Kampen for å bli norsk vinter-OL-kandidat i 2018 minner om den amerikanske presidentvalgkampen. I USA har begge partier to kandidater som krangler med hverandre og der den ene kandidaten har størst støtte i partiet, mens den andre har størst sjanse til å vinne presidentvalget. I Norge har Tromsø hatt størst støtte i folket, mens evalueringen til Martinsen-utvalget – som baserer seg på IOC sjekkliste for søkere – viser at Oslo var best skikket til å vinne.
Tromsø 2018s foreløpige seier er nært knyttet til Regjeringens nordområdesatsing. Det viser de politiske signalene, og det viser Tromsø 2018s strategi. Jeg tviler på at dette er en strategi som vil dra seieren i land for Tromsø når beslutningen om arrangørsted tas i 2011. Men det vil utvilsomt sette søkelyset på Nordområdene. Om OL er den rette måten å gjøre det på er usikkert.
Det som er interessant i denne saken er at regjeringens satsing og fokus på nordområdene er like mye merkevarebygging med fokus på stil og omdømme som det er politikk med innhold. Politiske prioriteringer byttes med andre ord ut med politiske kulisser. Her har regjeringen lært mye av det private næringsliv og deres måte å drive merkevarebygging på. At jeg bruker stor N når jeg omtaler Nordområdene tyder på at jeg allerede er påvirket av denne merkevarebyggingen! I dokumentaren Spillet om et OL så vi tydelig at lederen for Tromsø 2018 Bjørge Stensbøl fokuserte lite på hvordan OL skal arrangeres og mye på hvordan OL kan tilpasses Nordområdesatsningen i Soria Moria-erklæringen. Og vi så at OL passer inn i regjeringens profilering av Nordområdene. Et tydelig signal om at et OL kan være viktig i en satsning på Nordområdene så vi i det omdiskuterte Omdømmeutvalget som kom med sin rapport i mars 2004. Der står det blant annet at
”I en stadig mer globalisert verden er det økende konkurranse om oppmerksomhet. Stadig flere land erkjenner verdien av å ha en tydelig, samlende og ønsket profil ute, og mange legger ned betydelige ressurser i nasjonal omdømmebygging for å skape et bedre samspill mellom de ulike aktører blant myndigheter, næringsliv, kulturliv og organisasjoner.”
Den verdibaserte posisjonen utvalget mener Norge bør ha beskrives på følgende måte
Visjon: Norge – nyskapende, i samspill med naturen.
Kjerneverdier: I Norge samhandler mennesker med kultur, teknologi og natur på en innovativ og harmonisk måte.
Løfter: Norge vil videreutvikle sin særskilte kunnskap/spisskompetanse og bidra til ansvarlig forvaltning av naturressurser. Norge vil være en pådriver for likeverd og demokrati. Norge skal by på spennende natur- og kulturopplevelser.
Personlighetstrekk: Norge er utforskende, nyskapende, uformell og ærlig.
Omdømmeutvalget baserte sine vurderinger på rapporten Norwegian Public Diplomacy, som ble presentert i 2003. I den rapporten fremhevet man at store arrangementer som Lillehammer-OL i 1994 viste viktigheten av å vise norsk åpenhet og entusiasme.
Det er vanskelig å se at et land kan ha personlighetstrekk, men det er tydelig at naturen og teknologien skal fremheves. Der passer tilsynelatende Tromsø-OL perfekt inn. Et eventuelt Tromsø-OL blir stort og det vil sikkert inspirere mange.
Det som er sikkert i denne saken er at Tromsø 2018 har blitt en viktig aktør for regjeringen med å skape fokus på Nordområdene, og at organisasjonen fungerer som et markedsføringsbyrå for regjeringen. Det er også et signal om at deler av norsk utenrikspolitikk preges av private aktører. To spørsmål melder seg i den sammenheng. Vil Norge få OL på denne måten? Og. Blir det god Nordområdepolitikk av å bruke vel 20 milliarder kroner på et arrangement som skal vare i 16 dager?
Og sist, men ikke minst: Skulle regjeringens kandidat ikke nå opp i 2011, hvordan vil regjeringens omdømme se ut?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar