er i fare for å rykke ned fra sine respektive divisjoner. Som Vålerenga-patriot er jeg i disse dager på anstrengt leit etter gode OG dårlige årsaker til at laget mitt presterer elendig. Simon Kuper og Stefan Szymanski kommer i sin bok Why England Lose: And Other Curious Football Phenomena Explained med en mulig forklaring: de beste og mest populære klubbene kommer sjelden fra de største byene!

Dominans. I de syv største landene i Europa kommer for eksempel de beste og mest populære klubbene ikke fra landenes hovedsteder: Manchester United (England), Olympique Lyon (Frankrike), Bayern München (Tyskland), AC Milan (Italia), Wisla Krakow (Polen), Zenit St. Petersburg (Russland), og Barcelona (Spania). Hovedstadslag gjør det også dårlig i Champions League. Det eneste unntaket er Real Madrid. Paris, London og Moskva har for eksempel ennå til gode å vinne Champions League.

Industrialisering viktig. Kuper og Szymanski mener at denne utviklingen henger sammen med industriutvikling og at økt fotballinteresse og gode fotballresultater henger sammen med økt industrialisering. Økt industrialisering betyr økt befolkningsvekst. Ikke mindre viktig betyr økt industrialisering også økt interesse for noe å samle seg rundt, en identitetsbygger. Her har fotballen spilt en sentral rolle i mange europeiske land. Av de syv lagene nevnt over er det bare Lyon som ikke kan sies å være en sterkt industrialisert by. Forfatterne mener at storbyer tilbyr flere identiteter og har et større tilbud enn tilfellet er i provinsbyer. Raskt og sterkt industrialiserte byer hadde et emosjonelt hull å fylle og det hullet fylte fotballen. Det påvirket fotballinteressen og prestasjonene, mener de. Også her er Madrid et unntak.

Bønder i byen. Det er vel tvilsomt om industrialiseringsforklaringen gjelder for Norge. Hadde industrialisering vært en viktig forklaring ville Oslo-lag ha gjort det bedre. Like fullt er det lag utenfor hovedstaden som gjør det best. Rosenborg er selvsagt i en klasse for seg selv, med sekken full av seriegull og gode prestasjoner i Champions League. Bruker vi Googles Avanserte søkestatistikk finner vi også at lagene i Bergen og Trondheim er mer populære enn Vålerenga. Flere søker på RBK og Brann enn VIF. En fattig trøst er at flere søker på VIF enn LSK og FC Lyn. Selv når vi tar høyde for at noen faktisk søker på brann når de legger inn søkeordet brann er det flere i Norge som ønsker å vite om Brann sportsklubb enn Vålerenga og Rosenborg. Selv i Oslo er det flere som ønsker informasjon om Brann enn Vålerenga!

Bønda på topp. Kampropet ”i dag får bønda bank” må kanskje moderes noe på bakgrunn av denne statistikken. Realiteten er at ”bønda” vinner mest – både kamper og fotballhjerter. Det er liten trøst i disse tallene, men det kan være en forklaring. Men de er bare gyldig for en frustrert supporter og har ingenting i Martin Andresens hode å gjøre når han skal forklare seg bort fra den forferdelige sesongen. Den eneste trøsten er at om Vålerenga skulle få enda en forferdelig sesong kan jeg trøste meg med flere fritidstilbud enn dem som bor i provinsen. Oslo er for eksempel en av byene i verden med flest skjenkesteder per innbygger…