Idrett og livsstil

Krangel om livsstil. Det går hett for seg i debatten om ny norsk landslagstrener. Mini kritiserer blant annet Trond Sollied for dårlig livsstil og at han derfor ikke passer til å bli landslagstrener. Denne debatten blir bare barnemat i forhold til debatten islam og idrett som i tiden framover kommer til å skyte fart.

Mourinho sparker etter Drillo. José Mourinho er i hardt vær etter at han byttet ut en av sine Inter-spillere i kampen mot Bari for en uke siden – etter sigende – fordi han mente den muslimske spilleren var tappet for energi på grunn av Ramadan. Under Ramadan har muslimer ikke lov til å ta til seg føde så lenge solen er oppe. Mourinho sparker her etter Drillo.

Ramadan. Da Drillo trente Irak mente han at spillerne ikke kunne trene i 40 graders varme uten å drikke. ”Nå er ikke jeg noen fysiologiekspert, men vi kan’ke trene uten vann”, skal Drillo han ha sagt under en av de første treningene med de ferske Asia-mesterne i fotball. Drillo kunne kanskje ha forberedt seg litt bedre…?

Krasj. Fram mot OL i London i 2012 kommer det garantert flere slike historier. Lekene i London foregår nemlig midt under Ramadan! I 2012 varer Ramadan fra 21. juli til 20. august. OL varer fra 27. juli til 12. august. Det forventes at ca. 3000 av deltagerne i OL i London vil være muslimer, og mange av de 70.000 frivillige under lekene vil også være det.

Protester. Det er ventet flere protester før og under lekene i London på grunn av sammenfallet mellom Ramadan og OL. Samtidig er det ventet at Israel vil arrangere en 40-årsmarkering for massakren på 11 israelske utøvere under München-OL i 1972. Det lukter bråk.

Never ending story. Da IOC bestemte at London skulle få OL tror jeg ikke de tenkte på Ramadan. Jeg er sikker på at de kommer til å bli minnet på det i tiden som kommer. Og hva mener Trond Sollied om spillere som ikke kan ta til seg føde på grunn av Ramadan?

Hva skal vi med ungdoms-OL?

Singapore skal arrangere IOCs første ungdoms-OL. Det kunngjorde IOC-president Jacques Rogge i OL-museet i Lausanne torsdag 21. februar. Singapore fikk 53 stemmer mot Moskvas 44. Lekene er for ungdom mellom 14 og 18 år. I tillegg til konkurranser skal det satses på et utdanningsprogram der ungdommene skal lære om i de olympiske idealer og hvordan sport skal kunne bidra til et bedre samfunn.

Ungdoms-OL er en oppfyllelse Pierre de Coubertins drøm om fredelig kappestrid mellom ungdom. Sport skal bidra til allmenndannelse og gjensidig respekt. Tross store ord er det også andre motiver bak et slikt OL.

Først og fremst handler dette om penger og oppmerksomhet. At det blir lagt til Singapore passer allerede inn i IOCs kamp for å få skikkelig fotfeste i Asia, Markedspotensialet der er stort. Og skal man nå ungdommen må man gi dem noe de kan identifisere seg med. Ungdoms-OL vil øke IOC tv-inntekter og det vil gi den eksklusive organisasjonen et ungdommelig image. Det er viktig å se IOCs konflikter med EU i lys av denne utviklingen. Et av argumentene til IOC for at EU ikke må få retten til styre idretten er at det vil kunne føre til at myndigheter og organisasjoner på andre kontinenter følger etter. Det vil true IOCs selvstendighet – eller autonomi – og på den måten hindre IOC i å kontrollere egne markedsinteresser og eget regelverk i andre deler av verden.

Det er flere innvendinger mot ungdoms-OL. For det første kan det stilles spørsmål ved om det er plass og behov for flere store mesterskap. Nyhetsmediene er allerede fulle med referater fra internasjonale mesterskap, det vil bli flere omfattende søknadsprosesser, vi kan frykte at stadig yngre utøvere tyr til doping for å hevde seg i leker med stor prestisje, og det kan skape gi profesjonalisering av unge utøvere. Det siste er ikke minst aktuelt i Norge. Bestemmelser om barneidrett i Norge sier f.eks. at det ikke skal brukes resultatlister før man er 11 år. Vi har allerede startet en diskusjon om å senke denne aldersgrensen, og med flere konkurranser som henvender seg til ungdom vil presset mot aldersgrensen øke. Vi må jo være forberedt på å hevde oss i slike konkurranser?

En annen innvending er at det allerede finnes flere leker og mesterskap som henvender seg til ungdom. Hvorfor ikke samarbeide tettere med dem og på den måten oppfylle de olympiske idealer – og på den måten skape forståelse og gjensidig respekt.

Ved siden av internasjonale ungdomsmesterskap i regi av de internasjonale idrettsforbundene finner vi f,eks. mesterskap som arrangeres av forskjellige religiøse trossamfunn. Muslimene, katolikkene og jødene har f.eks. hver sine mesterskap som kan gå inn under kategorien ungdoms-OL. FISEC-lekene er en årlig idrettskonkurranse som samler katolske skoleelever mellom 14 og 17 år. Leken har funnet sted siden 1948. Mellom 1948 og 1959 var dette leker bare for gutter. Mellom 1959 og 1980 hadde de separate leker. Fra 1980 har de deltatt sammen. Pierre de Coubertin var selv katolikk og hadde gått på jesuittskole i Paris. Hva hadde han sagt om disse lekene? Jacques Rogge velsignet lekene i Ungarn i 2007. Det spørs om IOC-presidenten vier dem like stor oppmerksomhet i 2010. Jødene har sine Maccabiah-leker som de arrangerer hvert 4. år. Disse lekene har både junior og seniorkonkurranser, og også konkurranser for bevegelseshemmede. Ungdomslekene er for ungdom mellom 16 og 23 år. Lekene har foregått siden 1932, men ikke mellom 1938 og 1950. De neste lekene finner sted i 2009. Muslimenes har også sine leker. Men de er ikke like etablert. Tyrkia arrangerte Islamic Games i 1980. Da kunne både menn og kvinner delta. Muslimske leker fikk et opphold helt til til Iran arrangerte Muslimske kvinneleker i 1993, 1997, og 2001. I 2005 arrangerte Saudi Arabia de første Islamske solidaritetsleker. Det skulle hjelpe til å styrke båndene mellom muslimske stater. Et spesielt trekk ved lekene i Saudi Arabia var kristne var velkommen til å delta, men ikke kvinner. Det er med andre ord rom for forbedringer. I det store og det hele ligner begrunnelsen for å ha disse lekene argumentene Coubertin brukte på slutten av 1800-tallet. I tillegg har vi Homo-OL og forskjellige leker for bevegelseshemmede og utviklingshemmede. For å nevne noen.

Det disse lekene viser er at forskjellige grupperinger samles for å skape en sterkere gruppetilhørighet og for å kjempe mot hverandre i fredelig kappestrid. Dette er viktigere enn det kommersielle, og bygger på flere måter videre på de olympiske idealer om forbrødring og forståelse. Hvorfor satser ikke IOC på samarbeid med disse lekene? Er det fordi de ikke passer inn i den moderne olympiske idé?

Kvinne+fotball+Afghanistan=sant!

Fotball-VM for kvinner er snart over og Norge må konstatere at det ikke blir gull denne gang. Uansett betyr årets innsats at Norge er kvalifisert for Beijing-OL neste år. Da blir de å regne som en av favorittene.

I Norge tar vi det som en selvfølge at kvinner får spille fotball. Slik er ikke situasjonen over alt. I Afghanistan kjemper kvinnene en tung kamp for retten til å spille fotball. Kvalifisering til store mesterskap er i dag kun en drøm. Men det er positive ting som skjer i Afghanistan. I 2004 ble flere lokale fotballserier etablert i Afghanistan etter at afghanske jenter fikk delta på fotballskoler i USA som en del av prosjektet Afghan Youth Sports Exchange. I 2006 var det 15 lag bestående av jenter i alderen 12 til 18 år i Kabul.

En av de mest fremtredende afghanske fotballjentene er Shamila Kohestani. I 2006 mottok hun – sammen med noen andre afghanske jenter – Arthur Ashe Courage Award og i august 2007 ledet hun det afghanske kvinnelandslaget i fotball under en turnering i Islamabad i Pakistan. I Islamabad spilte det afghanske kvinnelandslaget mot lag i den pakistanske toppserien. Afghanerne vant overraskende tre av fem kamper mot lag med langt mer erfarne spillere.

For seks år siden var det utenkelig for kvinner i Afghanistan å spille fotball. Under Taliban var det bare så vidt menn fikk se og spille fotball. Mennene fikk til nød spille fotball og argumentet for at man kunne utfolde seg på fotballbanen var at det kunne komme godt med i militær kappestrid mot de vantro. Under Taliban ble spillet imidlertid stykket opp av obligatorisk bønn. For kvinner derimot var det utenkelig å drive fysisk fostring. Flere av kvinnene på dagens afghanske landslaget ble slått og sparket av Talibans religiøse voktere fordi de ikke bar burkaen i henhold til Talibans retningslinjer. Hva hadde skjedd om de også hadde trikset med en fotball?

Kohestani er et godt forbilde for andre afghanske jenter som tenker på å begynne med sport. Og hun kan bidra til at flere tillater at afghanske jenter får være med i idrett. I Afghanistan er det ikke lenger noe religionspoliti som hindrer jentene i å drive idrett, men det er fortsatt stor motstand mot at kvinner skal delta. Det er derfor fint at spillere som Kohestani går foran som et godt forbilde for å overbevise skeptiske familiefedre om at deres døtre også kan begynne å spille fotball. På fotballbanen og på idrettsbanen forøvrig kan jenter være med på å skape et mer inkluderende samfunn.

Kanskje kan det være en trøst for skuffede norske fotballspillere i Kina at kvinner i andre land bare kan drømme om å nå dit Norge har nådd, og at i enkelte sammenhenger er det viktigste tross alt å delta.

Friidrettprestasjoner gir håp i Afghanistan

De fleste som følger med i friidretts-VM i Osaka har fått med seg at Veronica Campbell fra Jamaica tok gull i kvinnenes 100-meterfinale og at Tyson Gay seiret i herrenes 100-meterfinale. Færre fikk nok med seg at Afghanistan stilte med en kvinnelig og mannlig utøver i 100-meterkvalifiseringen. Fatima Mohammadi klokket inn til tiden 16.17 i forsøksheatet. Det holdt til suveren sisteplass. Waleed Anwari fikk tiden 11.75 i herrenes forsøksheat. Det ga ham en 62. plass (av 66 som fikk godkjent sine løp). I Norge ville disse resultatene vært en katastrofe. For afghanerne er prestasjonene små bragder som kan være spiren til noe større på sikt. Utøverne signaliserer blant annet at Afghanistan også kan knyttes til annet enn krig og religion.

Idrett har hatt magre kår i Afghanistan etter at Taliban tok makten i 1996. Taliban tillot fotball selv om det stred mot deres tolkning av Koranen, fordi fysisk aktivitet ble ansett som en god forberedelse til jihad (hellig krig). Men Taliban ville ikke la fotballspillerne spille i kortbukser, det var strenge straffer for synging på tribunene, og kampene ble avbrutt når det var tid for bønn. Også etter at Taliban ble styrtet i 2001 har det vært trist på idrettsbanen. Selv om styrtingen av Taliban-regimet blant annet ble markert med en fotballkamp mellom et afghansk og den afghanske fredsbevarende styrken (ISAF) har ikke sportsaktiviteter i Afghanistan vært høyt på agendaen i Afghanistan eller i vestlig media.

VM i Osaka er ikke første gang arrangement Afghanistan deltar i etter Talibans fall. I 2003 ble Lima Azimi den første afghanske kvinnen som deltok i et friidretts-VM. Hun løp inn på tiden 18.37 på Stade de France i Paris. Lima var en av to afghanere i dette mesterskapet. Da Taliban tok over i Afghanistan i 1999 ble afghanske olympiske komité utestengt av IOC. I 2003 ble Afghanistan tatt inn i den olympiske varmen igjen, og stilte med fem utøvere (tre menn og to kvinner) i OL i Athen. Deltagelsen ble blant annet gjort mulig med norsk støtte. Afghanistan stilte ikke med utøvere i friidretts-VM i Helsinki i 2005.

Jeg veit ikke om Fatima Mohammadi og Waleed Anwari fikk mye omtale i afghansk media eller om deres deltagelse er populær blant de forskjellige grupperingene i Afghanistan. I Norge reagerte vi på at Mohammadi løp i lange joggebukser og hijab, i Afghanistan reagerte sikkert mange på at hun løp i kortarmet skjorte. Tiden hennes hadde sikkert blitt bedre (16.17 var personlig rekord!) om hun hadde løpt i det samme utstyret som konkurrentene. Men resultatet er ikke det viktigste ved hennes deltagelse. Andre ting er viktigere. For det første gir afghansk deltagelse i VM i Osaka det krigsherjede landet etterlengtet positiv omtale. For det andre symboliserer kvinnelig deltagelse at Talibans undertrykking av kvinner er på retrett. For det tredje kan Mohammadi tjene som forbilde for andre kvinner i Afghanistan. Og sist men ikke minst kan slik deltagelse bidra til å samle befolkningen i Afghanistan i en hyllest av egne helter. Det ligger med andre ord et nasjonsbyggingspotensial i slik deltagelse.

Man skal ikke være for optimistisk på idrettens vegne, men idrett og idrettsstjerner kan ha positiv innvirkning på en befolkning som er preget av krig og konflikt. Da er det viktig at vi som bevilger hundrevis av millioner for å bli best ser det store i prestasjonene til de to afghanske utøverne i Osaka, og ikke måler deres prestasjoner i sekunder og edelt metall.

Tour de France i London

Prologen og første etappe av årets Tour de France vil få stor oppmerksomhet av flere grunner. For første gang starter Tour de France i London. Prologen starter lørdag 7. juli og vil gå i London, og dagen etter går første etappe av stabelen mellom London og Canterbury i Kent. Det er ikke første gang Tour de France går i England. I 1974 gikk en etappe i Plymouth, og i 1994 gikk en etappe fra Dover til Brighton og en annen tur/retur Portsmouth. Men dette er alstå første gang at åpningsetappene finner sted i England.

En annen grunn til ekstra interesse for årets Tour er at sykkelrittet finner sted rett etter terrorbombene i London og Glasgow. Mange har spekulert på hvorfor Storbritannia har blitt rammet av terror akkurat nå. Noen har relatert det til Tony Blairs avgang som statsminister, andre til at terroristene ville ramme turistindustrien, eller skape frykt før Tour de France.

Terrorister har en tendens til å velge seg ut symbolske datoer for terrorangrep. Og åpningsdagen for årets Tour de France er en slik dato. 7. juli i år er toårsdagen for bombeangrepene på undergrunnen i London 2005 da 52 ble drept og flere hundre såret. I tillegg til den generelt høye sikkerhetsberedskapen i London i disse dager vil årets Tour de France bli ekstra preget av sikkerhetstiltak. Samtidig har Londons borgermester Ken Livingston uttalt at Touren i London skal vise terroristene at London fungerer som vanlig til tross for terrotrusselen mot byen. Livingston har også sagt at Touren skal tjene som minnesmarkering for de som døde for to år siden.

Arrangørene av Tour de France regner med at ca. 2 millioner mennesker vil møte opp for å se sykkelrytterne tråkke seg igjennom Londons gater. Om dette blir en symboldag for sykkelsporten og terrorofre eller for terrorister gjenstår å se.

Sport i amerikansk utenrikspolitikk

Etter 11. september 2001 har amerikanske myndigheter tatt initiativ til eller engasjert seg i sportsaktiviteter i 59 land i hele verden. Denne formen for engasjement kan vi kalle sportsdiplomati. Nært knyttet til dette engasjementet er amerikanske næringsinteresser. Spørsmål vi må stille oss, er hvorfor sport blir brukt i slike fremstøt og hvilken effekt det har.

Av de 59 landene er 40 av dem muslimske land i Asia eller Afrika eller i land med stor muslimsk befolkning. På listen finner vi blant annet Irak, Algerie, Iran, Egypt, Saudi-Arabia, Afghanistan, Pakistan, Nigeria, Senegal og Indonesia. Et annet trekk er at befolkningen i flesteparten av landene på denne listen er svært kritisk til USAs supermaktsstatus og/eller krigføring i Irak. Det viser flere meningsmålinger. For det tredje er ingen av USAs nærmeste allierte i krigen mot terror, som f.eks. Israel, Australia, Japan og Storbritannia, med på listen. Utvalget av land er med andre ord ikke tilfeldig: Sportstiltakene retter seg i hovedsak mot land med sterke antipatier mot USA eller miljøer som faktisk eller potensielt mener at USA er en trussel. Og ikke minst mot land der USA har et stort økonomisk vekstpotensiale.

Amerikanske myndigheter har i hovedsak satset på idretter der USA har en sterk posisjon eller der de har høyt profilerte stjerner, gjerne med tilknytning til det landet man engasjerer seg i. Fotball er derfor ikke en prioritert idrett i dette arbeidet. I flere tilfeller er det med andre ord et misforhold mellom amerikanske interesser og vertslandets interesser med hensyn til idrett. I Algerie, Nigeria og Senegal har man for eksempel valgt basketball og tilbudt basketballkurs og delt ut basketballutstyr. Der er basketball svært populært, men ikke like populært som fotball. I Venezuela og Colombia har man satset på baseball. Her har også Bush personlig engasjert seg og stilt opp for å møte ungdom og ledere fra disse landene når de har vært på besøk i USA.

Valg av idretter er tett knyttet til valg av samarbeidspartnere. De tre store amerikanske idrettene – baseball, basketball og amerikansk fotball – er tungt representert i dette diplomatiet. Disse idrettene preges også av tunge kommersielle interesser og har et globalt markedsføringspotensial i de 59 landene som til nå er valgt ut. Når målgruppen er 7–17 år, kan man få inntrykk av at det ikke bare er politiske motiver bak framstøtene. Det er neppe tilfeldig at Reebok, en av NBAs hovedsponsorer, deler ut gratis sportsutstyr til 12 000 ungdommer i Algerie, Nigeria og Senegal når amerikanerne arrangerer sine basketballturneringer der.

Det er vanskelig å si om disse tiltakene påvirker de politiske preferansene i de utvalgte landene eller om det kun gavner amerikanske kommersielle interesser. Det gjenstår å se om en algirsk 11-åring med LA Lakers-caps og Reebok-sko i dag, vil være mer vennlig innstilt til USA når han blir politisk bevisst og må ta standpunkt til amerikansk utenrikspolitikk.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran

I pinsehelgen møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat.

Møtet kom overraskende på mange. Men hendelser på brytematta den siste tiden har signalisert at noe har vært på gang mellom Iran og USA.

I januar i 2007 reiste en tropp med amerikanske brytere til Iran for å delta i bryteturneringen Takhti Cup (slik de også gjorde i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004). I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor landet. Brytetroppen ble også briefet i Pentagon før de dro til Iran.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Denne sjarmoffensiven førte til at Irans og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på bryteturneringen Takhti Cup i Iran i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Brytediplomatiet har ikke alene skapt en bedre atmosfære mellom USA og Iran. Krigen i Irak er den største grunnen til dette begynnende tøværet. Brytediplomatiet har allikevel gitt signaler om at alt ikke er håpløst mellom de to fiendene og det har vært en kanal for uformelle samtaler.

Fotball - den farlige leken

Fotball er verdens mest populære idrett. Selv om fotball har et godt fotfeste i den arabiske og muslimske verden er det allikevel noen som ønsker å endre reglene.

25. august 2005 publiserte den saudiarabiske avisen al-Watan en fotball-fatwa, skrevet av en anonym radikal islamist. Dette var ikke første gang det ble utlyst en slik fatwa, men den førte allikevel til at tre saudiarabiske fotballspillere på fotballaget al-Rashid sluttet å spille fotball fordi de misforsto budskapet i fatwaen. De trodde at det ble helt forbudt å spille fotball. Det var ikke tilfelle, men den innførte strenge begrensinger, og mange nye tolkninger av fotballspillet. Fatwaen sa blant annet at det ikke var lov å spille fotball etter internasjonalt anerkjente regler fordi dette var det samme som å imitere reglene til jøder og kristne – dette er en tolkning av muslimenes hadith eller den profetiske tradisjon. Denne tolkningen la grunnlaget for noen mildt sagt absurde forslag til regelendringer.

Fatwaen foreslo blant annet å endre formen på fotballbanen - rektangler er som de fleste veit djevelens verk! Det ble også truet med straff for dem som brukte terminologi etablert av de ikke-troende. Ord som ”straffe”, ”corner” og ”mål” skulle forbys. Fotballag skulle bestå av flere eller færre enn elleve spillere, det skulle spilles i hverdagsklær og ikke i klassisk fotballantrekk (lange sokker, shorts og en fotballtrøye), det måtte spilles i lenger eller kortere omganger enn 45 minutter, og fotballkamper skulle ha flere eller færre enn to omganger.

Hensikten med å spille fotball skulle være å forbedre egne fysiske ferdigheter slik at man var godt rustet til å utføre jihad til Allahs ære. Etter kampslutt skulle man ikke snakke om kampen og det var for all del ikke lov å si at man var bedre enn motstanderen, eller å fremheve enkeltspillere.

Selv om enkelte av regelendringene ligner sosialdemokratiske verdier (”det viktigste er ikke å vinne, men å delta”) og kunne kommet fra amerikanske tv-selskaper (tre omganger i en fotballkamp ville ført til flere reklameinntekter) må fatwaen ses på som et bomskudd. I beste fall et skudd over mål. Den fikk heller ikke stor oppslutning. Jihad er ikke alltid like enkelt!