OLs hardeste kamp: Nike versus Adidas

Bitter kamp. Den bitreste kampen på det kinesiske OL-markedet foregår mellom Nike og Adidas. Sportsutstyrsleverandørene har valgt to helt forskjellige tilnærmingsmåter til OL. Adidas har valgt å bidra som hovedsponsor av OL, mens Nike har besluttet å sponse enkeltutøvere og forbund. Hvem går av med seieren?

Fakkelstafetten og goodwill. Bråket rundt fakkelstafetten har satt søkelyset på sponsorenes rolle i OL. Noen krever at det settes mer press på sponsorene for å få til endringer i Kina, andre vurderer effekten av fakkelstafetten på sponsorenes utbytte av OL. Deres innflytelse på Kina og utbytte av OL henger nøye sammen. Selv om sponsorer som for eksempel Coca Cola og Adidas har lidd under oppstyret rundt fakkelstafetten i Vesten, kan deres posisjon i Kina ha blitt styrket av bråket rundt stafetten fordi de støtter Beijing-OL når resten av verden vender dem ryggen. På den måten kan sponsing av OL føre til økt markedsadgang i Kina. Men dette er ikke nok. For å få fotfeste og økte markedsandeler i Kina må man også velge riktig strategi overfor sine konkurrenter i det samme markedet.

Forskjellige strategier. Kampen mellom Adidas og Nike er hard i Kina. Når OL starter 8. august, vil begge merkene ha ca. 4000 butikker hver i Kina. Og dette er bare starten... Adidas har betalt ca. 100 millioner amerikanske dollar for å være hovedsponsor til lekene. Nike har brukt et ukjent antall millioner på utøvere som tennisspilleren Roger Federer, den australske friidrettsutøveren Craig Mottram, de amerikanske basketballegendene Kobe Bryant og LeBron James og den kinesiske hekkeløperen Liu Xiang. Men siden enkeltutøvere ikke er sikret heder og ære i OL – enten fordi de ikke vinner, eller fordi de ikke er med – har Nike inngått store sponsoravtaler med forskjellige idrettsforbund. Nike har avtaler med 22 av 28 kinesiske idrettsforbund og avtaler med ca. 40 nasjonale idrettsforbund, blant annet i USA, Tyskland og Russland.

Effekten av sponsing. Det er vanskelig å måle OL-effekten for de to sportsutstyrsleverandørene nå. Både fordi det er vanskelig å måle effekten av sponsing i Kina, men også fordi det tar tid å bygge opp merkevarer. Foreløpige undersøkelser antyder allikevel at personlig sponsing og sponsing av nasjonale forbund har vært mer effektivt enn sponsing av selve arrangementet. I en undersøkelse referert til i Forbes.com sier 40 % av spurte kinesere at de trodde at Nike var OLs hovedsponsor. Det lover ikke bra for Adidas.

”Kryss-sponsing”. At Adidas sponser lekene og Nike sponser nasjonale forbund, gir de to kamphanene forskjellig profilering under lekene. Tv-sendingene vil vise funksjonærer, offisielle representanter og arenaer med Adidas-logoen, mens mange av idrettsutøverne vil benytte Nike-utstyr når de konkurrerer, i intervjuer og på seierspallen. Men ”kryss-sponsingen” har også konsekvenser for mange av utøverne med personlige sponsoravtaler. Siden det kinesiske basketballforbundet har en avtale med Nike, vil Kinas største idrettshelt, basketballstjernen Yao Ming (Housten Rockets), spille i Nike-klær til tross for at hans personlige sponsor er Adidas-eide Reebok.

Cruyffs metode. De som så fotball-VM i 1974 husker kanskje Johan Cruyff? Ikke bare på grunn av hans eminente fotballegenskaper, men også fordi han nektet å spille i Adidas-utstyr. Han hadde avtale med Puma og nektet derfor å ta på seg den nederlandske Adidas-drakta. Siden han betydde så mye for laget, inngikk det nederlandske forbundet et kompromiss med Cruyff: Han fikk spille med to striper! Jeg regner med at Yao Ming ikke vil protestere mot det kinesiske basketballforbundets valg av draktsponsor under årets leker. Men dette er problemstillinger som kommer til å bli mer og mer relevant etter hvert som sponsorkrigen tiltar.

Større problemer enn fakkelstafetten. Stafetten kan ha vært en fordel for sponsorer som på en eller annen måte har knyttet seg til OL. Men det som avgjør markedsandeler er hvilken sponsorstrategi de enkelte bedriftene velger. Utfallet er ikke gitt, men det kan ødelegge om kjente utøvere setter seg opp mot forbundenes hovedsponsorer fordi de har personlige avtaler med andre bedrifter. Særlig hvis utøverne har stor appell i befolkningen. Det kan ha større negativ effekt enn en fakkelstafett hvert fjerde år.

Godt OL-stoff

Flere og flere henger seg på i diskusjoner om Kina og kinesisk politikk som en følge av at Beijing skal ha OL. Men mange sliter allikevel med å tilfredstille behovet for nyheter, argumenter og fakta om politiske aspekter ved disse lekene. Her kommer en liten guide til dem som ønsker å sette seg inn i den komplekse sammenhengen mellom sport og politikk i forbindelse med Beijing-OL.

Jeg har delt informasjonstipsene opp i tre kategorier: nyhetslinker, blogger/artikkelserier, og bøker. Nyhetslinkene er samlesider om Beijing-OL i forskjellige aviser rundt om i verden. Bloggene og artikkelseriene er linker til nettsider som drøfter og diskuterer de politiske aspektene ved OL og hvilke konsekvenser Beijing-OL kan få for kinesisk innenriks- og utenrikspolitikk. Bøkene gir innsikt i historiske koblinger mellom sport og politikk, som også har relevans for årets OL.

Nyhetslinker

South China Morning Post - Dette er en Hong Kong-basert avis som har meget fyldige og interessante nyhetsartikler om OL. Kanskje den beste nyhetssiden om OL?

The Wall Street Journal - Dette er avisen som trykket Mia Farrows kronikk om Kinas koblinger til Darfur og Sudan. Der oppfordret hun til boikott av lekene i Beijing. Her finner du mange gode kommentarartikler om OL. Dessverre må du betale for å få full tilgang til alle artiklene.

Spiegel Online International - Det tyske tidsskriftet har kanskje Europas beste nettside om Kina og OL. Her finner du også mange interessante intervjuer.

Financial Times - Her finner du ikke overraskende mange artikler om økonomiske aspekter ved OL. FT utfører også mange meningsmålinger om kontroversielle temaer i tilknytning til OL.

Overseas Security Advisory Council - Dette er en nyhetsside som er sponset av amerikanske myndigheter. Her finner du nyheter og kommentarer om sikkerhetsspørsmål knyttet til OL.

Xinhua News Agency - Dette er en kinesisk nyhetsside. Her får du alle de offisielle historiene fra Kina.

Blogger/artikkelserier

Reuters Blogs - Her utfolder Reuters korrespondenter seg. De kommenterer mange av sine egne nyhetssaker.

Spiked - En side med kommentarer fra en lang rekke bloggere. Disse prøver å se på OL på en litt annen måte enn det som er Mainstream. Et fint korrektiv til alt det politisk korrekte.

Open Democracy - Dette er en kvalitetsside med kommentarer av flere av verdens beste og mest kjente Kina-forskere. Dette er ikke en ren OL-side, men mange av Kina-kommentarene har relevans for diskusjonene rundt OL.

Rings – The New York Times' OL-blogg - En Times-journalist skal visstnok ha sagt at han kaller artiklene som er for dårlig til å komme på trykk for blogger slik at han får publisert dem allikevel. Her er bloggene til flere Times-journalister om OL. Døm selv!

Bøker

Christopher R. Hill (1992) – Olympic Politics. Dette er en klassiker! Her finner du de viktigste fortellingene om OL og politikk fram til 1992. Her står det blant annet mye om konflikten mellom Kina og Taiwan i den olympiske bevegelse.

Stephen Wagg & David L. Andrews (red.) (2007) – East Plays West. Sport and the Cold War. Dette er strålende antologi om rivaliseringen mellom øst og vest under den kalde krigen. Ikke alle kapitlene er relevant i forhold til Beijing-OL. Men alle kapitlene er verdt å lese (spesielt kapittelet om USA, Cuba og baseball!).

James Riordan & Robin Jones (red.) (1999) – Sport and Physical Education in China. Dette er en innføringsbok i sportens utvikling i Kina, helt fra Ming-dynastiet og til i dag. Her er det kapitler om fremveskten av eliteidrett i Kina, kvinneidrettens posisjon og Kinas forhold til den olympiske bevegelse. Og mye annet.

Macmillan, Margaret (2006) – Seize the Hour. When Nixon Met Mao. Denne boka har egentlig ingenting med OL å gjøre, men USAs forhold til Kina har preget Kinas forhold til den olympiske bevegelse. Boka har en av de beste beskrivelsene av opptakten til ping-pongdiplomatiet mellom USA og Kina i 1971, og konsekvensene dette diplomatiet hadde for Kinas inntreden i det internasjonale samfunnet igjen. Da Kina og USA opprettet diplomatiske forbindelser i 1979 sluttet blant annet Kina å kreve at Taiwan skulle kastes ut av den olympiske bevegelse!

Brook Larmer (2005) – Operation Yao Ming: The Chinese Sports Empire, American Big Business, and the Making of an NBA Superstar. Dette er spennende bok om hvordan kinesiske myndigheter tenker om eliteidrett sett gjennom basketball, og hvordan økonomiske interesser driver idretten. Leser du denne får du garantert ny innsikt spekulativ utøveroppdrett og du kan skryte av at du er en av få i Norge som har lest den! Du får den nesten gratis på Amazon.com!

Susan Brownell (2008) Beijing's Games: What the Olympics Mean to China. Bok av en tidligere idrettsutøver om hvor mye OL betyr for Kina. Hun gir også et innblikk i hvor mye et OL betyr for en idrettsutøver.

Tips om annen relevant informasjon?

Dette er ikke en uttømmende liste over litteratur og nyheter om de politiske aspektene ved Beijing-OL. Jeg tar gjerne i mot kommentarer til denne listen og tips om nye linker og bøker. God lesning og godt søk!

Champions League-finalen som storpolitikk

To vinnere. For Manchester United og Chelsea er det bare én vinner i onsdagens Champions League-finale i Moskva. For britiske og russiske myndigheter er det to. Kampen har bidratt til fotballdiplomati som har løst opp en politisk floke mellom de to landene.

Champions League- og UEFA-cupfinale løser opp. Forholdet mellom Russland og Storbritannia har vært anstrengt siden den tidligere FSB-agenten Alexander Litvinenko døde på mystisk vis i London i november 2006. Men etter at russiske myndigheter ga britiske fotballsupportere som skal se Champions League-finalen visumfritak, ser floken ut til å løses opp. Fritaket for visum – som gjelder i 72 timer fra 19. til 23. mai – er en av de første utenrikspolitiske beslutningene til den nybakte russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Finalen blir også en av hans første representasjonsoppgaver. Vi fikk signal om en slik oppmyking i forbindelse med UEFA-cupfinalen mellom Zenit St. Petersburg og Glasgow Rangers i Manchester 14. mai, da russiske supportere fikk gratis visum til Storbritannia. Den nye tonen har gjort at Gordon Brown og Dmitrij Medvedev har planlagt et bilateralt møte i forbindelse med det neste G8-møtet i Japan.

Diplomatisk krise. Den diplomatiske konflikten startet for alvor da britiske myndigheter krevde utlevering av den russiske forretningsmannen Andrej Lugovoj – som i dag er russisk parlamentsmedlem. Russland nektet å utlevere ham med henvisning til den russiske grunnloven. Lugovoj var mistenkt for å ha vært delaktig i drapet på Litvinenko, som døde av poloniumforgiftning. Russerne krevde beviser for at Lugovoj hadde noe med drapet å gjøre. Dermed var ballet i gang.

Britiske myndigheter svarte med å utvise fire russiske diplomater, og trakk seg fra videre forhandlinger om enklere visumprosedyrer mellom de to landene. Russiske myndigheter fulgte opp med å utvise fire britiske diplomater. Etter det kuttet britiske myndigheter kontakten med det russiske sikkerhetspolitiet FSB, som har ansvaret for russisk terrorismebekjempelse. I protest mot dette annonserte det russiske utenriksdepartementet at de kuttet sitt bilaterale antiterrorsamarbeid med Storbritannia og suspenderte utstedelse av visum til britiske myndighetspersoner. Det fikk britiske myndigheter til å stramme inn på visumbestemmelsene for russiske myndighetspersoner. Høytstående politikere i det russiske parlamentet (Statsdumaen) anklaget da britiske myndigheter for dobbeltmoral i kampen mot terrorisme: Hvorfor utleverer ikke britiske myndigheter forretningsmannen Boris Berezovskij og tsjetsjeneren Akhmad Zakajev når Russland ber om det? Etter at det bilaterale antiterrorsamarbeidet opphørte, har forholdet mellom britiske og russiske myndigheter låst seg helt. Det toppet seg i januar 2008 da russiske myndigheter stengte britiske konsulater i Russland fordi britene angivelig ikke fulgte pålagte prosedyrer for drift av disse konsulatene.

Mer enn en fotballkamp. Champion League-finalen og omgåelser av de russiske visumreglene må ses i en større sammenheng. Enkelte observatører har kalt finalen for den største sportsbegivenheten i Moskva siden OL i 1980. Det har derfor vært viktig for det russiske fotballforbundet og den nybakte russiske presidenten å sørge for at man legger best mulig til rette for positiv omtale av arrangementet. Det har de greid; engelsk presse lovpriser presidentens Champions League-dekret. Omgåelsen av visumreglene kan også være et grep for å mørklegge byråkratisk inneffektivitet i behandlingen av visumsøknader i Russland. Det russiske visumregimet er en levning fra sovjettiden, og behandling av ca. 40 000 britiske visumsøknader hadde gitt glisne tribuner 21. mai. Det hadde vært en katastrofe for russerne. Det kan også være en tredje grunn til det russiske tiltaket. Den siste tiden har organisasjonskomiteen til Sotsji-OL 2014 fått kritikk fra mange hold for mangelfull planlegging av arrangementet. Lettelser i visumreglene kan være en måte å møte denne kritikken på.

Bråkmakeres innflytelse på politikken. Russisk politi har satt opp egne supporterleire fri for alkohol. Chelsea-supportere kan holdes i disse leirene i opptil 10 timer for å forhindre at de braker sammen med Manchester United-supportere. Fotballpøbler kan ødelegge den politiske prosessen som er satt i gang i forbindelse med denne kampen. Særlig hvis russiske fotballbøller blander seg inn. Russland har et av de mest voldelige supportermiljøene i Europa. Og det er i sterk vekst. Og skulle det komme til nevekamp mellom russiske og engelske hooligans og casuals, kan dette fort slå tilbake på den politiske prosessen. Hvorfor bråker engelskmenn når de blir tatt imot med åpne armer? Og hvorfor passer ikke russiske politistyrker like godt på russiske bråkmakere som på engelske fans?

Chelski-diplomati. Roman Abramovitsj kjøpte Chelsea for ca. 140 millioner pund, og mange mente han solgte seg ut av russiske selskaper som Aeroflot og Sibneft for å unngå skjebnen til andre russiske oligarker, som Vladimir Khodorkovskij (han som nesten greide å kjøpe Kværner), nemlig fengsel og fattigdom. Kjøp av britisk eiendom gir immunitet mot utlevering til andre land, og det kan over tid være en tryggere økonomisk plassering enn å ha dem i russiske selskaper – selv om investeringer i fotballklubber jevnt over er dårlig butikk. Det er derfor lett ironisk at Abramovitsj og hans engelske fotballag er en del av det nye fotballdiplomatiet mellom Russland og Storbritannia.

Rotter og kjæledyr. Abramovitsj skal visstnok ha sagt at forskjellen på å bli betraktet som en rotte og et kjæledyr er PR. Kanskje det er derfor han har gitt bort 500 billetter til russiske Chelsea-supportere? Dette gjør han kanskje for å signalisere at han er på vei tilbake til Russland eller fordi han vil gi russere en liten følelse av hvordan det kan være å gjøre store penger på tilsynelatende små papirlapper – svartebørsprisen på disse billettene er ca. 25 ganger en russisk månedslønn. Vi får bare håpe at billettene ikke havner i hendene på engelske bråkmakere...

Kan import av kinesiske utøvere bidra til et mer demokratisk Kina?

Forbud mot politiske ytringer. For første gang siden OL i Mexico i 1968 har IOC henvist til det olympiske charteret om politiske ytringer i forkant av et OL.

I charteret (regel 51.3) står det at det ikke er lov med noen form for politiske, religiøse eller rasebaserte ytringer på OL-arenaene under lekene, og at brudd på disse retningslinjene kan føre til diskvalifikasjon og utvisning.

I tillegg har kinesiske myndigheter sagt at de vil slå hardt ned på aktivitet som kan true orden og sikkerhet under OL. Politiske demonstrasjoner er en slik aktivitet. Spørsmålet er om alle politiske ytringer vil bli slått ned på eller om det er bare anti-kinesiske ytringer som vil bli straffet.

Arven fra Mexico. I 1968 satte den amerikanske sportssosiologen og borgerrettighetsforkjemperen Harry Edwards i gang en boikottaksjon mot Mexico-OL. Han så på OL som en arena for hvite ledere som prøvde å ta oppmerksomheten bort fra diskrimineringen av svarte i USA. Han ønsket boikott for å få rettet søkelyset mot svartes rettigheter i USA. Det ble ingen kollektiv boikottaksjon. Det skyldtes blant annet at mange svarte så på OL som en mulighet til å gjøre suksess, både som idrettsutøver og som amerikansk statsborger. Mange av dem som deltok lot sitt sinne gå ut over andre deltakere i OL. Flere saboterte blant annet treningen til hvite utøvere. Men ikke alle utøvere protesterte. Bokseren George Foreman mente det var meningsløst å ty til aksjoner mot en organisasjon som var langt mindre rasistisk enn det samfunnet de kom fra. I OL stilte svarte på lik linje med alle andre utøvere, mente han.

Det var aksjonen til Tommy Smith og John Carlos som fikk mest oppmerksomhet under OL, og som i ettertid har blitt et av de mest kjente symbolene på de svartes borgerrettighetskamp, og på koblingen mellom sport og politikk. Deres Black Power-protest (en svarthansket hånd i været) under seiersseremonien for mennenes 200m førte til at de to utøverne ble suspendert av den amerikanske olympiske komiteen og utvist fra OL-landsbyen. Smith vant 200 meteren og Carlos tok tredjeplass – i tilfelle noen skulle være interessert...

Men det var ikke bare Smith og Carlos som demonstrerte under seiersseremonier i Mexico. Lee Evans vant og satte verdensrekord på 400m og fikk selskap av Larry James og Ron Freeman på seierspallen. Alle tre hadde på seg svarte alpeluer for å protestere mot amerikansk rasepolitikk, men de tok dem av seg under avspillingen av den amerikanske nasjonalsangen, og viftet med dem da sangen var slutt. De ble ikke straffet av den amerikanske olympiske komité.

Mexico-OL som modell? En av dem som boikottet lekene i Mexico var basketballstjernen Kareem Abdul-Jabbar – kanskje tidenes største basketballspiller, men for de fleste nordmenn mer kjent for sin opptreden i filmen ”Hjelp vi flyr!” Abdul-Jabbar var 20 år og ble i 1968 kåret til den beste collegespilleren i USA. Han mente det var hyklersk å delta i OL fordi det tok bort fokuset fra de svartes rettigheter i USA. Han så mange likheter mellom Vietnamkrigen og OL; svarte soldater ble sendt ut i felten for å kjempe for amerikansk seier uten at seierherrene ble noen heder til del da de kom hjem. Han var også preget av drapene på Martin Luther King jr. og Robert Kennedy, og av politiets brutale framferd mot krigsmotstanderne på demokratenes kongress i Chicago i 1968. Men det var ikke bare det som gjorde at han ble hjemme – han hadde også sommerjobb i New York og hadde derfor ikke noe å frykte økonomisk som følge av en personlig boikott av lekene.

I en artikkel i Los Angeles Times 5. mai stiller han spørsmålet om han ville gjort det samme i dag. Svaret er et klart nei! Han begrunner svaret på flere måter. For det første mener han at Kina ikke er unikt med hensyn til menneskerettighetsbrudd, våpensalg og politisk imperialisme. Boikotter vi Kina i dag, må vi boikotte mange andre land, og det er ikke hensiktsmessig. For det andre dreier dagens OL seg om menneskerettighetssituasjonen i Kina og ikke i USA. Det krever andre virkemidler. Aksjonen til Smith og Carlos var effektiv overfor amerikansk opinion, men en slik aksjon mot Beijing-OL vil ikke ha samme effekt. (Det er verdt å merke seg at amerikanerne som diskuterte boikott av OL, ga den mexicanske ettpartistaten og Tlatelolco-massakren, der mellom 150 og 325 døde, lite eller ingen oppmerksomhet.) For Abdul-Jabbar er dialog med kinesiske myndigheter og kinesiske utøvere eneste farbare vei. Videre mener han at idrett kan bidra til å lære bort demokrati og at OL i Beijing er en fin arena for dette og for å fremme menneskerettighetene. For det tredje mener han at vi kan få innflytelse på Kina ved å benytte oss av globaliseringen – utveksling av varer, underholdning, kultur osv. Ifølge ham vil det bidra til å bryte barrierer og føre til mindre frykt for hverandre. Han nevner blant annet National Basketball Association (NBA) som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. NBA har hentet mange kinesiske spillere som både har blitt store helter i USA, men som også bidrar til at basketball og amerikanske verdier får mer oppmerksomhet i Kina. Spillere som Yao Ming (Housten Rockets), Wang Zhizhi (Dallas Mavericks), Yi Jianlian (Milwaukee Bucks), Sun Yue (LA Lakers) og Mengke Bateer (New York Knicks) har, for basketlegenden Abdul-Jabbar, vært gode ambassadører for demokrati og menneskerettigheter både i Kina og USA. Spørsmålet er om dette er sant.

Noen protester likere enn andre? Boikottdiskusjonen er død, men det er ennå mange som snakker om politiske markeringer i Kina etter mønster av Mexico i 1968. Idrettsutøvere har snakket om å bære symboler for fred og menneskerettigheter, journalister har snakket om å markere seg. Som sagt har både IOC og kinesiske myndigheter gitt uttrykk for at de kommer til å slå hardt ned på slike markeringer – blant annet basert på erfaringer fra Mexico-OL. Det blir interessant å se om denne harde linjen også gjelder kinesiske markeringer. I kjølvannet av tumultene rundt fakkelstafetten har det vært en enorm økning i salget av pro-kinesiske effekter. Mange kinesere som tidligere ikke brydde seg om OL, har kjøpt Kina-effekter for å markere sin sympati med OL og kinesiske myndigheter. Mange kommer sikkert til å bære disse effektene på de olympiske arenaene under lekene. Jeg tviler på at IOC og/eller kinesiske myndigheter vil slå særlig hardt ned på dette.

Ennå har ingen i Norge snakket om å hente gode idrettsutøvere fra Kina som et ledd i å demokratisere Kina. I dame- og herrefotball, i bordtennis og basketball og i mange andre idretter hadde import av kinesere bidratt til høyere kvalitet på disse idrettene i Norge, og det hadde kanskje trillet inn noen kinesiske sponsorkroner. Men da hadde vi kanskje fått en ny symboldebatt – hvilket flagg skulle de kinesiske utøverne bære på 17. mai?

Koreansk gambit

På leit etter suksess. Det meste har gått galt for Kina de siste månedene. For å bli kvitt den negative auraen som omgir lekene i dag, er Kina avhengig av suksesshistorier. Det er to ting som kan gjøre lekene til en stor suksess for det kinesiske regimet. Det ene er at Kina slår USA på medaljestatistikken. Det andre er at Nord- og Sør-Korea konkurrerer sammen under lekene. Å slå USA har enorm innenrikspolitisk verdi, mens forsoning mellom de to fiendene vil rette opp mye av det negative inntrykket i internasjonale media.

Kinesisk nasjonalisme og omdømmetap. Det er ingen tvil om at Kina har tapt mye internasjonal goodwill etter at den olympiske fakkelstafetten startet. Før dette var de fleste i Vesten lite oppmerksom på forholdene i Kina eller hadde et positivt inntrykk av landet. Disse holdningene passet godt inn i omdømmeprofilen de kinesiske myndighetene ønsket å ha. OL skulle bidra til å skape og forsterke inntrykket av Kina som en fredelig nasjon på vei tilbake i det internasjonale selskap. Men bråket rundt fakkelstafetten har slått sprekker i dette bildet. På den ene siden har bråket satt søkelys på negative sider ved kinesisk politikk, både i Kina og i utlandet. På den andre siden har det ført til økt nasjonalisme blant kinesere.

Begge forholdene har gjort Vesten mer skeptisk til Kina. Spørreundersøkelser som Financial Times/Harris Poll har foretatt, viser store endringer i oppfatninger av Kina i Europa det siste året. Undersøkelser fra Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia i tidsrommet 27. mars til 8. april må være alarmerende lesning for kinesiske myndigheter: I gjennomsnitt mener 35 % av befolkningen i de fem landene at Kina er den største trusselen mot global stabilitet (i USA 31 %, større trussel enn både Iran og Nord-Korea). I fjor var USA en klar ener. Italienerne er de som frykter Kina mest. Der mener 47 % av befolkningen at Kina er den største trusselen mot global stabilitet. I fjor var tallet 26 %. I Frankrike er forholdstallet 36:22, i Tyskland 35:18 og i Storbritannia 27:16. Bare spanjolene mener fortsatt at USA er den største trusselen (41 %). Kina har med andre ord et omdømmeproblem i Vesten. Spørsmålet er om sport og OL kan bidra til å bøte på dette.

Nettsus. På grunn av alt bråket i Lillestrøm og Rosenborg og norske mediers nådeløse prioritering mellom viktig og uviktig fotballstoff var det få som fikk med seg at Nord- og Sør-Korea 26. mars for første gang på 15 år spilte en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010 (Turkmenistan og Jordan er også i pulja). Det var overraskende at Sør-Korea bare greide 0-0 mot lillebror i nord (de har tross alt en fjerdeplass i VM fra 2002 og Manchester United-spilleren Park Ji Sung og Tottenhams Lee Yong Pyo på laget). Men det var ikke det som vakte størst oppmerksomhet. I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og foreslo at de heller skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. For å nevne noe.

Men fotball har også skapt godt omdømme utad. Det nordkoreanske laget som slo Italia ut av fotball-VM i 1966 og nesten slo ut Eusebios Portugal i kvartfinalen, ble enormt populære i Storbritannia og resten av Europa. Fortsatt blir nordkoreanerne husket som store helter i Storbritannia. Det kommer klart til uttrykk i den mektige dokumentarfilmen The Game of Their Lives – obligatorisk for dem som er interessert i fotball og politikk. Det var derfor ikke overraskende at Pak Du Ik, en av heltene fra 1966, fikk bære OL-fakkelen på sin ferd i Pyongyang, og at det var han som fikk mest oppmerksomhet i nordkoreansk og internasjonal presse i etterkant.

Under fotball-VM for kvinner i Kina i 2007 ble vi vitne til en rørende forsonende tone mellom trenerne til de amerikanske og nordkoreanske kvinnelandslagene. Etter kampen mellom USA og Nord-Korea (som endte 2-2) uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om politikerne i de to landene hadde snakket til hverandre på samme måte?

Kina, Nord-Korea og den olympiske ånd. Det som kan bidra til forsoning på idrettsbanen mellom Nord- og Sør-Korea, er at Kina legger press på lederne i de to landene. Det er flere grunner til at kineserne gjør dette. I mange år har det foregått olympisk diplomati mellom de to fiendene. Allerede før OL i Tokyo i 1964 forsøkte IOC å få satt sammen et felles lag, og det ble gjort et nytt forsøk før Seoul i 1988. Ingen av tiltakene lyktes, men i begge tilfellene kom de fram til en forhandlingsløsning om forente tropper. De ble blant annet enige om felles flagg og nasjonalhymne. Etter den kalde krigen har mangt utviklet seg videre. Siden Sydney-OL i 2000 har de i alle leker gått sammen på åpnings- og avslutningsseremoniene, og i 2005 innledet de forhandlinger om felles tropp i Beijing. Med andre ord er OL en naturlig arena for tilnærming mellom Nord- og Sør-Korea. Når vi også veit at Nord-Korea støtter Sør-Koreas kandidatur til vinter-OL i 2018, forsterkes inntrykket av OL som arena for forsoning. Videre har Kina vært svært misfornøyd med nordkoreanernes testing av kjernevåpen og kortdistanseraketter de siste årene, uten at de har varslet Kina på forhånd. Det har forsterket Kinas ønske om en løsning på Korea-problematikken. Alt i alt ligger mye til rette for at Beijing skal bli et gjennombrudd for koreansk forsoning.

Historisk begivenhet. Alle bør håpe på at Nord- og Sør-Korea stiller med én tropp i OL. Det vil rette opp en del av inntrykket av Beijing-OL, det vil vise at OL politisk kan bidra på en positiv måte, og ikke minst kan det gi håp til mange koreanske familier som fremdeles er splittet som følge av Koreakrigen. Skjer det, vil det være den største positive politiske idrettsbegivenheten i OLs historie siden Jesse Owens’ bragder i Berlin i 1936!

For journalister og andre som planlegger OL-turen, anbefaler jeg å følge særlig godt med på fotball. Men også på basketballbanen, ved bordtennisbordet og i turn- og taekwondo-hallene kan store ting skje. Et samlet koreansk lag vil sette spor på medaljestatistikken. Jeg vil anta at det vil gi koreanerne flere medaljer, selv om det totale antall utøvere blir redusert. Om så skjer, kan den kinesiske medaljekampen mot USA bli mindre skarp. Det tror jeg Kina kan godta.