Viser innlegg med etiketten Chelsea. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Chelsea. Vis alle innlegg

tirsdag 20. mai 2008

Champions League-finalen som storpolitikk


To vinnere. For Manchester United og Chelsea er det bare én vinner i onsdagens Champions League-finale i Moskva. For britiske og russiske myndigheter er det to. Kampen har bidratt til fotballdiplomati som har løst opp en politisk floke mellom de to landene.

Champions League- og UEFA-cupfinale løser opp. Forholdet mellom Russland og Storbritannia har vært anstrengt siden den tidligere FSB-agenten Alexander Litvinenko døde på mystisk vis i London i november 2006. Men etter at russiske myndigheter ga britiske fotballsupportere som skal se Champions League-finalen visumfritak, ser floken ut til å løses opp. Fritaket for visum – som gjelder i 72 timer fra 19. til 23. mai – er en av de første utenrikspolitiske beslutningene til den nybakte russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Finalen blir også en av hans første representasjonsoppgaver. Vi fikk signal om en slik oppmyking i forbindelse med UEFA-cupfinalen mellom Zenit St. Petersburg og Glasgow Rangers i Manchester 14. mai, da russiske supportere fikk gratis visum til Storbritannia. Den nye tonen har gjort at Gordon Brown og Dmitrij Medvedev har planlagt et bilateralt møte i forbindelse med det neste G8-møtet i Japan.

Diplomatisk krise. Den diplomatiske konflikten startet for alvor da britiske myndigheter krevde utlevering av den russiske forretningsmannen Andrej Lugovoj – som i dag er russisk parlamentsmedlem. Russland nektet å utlevere ham med henvisning til den russiske grunnloven. Lugovoj var mistenkt for å ha vært delaktig i drapet på Litvinenko, som døde av poloniumforgiftning. Russerne krevde beviser for at Lugovoj hadde noe med drapet å gjøre. Dermed var ballet i gang.

Britiske myndigheter svarte med å utvise fire russiske diplomater, og trakk seg fra videre forhandlinger om enklere visumprosedyrer mellom de to landene. Russiske myndigheter fulgte opp med å utvise fire britiske diplomater. Etter det kuttet britiske myndigheter kontakten med det russiske sikkerhetspolitiet FSB, som har ansvaret for russisk terrorismebekjempelse. I protest mot dette annonserte det russiske utenriksdepartementet at de kuttet sitt bilaterale antiterrorsamarbeid med Storbritannia og suspenderte utstedelse av visum til britiske myndighetspersoner. Det fikk britiske myndigheter til å stramme inn på visumbestemmelsene for russiske myndighetspersoner. Høytstående politikere i det russiske parlamentet (Statsdumaen) anklaget da britiske myndigheter for dobbeltmoral i kampen mot terrorisme: Hvorfor utleverer ikke britiske myndigheter forretningsmannen Boris Berezovskij og tsjetsjeneren Akhmad Zakajev når Russland ber om det? Etter at det bilaterale antiterrorsamarbeidet opphørte, har forholdet mellom britiske og russiske myndigheter låst seg helt. Det toppet seg i januar 2008 da russiske myndigheter stengte britiske konsulater i Russland fordi britene angivelig ikke fulgte pålagte prosedyrer for drift av disse konsulatene.

Mer enn en fotballkamp. Champion League-finalen og omgåelser av de russiske visumreglene må ses i en større sammenheng. Enkelte observatører har kalt finalen for den største sportsbegivenheten i Moskva siden OL i 1980. Det har derfor vært viktig for det russiske fotballforbundet og den nybakte russiske presidenten å sørge for at man legger best mulig til rette for positiv omtale av arrangementet. Det har de greid; engelsk presse lovpriser presidentens Champions League-dekret. Omgåelsen av visumreglene kan også være et grep for å mørklegge byråkratisk inneffektivitet i behandlingen av visumsøknader i Russland. Det russiske visumregimet er en levning fra sovjettiden, og behandling av ca. 40 000 britiske visumsøknader hadde gitt glisne tribuner 21. mai. Det hadde vært en katastrofe for russerne. Det kan også være en tredje grunn til det russiske tiltaket. Den siste tiden har organisasjonskomiteen til Sotsji-OL 2014 fått kritikk fra mange hold for mangelfull planlegging av arrangementet. Lettelser i visumreglene kan være en måte å møte denne kritikken på.

Bråkmakeres innflytelse på politikken. Russisk politi har satt opp egne supporterleire fri for alkohol. Chelsea-supportere kan holdes i disse leirene i opptil 10 timer for å forhindre at de braker sammen med Manchester United-supportere. Fotballpøbler kan ødelegge den politiske prosessen som er satt i gang i forbindelse med denne kampen. Særlig hvis russiske fotballbøller blander seg inn. Russland har et av de mest voldelige supportermiljøene i Europa. Og det er i sterk vekst. Og skulle det komme til nevekamp mellom russiske og engelske hooligans og casuals, kan dette fort slå tilbake på den politiske prosessen. Hvorfor bråker engelskmenn når de blir tatt imot med åpne armer? Og hvorfor passer ikke russiske politistyrker like godt på russiske bråkmakere som på engelske fans?

Chelski-diplomati. Roman Abramovitsj kjøpte Chelsea for ca. 140 millioner pund, og mange mente han solgte seg ut av russiske selskaper som Aeroflot og Sibneft for å unngå skjebnen til andre russiske oligarker, som Vladimir Khodorkovskij (han som nesten greide å kjøpe Kværner), nemlig fengsel og fattigdom. Kjøp av britisk eiendom gir immunitet mot utlevering til andre land, og det kan over tid være en tryggere økonomisk plassering enn å ha dem i russiske selskaper – selv om investeringer i fotballklubber jevnt over er dårlig butikk. Det er derfor lett ironisk at Abramovitsj og hans engelske fotballag er en del av det nye fotballdiplomatiet mellom Russland og Storbritannia.

Rotter og kjæledyr. Abramovitsj skal visstnok ha sagt at forskjellen på å bli betraktet som en rotte og et kjæledyr er PR. Kanskje det er derfor han har gitt bort 500 billetter til russiske Chelsea-supportere? Dette gjør han kanskje for å signalisere at han er på vei tilbake til Russland eller fordi han vil gi russere en liten følelse av hvordan det kan være å gjøre store penger på tilsynelatende små papirlapper – svartebørsprisen på disse billettene er ca. 25 ganger en russisk månedslønn. Vi får bare håpe at billettene ikke havner i hendene på engelske bråkmakere...

torsdag 9. august 2007

Didier Drogba som fredsskaper? (endret 30. april 2008)


Didier Drogba sendte Chelsea til finalen i Champions League. Men Drogba bringer ikke bare håp til Chelseafans. Han har også gitt ivorianerne håp om at fem års borgerkrig på Elfenbenskysten er slutt.

Elfenbenskysten har i nesten fem år vært i borgerkrig. Landet har vært delt i to der opprørstyrker har kontrollert den nordlige delen av landet og de regjeringslojale har kontrollert den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalisfiseringskamp til afrikamesterskapet i 2008 viste ikke det bare Drogba og hans lagkameraters evner som fotballspillere, men også at fotballspillere kan bidra til å forsone stridende parter i en borgerkrig.

Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet. Han ble ikke mindre populær da han under en turne på Elfenbenskysten i mars i år foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, opprørernes hovedstad.

Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Etter kampen uttalte en talsmann fra den ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats en det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen foreløpig kan stå som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i år undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Selv om Didier Drogba ikke kan få all ære av at de stridende partene på Elfenbenskysten er i ferd med å inngå fred har han blitt en viktig maktfaktor og et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om, og Didier Drogba er et slikt symbol. Så lenge han selv ikke streber etter politisk makt på Elfenbenskysten kan man håpe på at han også i framtiden vil være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten.

Selv om fredsprosessen på Elfenbenskysten er skjør er jeg nesten sikker på at landet står stille når Chelsea sparker i gang Champions League-finalen i Moskva.