London-OL og miljøkamp

Indisk boikott? Indias olympiske komité har truet med å boikotte London-OL neste år. Grunnen er at Dow Chemical sponser lekene. Dow Chemical eier Union Carbide, selskapet som var ansvarlig for gasseksplosjonen i Bhopal i India i 1984, som drepte 3000 mennesker i 1984 og som siden har ført til 15000 dødsfall på grunn av miljøforurensinger. Beslutningen er ventet å komme i begynnelsen av desember i forbindelse med 27-årsmarkeringen av ulykken.

Lilleputt. India har aldri boikottet OL før og en eventuell boikott vil neppe føre til store endringer på medaljestatistikken. India tok sitt første individuelle OL-gull i Beijing 2008 i rifle 10m. De åtte andre gullene har kommet i landhockey. Men skulle boikott bli en realitet vil det være en kraftig politisk markering fra indisk side både mot det olympiske vertskapet og mot sponsorer av OL.

For og i mot. Argumentet til de indiske protestantene er at Dow heller enn å bruke penger på OL burde gjøre mer for ofrene i Bhopal som fortsatt sliter med ettervirkningene av gasseksplosjonen. Selv om Union Carbide har betalt ca 300 millioner pund i erstatning til ulykkens ofre kjemper den indiske staten om ytterligere 1,1 milliarder pund i kompensasjon. Dow og organisasjonskomiteen til London-OL sier at boikottrusselen er urimelig fordi Dow kjøpte Union Carbide 16 år etter ulykken og ti år etter ar kompensasjonsavtalen med ofrene ble inngått.

Hevn? Jeg tviler på at den indiske OL-komiteen velger å holde tilbake de 50 utøverne som de har planlagt å sende til den tidligere koloniherren. Jeg mistenker også at trusselen er et takk for sist til britene som sterkt kritiserte Samveldelekene som India arrangerte i 2010. De indiske truslene markerer allikevel den virkelige starten på de politiske protestene mot London-OL. Og kanskje blir miljøspørsmål det dominerende temaet for protestanter i London?

Oljesøl i Mexico-gulfen. En forsmak på at miljø kan bli et hett tema så vi i forbindelse med BPs oljekatastrofe i Mexico-gulfen i juli 2010. BP er også sponsor av London-OL. I februar 2010 inngikk BP en avtale med London-OL. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. I 2010 var mange amerikanske utøvere kritiske til BPs OL-engasjement. Nå er det inderne som protesterer.

Athen som modell. Når det gjelder OL som arena for protester kan Athen-OL tjene som eksempel på hva vi har i vente. Athen-OL ble brukt som arena for mange menneskerettighetsgrupper til å protestere mot det som skulle skje i Beijing fire år seinere. Bokstavlig talt sto det representanter for Falun Gong og for et fritt Tibet på hvert gatehjørne i Athens gater. Athen ble brukt som arena for protester rettet mot saker i andre land. Beijing-OL var så sterkt kontrollert at protester var tilnærmet umulig. OL neste år åpner igjen muligheten for organisasjoner som ønsker å bruke OL som en arena for protester.

Miljø i sentrum. De to mest alvorlige sakene til nå – BP og Union Carbide – antyder at protestene kan ta en annen form enn det vi så i Athen. Begge protestene retter seg mot organisasjonskomiteen til OL og mot sponsorer. Mye tyder også på at vinter-OL i Sotsji i 2014 kan bli tema for protester under OL i London. I tilfellet Kina var det nasjonale myndigheter som fikk mest kritikk. Kanskje ikke det var så effektivt som mann hadde håpet?

Limbo. Londons OL-komité har bedt sine sponsorer om å gjøre en ekstra innsats for å oppnå miljømålsettingen under OL – som er det grønneste OL gjennom tidene. Nå spørs det om det er sponsorenes innsats på eller utenfor OL-arenaene som avgjør om dette blir et OL i miljøets tegn?

Gadafi som esel i fotballdrakt

Esel i fotballdrakt. Var det et esel med Saadi Gadafis fotballdrakt på som startet den libyske revolusjonen? Ikke i Benghazi 17. februar i år, men i Benghazi i juli 2000?

2000 eller 2011? Fengslingen av Saif al-Islam Gadafi markerer den endelige slutten for Gadafis regime. Muammar Gadafi er død og hans ni barn er frarøvet all formell makt. Den libyske revolusjonen startet i Benghazi. Ikke bare har Benghazi vært opposisjonens hovedstad, det var også hjembyen til fotballaget Al-Ahly Benghazi – hovedmotstanderen til Al-Ahly Tripoli – Gadafi-familiens favorittlag. Rivaliseringen har en blodig historie og det toppet seg sommeren og høsten 2000. Var dette starten på revolusjonen?

Fotball tveegget sverd. For Gadafi-familien var fotball og fotballbanen et tveegget sverd: Fotballkamper ble brukt som arena (bokstavlig talt) for Gadafi-familiens offentlige opptredener – der kunne de ses og hylles. Samtidig ble stadionene brukt som henrettelsesplass for opposisjonelle. For at spillere ikke skulle bli mer populære i Libya enn Gadafiene selv – og særlig ikke mer populær enn Saadi Gadafi – var det strengt forbudt for kamp-annonsørene og tv-reporterne å bruke navnene på spillerne. Bare drakt draktnummer.

Kongen av libysk fotball. Saadi Gadafi – en av Muammar Gadafis ni barn – var selvutnevnt konge av libysk fotball. På slutten av 1990-tallet var han president i det libyske fotballforbundet. Han var også kaptein på det libyske landslaget, og eier, manager og kaptein på Al-Ahly Tripoli. Senere kjøpte han seg inn i italienske fotballklubber og var en del av troppen i Perugia, Udinese og Sampdoria. Han fikk totalt 25. minuterr spilletid (!). Men selv om han var et tragikomisk bidrag til italiensk fotball var det få som lo av ham på libyske fotballbaner.

"Folkets klubb". Saadi Gadafi ville gjøre Al-Ahly Tripoli til Libyas og Afrikas beste klubblag. Al-Ahly Benghazi ble hoggestabben i denne planen. Han kjøpte de beste spillerne, fikk dommerne til å dømme bort laget fra Benghazi, men verst av alt var at han bestemte at Tripoli-laget var det eneste som fikk kalle seg Al-Ahly – ”folkets klubb”. Dette gjorde benghazerne rasende og det toppet seg sommeren 2000. I 2000-sesongen var Benghazi-klubben på vei ned i 2. divisjon takket vare Saadis politikk og under en kamp mellom de to fiendene i Benghazi i juli 2000 – en kamp der Tripoli-laget fikk mistenkelig mange straffespark i sin favør – kokte det over for Benghazi-fansen. 30.000 tilskuere buet på Saadi Gadafi – som selv satt på tribunen – hundrevis stormet banen sammen med et esel med Saadi-drakt, Gadafi-plakater ble brent og det lokale kontoret til det libyske fotballforbundet ble brent ned.

Voldelig etterspill. Saadi ble rasende og hendelsene fikk selvfølgelig et voldelig etterspill. Mange ble arrestert under kampen, flere av disse ble torturert, 32 fikk lange fengselsstraffer, tre fikk dødsstraff, klubben ble utestengt fra den libyske ligaen og klubbhuset ble jevnet med jorden. Ødeleggelsene av klubbhuset ble symbolsk gjort 1. september 2000, på 31. årsdagen for Muammar Gadafis maktovertagelse.

Årsaksforklaring? Om omstendighetene rundt denne kampen startet revolusjonen som fikk Gadafi-styret til å velte 11 år etter eller om dette bare er en episode som viser at situasjonen var svært vært betent på denne tiden er vanskelig å si. Men at den tente noen gnister som lå og ulmet er nesten sikkert. Det som skjedde sommeren 2000 var en hendelse utenom det vanlige. Det viser reaksjonen til Saadi da opptøyene startet 17. februar i år. Da satt Saadi i et tv-studio i revolusjonsbyen. Da han skjønte at dette kunne gå hans far skal han ha sagt at Benghazi-laget skulle få tilbake sitt opprinnelige navn, at han ville støtte Benghazi-laget og at han skulle gjøre alt i sin makt for å gjøre det til Afrikas beste klubblag. Ingen trodde på ham. Overløpere i fotball er sjelden populære, ei heller i Libya…

Fotball som forsoning? Saadi greide aldri å bruke fotballen for å samle Libya – tvert i mot. Fotballen kan ha bidratt til hans fall. Framover kan fotballen imidlertid spille en ny og positiv rolle. Ikke bare kan rivaliseringen mellom fotballagene i Tripoli og Benghazi normaliseres, men de kan også samles om landslaget sitt på en ny måte. Forsoningen kan allerede starte 21. januar neste år når Afrikamesterskapet i fotball sparkes i gang. Da skal Libya spille åpningskampen mot Ekvatorial Guinea. Dette blir tredje gang Libya deltar i dette mesterskapet – på tross av urolighetene i hjemlandet.

Åpningskamp 2017. Revolusjonen i Libya førte til at Libya mistet muligheten til å arrangere Afrikamesterskapet i 2013. Sør-Afrika tar over som arrangør, mens Libya tar over mesterskapet fra Sør-Afrika i 2017. Hvor i Libya åpningskampen i 2017 blir spilt vil være en god indikasjon på hvem som har makten i landet og hvor langt man har kommet i forsoningsprosessen.

Oslo-terror og sikkerhet under London-OL

Viktige spørsmål. Etter 22. juli er det to problemstillinger som har fått spesiell oppmerksomhet – trusselbildet vi står overfor og hvordan få til best mulig samarbeid mellom politi og forsvar i kampen mot terrorisme. Dette er ikke nye problemstillinger, men de har fått ny aktualitet. Terroren i Norge – ved siden av opptøyene i London denne sommeren – har også ført til økt terrorfrykt i London-OL.

Gamle problemstillinger om igjen. Da jeg jobbet på NUPI som terrorismeforsker (med terrortrusler mot internasjonale idrettsarrangementer som spesialfelt (sic!)) diskuterte vi trusselbilder og sammensettingen politi-forsvar (nesten) daglig. Diskusjonen om trusselbildet var preget av 11. september 2001 og dreide seg stort sett om Al-Qaida og Al-Qaida-inspirerte grupperinger. Etter 11. september 2001, angrepet på Afghanistan 2001 og Irak 2003 fikk selvmordsbombere og kidnappinger størst oppmerksomhet – i tillegg til radikalisert ungdom (se muslimer). Frustrasjonen til mange forskere var at det var fint lite man kunne gjøre med selvmordsbomberne og kidnapperne. I hvert fall militært. Det var den militære underlegenheten som gjorde selvmordsbombing og kidnapping overlegent!

Politi og forsvar. Når det gjaldt integreringen av politi- og forsvarsressurser dreide debatten seg om vi sto overfor kriminalitet av verste skuffe eller krigshandlinger/trulser mot oss som nasjon. Her var folkerettsjurister og statsvitere ofte uenig. Det var også politifolk og militære eksperter. Det er definisjonen av trusselen som avgjør hvilke virkemidler du bruker. At både justisminister og forsvarsminister redegjør for terroraksjonene i Oslo og skytingen på Utøya vitner om at norske myndigheter allerede er i ferd med å sidestille politiet og forsvaret i kampen mot terrorisme. Betyr det at vi er i ferd med å endre definisjonen av terrorisme? At det er justisministeren som får mest kritikk og flest kritiske spørsmål i etterdønningene etter 22. juli viser at det var forventet at politiet skulle forhindre terror, og å rydde opp i etterkant. Hvis forsvarsministeren får mest juling ved en tilsvarende situasjon i framtiden (bank i bordet for at det ikke skjer!) betyr det sannsynligvis at definisjonsmakten er flyttet fra dem som hevder at dette er kriminalitet og derfor et anliggende for politiet, til de som hevder at dette er et territorielt (eksistensielt?) angrep på nasjonen og at forsvaret derfor bør ha mer å si. Dette kan kalles en amerikanisering av kampen mot terrorisme. Eller realisme? Faren er ofte at man blander sammen debatten om hvilke kommandolinjer man skal ha og hvilket utstyr man skal bruke.

Norge uforbredt. Som sagt er ikke denne diskusjonen ny og den er ikke unik for Norge. Det viser blant annet debatten i Storbritannia de siste månedene om sikkerheten under OL i London neste år. I september-utgaven av tidsskriftet SportsPro sier den britiske OL-ministeren Hugh Robertson at den største trusselen mot OL er ensomme ulver (”lone wolf”) som ABB. Allikevel mener han at London er godt forberedt mot angrep a la 22. juli. Han mener også at Norge ikke var forberedt det som skjedde 22. juli og at Norge ikke hadde virkemidlene som skulle til for å forhindre at det som skjedde skjedde. På en måte har han rett, på den annen side lager han en farlig stor fallhøyde for seg selv.

Forsvaret tar over OL? Samtidig virker det som om OL-organisasjonen har fått mer å tenke på etter terroren i Norge og opptøyene i London sommeren 2011. Denne måneden ba lederne for London-OL om 6.000 ekstra soldater fra forsvaret for å gjøre OL sikrere. Dette kommer i tillegg til 10.000 vakter som sikkerhetsbyrået G4S stiller med, og i tillegg til 4-5.000 personell som hæren allerede stiller med, og som blant annet skal passe på seilearenaen i Weymouth og luftterritoriet over alle arenaene. Dette koster penger. I OL-søknaden hadde London budsjettert med 213 millioner pund i sikkerhet. Regjeringen har allerede brukt 600 millioner pund. I tillegg vil de bruke ca 282 millioner pund på vakthold ved arenaene. Med ytterligere bidrag fra forsvaret vil denne summen øke dramatisk.

Pæeng. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de er med på: militært mesterskap eller folkefest?

100% sikkert? Økt innslag av militære kan bidra til å sikre OL mot visse trusler. Spørsmålet er om det vil hindre ensomme ulver fra å ramme lekene og/eller om det fører til at forsvaret får stadig mer makt over sikkerhetstenkningen i OL. Hendelsene i Norge denne sommeren har påvirket sikkerhetstenkningen i London-OL. Kan debatten i Storbritannia bidra til vår diskusjon om trusselbilde og tiltak mot terrorisme?

Kvinner den store forskjellen!

USA best. Det er vanskelig å måle hvem som er verdens beste idrettsnasjon. Antall idretter, antall besteplasseringer og medaljer per bruttonasjonalprodukt og/eller befolkningstall – avgjør hvilken plass nasjonen kommer på. Har vi nå funnet den mest komplette måten å rangere på? Det mener New York Times og tre venner med en systematisk interesse for idrett. Rangeringen de henviser til sier at USA er verdens beste idrettsnasjon – og det på grunn av kvinnene!

Grundig rangering. Dan Thompson fra Storbritannia, Hans Stocker fra New Zealand og Nic Mira fra Italia etablerte i 2008 nettsiden www.greatestsportingnation.com, for å finne ut hvem som er verdens beste idrettsnasjon. De var lei av synsing om hvem som var best og de ønsket å gå bak medaljer og lettvinte rangeringer med få idretter og dårlig metodologisk begrunnelse. Deres side er grundig (og til tider treig!) og tar med flere elementer enn de fleste andre lister. I sin rangering og analyse har de matet inn prestasjonene til alle de olympiske nasjonene i 80 idretter – både olympiske og ikke-olympiske og vinter- og sommeridretter. De regner med de åtte første plassene i de mesterskapene/turneringene som kvalifiserer til listeføring.

Metodologisk. De gjør også noen tøffe avgrensninger. De tar for eksempel ikke med klubbkonkurranser. Det utelater Premier League-kamper, NBA-kamper og NHL, for å nevne noen. Grunnen er det sterke innslaget av utenlandske spillere i disse ligaene og at det derfor blir vanskelig å skille nasjoner fra hverandre. Motorsport er heller ikke med. Det er fordi det er vanskelig å vite hvem som skal ha poengene – sjåføren, motorprodusenten, bilprodusenten eller bilteamet? De teller heller ikke med idretter med dyr – er det hesten eller rytteren som skal telles? Ett unntak blir gjort og det er i sprangridning, som er en olympisk idrett.

Kenyansk under. Rangeringen er svært interessant. USA, Russland og Kina er tre på topp på denne listen. USA har vært på topp i alle årene siden rangeringen ble opprettet. Etter friidrettsrevolusjonen på Jamaica har Norge fått tøff konkurranse om beste nasjon basert på folketall. I hele vår og hele sommer var Norge på førsteplass, men Jamaica gikk forbi Norge sist måned på grunn av sterk innsats i friidretts-VM og i VM i netball. For mange er kanskje Kenyas niendeplass på listen overraskende? Kenya er det eneste afrikanske laget på ti-på-topp-listen. USA er det dominerende laget på alle lister (bortsett fra listen over prestasjoner per innbygger). Deler vi opp i prestasjoner fordelt på kjønn ser vi hvorfor USA er overlegne – de er et hav foran de andre nasjonene når det gjelder prestasjoner for damer. Stort sett er det de samme landene som går igjen på herrelisten og damelisten. Hovedgrunnen til det er at de største landene også gjør det best på damesiden. Dette har med ressurser å gjøre. Den eneste forskjellen (bortsett fra rangeringen) på damelisten og herrelisten er at Italia er byttet ut med Japan på damelisten. Kenya er med på ti-på-topp på begge listene! Hvordan prioriterer de idrett?

Kvinnene løsningen! Trekløveret har ikke laget en liste over dame-/herreprestasjoner per innbygger. Kanskje Norge hadde kommet høyere på en slik liste? Nå ligger Norge lavere enne Sverige på damelisten (Norge på 20. og Sverige på 12.). For at resten av landene skal ta igjen USA på listen og Norge ta igjen Sverige er det viktig at man satser mer på kvinneidrett. Som på flere andre områder utgjør også kvinner i denne sammenheng den store forskjellen!

Anyone for tennis?

Tennistap. Start-spiller – og sønn av Svein ”Matta” Mathisen – Jesper Mathisen avslører i disse dager at han har hatt problemer med spillegalskap. Han forteller blant annet at han tapte 154.000 kroner på én US Open-kamp i tennis i 2007. At det er mulig å tippe så mye på én kamp er i seg selv uforståelig. Det skal jeg la ligge her. At det går an å tape penger i tennis og under US Open er mindre overraskende. Tennis er en av idrettene som det er lettest å manipulere – både kamputfall og kampoppsett. I august i år avslørte ESPN at US Open hadde manipulert trekningene til US Open de ti siste årene! Spørsmålet er om dette bare har skjedd i US Open.

Utfordringen. Ikke i følge den estiske EU-juristen Katarina Pijetlovic – som presenterte seeding-data for de tre største Grand Slam-turneringene på Play the Game-konferansen i Køln i begynnelsen av oktober. Hun fant flere merkelige utfall i trekningene til Australian Open, US Open og Wimbledon de fire siste årene. Hennes utgangspunkt var at hun syns Roger Federer og Rafael Nadal møttes overraskende seint i disse i disse turneringene. Hun kom ikke med noen bastante konklusjoner, men oppfordret andre til å ta opp hansken.

12 av 12. Seedingsystemet og trekningen i disse turneringene er komplisert. Her er noen data som er viktig i denne sammenheng. Pijetlovic har tatt utgangspunkt i de fire beste spillerne på verdensrankingen i perioden 2008-2011: Federer, Nadal, Djokovic og Murray. Basert på kamper mellom 2005 – 2007 fant hun ut at Murray hadde bedre tak på Federer enn Djokovic, mens Djokovic hadde bedre tak på Nadal enn Murray. Det hun finner påfallende er at i trekningene i 12 av 12 Grand Slam-turneringer mellom 2008 og 2011 så havner Federer og Djokovic i samme seedinggruppe og Nadal og Murray i den andre gruppa – selv om de bytter plass på rankingen. Det har gjort muligheten for at Nadal og Federer skulle møtes i finalen større. Sannsynligheten for at dette skal skje 12 av 12 ganger i de tre turneringene hun har vurdert er 1/131.072. Utfallene som ESPN vurderte hadde en sannsynlighet på 1/250.000. Kombinerer man disse sannsynlighetene får man et sannsynlig utfall på utrolige 1/32.000.000.000, i følge Pijetlovic.

Siffer! Det er fristende å be programlederen i Siffer Jo Røislien om å se på saken. Han finner sikkert raskt ut om det er sannsynlig at tennisverdenen er manipulert – og med sine pedagogiske evner kan han forklare hva som sannsynligvis har skjedd. Jeg tviler på at svaret trøster Jesper Mathisen, men det kan i hvert fall bidra til at vi får vite om hans tap er et resultat av manipulering og om mange andre som tipper på tennis bør føle seg lurt. Og kanskje viktigst – er tennisen bevisst manipulert, er det ikke bare FIFA som må rydde opp i sin ukultur. PS. Både Federer og Nadal er sponset av NIKE.

Norske sponser engelsk cupfinale?

Bort med medieavtaler? TV2 har kjøpt restene av Tippeligakampene fra Fotballforbundet (hvis det fortsatt blir hetende Tippeligaen?). Det betyr at Canal+ sender 6 tippeligakamper per serieomgang mellom 2013-2016 og at TV2 kun sender fredags- og søndagskamper når dagens TV2-avtale går ut etter 2012-sesongen. Vil denne måten å selge (kjøpe) tv-rettigheter på forsvinne med den digitale revolusjonen?

Digital revolusjon. Et sentralt poeng i debatten om den digitale revolusjonen og digitale tv-sendinger er hva som skjer med reklameinntekter og plassering av reklame. På godt norsk blir dette kalt Digital Billboard Replacement (DBR) og teknologien finnes allerede på markedet. Det finsk-baserte firmaet Supponor har pattentert denne teknologien og kalt den DBRLive. Når (ikke om!) denne teknologien for alvor gjør sitt inntog vil den revolusjonere reklamemarkedet, dramatisk endre logikken i forhandlinger om tv-rettigheter og endre inntrykket vi får på tv-skjermen.

Ny logikk. I all enkelthet dreier denne teknologien seg om å erstatte reklameplakater plassert på hvert enkelt fotballstadion med digital reklame som legges på skjermen. Man kan fortsatt ha stadionreklame, men den vil sannsynligvis bli mer tilpasset dem som er til stede på kampen og ikke dem som sitter hjemme i sofaen og ser på tv-bildene. Dette gir mange nye muligheter både for dem som eier fotballproduktet (i Norge er det NFF) og de som ønsker å sponse tv-sendinger.

Muligheter for de store. En mulighet er at store multinasjonale selskaper – som for eksempel Coca Cola Company – kan differensiere sin reklame under store mesterskap – som for eksempel fotball-VM. De kan be om at VM-finalen mellom Norge og Brasil skal sendes med Fanta-reklame i Brasil og Coca Cola i Norge fordi det vil gi størst salgseffekt. Det kan også skje i dag, men i dag er det tv-selskapene som har kjøpt rettighetene som forhandler reklameavtaler. Med DBR-teknologien kan FIFA – når det gjelder fotball-VM og NFF – i tilfellet Tippeligaen – kun fokusere på flest mulig tv-seere og deretter ta seg av alt reklamesalget selv. Det kan enten bety at de selger tv-sendingene billig til kanaler med størst dekning eller at de etablerer egne tv-selskaper som sender over alt. Hovedinntektsgrunnlaget blir dermed digitale reklameinntekter og ikke medieavtaler.

Muligheter for de små. Denne teknologien åpner også opp for mindre selskaper som ønsker å reklamere på arrangementer som de tidligere ikke har hatt råd til eller interesse av. Tar man for eksempel utgangspunkt i kommuneinndelingen i Norge betyr det at en VM-kamp i fotball eller NM-finalen i fotball har 430 potensielle reklamemarkeder å frotse i. Hafslund i Oslo og Lyse i Stavanger kan med denne teknologien kjøpe digital-reklame til samme VM-kamp og på samme plass! Sitter du i Sogndal og ser cupfinale mellom Brann og Aalesund kan du få se Lerum-reklame, mens de som sitter i Bergen får Hansa i fleisen og aalesundere (heter det det?) får se Color Line. Det betyr at næringslivet i Sogndal sannsynligvis fatter større interesse for cupfinalen enn de ellers ville ha gjort!

Sensur? Men det kan differensieres på en annen måte også. En av innvendingene mot avtalen NFF inngikk med Canal+ - bortsett fra at det ikke var budrunde – var at Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper. Det er i direkte konflikt med Norsk Tipping og merkevaren Tippeligaen. Denne problematikken kan omgås med DBR-teknologien. Teknisk sett kan man fjerne alkohol-, røyk- og spillselskapsreklame fra alle norske tv-skjermer og erstatte det med gode trauste norske merkevarer – uten at det går ut over inntektsgrunnlaget til den som eier rettighetene til arrangementet.

Britene i forkant. I Storbritannia er man i full gang med å implementere (vanskelig ord!) denne teknologien. Supponor har inngått avtale med Sports Revolutions om idrettsarrangementer i Storbritannia de neste tre årene. Samtidig er Supponor i samtaler med representanter for flere europeiske ligaer. I England ble denne teknologien for alvor testet under landskampen mellom England og Ghana i mars i år. Da fikk engelske tv-tittere se engelsk reklame, mens ghanesere fikk reklame myntet på det afrikanske kontinent. Under den engelsk FA-cupfinale neste år kan man i teorien få se norsk reklame på ”stadion” på norske tv-skjermer. Det er lenge siden NRK hadde rettighetene til tippekampen og holdt lagene skjult helt fram til fredag for å forhindre norsk snikreklame under plingpartyet på lørdag.

Tekst-tv? Kanskje TV2 bør satse på tekst-tv etter 2016?

Internasjonal politikk - musikk eller idrett?

Ny Walts? Det er mange måter å forklare internasjonal politikk på. Harvard-professor Stephen M. Walt gjør et forsøk med musikk og idrett i Foreign Policy denne uken. Han spør: er internasjonal politikk likt musikk eller idrett?

Mars og Venus. I studiet av internasjonal politikk (IR) er Stephen M. Walt en kjent figur. Han er en såkalt nyrealist som blant annet er kjent for å ha popularisert begrepet ”bandwagoning” – det vil si at små stater allierer seg med store, sterke stater for å oppnå sikkerhet. Det han imidlertid har fått mest oppmerksomhet om de siste årene er boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy som han skrev sammen med John Mearsheimer i 2007. Der påstår han at Israel-lobbyen har stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. På 1990-tallet var en av de mest leste og debatterte bøkene om internasjonal politikk, Robert Kagans bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan hevder i denne boken at amerikanerne er fra Mars og europeerne fra Venus eller at amerikanere er realister og at europeere er liberale (eller at amerikanere er smarte, mens europeere er dumme). Nå prøver Walt seg med nye metaforer – liberale tenker som musikere og realister som idrettsmenn. Spørsmålet er om det er vellykket…

Den sterkestes rett? Kort fortalt mener liberalister i internasjonal politikk – i følge Walt – at man tjener på å inngå samarbeid med andre stater – utnytte seg av komparative fordeler – mens realistene frykter at dette kan svekke den som i utgangspunktet er sterkest, og at den relative balansen mellom to parter forskyves på lang sikt. Det er selvfølgelig forholdet mellom USA og Kina han er bekymret for – eller USAs tap av makt til Kina. Forvirret? For vanskelig? Musikk- og idrett som metafor kan kanskje gjøre det enklere…

Idrett og musikk. For liberalistene – igjen i følge Walt – er internasjonal politikk som å spille musikk og stater fungerer som et musikkorkester. Musikerne må bli enig om hva de skal spille og øve til de blir samstemte. Realistene ser på internasjonal politikk som idrett. Det er klare vinnere og tapere, deltagerne jukser noen ganger, og de gjør alt de kan for at motstanderen ikke skal få kikke dem i kortene. Walt selv mener at verden ligner mest mulig på idrett - han er som sagt en nyrealist. Til tross for at stater kan ha fordeler av å samarbeide, så er allikevel ikke fordelene ved å samarbeide jevnt fordelt og den sterkeste har alltid en fordel. Er dette en god analyse/gode metaforer?

Snudd på hodet. Nå er ikke musikkverdenen helt fri for konkurranse. Selv om Morten Harket er den mest profilerte musikeren i A-Ha er det Pål Waaktar som tjener mest penger. Det har sikkert vært strid innad i gruppen om hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal krediteres sangene. Og ser du på kampen mellom idrett og kultur når det gjelder fordelingen av tippenøkkelen, så er musikkbransjen også opptatt av vinnere og tapere. Olympiatoppen samarbeider med mange utenlandske trenere, og har utveksling med mange konkurrerende miljøer i håp om at det gjør Norge bedre. Hvem er liberale og realister i disse eksemplene?

Bandwagoning i norsk idrett? Walts analyse er uansett morsom og kanskje kan han få musikken og idretten interessert i internasjonal politikk? Kanskje vi skulle engasjere Stephen M. Walt for å analysere debatten om Norge bør arrangere OL eller ikke? Kanskje analysen om musikk og idrett da blir mer enn metaforer? Bandwagoning i norsk idrett? Hvem er på Mars og hvem er på Venus i denne debatten?