Send Frankrike til Gaza!

Franske narrer. Ord blir fattige når man skal beskrive de franske spillernes opptreden under fotball-VM! Det holder ikke å skylde på treneren – som ble kåret til den verste franske treneren siden Ludvig den 16. Spillerne oppførte seg som middelalderske narrer. Nå foreslår jeg at de drar til Gaza for å fjerne ryktet som nasjonale narrer og bidra til at en spent, internasjonal konflikt får en løsning.

Folk-til-folk-diplomati. Dette kan høres ut som en drastisk og kanskje tullete oppfordring, men det ligger en stor grad av alvor bak dette. Det er ikke et forsøk på å straffe de franske spillerne, ei heller er det en oppfordring om å bryte den israelske blokaden av Gaza. Dette er et forslag om folk-til-folk-diplomati og et ønske om at overbetalte fotballspillere kan gjøre noe mer for seg enn å sutre over upassende treningstider.

Frankrike vant! I forkant av fotball-VM i Sør-Afrika foregikk det et eget fotball-VM i Gaza. Turneringen fant sted 1. til 15. mai og besto av 16 lag. Turneringen ble arrangert for 1) å vise at alt ikke er håpløst i Gaza og at fotball kan bidra til forsoning, og 2) å fortelle resten av verden at man ønsker å komme ut av isolasjonen med fredelige midler. Turneringen besto av 200 fotballspillere fra Gaza og 200 utenlandske spillere (fra land som Storbritannia, USA og Nederland og fra forskjellige internasjonale hjelpeorganisasjoner og nyhetsbyråer) sammensatt til 16 lag. Turneringen var åpen for både kvinner og menn, og var sponset av blant annet UNDP og Pepsi. Hvem som vant? FRANKRIKE!

Dugnadsinnsats. Frankrike slo Jordan i finalen i en tett kamp som endte 5-4 etter ekstraomganger. VM-trofeet Frankrike fikk under seiersseremonien var laget av skrapmetall fra rester etter bombingen av Gaza i 2008/2009. Jordan slo ut Italia i semifinalen og Frankrike slo Russland. USA var også med, men ble slått ut av Serbia i første kamp. Likevel fikk USA stor støtte under turneringen. Dette var ikke bare en folkefest, men også et dugnadsprosjekt som hadde et stort innslag av frivillighet og mange kunstneriske innslag, og likt alle verdensmesterskap i fotball hadde også dette Gaza-mesterskapet en åpningsseremoni.

Ja til vuvuzela! Vestlige medier – også norske journalister – har klaget fælt på bruken av vuvuzelaer under fotball-VM i Sør-Afrika. Om det ble brukt vuvuzelaer i kampene på Gaza vet jeg ikke, men jeg er sikker på at alle som var der hadde satt pris på all mulig støy fra dette instrumentet. Både fordi det ville skapt stemning på tribunen og fordi det er en mye finere lyd enn lyden av bomber som traff Gaza for litt over et år siden. Som for zuluene kunne dette instrumentet symbolisert håpet om frigjøring fra vanstyre.

Fransk åpning. Gaza World Cup fikk liten oppmerksomhet sammenlignet med det store hysteriet som fotball-VM i Sør-Afrika skaper. Det kan skyldes flere ting: dårlig markedsføring, generelt liten interesse for det som skjer på Gaza, ubetydelig turnering osv. Kanskje burde turneringen ha fått større oppmerksomhet, og det er her de franske primadonnaene kommer inn i bildet. Hva om de franske spillerne dro til Gaza for å hedre Gaza World Cup i etterkant, slik at befolkningen i Gaza fikk se ekte – dog utskjelte - franske spillere? Det ville gitt de franske spillerne et annet perspektiv på livet de lever bak selvoppførte piggtråder i London og Paris, det vill gitt befolkningen i Gaza et signal om at verden ikke har glemt dem, og det ville gitt turneringen i Gaza høyere status. Og kanskje kunne laget som vant Gaza-turneringen vist de franske landslagspillerne ett og annet om samhold og fotballferdigheter. Kanskje de har noe å bidra med på trenersiden, også? Vivé la France!

Politikernes olympiske sammensurium

Kunnskapsløshet. Avgjørelsen om hvem som skal få OL i 2016 nærmer seg med stormskritt. Spillet har startet og IOCs evalueringskomité har avlevert sin siste tekniske rapport om søkerbyene. Statsoverhoder/regjeringssjefer engasjerer seg også og deres engasjement viser at de ikke kan så mye om hvordan IOC og valg av vertsby fungerer.

Kongekabalen. Avgjørelsen faller 2. oktober i København og det er ventet stor dramatikk før, under og etter avstemmingen. Ennå er det usikkert om statsoverhodene/regjeringssjefene til landene til de fire kandidatbyene kommer. Brasils Lula, USAs Obama, Spanias kong Juan Carlos og Yukio Hatoyama, Japans nyvalgte statsminister har signalisert at de kanskje kommer for å tale henholdsvis Rio, Chicago, Madrid og Tokyos sak.

Kanskje kommer Obama. Bare Lula har sagt at han helt sikkert kommer. Med de tre andre lederne er det mer usikkert. Det er stor sannsynlighet for at den nyvalgte japanske statsministeren kommer. Spania har akkreditert klart flest journalister – 280 av totalt 1200 mediefolk – til IOC-sesjonen. De kan gi god PR til den spanske kongen. Spekulasjonene rundt Obama er mange. De fleste tror at han kun kommer hvis Chicago ligger godt an til å vinne. Han vil ikke sverte sitt eget rykte ved å bli knyttet til et nederlag for Chicago.

Politikernes spill. Men det politiske spillet har startet. I dette spillet blottlegger politikerne sin uvitenhet om OL og prosedyrene for hvordan man velger vertsby. På en presskonferanse i Rio 7. september uttrykte den franske presidenten sin støtte til Rios kandidatur. Sarkozy uttalte at alle de franske stemmene skulle gå til Rio. Spøkefullt la han til at han håpet denne støtten ville komme Annecy – fransk kandidat til vinter-OL i 2018 – til gode. Forrige uke uttalte Lula at han hadde inngått en avtale med spanskekongen om gjensidig støtte 2. oktober. I følge Lula ble de enige om at Spania skulle gi Rio sine stemmer hvis Madrid ikke var med i andre avstemmingsrunde og omvendt. Men så enkelt er det ikke.

Få medlemmer. For det første har verken Brasil, Spania eller Frankrike mange IOC-medlemmer. Brasil har ett medlem (Joao Havelange), Spania har ett (Juan Antonio Samaranch jr.) og Frankrike har to (Jean-Claude Killy og Guy Drut). Videre har Japan har ett medlem (Chiharu Igaya) og USA to (Anita L. Defrants og James L. Easton). IOC har 106 stemmeberettigede medlemmer og det sier seg selv at det gir små gevinster for de respektive vertsbyene å kjøpslå med stemmer.

Ikke stemmerett. For det andre har politikerne i de forskjellige landene ikke stemmerett. De forskjellige IOC-medlemmene representerer ikke noe land, men seg selv. Lula og Obama og andre politikere har ikke noe med hva de forskjellige IOC-representantene skal stemme på!

Inhabil. For det tredje kan ikke IOC-representanter fra et land med en kandidatby delta i stemmegivningen når denne byen er med i avstemmingen. De kommer først med når "hjembyen" er slått ut av konkurransen.

Hør nå her! Politikernes måte å uttrykke seg på i forkant av avstemmingen 2. oktober ligner mye på boikott-debatten i forkant av Beijing-OL. Da uttalte blant annet Sarkozy at han ville boikotte Beijing-OL på grunn av Kinas menneskerettighetsportefølje. Til Sarkozy og likesinnede er det bare en ting å si: politikere kan ikke boikotte OL, det er det bare nasjonale olympiske komiteer som kan gjøre!

Dobbeltmoral i debatten om OL-boikott

Undertrykkelse av tibetanere og maktbruk i Tibet har vært kjent lenge og det er derfor påfallende at den store skaren av politikere - som f.eks. Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel, og Krfs Dagfinn Høybråten - roper om boikott akkurat nå. Jeg tror det er fem grunner – både enkeltstående og tilknyttet hverandre - til dette engasjementet.

For det første vil støynivået omkring kinesiske politikk øke etter hvert som vi nærmer oss OL. Den olympiske fakkelstafetten som startet 24. mars var starskuddet på det politiske OL. Skal politikernes standpunkter til Kina høres må de knyttes til OL.

For det andre kommer engasjementet av at politikerne er presset av sine egne velgergrupper eller av nasjonale og internasjonale menneskerettighetsaktivister til å ta et klart standpunkt til det som skjer i Tibet. Rop om boikott er derfor en måte å imøtekomme dette kravet.

For det tredje – og i forlengelsen av det forrige – kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Kina. Kineserne er vel kjent med at land som Tyskland, Frankrike og Norge er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette er spørsmål som blir tatt opp hver gang statsledere fra disse landene møter kinesiske myndigheter. Tyskland er Kinas 5. største handelspartner og i 2007 godkjente Sarkozy et salg av 160 Airbus-fly til Kina og fransk hjelp til å bygge 2 atomkraftverk i Kina. Å utebli fra åpningsseremonien for å påvirke Kinas Tibetpolitikk virker derfor litt puslete. Siden Norge er en liten aktør for Kina er det naturlig at Jonas Gahr Støre ikke ønsker boikott av lekene. Gjør norske myndigheter det kan det sette kjepper i hjulene for norsk-kinesisk handel. I begge tilfellene snakker vi realpolitikk. At tidligere østblokkland roper om boikott er vel kun et tegn på at de ikke har store økonomiske utsikter i Kina og har lite med det som skjedde i 1980. De sender faktisk utøvere til Kina blant annet fordi sport er en måte å samle de nye demokratiene på.

For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det – i hvert fall i demokratiske stater – de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. Derfor virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt.

For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær.

EU-parlamentet er det eneste politiske organet som – så vidt jeg vet – har vedtatt en resolusjon mot at Kina skulle få OL. Det gjorde de i 2001. Men EU-parlamentet har ikke makt nok til å få til boikott av Beijing-OL. Det er først når politikere ytrer ønske om å trekke sine utøvere at boikott kan bli en trussel. Det tipper jeg ikke vil skje. Til det står for mye på spill.

Dreyfus-saken og Tour De France

Etter at Thor Hushovd er blitt en av publikumsfavorittene i Tour De France har sykkelinteressen tatt av i Norge. Flere og flere nordmenn drar til Frankrike for å følge rittet på nært hold, andre sitter timesvis foran tv-skjermen for å se om Hushovd har sykkellengdene på sin side. Det mange ikke veit når de ser sykkelrittet er at hele ideen om Tour De France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike, på slutten av 1800-tallet.

Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han derimot frikjent, ble benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret derimot erkjente ikke hans uskyld før i 1995.

Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at Dion både kom i klammeri med politiet som arresterte ham, og til brudd med Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.

Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusententene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Giffard den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130000 kopier av L’Auto i trykken.

I over 100 år har sykkelrittet gledet og ergret mange. Selv om det ligger mye politikk i å få arrangere en etappe i rittet og at det har gått mye politikk i å ta dopingsyndere er det ingenting som kan måle seg med det politiske spillet som førte til at rittet ble etablert!