Friidrettprestasjoner gir håp i Afghanistan

De fleste som følger med i friidretts-VM i Osaka har fått med seg at Veronica Campbell fra Jamaica tok gull i kvinnenes 100-meterfinale og at Tyson Gay seiret i herrenes 100-meterfinale. Færre fikk nok med seg at Afghanistan stilte med en kvinnelig og mannlig utøver i 100-meterkvalifiseringen. Fatima Mohammadi klokket inn til tiden 16.17 i forsøksheatet. Det holdt til suveren sisteplass. Waleed Anwari fikk tiden 11.75 i herrenes forsøksheat. Det ga ham en 62. plass (av 66 som fikk godkjent sine løp). I Norge ville disse resultatene vært en katastrofe. For afghanerne er prestasjonene små bragder som kan være spiren til noe større på sikt. Utøverne signaliserer blant annet at Afghanistan også kan knyttes til annet enn krig og religion.

Idrett har hatt magre kår i Afghanistan etter at Taliban tok makten i 1996. Taliban tillot fotball selv om det stred mot deres tolkning av Koranen, fordi fysisk aktivitet ble ansett som en god forberedelse til jihad (hellig krig). Men Taliban ville ikke la fotballspillerne spille i kortbukser, det var strenge straffer for synging på tribunene, og kampene ble avbrutt når det var tid for bønn. Også etter at Taliban ble styrtet i 2001 har det vært trist på idrettsbanen. Selv om styrtingen av Taliban-regimet blant annet ble markert med en fotballkamp mellom et afghansk og den afghanske fredsbevarende styrken (ISAF) har ikke sportsaktiviteter i Afghanistan vært høyt på agendaen i Afghanistan eller i vestlig media.

VM i Osaka er ikke første gang arrangement Afghanistan deltar i etter Talibans fall. I 2003 ble Lima Azimi den første afghanske kvinnen som deltok i et friidretts-VM. Hun løp inn på tiden 18.37 på Stade de France i Paris. Lima var en av to afghanere i dette mesterskapet. Da Taliban tok over i Afghanistan i 1999 ble afghanske olympiske komité utestengt av IOC. I 2003 ble Afghanistan tatt inn i den olympiske varmen igjen, og stilte med fem utøvere (tre menn og to kvinner) i OL i Athen. Deltagelsen ble blant annet gjort mulig med norsk støtte. Afghanistan stilte ikke med utøvere i friidretts-VM i Helsinki i 2005.

Jeg veit ikke om Fatima Mohammadi og Waleed Anwari fikk mye omtale i afghansk media eller om deres deltagelse er populær blant de forskjellige grupperingene i Afghanistan. I Norge reagerte vi på at Mohammadi løp i lange joggebukser og hijab, i Afghanistan reagerte sikkert mange på at hun løp i kortarmet skjorte. Tiden hennes hadde sikkert blitt bedre (16.17 var personlig rekord!) om hun hadde løpt i det samme utstyret som konkurrentene. Men resultatet er ikke det viktigste ved hennes deltagelse. Andre ting er viktigere. For det første gir afghansk deltagelse i VM i Osaka det krigsherjede landet etterlengtet positiv omtale. For det andre symboliserer kvinnelig deltagelse at Talibans undertrykking av kvinner er på retrett. For det tredje kan Mohammadi tjene som forbilde for andre kvinner i Afghanistan. Og sist men ikke minst kan slik deltagelse bidra til å samle befolkningen i Afghanistan i en hyllest av egne helter. Det ligger med andre ord et nasjonsbyggingspotensial i slik deltagelse.

Man skal ikke være for optimistisk på idrettens vegne, men idrett og idrettsstjerner kan ha positiv innvirkning på en befolkning som er preget av krig og konflikt. Da er det viktig at vi som bevilger hundrevis av millioner for å bli best ser det store i prestasjonene til de to afghanske utøverne i Osaka, og ikke måler deres prestasjoner i sekunder og edelt metall.

Kongressen rasler med OL-sabelen

Det er fristende å hevde at kinesiske myndigheter ikke veit hva de har satt i gang ved å arrangere OL neste år. I forbindelse med OL kommer mange politikkområder til å bli satt søkelys på. Og etterhvert som OL nærmer seg vil søkelyset på kinesisk politikk bli mer og mer omfattende, og flere og flere interessegrupper vil hive seg på i kampen for å få Kina til å endre politikk. Beijing-OL 2008 kommer sannsynligvis til å bli det mest poltikkmettede OL gjennom tidene.

Sist i rekken av demonstranter er 8 republikanske kongressrepresentanter. I forbindelse med markeringen av at det kun er et år igjen til OL (8. august) la de åtte representantene fram en resolusjon i Kongressen om boikott av Beijing-OL hvis ikke Kina forbedrer sin egen menneskerettighetssituasjon og bidrar til å bedre menneskerettighetssituasjonen i land som Burma, Sudan og Nord-Korea. Det er ventet at resolusjonen skal diskuteres i utenrikskomiteen når kongressrepresentantene møtes igjen i Washington i begynnelsen av september. Det er ventet at også demokratiske kongressrepresentanter vil støtte resolusjonen.

De fleste er enig om at boikott-toget er gått og at Beijing-OL istedenfor vil bli en arena der politiske ytringer kommer til uttrykk. Dette er en innfallsvinkel som f.eks. Amnesty International har tatt. Det er også viktig i debatten om boikott å være klar over at stater ikke kan boikotte OL, det er det de nasjonale olympiske komiteene som rår over. Med andre ord er det ikke bare for politikere å bestemme seg for boikott, det må også rotfestes i de forskjellige nasjonale olympiske bevegelsene. Den amerikanske boikotten av Moskva-OL i 1980 viste tydelig at politikere kan møte motstand i idrettsbevegelsen hvis de foreslår boikott. Den USA-ledete boikotten (som førte til at 62 land uteble fra Moskva-OL) startet med at president Jimmy Carter truet Sovjetunionen med boikott om ikke landet trakk seg ut av Afghanistan innen 30 dager. Da det ikke skjedde, prøvde han å flytte lekene til Athen. Da heller ikke det hjalp, truet Carter i en siste krampetrekning med å inndra passene til amerikanere som ønsket å delta i OL. Den siste trusselen skyldtes at den amerikanske olympiske komité var motstander av boikott.

Truslene som de amerikanske kongressrepresentantene kommer med har både en innenrikspolitisk og en utenrikspolitisk side. På den ene siden setter de press på kinesiske myndigheter for å forbedre menneskerettighetsituasjonen i Kina, og på den andre siden presser de Kina for at det skal presse andre stater til å endre sin menneskerettighetspraksis. Slik det ser ut nå virker det som om fokus og press på kinesisk utenrikspolitikk har størst virkning. Selv om kinesiske myndigheter f.eks. har lettet på restriksjonene for utenlandske journalister i forbindelse med OL, er det mer som tyder på at press utenfra påvirker kinesisk politikk overfor land som Nord-Korea og Sudan enn å påvirke kinesiske menneskerettigheter. Tvert i mot er det mye som tyder på at kinesiske myndigheter på flere områder har strammet til menneskerettighetene de siste årene.

Det er usikkert hva et sterkere USA-engasjement i forbindelse med Beijing-OL vil føre med seg. Når det gjelder kritikken av menneskerettighetssituasjonen i Kina vil kinesiske myndigheter kunne avfeie dette med at andre land ikke har noe med indre anliggender i Kina å gjøre. Dette argumentet forsvinner når man kobler Kina til menneskerettighetssituasjonen i andre land. Det er derfor naturlig å tro at press på Kina i forbindelse med OL vil ha størst effekt i kinesisk utenrikspolitikk og mindre effekt på kinesisk innenrikspolitikk.

Uansett blir det spennende å følge med i behandlingen av den amerikanske boikottresolusjonen i september. Ekstra spennende blir det å se om noen av de amerikanske presidentkandidatene hiver seg på debatten. Kanskje Kina-OL blir et hett tema i den amerikanske presidentvalgkampen?

Baseball løsningen for Cuba og USA?

Presidentkandidat Barack Obama har skapt bølger for sine uttalelser om amerikansk utenrikspolitikk. Han har foreslått full tilbaketrekning fra Irak og bombing av Pakistan, og om han blir president vil han heller ikke nøle med å inngå diplomatiske samtaler med myndighetene på Cuba, i Venezuela og Nord-Korea. Her skiller han seg fra de fleste andre presidentkandidater, både på demokratisk og republikansk side. Et argument mot en forsoningslinje mot Cuba, Venezuela og Nord-Korea er at man ikke vil at en oppmykning fra amerikansk side skal brukes i den innenrikspolitiske propagandaen i de tre statene. Det er særlig Hillary Clinton som har frontet dette synspunktet.

På dette området skiller Hillary seg fra sin ektemann som i 1999 åpnet for at amerikanske baseballag kunne spille mot cubanske lag i Cuba. Dette initiativet førte blant annet til at det amerikanske baseballaget Baltimore Orioles spilte oppvisningskamper mot det cubanske landslaget i 1999, både på Cuba og i USA. Da Orioles besøkte Cuba var det første gang at et amerikansk lag besøkte Cuba siden Los Angeles Dodgers og Baltimore Orioles var på Cuba i 1959, rett etter den cubanske revolusjonen.

Etter det har det vært vanskelig for cubanere og cubanske lag å komme til USA for å spille baseball. Dette kom tydelig fram da Cuba kvalifiserte seg til finalespillet i baseball-VM i USA i 2006. Fordi USA ikke tillater handel med Cuba ble det cubanske laget først nektet adgang til USA fordi man ikke ville at penger tjent i USA skulle føres tilbake til Cuba. Etter press fra det amerikanske basballforbundet og Den internasjonale olympiske komité tillot George W. Bush allikevel innreise for cubanerne forutsatt at de forpliktet seg til å gi alt overskudd fra turneringen til ofrene for orkanen Katrina.

Baseball er en meget populær sport på Cuba og siden dette er USAs nasjonalsport har Cuba lenge forsøkt å slå USA på baseballbanen. Denne innsatsen har blant annet ført til tre OL-gull (1992, 1996 og 2004). På den måten har de som bruker propaganda-argumentet mot økt kontakt med Cuba et poeng. På den annen side er det tegn som tyder på at baseball kan være middelet som kan skape bedre forbindelser mellom USA og Cuba. Et initiativ kan i den sammenheng bli viktig. Den demokratiske kongressrepresentanten José Serrano leverte i 2003 et lovforslag som han kalte ”The Baseball Diplomacy Act”. Lovforslaget er gjentatt to ganger (2005 og 2007), men forslaget har ennå ikke blitt komité-behandlet. Det er økende støtte for lovforslaget og så langt har fem andre kongressmedlemmer støttet det, alle demokrater. En av dem er presidentkandidaten Dennis Kucinich. Kucinich er vel neppe en av de heteste kandidatene ved neste års presidentvalg, men følger flere opp hans engasjement for baseballdiplomati kan dette være starten på nye forbindelser med Cuba.

Hillary gjør mye for å distansere seg fra sin ektemann både privat og i politikken. Lite tyder derfor på at hun vil engasjere seg i baseballdiplomati. Selv om Barack Obama er mest interessert i basketball kan han kanskje vinne noen hjerter i Florida ved å engasjere seg i baseball. Kanskje han med det slår home run i nominasjonsvalget der?

Avgjør golf amerikansk presidentvalg?

En tullete problemstilling? Ikke helt.

Vurderer man de siste 17 amerikanske presidentene (fra William Howard Taft i 1909 til George W. Bush som går av i 2008) gjennom deres tilknytning til golfsporten finner man flere interessante ting.

Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale.

Når først golferne har kommet seg inn i Det hvite hus forteller måten de spiller golf på noe om deres politiske legning. Bill Clinton og Richard Nixon var kjent for å jukse. Clinton jukset med antall slag pr. runde, og Nixon flyttet på baller som lå vanskelig til. Clinton har til og med fått oppkalt et eget slag etter seg: Billigans. I golf kan man ta en Mulligan, dvs. at man får ta utgangsslaget om igjen hvis det første er dårlig. Å ta en Billigan vil si å ta utgangsslaget helt til man er fornøyd med det. John F. Kennedy spilte stilfull og god golf, mens George W. Bush er kjent for å ta store sjanser på golfbanen.

Har golfegenskapene til presidentkandidatene noe å si for om de blir valgt eller ikke? Først og fremst er det politikken og hvordan politikken blir fremstilt som har noe å si. Samtidig er det viktig at kandidatene viser fram en folkelig side. Golf er ikke lenger en eliteidrett i USA, selv om enkelte golfklubber fortsatt nekter kvinner og svarte å spille, og golfsporten kan derfor bidra til å gi et positivt inntrykk av kandidaten. Å spille golf kan gi kandidatene et skinn av folkelighet. Dette har imidlertid endret seg over tid. Da John F. Kenndy stilte til valg mente han at golf ikke var folkelig nok og han skjulte derfor sine golftalenter fordi han ikke ville bli knyttet til republikanernes eliteimage. Bill Clinton, som hadde John F. Kenndy som sitt store politiske forbilde, forsøkte å kopiere Kennedys golfkunnskaper, uten å lykkes. Men, folkelig var han og det tjente hans politiske karriere.

Ondsinnete rykter om Hillary Clinton sier at hun og ektemannen Bill har delt de samme damene. Men vi har ennå tilgode å høre historier om at de har delt de samme golfklubbene. Det kan slå uheldig ut for den målbevisste senatoren. Så langt har bare én av de mest profilerte presidentkandidatene – både på demokratene og republikanernes side – fremhevet sin golfinteresse, og det er Rudy Giuliani. Kanskje det er her håpet til republikanerne ligger?

Les mer om golflidenskapen til amerikanske presidenter i boken First Off the Tee (2003), Don Van Natt jr., New York, Public Affairs.

Didier Drogba som fredsskaper? (endret 30. april 2008)

Didier Drogba sendte Chelsea til finalen i Champions League. Men Drogba bringer ikke bare håp til Chelseafans. Han har også gitt ivorianerne håp om at fem års borgerkrig på Elfenbenskysten er slutt.

Elfenbenskysten har i nesten fem år vært i borgerkrig. Landet har vært delt i to der opprørstyrker har kontrollert den nordlige delen av landet og de regjeringslojale har kontrollert den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalisfiseringskamp til afrikamesterskapet i 2008 viste ikke det bare Drogba og hans lagkameraters evner som fotballspillere, men også at fotballspillere kan bidra til å forsone stridende parter i en borgerkrig.

Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet. Han ble ikke mindre populær da han under en turne på Elfenbenskysten i mars i år foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, opprørernes hovedstad.

Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Etter kampen uttalte en talsmann fra den ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats en det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen foreløpig kan stå som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i år undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Selv om Didier Drogba ikke kan få all ære av at de stridende partene på Elfenbenskysten er i ferd med å inngå fred har han blitt en viktig maktfaktor og et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om, og Didier Drogba er et slikt symbol. Så lenge han selv ikke streber etter politisk makt på Elfenbenskysten kan man håpe på at han også i framtiden vil være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten.

Selv om fredsprosessen på Elfenbenskysten er skjør er jeg nesten sikker på at landet står stille når Chelsea sparker i gang Champions League-finalen i Moskva.

Beijing-OL i forsoningens tegn?

Det er i dag ett år til OL-fakkelen tennes i Beijing. Ett år før lekene roser IOC den kinesiske OL-komiteen for god planlegging og organisering av lekene. Mye ligger til rette for et godt OL-arrangement og gode idrettsprestasjoner, men OL vil også være spekket av politiske saker.

Mange har vært i tvil om man bør boikotte OL blant annet på grunn av Kinas brudd på menneskerettigheter. Boikott som metode for å fremme menneskerettigheter har vært forsøkt flere ganger i OL-sammenheng uten at uttalte målsettinger er blitt oppfylt. Selv om intensjonene er gode er det ikke sikkert at en idrettsboikott av Beijing-OL vil gi ønskede resultater. Når IOC først har bestemt at OL skal foregå i Beijing vil en boikott ha liten verdi. Noe annet hadde vært om man valgte å ikke gi lekene med begrunnelsen at Kina først kan få OL når menneskerettighetssituasjonen er bedret. Dette er et standpunkt som organisasjoner som Amnesty International og Bring the Olympic Dream to Darfur også har tatt. De mener at man må bruke OL for det det er verdt for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina og for å få Kina til å endre sin utenrikspolitikk.

Beijing-OL i 2008 gir oss i stedet en god anledning til å diskutere sportens rolle i forsoningsarbeid. For Kina ligger det stor prestisje i å arrangere et OL. Lekene vil bety mye økonomisk, fordi det ligger et stort markedsføringspotensial i å stå som vertskap for et sommer-OL, det vil tiltrekke seg utenlandsk kapital i form av investeringer og det vil være viktig i propagandaøyemed.

At Kina er et totalitært regime gir oss faktisk flere grunner til IKKE å boikotte OL. For det første, har det lite for seg å boikotte OL i sympati med ofrene for menneskerettighetsbrudd. Ofrene vil ikke merke denne aksjonen. Det sørger kinesiske myndigheter for. Dermed får boikott mer indremedisinsk nytte for den som boikotter eller oppfordrer til boikott enn for de man skal boikotte for.

For det andre, er OL en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot Kinas brudd på menneskerettigheter fordi OL betyr så mye politisk for Kina. Professor Matti Goksøyr, ved Norges idrettshøgskole, har for eksempel vist at idrettsutøvere som deltok i Berlin-OL i 1936 ble langt mer kritiske til Tyskland under lekene der enn de var før de dro dit (Klassekampen 15.01.07). Deres negative bilder av Nazi-Tyskland bidro til å forme den norske opinionen. Det samme kan skje i Kina til neste år. Nordmenn flest vet lite om situasjonen i Kina. OL er en unik mulighet for mange til å dra dit og se med egne øyne hvordan det totalitære regimet fungerer. Jo flere som drar, jo mindre kontroll har myndighetene over det som kommer ut av informasjon. Man skal selvfølgelig ikke være naiv og tro at man får se Kinas sanne ansikt et par uker i august neste år, men de som drar dit vil helt sikkert komme opp i spesielle konfliktsituasjoner som det kan rapporteres om. I kampen for menneskerettigheter er det ikke bare viktig for interesseorganisasjoner å belyse menneskerettighetsbrudd, det er også viktig at disse påpekningene får støtte i opinionen. Det kan man få ved at flest mulig drar til Kina og engasjerer seg der. Videre vil mennesker som evt. kommer i konflikt med kinesiske myndigheter under lekene vil være viktige opinionsdannere når de kommer hjem.

For det tredje kan en boikott faktisk øke propagandaverdien for kinesiske myndigheter. De massive boikottene av OL i Moskva i 1980 og i Los Angeles i 1984 førte til at vertsnasjonene gjorde det bedre på medaljestatistikken og kunne bruke det for alt det var verdt, særlig innenrikspolitisk. Det er også verdt å merke seg at Jesse Owens gull under OL i Berlin i 1936 satt Hitlers raseteorier i et dårlig lys. Norges rolle her må ikke overdrives, men hvis flere velger boikott kan det faktisk bidra til øke den innenrikspolitiske propagandaverdien for Kina.

Lakmustesten for hvor viktig OL er for Kina er hva som skjer med Taiwan-spørsmålet under OL. Forholdet mellom Kina og Taiwan kan bli satt på prøve i forbindelse med OL i Beijing. Kina og Taiwan har vært en vedvarende hodepine for IOC. Kina har vært med i den olympiske bevegelse siden 1922, da det fikk sitt første IOC-medlem. Etter at Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 fikk først Taiwan lov til å representere Kina i OL, deretter innførte IOC en «to-Kina-politikk» til IOC i 1979 bestemte at Folkerepublikken Kinas olympiske komité skulle representere Kina. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at Taiwan vil erklære sin uavhengighet tett opptil OL, og at Taiwan satser på at det ligger så mye prestisje i å avholde et konfliktfritt OL at Kina derfor ikke tør å ty til militære virkemidler for å få bukt med taiwanske opprørere. Dette til tross for at kinesiske myndigheter har sagt at et slikt trekk fra Taiwans side vil bli møtt med harde virkemidler og at amerikanske myndigheter har advart mot dette. Skjer dette er det et tegn på at OL ikke har stor nok kraft til å forsone fiender som er grunnleggende uenig i hvor statsgrensene skal gå.

På den annen side har Kina muligheten til å bidra til forsoning under OL. Forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea er den olympiske bevegelses solskinnshistorie. Forsoningsarbeidet startet allerede i 1963 da IOC oppfordret de to fiendene til å delta med én tropp i forbindelse med OL i Tokyo i 1964. Tiltaket rant imidlertid ut i sanden. Til tross for dette ønsket IOC å fortsette forsoningslinjen i forbindelse med OL i Los Angeles i 1984 og Seoul i 1988 for å forhindre vidstrakt boikott av OL slik tilfellet var i 1980. I forbindelse med OL i 1988 ble det holdt fire møter om felles avvikling av OL i regi av IOC. Initiativ og motinitiativ ble tatt helt frem til åpningsseremonien i Seoul i 1988. På kort sikt var tiltaket mislykket. Men på lengre sikt har disse initiativene skapt grobunn for økt samarbeid mellom Sør- og Nord-Korea, i hvert fall på idrettsbanen.

Fruktene av denne politikken kunne man begynne å høste tidlig på 1990-tallet. I 1990 ble de to koreanske statene enige om å sende en felles heiagjeng til Asia-lekene i Beijing, og seinere på året ble det arrangert foreningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Begivenhetene i 1990 var de første sportsutvekslingene mellom de to statene siden Koreakrigen. Som en direkte konsekvens av denne politikken har Nord- og Sør Korea marsjert sammen under felles flagg ved åpnings- og avslutningsseremoniene under alle OL fra Sydney i 2000. Planen er nå at Nord- og Sør-Korea skal delta med en tropp under OL i Beijing 2008.

Spørsmålet vi må stille oss i denne sammenheng er om det er IOCs fortjeneste at Nord- og Sør-Korea forenes på idrettsbanen. Mange fryktet at atomprøvesprengningene til Nord-Korea i oktober 2006 skulle ødelegge dette arbeidet. Så langt ser det ikke ut som det er tilfelle. De to fiendene forhandler nå om plassene i troppen skal være prestasjonsrettet eller om de skal være basert på befolkningsstørrelse. Det er et tegn på at sporten lever sitt eget liv i kompliserte forsoningsprosesser.

Eksemplene viser at vi står overfor vanskelige problemstillinger når vi skal diskutere sportens rolle i forsoningsprosesser. Mer kunnskap om hvilke betingelser som kreves for at sport kan brukes som virkemiddel for å bedre menneskerettigheter og for å forsone fiender vil gjøre oss bedre i stand til å forstå sportens rolle i konfliktsituasjoner og hjelpe oss til å identifisere betingelser som må være til stede for at sport skal kunne fungere som virkemiddel til å løse opp vanskelige konflikter.

(Dette er en oppdatert og redigert versjon av kronikken "Hvorfor Kina-OL ikke bør boikottes", Bergens Tidende 26. januar 2007)

Iraks fotballkrigere

Sjelden har en fotballkamp i et Asiamesterskap fått så mye oppmerksomhet som finalekampen mellom Irak og Saudi-Arabia 29. juli i år. Iraks fotballkrigere vant kampen 1-0, og endelig kunne amerikansk media komme med en gladsak om Irak. Kommentarene etter kampen la vekt på lagets multietniske og multireligiøse karakter. I New York Times’ rapportering het det f.eks. at en kurder fra Mosul sparket ballen mot hodet på en Sunni fra Kirkuk, som igjen sendte ballen videre i mål og sikret seieren mot Saudi-Arabia.

Paradoksalt nok viste denne sensasjonelle seieren over favorittene Saudi-Arabia at samholdet i laget langt fra gjenspeiler virkeligheten i Irak. Ikke bare førte ellevill feiring med skytevåpen til at flere ble drept – til tross for portforbud – men flere selvmordsbombere forsøkte å kjøre inn i de feirende massene. Til tross for dette har flere kommentatorer hevdet at Iraks fotballbragd kan tjene som eksempel på at sunnier, shiaer, kurdere og andre etniske og religiøse grupper kan samarbeide.

Men, man må ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser nemlig at sport som eksemplets makt ikke har så stor kraft at den alene kan forene og skape fred mellom fiender. For at sport skal ha noen verdi som forsonende virkemiddel må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede for at sporten skal kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet er om amerikansk nærvær er det som skal til for å skape denne respekten. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2004 hevdet president George W Bush at Iraks deltagelse i Athen-OL var et resultat av USAs krigføring i, og frigjøring av Irak i 2003. I tillegg til dette hevdet han at USAs kamp mot terror ville føre til at flere frie nasjoner i framtiden kunne delta i OL. Dette falt ikke i god jord hos den internasjonale olympiske komité (IOC) eller hos det irakiske fotballforbundet. IOC protesterte på at OL-flagget ble brukt i den amerikanske valgkampen, og det irakiske fotballforbundet mente at USA ikke hadde noe å være stolte av i Iraq, til det var for mange drept og for mye ødelagt. Vi har ennå tilgode å høre George W. Bush kommentere resultatet i årets Asia-mesterskap. Kanskje han gjør best i å la være. Kaptein og målscorer Younes Mahmoud kom i hvert fall med klar melding til George W. Bush: Jeg vil ha amerikanerne ut av Irak! Samtidig som Storbritannia og USA mener at irakerne selv må ta mer ansvar i Irak, mener de fleste irakere at det først kan skje når amerikanerne og deres allierte forlater Irak. Spørsmålet er om denne fotballkampen vil føre til at begge får sitt ønske oppfylt.

Det irakiske landslaget i fotball har fra 1950-tallet vært dominert av utenlandske trenere. Under den kalde krigen ble det trent av sovjetere, ungarere, jugoslaver, polakker, østtyskere, men også av engelskmenn og skotter. Årets suksesstrener var brasilianer på tomånederskontrakt. Blir norske Drillo trener vil det derfor vekke mer oppsikt i Norge enn i Irak. En av de tingene som har skapt størst oppsikt i norsk media omkring Drillos kandidatur er at han skal ha stilt krav om at han ikke skal bo i Irak som trener av landslaget. Det er et krav som han sikkert får innfridd. Ingen av spillerne bor heller i Irak. Slik det ser ut nå trenger han heller ikke bekymre seg for å dra til Irak for å trene laget. Asiamesterskapets helter forberedte seg i Jordan fordi det ikke var trygt å trene i Irak.

Det er derfor fristende å hevde at først når iraksk fotballkriger vender hjem vil samholdet i landslaget også gjenspeile samholdet i den irakiske nasjon. Da har Drillo lagt opp som landslagstrener!

PS. For mer om irakisk fotballhistorie, les Simon Freemans bok Baghdad FC. Iraq’s Football Story. A Hidden History of Sport and Tyranny, 2005. London: John Murray.