IOCs diplomatiske evner

Opptur. Denne måneden har vært en eneste opptur for IOC. Ikke bare kommer den mektige OL-komiteen godt ut sammenlignet med et skakkjørt FIFA, IOC har også drevet diplomati på høyt politisk nivå. Med sin sterke merkevare OL, sin sterke posisjon i FN, og sin sterke makt overfor de som søker OL, er IOC i ferd med å feste grepet som en sentral aktør i internasjonal politikk. Hvor skal dette ende?

Nord- og Sør-Korea. Valget av PyeongChang som arrangør av vinterlekene i 2018 var ikke overraskende, og det er flere grunner til at de endelig gikk av med seieren. Dette var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen. Frans Beckenbauer har – i skuffelsen over at München ikke vant – hevdet at sørkoreanerne fikk OL på grunn av sympati. Det er en slagen manns analyse. Søknader blir som regel bedre og bedre, jo flere ganger man skriver den. Det gjaldt også for PyeongChang. PyeongChangs presentasjon i Durban var uten tvil den beste og markedspotensialet til vintersport i Asia er svært stort sammenlignet med Europa. Det var hovedgrunnene til at de fikk flertall i første valgrunde. Men det er også et tilleggsmoment av langt større dimensjoner enn vintersport som gjør at potensialet til PyeongChang er stort. Kanskje kan vinter-OL bidra til å forsone Nord- og Sør-Korea?

Da PyeongChang søkte OL i 2014 fikk de åpent støtte fra Nord-Korea. Som et ledd i søknaden drev de også idrettsutveksling med nordkoreanerne. Kanskje la de den gangen for mye vekt på forsoning og for lite på selve arrangementet? I år så det ut som strategien var riktig. Det har hele tiden vært viktig for sørkoreanerne å bygge seg opp som merkevare. Et problem har vært navnelikheten med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Problemet ble løst med at man skrev inn en stor C midt i navnet - PyeongChang. Samtidig er det vanskelig å fjerne seg helt fra de politiske realitetene siden Gangwon-provinsen – der OL skal være – er delt mellom Nord- og Sør-Korea. Det gjør forsoningsproblematikken svært spesiell.

IOC har siden OL i Tokyo forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. I forkant av OL i Seoul i 1988 forhandlet man om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea, i Sydney 2000 og i Athen 2004 marsjerte de to landene sammen inn under åpningsseremonien, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg (noe som mislykkes). Så langt har IOC ikke greid å forsone Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Kanskje greier de det denne gangen? I følge IOCs charter er det kun én by som kan arrangere OL. Lemper de på dette kravet i 2018 kan veien til Nobels fredspris være kort…

Midtøsten. Under møtet i Durban der PyenongChang ble valgt som OL-by sa Pere Miro, IOCs direktør for forbindeler mellom nasjonale olympiske komiteer at en israelsk delegasjon snart var på vei til Ramallah på Vestbredden for å følge opp avtalen som ble inngått mellom Israel og Palestina i januar i år. Avtalen dreier seg om samarbeid foran OL i London neste år. Dette samarbeidet skal ikke bare føre til best mulig OL-deltagelse for de to fiendene , men også til at de skal delta i middelhavslekene i Tyrkia i 2013.

Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. er ikke ofte israelere drar til Vestbredden i offisielt ærend. Det gjør de nå, takket være IOC.

Nord-Korea-Japan. 14. juli skal det være møte i det asiatiske olympiske råd (Olympic Council of Asia) i Japan. På grunn av kjernevåpentestingen til Nord-Korea har Japan siden oktober 2006 vært stengt for nordkoreanere. Nå ser det ut som den japanske regjeringen kommer til å gi det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Ung visum for å delta på møtet i det asiatiske olympiske råd. I så fall er det første gang at en offisiell representant fra Nord-Korea kommer på besøk til Japan siden viseutenriksminister Kim Kye Gwan var på besøk i 2006. Chang er offisielt invitert av den japanske OL-komiteen og det japanske idrettsforbundet. Skulle han slippe inn i Japan viser det at idrettsorganisasjoner kan være en viktig kanal for diplomati som også politikere kan dra nytte av. Og midt i dette står IOC.

Sør-Sudan? IOCs internasjonale rolle illustreres ofte med at det er flere medlemsland i IOC enn det er i FN. Under lekene i Beijing var 204 (av 205) land representert, mens det er 192 land med i FN. Siden OL i Beijing har imidlertid IOC mistet ett medlem: De nederlandske attiller. Grunnen er simpelthen at den politiske enheten er oppløst. Under OL i London får utøvere fra Attillene enten delta under OL-flagget, for Nederland eller Aruba. Samtidig har det kommet en fersk stat på det politiske kartet: Sør-Sudan. For å danne en nasjonal olympisk komité må man anerkjennes av minst fire internasjonale idrettsforbund, og det er først når man har etablert en nasjonal olympisk komité at man kan delta i OL. Tiden er knapp for den ferske staten til å få anerkjennelse av fire forbund, og mange mener at Sør-Sudan ikke kvalifiserer til OL-deltagelse før Rio i 2016. Samtidig vet vi at IOC tidligere har gitt dispensasjon for både Palestina og Øst-Timor for å delta i OL. Skulle IOC gi Sør-Sudan et ”wild card” i OL neste år garanterer jeg at den sørsudanske troppen definitivt vil få mest applaus på åpningsseremonien. En applaus for IOC rolle i internasjonal politikk.

UEFAs politiske krumspring

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

Hvordan stoppe fotballpøbler?

Angrep i Bergen. Etter at pøbel angrep en buss med Stabæk-supportere i Bergen i helgen har diskusjonen om hvordan man skal få bukt med risikosupportere blitt en medie- og politikersak. Det ropes på lovendringer og strenge staffer for utskuddene i norsk fotball. Men det må mer til for at man skal greie å stoppe et problem som er i urovekkende vekst og som i for eksempel Sverige har blitt et stort problem i flere idretter. Vi får håpe at dette blir noe mer enn en agurksak.

Etterpåklokskap. Da jeg for noen år siden veiledet en student på Politihøgskolen om temaet risikosupportere ble den framsynte studenten møtt med skuldertrekk og kvikke kommentarer – risikosupportere var ikke et problem i Norge og det var derfor ikke behov for særskilte tiltak for denne gruppen. Mange av problemstillingene som ble framsatt i hans studie er sørgelig aktuelle i dag og det er dumt at mange av forslagene til tiltak ikke ble tatt på mer alvor. Masteroppgaven kan du lese her. Basert på samtaler med politiet og forskjellige fotballklubber, og arbeidet til politistudenten er det min oppfatning at det ikke kun er populistiske ytringer om lovendringer som må til for å stoppe voldstendensene i norsk fotball. Det viktigste er at klubber og politimyndigheter kontinuerlig jobber sammen og at arbeidet er systematisk.

Risikosupportere. Risikosupporter er en samlebetegnelse på flere forskjellige bråkmarkerkulturer. De klassiske Hooligans kler seg i supporterutstyr og tar gjerne en slåsskamp med sine motstandere både på og utenfor banen. Motsatsen var de danske Rooligans som spredte glede og humor på 1980-tallet. Ultras har tradisjonelt prøvd å dominere det som skjer inne på stadion, men har i enkete miljøer også hatt en politisk brodd. Casuals ikler seg dyre merkeklær og satser på organiserte og uorganiserte kamper. Organiseret kamper mellom casualsgrupper kan noen ganger ta form av napoleansk krigføring ved at man avtaler antall kamphaner og kampplass. Den urorganisert slossingen kan ta form av happy-slapping, dvs. umotivert vold mot tilfeldige. Casuals-kulturen ble skapt i England på 1970-80-tallet av hooligans som ønsket å skjule sin klubblojalitet for politiet og av moteimpulser for engelske fans som var på Europa-turne med fotballaget sitt. Kategoriene er flyttende og etter hvert har man fått baby-casuals og hangarounds som ikke er interessert i fotball, men som bruker fotball som en arena for kun å slåss og lage kvalm.

Rekruttering. Miljøene med flest risikosupportere i Norge i dag finner vi i Vålerenga, Brann, Lillestrøm og Fredrikstad. I tillegg finner vi gryende miljøer i Start, Viking og Rosenborg. De farligste tendensene finner vi i casualsmiljøene. Det som gjør disse miljøene særlig utfordrende er at det nå foregår er generasjonsskifte, spesielt i VIF og Brann. Tendensen er at nyrekrutterte unggutter i større grad enn tidligere har en kriminell bakgrunn før de entrer fotballarenaen og kommer inn i causalsmiljøet. Et annet trekk er at andre kriminelle miljøer er i ferd med å infiltrere casualsene for å rekruttere og dra nytte av dem i sin kriminelle virksomhet. Eksempler eksterne grupper er Norwegian Defence League og forskjellige MC-miljøer.

Bedre politi. Politiets tilnærming til problemet varierer fra sted til sted, men det foregår en viss grad av koordinering. Det arrangeres årlige møter for forskjellige politikontor med ansvar for fotballklubber høyt opp i seriesystemet for å skape en felles forståelse for problematikken; Politidistriktene melder hvert år inn sine erfaringer til Kripos som skriver en nasjonal situasjonsbeskrivelse av problemet. Her pekes det på svakheter, styrker og konkrete tiltak som bør iverksettes. Men politiet kan gjøre mer for å bedre samarbeidet på tvers av politidistrikter og å øke forståelsen av supporterkulturen – blant annet ved å gjøre flere studier av hva slags fenomen det er vi egentlig snakker om.

Bedre klubber. For få bukt med problemet kan klubbene gjøre en sterkere innsats. Her er tre mulige tiltak:

For det første kan klubbene revidere sitt eget sanksjonsreglement slik at alle norske toppklubber har en så lik praksis som mulig. Slik situasjonen er i dag behandler klubbene risikosupportere svært forskjellig. Det kan i seg selv være en kime til trøbbel. I klubber som tar problemet på alvor blir klubbdirektører og sikkerhetssjefer utsatt for trusler, hets og sjikane. Grunnen til det er at reglementene er svært utydelige og dårlig kommunisert til supportermassen. Tiltak mot risikosupportere blir derfor knyttet til enkeltpersoner i de forskjellige klubbene og ikke til et system som gjelder alle klubber. Samtidig bør et felles reglement forankres i de forskjellige supporterklubbene slik at supporterne selv føler et ansvar for at det ikke blir bråk. Dette kan føre til en sunn internjustis og som kan føre til at det i mange tilfeller ikke er nødvendig å involvere politiet.

For det andre kan det etableres et samarbeidsforum i klubber i de øverste divisjonene der klubb, supporterklubb og politiet er representert. God kommunikasjon og involvering mellom disse vil føre til et langt bedre samarbeid enn det vi ser i dag. Det kan føre til en gjensidig forståelse for problemer i forskjellige klubber og kan forebygge problemer på og utenfor banen.

For det tredje kan berørte klubber innføre en mentor-ordning for utestengte risikosupportere. Dette kan være et program som styres av klubben og som er myntet på utestengte risikosupportere som ønsker å komme tilbake. Ved å delta i et slikt program kan risikosupporterne få reduksjon i tiden som utestengt supporter. Et vilkår for en slik tilbakeføring til fotballtribunen kan for eksempel være at man går på kamp med en "mentor" og at supporteren som er på rehabilitering sitter/står på en annen del av tribunen enn øvrige risikosupportere.

Jeg veit at alle disse ordningene blir prøvd ut i Vålerenga og signalene jeg får er at dette virker positivt. Håpet er at flere klubber gjør det samme.

Bedre lovgivning. Bråket i Bergen har startet en debatt om nye lover for å få bukt med supporterproblemet. Politiet kan i dag gripe inn ved bråk og i spesielle situasjoner, men kan ikke utestenge risikosupportere fra arenaene. Dette er noe klubbene må gjøre selv. Det som bør diskuteres er en lovgivning som er strategisk, forebyggende og som påvirker risikosupporterne direkte. Det typiske i dag er at man gir et forelegg på 10-15.000 kroner og så er saken ute av verden. En spesiell lovgivning på dette området må ikke levne noen tvil om hva som møter dem skulle de falle for fristelsen til pøbelstreker. For de fleste risikosupporterne betyr fotballen mye. Lovgivningen bør tydelig signalisere at man ikke har noe på en fotballbane å gjøre hvis man lager bråk. Ved å innføre en slik lovgivning (likt det man for eksempel har i Danmark og England) vil vi kanskje i Norge få redusert aktiviteten i de miljøene vi snakker om og vi kan hindre generasjonsskifter i de mest voldelige miljøene. Det vil også overføre sanksjonsregimet fra klubbene og til politiet og på den måten gjøre det lettere for klubbene å håndtere disse miljøene.

Tre i en. Tiltakene som er skissert over har elementer av dialog, straff og forsoning. Alle elementene må være en del av kampen mot voldelige risikosupportere. Hvis ikke greier vi ikke å vinne kampen mot fotballvold!

Kampen om vinter-OL

Evig toer? For at tv-selskapene som har kjøpt rettigheter til framtidige vinter-OL skal få fylt tv-flatene sine må noen først få OL. Onsdag 6. juli avgjør IOC hvem som skal arrangere vinter-OL i 2018. Kampen står mellom Pyeongchang (Sør-Korea), München (Tyskland) og Annecy (Frankrike). Pyeongchang stiller opp for tredje gang og mange holder koreanerne for knappe favoritter. Men det er sjelden favoritter går av med seieren!

Kandidatene. De tre kandidatene har gått gjennom mange runder med evalueringer og den siste rapporten ble lagt fram av IOCs evalueringskomité i Lausanne 18. og 19. mai. Rapporten er tydelig på at alle kandidatene er gode kandidater, men at det er forskjell på dem. Det er ikke bare de tekniske kvalitetene som utgjør forskjellen. Støtten blant befolkningen i områdene OL er forskjellig. Den er dramatisk mye høyere i Pyeongchang og Sør-Korea sammenlignet med de to andre kandidatbyene og landene – to til tre ganger så høy. I tillegg har kandidatene slitt med forskjellige problemer i oppkjøringsfasen. München har hatt vanskeligheter med å tilegne seg landområder til OL og det har vært store protester i Garmisch-Partenkirchen mot å avholde alpinøvelsene der; Annecy har hatt mye internt bråk og skiftet ut ledelsen. Begge de europeiske kandidatene får kritikk i evalueringsrapporten for at arenaene ligger for langt fra hverandre. Mange hevder at IOC er lei av lange transportstrekninger slik tilfellet var i Torino og Vancouver. Det taler til Pyeongchangs fordel, som får mye skryt for at det er kort avstand mellom arenaene. Pyeongchang sliter imidlertid med interessen for vintersport i Korea og med sitt forhold til Nord-Korea. På den annen side kan et OL i Asia få fart på skiinteressen og lekene kan brukes som et redskap for forsoning mellom de to koreane.

Toern er best! IOCs evalueringskomité rangerer ikke de tre kandidatene. Det gjør derimot nettstedet GamesBids.com. De har laget en olympisk BidIndex som tar hensyn til 100 forhold. Indeksen sammenligner 2018-kandiatene med byene som har fått tildelt OL tidligere. På denne indeksen er Annecy en håpløs treer, mens Pyeongchang er en hårsbredd foran München. Det er to viktige historiske kjennetegn ved tildelingen av lekene. De som går av med seieren har høye verdier på BidIndex samtidig som de hadde sin høyeste skår den uka lekene ble tildelt. Men kanskje det mest interessante er at tre av de fire siste gangene har søkerbyen som har ligget på andreplass på indeksen gått av med seieren – Salzburg var foran Vancouver for OL i 2010, Paris var foran London for OL i 2012 og Pyeongchang var foran Sotsji for OL i 2014. Unntaket er Rio som ledet hele veien.

Dalende kurve. Pyeongchang har den siste tiden hatt dalende kurve, mens München har hatt en sterk stigning på indeksen. Det kan tolkes på to måter. Rio hadde også en nedgang på indeksen den siste tiden, men dro allikevel i land seieren. Rio hadde ledet hele tiden og var også en soleklar. Noen leser den samme utviklingen for Pyeongchang. Motsatt kan korrupsjonsskandaler i Gangwon-provinsen og i sørkoreansk fotball ha spilt negativt inn og den kan være svært skadelig for koreanerne på oppløpssiden.

Stemmekveg. Det er ikke bare tekniske forhold hos kandidatene, men også interne forhold i IOC som kan avgjøre hvem som drar i land seieren. Under avstemmingen kan ikke delegater som er fra søkerland stemme så lenge hjemlandets kandidat er med i vurderingen. Det er i dag 110 stemmeberettigete IOC-representanter. 7 av disse kommer fra de tre landene (2 fra Tyskland, 2 fra Sør-Korea og 3 fra Frankrike (inkludert prins Albert av Monaco)). Skulle Annecy ryke ut først blir det et spenningsmoment om Annecy-stemmene går til i neste valgomgang og hvem de franske delegatene stemmer på. I tillegg til de syv som ikke kan være med i første avstemmingsrunde uteblir også den tidligere FIFA-presidenten – og IOC-medlemmet – Joao Havelange fordi han er under etterforskning for korrupsjon. Dermed er det 102 stemmeberettigede ved første avstemmingsrunde. En av de ivrigste ved slike avstemminger nygifte fyrst Albert av Monaco. Det ryktes at han etter en tredagers bryllupsfest er på vei til Sør-Afrika på bryllupsreise. Om det er for å reise til hjemlandet til sin nyblivne kone eller om det er for å avgjøre hvem som skal få OL i 2018 vites ikke. Skulle han i bryllupsrus hoppe over IOC-sesjonen blir det bare 109 stemmeberettigete i Durban på onsdag.

Europa mot Asia. Nicolas Sarkozy kommer ikke til Durban for å promotere Annecy. Forbundskansler Angela Merkel har meldt sin ankomst for å gi sine støtteerklæringer til München og den sørkoreanske presidenten Lee Myung-bak skal gjøre det samme for Pyeongchang. Dette er en kamp mellom Europa og Asia og skulle Asia gå av med seieren vil det gi Europa sterke kort på hånda neste gang vinter-OL skal deles ut. Det har sikkert vinter-OL-entusiaster i Norge for lengst lagt merke til…