Vinglepetter trenger støttehjul

Foto: Andreas Selliaas

Det er et tragikomisk drag over Skiforbundets prinsipielle beslutning om å utestenge Petter Northugs fra kommende sesongs verdenscup-renn og årets Tour de Ski. Og det er til å le av at Petter Northug hevder at det er friheten som gir ham motivasjon.

Det alvorlige er at alt dette handler om penger.

Prinsippløse. Skiforbundet har i denne prosessen vært totalt prinsippløse. De har tillatt alle mulige unntak og vinglet fra den ene skansen til den andre for å skumme fløten av en revansjelysten Petter Northug under ski-VM i Falun. Nå er de klar for å stå opp for sine egne sponsorer, igjen. Sesongen har ingen store mesterskap. Derfor er ikke Skiforbundets avgjørelse prinsipiell. Den føyer seg inn i rekken av prinsippløse beslutninger.

Vinglepetter kaller man slik oppførsel.

Frihetsgrader. Når Petter Northug påkaller seg motivasjon og vanskeligheter med å tilpasse seg den norske modellen er det til å trekke på smilebåndet av. Jeg er sikker på at Petter Northug hadde fått trene med Ida Marcussen og Lukas Udelhoven om han hadde bedt Skiforbundet om det. Dette dreier seg ikke om å få trene 20 dager i fred i Alpene eller om å få spille poker i Las Vegas, men om at Petter Northugs skal få mer av Coops ”Litt ditt” og at Coop ønsker mer enn litt tilbake.

ROI kaller man det på fagspråket.

Landslagsmodellens framtid. At Petter Northug gjør som han vil er ikke noe nytt. Han har i mange år holdt liv i norsk herrelangrenn – både økonomisk og resultatmessig. Derfor har han fått tilgivelse for alt – også fyllekjøring og pokerspill med utenlandske bettingselskaper. Spørsmålet er hvor grensa skal gå – både overfor Petter Northug personlig og i framtiden når Petter sitter fokusert i en bingohall på Samvirkelaget i Trøndelag. Det dette handler om er den norske landslagsmodellen og framtiden til det norske skistyret.

Sovepute. Ved å stadig å gi Petter Northug bøttevis med frihetsgrader har Skiforbundet utfordret sin egen modell og samtidig kamuflert dårlige prestasjoner hos resten av landslaget på herresiden. Behandlingen av Petter Northug har satt Skiforbundet og Skistyrets integritet på prøve og det har vært en sovepute som har satt den norske skimodellen i spill.

Drypper på klokkeren. Slik den norske modellen fungerer i dag drar de største stjernene inn penger som drypper ned på juniorer og til utvikling av talenter, ofte i nært samarbeid med lokale skiklubber. Med en økt privatisering i norsk langrenn kan dette talentarbeidet forsvinne eller får en helt annen form. Det er dette som nå begynner å sige innover Skiforbundet, får vi tro.

Stå for sine meninger. Aldri før har noen langrennsløper utfordret skiledelsen på den måten Petter Northug gjør nå. Mosvik-ekspressen utnytter all sin kommersielle makt. Men det unnskylder ikke dem som er valgt til å lede et styre som skal forvalte Norges nasjonalhelligdom, langrennssporten. Samtidig må Northug vise at han mener at han virkelig ønsker å delta for Norge når de store mesterskapene starter igjen neste år.

Barnehageoppførsel. Petter Northug er kjent for uttrykket barneskirenn og situasjonen som har oppstått og den skriftlige kommunikasjonen som nå foregår mellom Skiforbundet og Mosvik-ekspressen ligner en diskusjon mellom unger i barnehagen.

Vi mangler bare æddabædda.

I denne saken trenger vinglepetter støttehjul for ikke å havne i grøfta. Ikke pressemeldinger og kommunikasjon mellom tredjepart. Det fins sikkert barnehagetanter som kan gi råd om hvordan unger snakker sammen igjen etter å ha kranglet i sandkassa.

Oppdrag blodverdier

Sniktitt. Uppdrag Granskning har latt meg se dokumentaren Skidåkarnas hemliga blodvärden før den går på lufta onsdag. Dette er en dokumentar som går til kraftig angrep på anti-dopingarbeidet i internasjonal langrenn og som samtidig prøver å skyte ned norsk selvgodhet og arroganse i dopingspørsmål. Norges skiforbund kommer svært dårlig fra dokumentaren.

Oppfølgeren. Dette er en oppfølger av Blodracet som gikk på lufta i februar 2013 – midt under ski-VM i Val di Fiemme. Programmet fikk mye kritikk og Norges skiforbund vurderte søksmål, noe det ikke ble noe av. Skipresident Erik Røste var veldig provosert, nesten aggressiv, og kalte dokumentaren en storm i vannglass. Selv mente jeg Blodracet var en blodfattig affære – det var svært få beviser, tynt datamateriale og en nesten amatørmessig dramaturgi som ga den et latterlig skjær. Denne gangen er det ikke like lett å avfeie påstandene og bevisene som kommer fram.

Omfattende materiale. De svenske journalistene har fått tilgang til ca. 5000 blodprøver tatt av et par hundre løpere i en periode på 7 år. Listen er ikke bare omfattende fordi den omfatter mange løpere og tar for seg mange blodtester, men også fordi den inneholder tre forskjellige blodverdier: Hematokrit (HTC), Hemoglobin (HB) og Retikulocytter (RET), ikke bare HB som er det vi oftest prater om når vi snakker om bloddoping. Etter å ha gått igjennom listene og fjernet utøvere som har naturlig høye blodverdier, eller som ikke har unaturlige utslag, har journalistene konsentrert seg om 25 utøvere som har unaturlige høye verdier, særlig i forkant av store mesterskap, og spesielt i forbindelse med OL i Salt lake City i 2002 og Torino i 2006. Listen har de vist til kjente dopingjegere som Bengt Saltin, Sandro Donati og Don Catlin (som blant annet var med på å rulle opp Balco-skandalen). Deres konklusjon er krystallklar: de fleste av disse må ha vært dopet.

Nordmann. En av dem som blir konfrontert med høye blodverdier er den norske skiløperen Anders Aukland. Han var på en mistenktliste på 19 utøvere (12 menn og 7 kvinner) hos det internasjonale skiforbundet (FIS) i forkant av OL i Salt Lake City fordi han hadde unormalt høye blodverdier. Det kommer ikke tydelig fram i programmet om disse 19 utøverne også er på listen over de 25 utøverne som de svenske journalistene har plukket ut fra listen på 5000 blodprøver. Er de det peker dopingekspertenes uttalelser indirekte på Anders Aukland om en ev dem som høyst sannsynlig har dopet seg. Nærmere en beskyldning av en norsk langrennsløper har vi ikke sett tidligere, i hvert fall ikke med støtte fra tunge forskere og med så stort kildebelegg. Dette må han få svare på i andre omgivelser enn rett etter målgang i et langløp.

Dårlig inntrykk. Norges skiforbund kommer svært dårlig ut av dokumentaren. Det gjør de på tre måter. For det første forsøker de å unnvike alle kritiske spørsmål. De gjør alt de kan for å unngå å svare på spørsmål og når de svarer, er de aggressive og går til motangrep. De ønsker ikke å snakke med useriøse journalister. Det gir inntrykk av at Skiforbundet selv er useriøse. Det skaper mistillit, fører til motreaksjoner og gjør at folk føler seg mer mistenksomme. Kanskje mer enn de burde? Hadde formen og reaksjonene vært annerledes i februar hadde det kanskje ikke kommet en oppfølger av Blodracet i år? For det andre holder motargumentene som Skiforbundet brukte i fjor ikke lenger. I fjor kritiserte Skiforbundet de svenske journalistene for å være spekulative og at de baserte sine påstander på for få blodprøver. Det går ikke denne gang. Aldri har vi fått presentert så omfattende materiale som nå. Det er ikke for få blodprøver som er svakheten denne gangen, men at man ikke har tatt nye tester av de prøvene som allerede er tatt. For det tredje setter programmet blodverdiene som ble offentliggjort av Skiforbundet i fjor, etter press skapt av Blodracet, i et tafatt lys. Blodverdiene man da offentliggjorde var verdier tatt i treningsperioder og ikke konkurranseperioden. Listen vi får presentert i dette programmet er fra de viktigste konkurranseperiodene. Hvorfor ønsket man ikke å kjempe for at de også ble offentliggjort i fjor?

Oppdrag granskning! Metoden til journalistene er konfronterende og mange ganger gir de inntrykk av at kampen for å få skifamilien i tale om bloddoping er en håpløs oppgave. Det håper jeg den ikke er. Mange har påpekt at dopingtester er som en IQ-test: det er de dummeste som blir tatt. Men det er også dumt å være arrogant i spørsmål om doping. Bengt Saltin har kalt de norske reaksjonene etter forrige dopingdebatt for pinlige. Nå finnes nye testmetoder og ekspertene i programmet sier at nye tester lett kan avsløre om de 25 utøverne på listen var dopet eller ikke. Nå treng et oppdrag gransking også på norsk! Det kan renvaske norske utøvere som er rene en gang for alle?

Programmet Uppdrag granskning sendes i SVT1 og SVTPlay, onsdag 5. mars klokken 20.00. Bildet er hentet fra SVTs nettsider.

Spill på individuelle lagidretter

Individuelle lagidretter. Individuelle idretter blir i stadig større grad også lagidretter. Det betyr i realiteten mer taktikkeri i individuelle idretter og at individuelle utøvere stadig oftere ofrer seg for at én bestemt utøver skal vinne til slutt. I en tid da det er stort fokus på fair play og kampfiksing kan det være problematisk at det ikke er klar skiller mellom individuell tvekamp og lagidretter. Hovedårsaken er at Norsk Tipping og andre spillselskaper tilbyr spill med dueller i disse konkurransene.

Raseri og hyllest. Johan Kaggestad og Dag Otto Lauritzen ble forbanna fordi Edvald Boasson Hagen ikke ble nominert til kategorien årets lagspiller til årets Idrettsgalla, blant annet fordi han hjalp Bradley Wiggins til Tour de France-seier. Og Dagbladets Esten O. Sæter hyller svenskenes samkjørte taktikk mot Petter Northug jr., og Ingvild Flugstad Østberg for å slippe Kristin Størmer Steira foran seg på oppløpet på sprintdistansene i Tour de Ski. At individuelle lagidretter er i ferd med å bli lagidretter er på mange måter fint. Man ofrer seg for laget. Men at man ikke gjør alt for å vinne fordi man vil fremheve en lagkamerat kan være problematisk. Ikke fordi man ofrer seg, men fordi det utfordrer oppfatningen av fair play og fordi det kan oppfattes som manipulering av sluttresultater på spill som spillselskapene tilbyr. Det er lettere å jukse i individuelle idretter enn i lag idretter og det er enda lettere å manipulere resultatet når individuelle idretter utøves som lagidretter.

Fair play. Under sommer-OL hadde vi flere hendelser som utfordret vår oppfatning av Fair Play. Utkastelsen av 8 badmintonspillere fordi de forsøkte å tape med vilje er det fremste eksemplet. I regjeringens handlingsplan mot kampfiksing har man ikke definert taktikkeri som kampfiksing. Men så enkelt er det ikke. For selv om taktikkeri er en del av idrettens vesen vil spillere som tipper på dueller i for eksempel langrenn og hopp (og sykkel for den slags skyld) ofres i et slikt spill. Da blir det ufint spill og troverdigheten til spilltilbyderen kan synke. Det er flere måter å løse dette problemet på.

Farene ved duellspill. En løsning er å slutte med dueller i konkurranser der individuelle idretter utøves som lagidretter, for eksempel Tour de Ski og Hoppuka, og behandle konkurransene som landskamper. En annen kan være å slutte med ”duellspill” mellom utøvere fra samme nasjon. Og en tredje løsning kan være å passe på at alle utøvere gjør alt de kan for å vinne, slik mange tok til orde for under årets sommer-OL.

Norsk Tipping og Skiforbundet. Før jul i fjor inngikk Norsk Tipping en sponsoravtale med Skiforbundet. Det vil være uheldig om Anders Bardal trekker seg i en duell med Anders Jacobsen for å sikre Jacobsen finaleplass og kanskje seieren i Hoppuka eller at Kristin Størmer Steira girer ned på langdistansen i Tour de Ski for å sikre Therese Johaug bonussekunder, særlig hvis spillere på Norsk Tipping har tippet at Bardal og Steira skal vinne. Og hva om de selv hadde tippet på at de selv skulle tape? Og Fair Play? Det vil Norsk Tipping tape på, det vil spillerne tape på og det kan Skiforbundet tape på. Mottoet bør uansett være: Måtte den beste vinne!