Dobbeltmoral i debatten om OL-boikott

Undertrykkelse av tibetanere og maktbruk i Tibet har vært kjent lenge og det er derfor påfallende at den store skaren av politikere - som f.eks. Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, og Krfs Dagfinn Høybråten - roper om boikott akkurat nå. Jeg tror det er fem grunner – både enkeltstående og tilknyttet hverandre - til dette engasjementet.

For det første vil støynivået omkring kinesiske politikk øke etter hvert som vi nærmer oss OL. Den olympiske fakkelstafetten som startet 24. mars var starskuddet på det politiske OL. Skal politikernes standpunkter til Kina høres må de knyttes til OL.

For det andre kommer engasjementet av at politikerne er presset av sine egne velgergrupper eller av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsaktivister til å ta et klart standpunkt til det som skjer i Tibet. Rop om boikott er derfor en måte å imøtekomme dette kravet.

For det tredje – og i forlengelsen av det forrige – kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Kina. Kineserne er vel kjent med at land som Tyskland, Frankrike og Norge er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette er spørsmål som blir tatt opp hver gang statsledere fra disse landene møter kinesiske myndigheter. Tyskland er Kinas 5. største handelspartner og i 2007 godkjente Sarkozy et salg av 160 Airbus-fly til Kina og fransk hjelp til å bygge 2 atomkraftverk i Kina. Å utebli fra åpningsseremonien for å påvirke Kinas Tibetpolitikk virker derfor litt puslete. Siden Norge er en liten aktør for Kina er det naturlig at Jonas Gahr Støre ikke ønsker boikott av lekene. Gjør norske myndigheter det kan det sette kjepper i hjulene for norsk-kinesisk handel. I begge tilfellene snakker vi realpolitikk. At tidligere østblokkland roper om boikott er vel kun et tegn på at de ikke har store økonomiske utsikter i Kina og har lite med det som skjedde i 1980. De sender faktisk utøvere til Kina blant annet fordi sport er en måte å samle de nye demokratiene på.

For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det – i hvert fall i demokratiske stater – de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. Derfor virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt.

For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær.

EU-parlamentet er det eneste politiske organet som – så vidt jeg vet – har vedtatt en resolusjon mot at Kina skulle få OL. Det gjorde de i 2001. Men EU-parlamentet har ikke makt nok til å få til boikott av Beijing-OL. Det er først når politikere ytrer ønske om å trekke sine utøvere at boikott kan bli en trussel. Det tipper jeg ikke vil skje. Til det står for mye på spill.

Ny boikottspiral?

Boikotttrusler. Tor Hushovd truer med å boikotte åpningsseremonien i OL. Det gjør også Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Polens statsminister Donald Tusk har sagt at han boikotter åpningsseremonien. Spørsmålet er om vi nå er inne i en ny boikottspiral a la den kalde krigen.

Tidligere boikotter. Under den kalde krigen var vi vitne til en olympisk boikottspiral. 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i Montreal i 1976 i protest mot at IOC tillot New Zealand å delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. I 1980 boikottet 62 land lekene i Moskva i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, og i 1984 gjengjeldte 14 kommuniststater boikotten i 1980. Etter den kalde krigen har ikke boikott vært et aktuelt virkemiddel i OL-sammenheng. Spørsmålet er om boikottredskapet er på vei tilbake.

Mer snakk om boikott. Før inngangen til 2008 var det svært få politikere som ba om eller vurderte boikott av Beijing-OL. Etter opptøyene i Tibet er det imidlertid flere og flere politikere som vurderer boikott. Dagfinn Høybråten har sagt at han vurderer boikott. EU-kommisjonen vurderer boikott. Belgias regjering vurderer boikott. Og Frankrikes president Nicolas Sarkozy har sagt at han vurderer å boikotte OL. For å nevne noen.

Misforståelse. Under den kalde krigen var OL en storpolitisk arena der nasjonale myndigheter ofte markerte sine synspunkter på forhold i internasjonal politikk. Da var presset fra nasjonale myndigheter på de nasjonale olympiske komiteer sterkt, og det var en tendens til at når nasjonale myndigheter gikk inn for boikott ble ønsket etterkommet av de nasjonale olympiske komiteene. Men det fantes også unntak. Storbritannia deltok i 1980 til tross for at Margaret Thatcher ønsket boikott. Etter den kalde krigen har imidlertid de nasjonale olympiske komiteene fått mer selvstendighet og det er i dag (i de fleste land) kun opp til disse komiteene å avgjøre om man skal boikotte OL eller ikke. Det er derfor en misforståelse å tro at norske og utenlandske politikere kan bestemme om et land skal boikotte OL eller ikke. Det politikere kan gjøre er selv å utebli fra lekene. Men deres engasjement kan ikke kalles boikott. Da må idrettsutøverne bli hjemme.

Boikottspiral?. Mange politiske temaer knyttes til Beijing-OL og et økende antall mennesker mener at flere aspekter ved Kinas politikk kvalifiserer til boikott av årets leker. Stadig flere krever boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur og Tibet og på grunn av Kinas mangel på fundamentale menneskerettigheter. Men når OL er slutt og vi skal vende nesen mot framtidige OL finner vi nok av sensitive saker som kan kobles til OL-arrangørene. Her er noen eksempler:

Vancouver 2010
- Urbefolkningsgrupper ønsker boikott fordi OL ødelegger jorda til urbefolkningen
- Hvalfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver hvalfangst
- Selfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver selfangst
- Canada er med i Afghanistan

London 2012
- Storbritannia deltar både i Irak og Afghanistan
- Storbritannia står USA nært i kampen mot terrorisme
- London-OL går samtidig som Ramadan
- Store deler av OL-komplekset bygges på Londons østkant der de mest radikale muslimske miljøene i Storbritannia holder til

Sotsji 2014
- Russlands krigføring i Tsjetsjenia
- Knebling av ytringsfriheten i Russland
- Økt grad av autoritært styre i Russland
- Russlands tette bånd til andre autoritære regimer

Tromsø 2018?
- Hvalfangst?
- Selfangst?
- CO2-utslipp?
- Olje- og gassproduksjon i nord?
- Norsk Afghanistanpolitikk?
- Norsk bistandspolitikk?

Valgets kval. Hvem kan få OL? Skal man kreve at et minimum av politiske standarder er tilfredstilt for at noen skal få OL eller er OL en gyllen mulighet til å sette søkelys på kritiske forhold i vertsnasjonen? Eller må man skille tydelig mellom den olympiske organisasjonskomiteen og det politiske regimet? Hva er en viktig politisk sak? Tibet eller hvalfangst? Hva er en riktig politisk sak? NATOs engasjement i Afghanistan eller Kinas engasjement i Afrika? Og sist men ikke minst: hva har dette med OL å gjøre?

Ny OL-debatt. Etter OL i Kina blir det viktig å diskutere disse problemstillingene. Den diskusjonen må politikere, idrettsutøvere, IOC og nasjonale olympiske komiteer, sponsorer, søkerbyer og aktivister delta i. Og forskere selvfølgelig. Jeg tror ikke at vi kommer inn i en ny boikottspiral. Med det mener jeg at vi blir vitne til nye store boikottaksjoner. Slik vi så under den kalde krigen. Men jeg tror at alt snakket om boikott fører til en ny debatt om OLs rolle i politikken. Og politikken rolle i OL.

IOCs sjanse

IOC under press. Vi ser i dag et sterkt presset IOC. Og mye står på spill for for IOC. IOC er verdens mektigste idrettsorganisasjon og OL er verdens største idrettsbegivenhet. IOCs troverdighet står og faller på hvordan de takler presset i forbindelse med Beijing-OL. Om ikke kinesiske myndigheter lar seg påvirke av ytre press blir årets OL i hvert fall et veiskille for IOC. IOC må snarest mulig gjøre opp status og erkjenne sin politiske rolle. Den olympiske kongressen i København i oktober 2009 er en gyllen mulighet til å gjøre det.

Kontroversielle leker. IOC visste hele tiden at å gi Kina OL var kontroversielt. Men at trykket skulle bli så stort som det er i ferd med å bli tror jeg ikke de hadde forestilt seg. Samtidig er det naivt å tro at et presset IOC og endrede holdninger i IOC i dagene før OL automatisk vil føre til endringer i kinesisk politikk. Det er å overvurdere IOCs politiske rolle. Selv om IOC har politisk makt dreier deres politiske makt seg i hovedsak om det som knytter seg direkte til OL og de kravene som IOC satt til Beijing da de fikk OL i 2001. Og IOC stilte ingen krav til kinesisk Tibet-politikk eller til individuelle kinesiske menneskerettigheter. At Jacques Rogge uttrykker sin bekymring over det som skjer i Tibet har derfor liten innvirkning på kinesiske myndigheter. IOC har ingenting å klage på mht. Beijings OL-forberedelser og de har ingen politiske sanksjonsmuligheter overfor Kina – de kan verken avlyse OL eller har evnen til å presse Kina i kne på grunn av f.eks. menneskerettighetsbrudd.

IOC i endring. IOC har hele tiden ønsket å gi et glansbilde av Beijings OL-forberedelser. På forsiden til IOCs hjemmesider finner du fint lite om de politiske kontroversene rundt Beijing-OL. Her får du se IOCs polerte fasade. Men i IOCs pressemeldinger kan vi se en endring. Der kommenterer IOC-presidenten i stadig økende grad de politiske kontroversene rundt OL. Selv om han flittig sier at IOC ikke er en politisk organisasjon, og han mener at man må skille mellom sport og politikk, kommer han allikevel med indirekte kritikk av kinesernes politikk i Tibet. Han er blant annet bekymret over det som skjer der (sic!) og han henstiller kineserne til å gå varsomt fram. Dette er vel ikke svært forskjellig fra det Jonas Gahr Støre sier. Og det er stor sannsynlighet for at det kommer flere politiske kommentarer i IOCs pressemeldinger etter hvert som fakkelstafetten skrider fram. Mange politiske temaer vil komme i fokus under flammens marsj og mange vil kreve svar av IOC. Det vil ikke bare sette sterkere søkelys på Kinas politikk, men også sette større søkelys på IOCs politiske rolle og politiske ambisjoner. I sin tur vil det legge grunnlaget for endringer av IOCs olympiske charter og kriteriene for valg av olympiske vertsbyer.

København 2009. Den store muligheten for IOC til å endre image og politisk innhold kommer i 2009. Da skal IOC for første gang siden 1994 holde en olympisk kongress. Der skal man ikke bare avgjøre hvilke idretter som får være med videre, men også bestemme hvordan man i framtiden skal velge ut OL-byer og hvilket forhold IOC skal ha til offentlige myndigheter, media, sponsorer, offentligheten osv. I 2009 skal IOC også bestemme hvem som får sommer-OL i 2016. Da har IOC muligheten til å legge inn flere føringer med hensyn til menneskerettigheter og politisk endring enn det som lå til grunn for valget av Beijing. Spørsmålet er om IOC tør å bake inn politiske kriterier i sin utvelgelsesprosess eller om de gjemmer seg bak en upolitisk fasade. Så langt er IOC og arrangørene av den olympiske kongressen åpne for forslag til hva den olympiske familie skal gjøre i framtiden. Går du inn på hjemmesiden til kongressen kan du sende inn forslag til hva den olympiske familie bør beskjeftige seg med og hvilke standpunkt den bør ha til blant annet menneskerettigheter.

Varig endring eller brannslukking? Tenningen av den olympiske flamme 24. mars ble preget av politiske protester. Tibetaktivister og representanter fra Reportere uten grenser fikk bred dekning da de avbrøyt fakkelseremonien i Olympia. Dette sto i sterk kontrast til det Jacques Rogge sa i sin fakkeltale. Der ytret han ønske om at fakkelstafetten måtte bli en harmonisk reise som skal bringe budskap om fred til mennesker med forskjellig nasjonaliteter, kulturer og opphav. I den samme talen hyllet han også brannmennene som reddet Olympia fra flammene da store skogbranner herjet Hellas i 2007. Om ikke Rogge og IOC endrer sin organisasjonsstruktur og kriterier til å få OL kan det hende at IOC også får behov for redningsmenn til å redde Olympia for IOC.

Bedrifters olympiske idealer

Flere spørsmål. Gerhard Heiberg og andre i IOC må stadig oftere kommentere Kinas politikk, og Tove Paule får sikkert flere spørsmål om norsk boikott av OL i dagene og ukene som kommer. Men adresserer vi spørsmålene til dem som virkelig kan påvirke kinesiske myndigheter?

Borte fra radaren. Det er en gruppe som har sluppet lett unna spørsmål om sitt moralske ansvar overfor Beijing-OL og Kina. Det er gruppen av bedrifter som gjør gode penger på olympiske investeringer og som sponser IOC og/eller Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité for å knytte seg til deres (sunne) idealer. Til nå har idrettsutøvere og idrettsledere måttet svare på om det er moralsk riktig å delta i OL eller ikke. Men få har til nå spurt dem som har vært i Kina en god stund, vil være der under OL, og som har langsiktig planer om å bli der: bedrifter med økonomiske interesser i Kina og den olympiske bevegelse. Har de ingenting å svare for?

Ansvar. IOC ønsker å tjene mest mulig penger på OL og en viktig del av det økonomiske bidraget kommer fra store sponsorer. IOC har 12 hovedsponsorer (Coca-Cola, Atos Origin, GE, Johnson & Johnson, Kodak, Lenovo, Manulife, McDonald’s, Omega, Panasonic, Samsung, Visa) i tillegg til mange underleverandører og mindre sponsorer. De har sjelden blitt konfrontert med sine holdninger til det som skjer i Kina og gir sjelden svar når de får spørsmål. Da den engelske avisen The Independent ringte rundt til 18 bedrifter med tilknytning til IOCs sponsorer ville ingen ta kontakt med kinesiske myndigheter for å få dem til å endre politikk overfor Sudan. Av de få firmaene som tok et politisk standpunkt (som f.eks. Coca Cola) var holdningen at de heller ville gi direkte nødhjelpspenger til Darfur enn å prøve å påvirke politikere. Holder det? Burde de presses like hardt som IOC, Norges Olympiske Komité og andre som har tenkt seg til Beijing?

Norge Idrettsforbund og Olympisk Komité har ikke like mektige samarbeidspartnere som IOC. I 2006 var NIFs hovedsamarbeidspartnere Norsk Tipping, Adecco, Adidas, Clear Channel, Dagbladet, Gyro, If, Intersport, Nordea, P4, SAS Braathens, Telenor, TINE. NIFs hovedleverandører har i 2006 var Hertz, Rica Hotels, American Express Business Travel. Bør disse firmaene svare for sin holdning til Beijing-OL og Kinas politikk i f.eks. Tibet? Påvirker de norske utøveres holdninger til OL?

Bedrifters makt. Til nå har tendensen vært at kun idrettsutøvere og idrettsledere blir konfrontert med det som skjer i Kina, mens de med økonomiske interesser, enten i idrettsutøverne som drar nedover eller i Kina som sådan, har gått fri. På den måten blir idrettsutøverne tillagt mer makt enn det de har, og de med potensielt mest makt slipper å svare for sitt ansvar. Er det på tide med en endring? Coca Cola markedsfører seg som Happiness Factory. Gjelder dette også i Kina?

Kinas olympiske mars

Politisk endring i Kina. Det er mye som skal til for å få gjennomslag for politisk endring hos kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. Til det er det kinesiske regimet tilsynelatende for robust og standhaftig. Samtidig er det en fare for at det blir så mange politiske problemstillinger som blir knyttet til OL at den ene gode saken kan slå den andre i hjel: mengden av gode saker dreper den gode sak.

Ny mediestrategi. Men selv om potensialet for politisk endring i Kina i forbindelse med OL er begrenset må kinesiske myndigheter svare på flere av anklagene mot dem og de må legge opp en mediestrategi deretter. Til nå har vi bare sett begynnelsen på det trykket som kinesiske myndigheter vil bli utsatt for i forbindelse med OL. Jeg tror at mars blir måneden som sparker i gang det virkelige medieballet. Det er to årsaker til det. For det første er det presidentvalg på Taiwan 22. mars. For det andre starter den olympiske fakkelstafetten 24. mars. De to begivenhetene er viktige hver for seg, men de er også sterkt knyttet til hverandre.

Presidentvalg på Taiwan. Det er ventet at Kuomintangs (Nasjonalistpartiets) kandidat Ma Ying-jeou vil vinne valget foran kandidaten til Taiwans Demokratiske fremskrittsparti, Frank Hsieh. Svekkelsen av Det demokratiske fremskrittspartiet skyldes misnøyen med dagens president Chen Shui-bian. Kuomintang viste styrke i parlamentsvalget i januar da partiet fikk ¾ av mandatene. Denne trenden ser ut til å fortsette i presidentvalget. Misnøyen med dagens president skyldes dels hans økonomiske politikk og anklager om korrupsjon, men også hans konfrontasjonslinje overfor Kina. Chen har vært en populist som har forsøkt å skape en sterk taiwansk nasjonal identitet blant annet ved å yppe seg mot Kina. Det har både ført til skjerpet konflikt med Kina og misnøye i USA. En grunn til det er at Chen har foreslått at Taiwan skal holde en folkeavstemning om Taiwan skal søke medlemskap i FN under navnet Taiwan eller Den kinesiske republikk. Kina ønsker ikke at Taiwan skal erklære seg for selvstendig, mens USA, som tradisjonelt har støttet Taiwan, ikke ønsker at Taiwan skal skape krøll i forbindelsene mellom USA og Kina. Taiwan kan se langt etter FN-medlemskap så dette er kun et forslag som skal markere revir. Det er et paradoks at det er Kuomintang (som helt til 2000 hadde makten på Taiwan) som kjører den mest Kina-vennlige politikken. Det var Kuomintang som etablerte seg på Taiwan i kjølvannet av den kommunistiske revolusjon og som har vært symbolet på kampen mot kommunismen i Kina. Men nå ønsker de ikke lenger å føre en konfronterende linje. Nå mener de at det er nødvendig med bedre økonomiske forbindelser til Kina for å få fart på økonomien på Taiwan. Kuomintang mener altså at bedre forbindelser til Kina vil gi Taiwan større frihet på lenger sikt. I Kina ser man litt annerledes på det. Der betyr tettere bånd med Taiwan at man kommer et skritt videre i gjenforeningen av de to fiendene.

Konflikten mellom president Chen og Kina kom tydelig fram da organisasjonskomiteen til Beijing-OL skulle legge fram ruten for den olympiske fakkelstafetten. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta i mot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Chen og hans parti med på. Det blir spennende å se om ruten blir lagt om når den nye presidenten blir innsatt. Vil den nye linjen til den nye presidenten bety at fakkelen får komme til Taiwan? Og i så fall, hvilke følelser vil det sette i sving på Taiwan og i fastlands-Kina? Jeg garanterer at fakkelstafettspørsmålet kommer på bordet igjen etter 22. mars.

Det leder oss over på den politiske betydningen av fakkelstafetten og oppmerksomheten den vil få også på andre områder.

Olympisk fakkelstafett. Oppmerksomheten rundt tidligere fakkelstafetter har i hovedsak dreid seg om kjendisene som skal bære fakkelen. I år blir det annerledes. Fakkelen blir som vanlig tent i Olympia og skal denne gang innom alle kontinenter og kinesiske provinser (hvis vi ser det fra Taiwan, og alle kinesiske provinser minus én hvis vi ser det fra Beijing). Både kjente og ukjente personer vil bære fakkelen fram. Siden årets OL blir det mest politiske siden OL i Moskva i 1980 vil mange organisasjoner som kjemper for endringer i Kina stå langs ruten for å markere seg og sin sak. Og det ser ut til at fakkelstafetten blir ekstra viktig fordi mulighetene for å drive politisk virksomhet i Kina under OL blir begrenset. Både fordi kinesiske myndigheter vil slå hardt ned på slik aktivitet (særlig hvis det dreier seg om ømtålige saker som Tibet, Falun Gong og dødsstraff mm.), og fordi kinesiske myndigheter vil gjøre alt de kan for at slik aktivitet ikke kommer ut til resten av verden. På den måten er det mulig å nå fram til kinesiske myndigheter og andre målgrupper gjennom punktmarkeringer langs ruten, uten inngripen av kinesisk politi. Inngripen må politiet i andre land i så fall stå for.

Den lange fakkelstafetten. Fakkelstafetten varer helt fram til åpningsseremonien 8. august. For kinesiske myndigheter kan stafetten bli lenger og skape mer støy enn de ønsker. Det er i den sammenheng fristende å bli klisjéfylt og døpe om Den lange marsjen til Den lange fakkelstafetten...

Uighurene og OL - olympiske paradokser (oppdatert 17. juni)

Fakkelstafetten hos uighurene. Fakkelstafetten gjennom Xinjiang ble strengt kontrollert av kinesiske myndigheter. Også etter OL kan provinsen erfare ytterligere innstramminger. Rop om boikott og kampen mot terrorisme er to stikkord.

Boikott og kampen mot terrorisme. Tidligere i år kunne kinesiske medier rapportere om at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Kinesiske medier og myndigheter antyder at det er separatister fra Xinjiang som er tatt. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring tidligere den samme uken og at det i januar ble avdekket terrorplaner i Urumqi myntet på Beijing-OL. Alle hendelsene knyttes til uighurenes selvstendighetskamp.

I Xinjiang-provinsen bor det ca. 8.3 millioner uighurer og mange av disse ønsker selvstendighet fra Kina og å etablere Øst-Turkistan. Kinesiske myndigheter gjør alt for at dette ikke skal skje: de har lenge drevet en befolkningspolitikk for å minske uighurenes andel av befolkningen i provinsen (han-kinesernes andel av provinsen har økt fra ca. 5% like etter 2. verdenskrig til ca 40% i dag) og de slår hardt ned på politikere og organisasjoner som kjemper for selvstendighet.

Som et ledd i kampen for selvstendighet og kampen mot kinesisk undertrykking har blant annet uighuren Rebiya Kadeer, Raftoprisvinner 2004, oppfordret Norge og andre land til å boikotte Beijing-OL (hun har senere endret standpunkt - nå mener hun at man kun skal boikotte åpningsseremonien). Samtidig har kinesiske myndigheter trappet opp kampen mot uighurer som kjemper for selvstendighet. Kampen mellom uighurer og kinesiske myndigheter viser oss to sammenvevde paradokser i forbindelse med årets OL.

Første paradoks. Det er forståelig at Rebiya Kadeer og andre uighurer ønsker å utnytte OL til sin fordel. Oppfordring om boikott er en måte å gjøre det på. Paradokset er at uten Beijing-OL ville svært få ha hørt om eller brydd seg om uighurene. Selv om Rebiya Kadeer fikk Raftoprisen i 2004, og Raftoprisen er en anerkjent fredspris ville Kadeer i Norge og resten av verden mest sannsynlig vært en døgnflue. OL har hjulpet henne i å holde sin sak på dagsorden.

Andre paradoks. Økt oppmerksomhet rundt uighurenes stilling i Kina (og andre etniske gruppers situasjon) har ført til økt frykt hos kinesiske myndigheter for økt aktivitet fra de som ønsker selvstendighet for uighurene og frykt for at Beijing-OL skal utnyttes politisk av separatistgrupper. Frykten blir særlig tydelig når ministeren for offentlig sikkerhet Zhou Yongkang sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme, og ekstremisme. For kineserne er det en tydelig link mellom terrorisme og separatisme. Og her har Kina fått indirekte og direkte internasjonal støtte. Det har de fått på to måter. For det første har de fått stilltiende aksept for, i terrorismens navn, å kjempe ned det kinesiske myndigheter kaller separatister. I tillegg får de bred støtte for å sørge for at OL blir så sikkert som mulig. For det andre har de fått USA og FN til å sette Øst-Turkistans islamske bevegelse på sine terroristlister ved å knytte dem til Osama bin Laden og Al-Qaida uten at det finnes sikre beviser for en slik kobling. Paradokset her er at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser.

Terrorplot en kinesisk gladsak? Kinesiske myndigheter la om mediestrategien etter at Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for OL. Da Steven Spielberg trakk seg ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han blir regnet for en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao og dette blir testen på om han er klar for oppgaven. Etter hans ansettelse har antall pressekonferanser økt betraktelig og journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kom samtidig med møte i den kinesiske Folkekongressen. Avverging av terror kan ta bort fokuset fra andre politiske saker som kinesiske myndigheter ikke ønsker skal knyttes til OL, og de kan vise at kinesiske myndigheter gjør alt for at OL skal gå trygt for seg.

Hva om...? Paradoksene får oss til å stille følgende (kontrafaktiske) spørsmål: Hva om Beijing ikke hadde fått OL? Hadde uighurene fått det bedre? Hadde Kina fått en enklere oppgave med å renske ut separatister? Hadde jeg skrevet om uighurene i denne bloggen? Eller gjør ikke OL noen forskjell?