Tony Blairs olympiske reise

Tonys reise. Tony Blairs bok ”A Journey” har igjen satt søkelyset på hans kontroversielle tid som statsminister. I memoarboken blottlegger han seg selv og dem han har møtt, og det er selvfølgelig hans forhold til Gordon Brown og hans beslutning om å støtte USA i krigen i Irak som til nå har fått mest oppmerksomhet. Jeg mener at Tony Blairs rolle i spillet rundt London-OL bør få mer oppmerksomhet! I hvert fall etter å ha bladd i boka hans (sidene 544 - 552).

Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.

Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.

Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!

Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.

OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...

Krigsstøtte på hockeybanen

Forbudt hodeplagg. Vancouver-lekenes første brudd på IOCs reklamerettigheter er et faktum. To amerikanske hockeykeepere er bedt om å bytte ut hodebeskytterne sine. Høl i hue?

Catch 51. IOC-regel nummer 51 forbyr reklame, demonstrasjoner og propaganda. Det er denne regelen Ryan Miller og Jonathan Quick har forbrutt seg mot. Miller hadde skrevet "Miller Time" i bakhodet og har erkjent at han visste om at dette var forbudt. Han kalte dette en ølspøk (Miller er et amerikansk ølmerke). Men han syns ikke det er noen spøk at han ikke får ha "Matt Man" i bakodet til ære for fetteren som døde av kreft.

Troppestøtte. Quicks stunt er allikevel mer kontroversielt. Han hadde "Support our Troops" i bakhodet på mandagens trening. Dette kan godt kalles propaganda, og det er kanskje ekstra uheldig siden NATO-styrker, med USA i spissen, startet en offensiv i Afghanistan på OLs åpningsdag.

Høyrevridde amerikanere. I kampen mot Sveits i dag regner jeg med at man ikke får se politiske markeringer av amerikanske spillere - bortsett fra høylytt nasjonalsang. For dem som ønsker å gå utenomsportslig til verks under nattens hockeykamper kan jeg allikevel anbefale følgende undersøkelse: New York Times skriver i dagens avis at den største forskjellen på amerikanske og canadiske hockeyspillere er at det er langt fler venstrehendte spillere i Canada enn i USA. Oppgaven blir derfor å finne ut hvor mange høyrevridde amerikanske hockeyspillere du finner i nattens kamp!

Cricket løsningen for Hamid Karzai?

Mandela og Karzai. Nelson Mandela brukte rugby for å samle regnebuenasjonen Sør-Afrika. Hamid Karzai bruker cricket for å samle afghanere. Vinner Karzai på cricketbanen?

Cricket? Forrige helg dominerte åpningen av OL og NATO-offensiven i Afghanistan nyhetsoverskriftene. Dødsfallet til den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili satt sitt sørgelige preg på OL-sendingene, mens sivile tap under krigshandlingene i Afghanistan var overskriftene fra Afghanistan. Cricketmiraklet til det afghanske cricketlandslaget har fått langt mindre omtale.

Kvalifisert til VM! Lørdag vant Afghanistan over Irland i finalen i kvalifiseringsturneringen til Twenty20-VM som finner sted på De vestindiske øyer i april. Finalen ble spilt i Dubai. Det blir første gang Afghanistan deltar i en internasjonal seniorturnering av dette formatet. Og laget har støtte fra høyeste hold – Hamid Karzai har gitt laget finansiell garanti og han har hatt møter med spillerne for å gi dem moralsk støtte. Det har vært vellykket. Tidligere har Afghanistan spilt mot land som Argentina og Tanzania. Nå er det Australia, England og India som står for tur. En real klassereise på idrettsbanen for det afghanske laget!

Banket USA! Den søteste seieren kom ikke i finalen, men i gruppespillet. Da spilte Afghanistan mot – av alle land – USA. Amerikanerne hadde fått ”wild card” til turneringen og var svært usikre på kampen mot afghanerne. Ikke bare er USA en dårlig cricketnasjon, men de var også usikre fordi de spilte på usikker arabisk grunn og mot en motstander som kunne bruke idrettbanen til å gi dem en symbolpolitisk nesestyver. Amerikanske myndigheter tok også kampen på største alvor – de måtte få godkjent reiseplaner og aktiviteter utenom kampdager av den amerikanske ambassaden i De forente arabiske emirater og FBI var koblet inn for å sikre laget og gi det informasjon om hvordan de skulle oppføre seg under mesterskapet.

Godt nytt? Når NATO-offensiven i Afghanistan er over og Twenty20-VM nærmer seg – og hvis Hamid Karzai overlever de politiske tumultene som en slik offensiv nødvendigvis bringer med seg – kan norske medier og myndigheter belage seg på å kommentere afghansk cricket. Vi trenger alle gladsakene vi kan få fra krigsmyra Afghanistan! Også wickets! Så spørs det om cricket kan bidra til å samle landet?

Adidas, Puma og Afghanistan

Bitter strid. Den bitre striden mellom Adidas og Puma tar offisielt slutt på mandag! Da spiller representanter fra de to klesprodusentene en forsoningskamp i fotball. Det blir det første fellesarrangementet til de to gigantene siden brødrene Adi (Adidas) og Rudolf Dassler (Puma) skilte lag i 1948.

ISAF følger opp. Forsoningskampen foregår på ikke-voldsdagen til organisasjonen Peace One Day. Da er det ikke bare klesgigantene som markerer seg. Afghanistans omstridte president - Hamid Karzai - har oppfordret alle som kjemper mot landet til å legge ned våpnene denne dagen! General Stanley McChrystal - lederen for ISAF-styrkene i Afghanistan - har lovet at styrkene ikke skal foreta offensive operasjoner på mandag. Om det betyr at ISAF kjemper mot Afghanistan er litt usikkert. Kanskje norskstøttede Faryab United - det afghanske laget som spilte i årets Norway Cup - stiller opp mot ISAF-styrkene?

Kommer Cruyff? Uansett er det historisk at Puma og Adidas slutter fred, og at klesgigantene som rustet seg for kamp på hver sin side av elva i byen Herzogenaurach, nå endelig bygger bro. Og det i en tid da en av syv tyskere ønsker Berlin-muren tilbake. Jeg undrer på om de to lagene bytter drakter etter kampen og om Johan Cruyff gjør gjesteopptreden på begge lagene? Cruyff nektet i sin tid å spille med for Nederland med Adidas-logo fordi han ble sponset av Puma. Han spilte som vi vet i bare to striper!

Forsvaret i Norway Cup

Krig og fotball. Samtidig som norske militære styrker er i trefninger i Faryab-provinsen i Afghanistan kjemper et guttelag fra samme provins i Norway Cup. Disse begivenhetene må ses i sammenheng.

Nasjonal omdømmepolitikk. Faryab United er invitert av forsvarsministeren, blir innlosjert på Rena leir og tatt hånd om av utdanningsleder ved Forsvarets Institutt ved NIH og får hilse på forsvarsministeren før første kamp mot Skeid. På toppen av det hele spiller de i Brann-drakter! Av en av vaktene til Faryab United fikk jeg høre at Branndraktene var gitt av en Brannfrelst nordmann som tjenestegjorde i Meymaneh og at dette var ekstra morsomt siden den norske forsvarsministeren er fra Bergen og holder med Brann. De hadde også behov for drakter siden deres egne drakter ikke kunne kalles drakter, men filler, fikk jeg høre av samme mann. Hvorfor ikke lage nye Faryab United-drakter?! Det ville i hvert fall gitt tiltaket et skinn av veldedighet og kanskje gjort de afghanske gutta mer stolt av seg og sitt lag.

Forsvarsministeren sier at Norway Cup-deltagelsen til Faryab United skal bidra til å bygge gjensidig tillitt mellom Norge og Afghanistan og mellom nordmenn og afghanere. Dette minner mer om nasjonal omdømmepolitikk enn om et tiltak for tillitsbygging over landegrensene.

Fotball i Meymaneh. Tidligere i juli åpnet tidligere landslagskeeper Erik Thorstvedt den nye Kristoffer Arena i Meymaneh, en kunstgressbane oppkalt etter den norske soldaten Kristoffer Sørli Jørgensen som ble drept i november 2007. Selv om arenaen i begrenset grad kan bringe gjensidig tillitt mellom soldater og lokalbefolkning er det grunn til å tro at tiltaket i Meymaneh vil ha langt større effekt i forholdet Norge og Afghanistan enn Norway Cup-stuntet.

Alle man i forsvar? Forsvaret har markert seg på flere måter på Ekebergsletta, blant annet med eget telt, informasjonsstab og egen hinderløype som barna kan prøve seg i. på den måten prøver forsvaret å vise sin myke side for lett påvirkelige barn. Kanskje vil noen av dem vil starte en karriere i forsvaret og bidra til styrkene i Meymaneh?

Det ene slår det andre i hjel! Det er ingen grunn til å tvile på at laget fra Høybråten og Stovner som hadde et spesielt ansvar for gutta fra Afghanistan, spillerne fra Afghanistan og lagene som slo og ble slått av Faryab United får nye perspektiver på livet i møtet med hverandre. Mellom disse kan det oppstå gjensidig tillitt og respekt, men jeg er redd for at tilliten som eventuelt bygges mellom de to nasjonene i dette tilfelle drukner i blodet til den uskyldige afghaneren som ble drept av norske styrker i forrige uke.

Skateboard for fred i Afghanistan

Skate for fred. Norske, kanadiske og tyske myndigheter har gått inn med 120.000 amerikanske dollar for å få afghanere til å skate. Et varig fredstiltak eller naiv pengebruk?

Skateistan. Australieren Oliver Percovich kom til Afghanistan for litt over to år siden sammen med kjæresten sin. Nå er det slutt med kjæresten, men han har startet et nytt engasjement: Skatistan, et prosjekt som skal få afghanere til å utfolde seg på skateboard. Da Percovich kom til Afghanistan hadde han ikke jobb og han brukte dagene til å stå på skateboard i Kabul - mellom pansrede biler og sjekkposter. Dette vakte oppsikt og flere ble interessert i doningen på fire hjul. Nå har han startet en skate-skole med én ansatt. På skolen skal man også lære engelsk og data.

Dristige prosjekter. Det er ikke første gang dristige idretts- og forsoningsprosjekter starter opp i Afghanistan. Norge har bidratt til å stable på beina den afghanske OL-troppen og det norske judoforbundet har startet Judo for Fred i Afghanistan - et prosjekt som er utvidet til flere land.

Veien videre. Det er mye diskusjon om veien videre for Afghanistan. I Norge diskuterer vi om vi skal engasjere oss eller ikke eller om vi kun skal holde oss i deler av landet. Barack Obama er i ferd med å lage en ny plan for amerikansk engasjement i Afghanistan samtidig som man kritiserer FNs spesialutsending Kai Eide for ikke å gjøre jobben sin godt nok. Kan skateboard bidra til klarhet i debatten?

Optimisme. Ikke mye, men det kan få oss til å diskutere hva afghanerne trenger og hvilke virkemidler og innfallsvinkler som blir brukt på bakken i Afghanistan. Selv om Skateistan er et prosjekt finansiert av land som deltar aktivt i fredsarbeidet i Afghanistan - og på den måten er part i konflikten i det krigsherjede landet - er prosjektet startet som et privat initiativ uten andre hensikter enn å lære bort skateboardets fortreffelighet. Det ligger ingen politisk prestisje i prosjektet, kun et ønske om at afghanere får noe annet enn krig å tenke på og at hverdagslivet - kanskje paradoksalt nok - blir meningsfylt. Siden skateboard er en kreativ idrettsform kan afghanerne utvikle sin egen skateboardkultur.

Farer. Men prosjektet er ikke bare forbundet med glede og framtidsoptimisme. Skateboradaktiviteten skal optimalt sett foregå i det fri og den skal kunne utøves av alle -gutter og jenter. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig og det setter naturlige begrensninger for aktiviteten. Samtidig er det kontroversielt i Kabul at jenter hengir seg til noe så verdslig og vestlig som skateboard.

Kult. Tidligere jobbet jeg ved Tinghuset i Oslo, et eldorado for skatere, og et mareritt for dem som har kontor ved siden av horden av ungdommer som gjør triks på gelendrene ved CJ. Hambros Plass. Jeg har fått et litt annet syn på skateboard etter at jeg fikk vite om Skateistan. Hva vil norske skatere si hvis jeg forteller dem at skateboard blir brukt for å skape et bedre liv for ungdom i Afghanistan? Driter vel jeg i eller seffern? For dem av disse som har lyst til å bidra til dette prosjektet kan sjekke denne linken: http://skateistan-cph09.dk/dansk/om-skateistan/

Ny boikottspiral?

Boikotttrusler. Tor Hushovd truer med å boikotte åpningsseremonien i OL. Det gjør også Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Polens statsminister Donald Tusk har sagt at han boikotter åpningsseremonien. Spørsmålet er om vi nå er inne i en ny boikottspiral a la den kalde krigen.

Tidligere boikotter. Under den kalde krigen var vi vitne til en olympisk boikottspiral. 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i Montreal i 1976 i protest mot at IOC tillot New Zealand å delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. I 1980 boikottet 62 land lekene i Moskva i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, og i 1984 gjengjeldte 14 kommuniststater boikotten i 1980. Etter den kalde krigen har ikke boikott vært et aktuelt virkemiddel i OL-sammenheng. Spørsmålet er om boikottredskapet er på vei tilbake.

Mer snakk om boikott. Før inngangen til 2008 var det svært få politikere som ba om eller vurderte boikott av Beijing-OL. Etter opptøyene i Tibet er det imidlertid flere og flere politikere som vurderer boikott. Dagfinn Høybråten har sagt at han vurderer boikott. EU-kommisjonen vurderer boikott. Belgias regjering vurderer boikott. Og Frankrikes president Nicolas Sarkozy har sagt at han vurderer å boikotte OL. For å nevne noen.

Misforståelse. Under den kalde krigen var OL en storpolitisk arena der nasjonale myndigheter ofte markerte sine synspunkter på forhold i internasjonal politikk. Da var presset fra nasjonale myndigheter på de nasjonale olympiske komiteer sterkt, og det var en tendens til at når nasjonale myndigheter gikk inn for boikott ble ønsket etterkommet av de nasjonale olympiske komiteene. Men det fantes også unntak. Storbritannia deltok i 1980 til tross for at Margaret Thatcher ønsket boikott. Etter den kalde krigen har imidlertid de nasjonale olympiske komiteene fått mer selvstendighet og det er i dag (i de fleste land) kun opp til disse komiteene å avgjøre om man skal boikotte OL eller ikke. Det er derfor en misforståelse å tro at norske og utenlandske politikere kan bestemme om et land skal boikotte OL eller ikke. Det politikere kan gjøre er selv å utebli fra lekene. Men deres engasjement kan ikke kalles boikott. Da må idrettsutøverne bli hjemme.

Boikottspiral?. Mange politiske temaer knyttes til Beijing-OL og et økende antall mennesker mener at flere aspekter ved Kinas politikk kvalifiserer til boikott av årets leker. Stadig flere krever boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur og Tibet og på grunn av Kinas mangel på fundamentale menneskerettigheter. Men når OL er slutt og vi skal vende nesen mot framtidige OL finner vi nok av sensitive saker som kan kobles til OL-arrangørene. Her er noen eksempler:

Vancouver 2010
- Urbefolkningsgrupper ønsker boikott fordi OL ødelegger jorda til urbefolkningen
- Hvalfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver hvalfangst
- Selfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver selfangst
- Canada er med i Afghanistan

London 2012
- Storbritannia deltar både i Irak og Afghanistan
- Storbritannia står USA nært i kampen mot terrorisme
- London-OL går samtidig som Ramadan
- Store deler av OL-komplekset bygges på Londons østkant der de mest radikale muslimske miljøene i Storbritannia holder til

Sotsji 2014
- Russlands krigføring i Tsjetsjenia
- Knebling av ytringsfriheten i Russland
- Økt grad av autoritært styre i Russland
- Russlands tette bånd til andre autoritære regimer

Tromsø 2018?
- Hvalfangst?
- Selfangst?
- CO2-utslipp?
- Olje- og gassproduksjon i nord?
- Norsk Afghanistanpolitikk?
- Norsk bistandspolitikk?

Valgets kval. Hvem kan få OL? Skal man kreve at et minimum av politiske standarder er tilfredstilt for at noen skal få OL eller er OL en gyllen mulighet til å sette søkelys på kritiske forhold i vertsnasjonen? Eller må man skille tydelig mellom den olympiske organisasjonskomiteen og det politiske regimet? Hva er en viktig politisk sak? Tibet eller hvalfangst? Hva er en riktig politisk sak? NATOs engasjement i Afghanistan eller Kinas engasjement i Afrika? Og sist men ikke minst: hva har dette med OL å gjøre?

Ny OL-debatt. Etter OL i Kina blir det viktig å diskutere disse problemstillingene. Den diskusjonen må politikere, idrettsutøvere, IOC og nasjonale olympiske komiteer, sponsorer, søkerbyer og aktivister delta i. Og forskere selvfølgelig. Jeg tror ikke at vi kommer inn i en ny boikottspiral. Med det mener jeg at vi blir vitne til nye store boikottaksjoner. Slik vi så under den kalde krigen. Men jeg tror at alt snakket om boikott fører til en ny debatt om OLs rolle i politikken. Og politikken rolle i OL.

Kvinne+fotball+Afghanistan=sant!

Fotball-VM for kvinner er snart over og Norge må konstatere at det ikke blir gull denne gang. Uansett betyr årets innsats at Norge er kvalifisert for Beijing-OL neste år. Da blir de å regne som en av favorittene.

I Norge tar vi det som en selvfølge at kvinner får spille fotball. Slik er ikke situasjonen over alt. I Afghanistan kjemper kvinnene en tung kamp for retten til å spille fotball. Kvalifisering til store mesterskap er i dag kun en drøm. Men det er positive ting som skjer i Afghanistan. I 2004 ble flere lokale fotballserier etablert i Afghanistan etter at afghanske jenter fikk delta på fotballskoler i USA som en del av prosjektet Afghan Youth Sports Exchange. I 2006 var det 15 lag bestående av jenter i alderen 12 til 18 år i Kabul.

En av de mest fremtredende afghanske fotballjentene er Shamila Kohestani. I 2006 mottok hun – sammen med noen andre afghanske jenter – Arthur Ashe Courage Award og i august 2007 ledet hun det afghanske kvinnelandslaget i fotball under en turnering i Islamabad i Pakistan. I Islamabad spilte det afghanske kvinnelandslaget mot lag i den pakistanske toppserien. Afghanerne vant overraskende tre av fem kamper mot lag med langt mer erfarne spillere.

For seks år siden var det utenkelig for kvinner i Afghanistan å spille fotball. Under Taliban var det bare så vidt menn fikk se og spille fotball. Mennene fikk til nød spille fotball og argumentet for at man kunne utfolde seg på fotballbanen var at det kunne komme godt med i militær kappestrid mot de vantro. Under Taliban ble spillet imidlertid stykket opp av obligatorisk bønn. For kvinner derimot var det utenkelig å drive fysisk fostring. Flere av kvinnene på dagens afghanske landslaget ble slått og sparket av Talibans religiøse voktere fordi de ikke bar burkaen i henhold til Talibans retningslinjer. Hva hadde skjedd om de også hadde trikset med en fotball?

Kohestani er et godt forbilde for andre afghanske jenter som tenker på å begynne med sport. Og hun kan bidra til at flere tillater at afghanske jenter får være med i idrett. I Afghanistan er det ikke lenger noe religionspoliti som hindrer jentene i å drive idrett, men det er fortsatt stor motstand mot at kvinner skal delta. Det er derfor fint at spillere som Kohestani går foran som et godt forbilde for å overbevise skeptiske familiefedre om at deres døtre også kan begynne å spille fotball. På fotballbanen og på idrettsbanen forøvrig kan jenter være med på å skape et mer inkluderende samfunn.

Kanskje kan det være en trøst for skuffede norske fotballspillere i Kina at kvinner i andre land bare kan drømme om å nå dit Norge har nådd, og at i enkelte sammenhenger er det viktigste tross alt å delta.