Navlebeskuende analyse av Oslo 2022

Lang rapport. Det beste man kan si om Oslo kommunes Samfunnsøkonomisk analyse av vinterolympiske leker i Oslo i 2022 er at den er lang. Den er navlebeskuende og er en usystematisk sammenstilling av litteraturhenvisninger på forskjellige nivåer (her omtales Aftenposten-artikler i samme tastetrykk som tunge fagartikler). Den evner så vidt å se utover Ring 3, selv om man til stadighet hevder at et OL til Oslo i 2022 er et nasjonalt og internasjonalt anliggende som vil spre stolthet og nasjonalfølelse langt utover Norges grenser. Dette er ikke en samfunnsanalyse, men forsøk på en analyse av de økonomiske konsekvensene av et OL til Oslo. Det er synd.

Mer visjonært! Debatten om OL til Oslo i 2022 har til nå stort sett vært preget av folk som allerede har bestemt seg for om de vil ha OL eller ikke. Og til nå har det handlet mer om distriktspolitikk, om man kan måle helsegevinst av et OL og om argumentene som drepte Tromsø-planene også bør ta livet av planene om et OL til Oslo enn om OL. Jeg har ennå ikke gjort meg opp noen mening om jeg ønsker OL til Oslo i 2022 eller ikke. Jeg skal prøve å bestemme meg før folkeavstemningen i september. For at jeg skal helle i positiv retning ønsker jeg meg mer engasjement og entusiasme i fremleggelsen av det som skal/kan bli nasjonens neste store milepæl. Det vi til nå har sett er byfornyingsplaner og konsulentrapporter som viser slett kunnskap om hva OL handler om. OL handler om internasjonal politikk, om idrettspolitiske grep som samler en nasjon og om å tillate seg å ha urealistiske målsettinger på hele verdens vegne. Blir dette for byråkratisk er det ingen som vil ha det, selv ikke de som er for.

Tredelt kritikk. Jeg har tre hovedinnvendinger mot analysen (i den grad man kan kalle det en analyse). Jeg deler disse, ikke for å slå beina under OL-søknaden, men som et konstruktivt bidrag til debatten om hva et OL til Oslo kan og bør ta med i vurderingene.

Alle skal med? I analysen  står det flere ganger at dette er et arrangement for hele Norge og at man ikke må se på dette som et arrangement som kun varer i 16+10 dager. I ordskiftet mellom rivaler i idretten og i politikken er ikke dette så lett å få øye på. I krangelen om hvor i Norge man trenger flest idrettshaller blir alle tapere. Derfor burde de som planlegger OL til Oslo ikke kun låse seg fast i hvilke anlegg som er mest drivverdige i Oslo under og etter OL, men også vurdere hvordan idretts-Norge kan bidra til syv år med OL-forberedelser i hele landet. Dette kan for eksempel kombineres med toppidrettssatsingen. I forkant av OL i London ble det arrangert mange treningsleire rundt om i hele Storbritannia på nyoppussede anlegg og med potensielle britiske deltagere under OL. Det ble også arrangert treningsleire med utøvere fra andre land. Det førte til oppgradering av anlegg også utenfor London, det gjorde at idrettsstjerner viste seg frem for vanlige folk på andre steder enn der OL skulle arrangeres og det aktiviserte den lokale idretten på disse plassene. Jeg ser ingen slike tanker i analysen til byrådet i Oslo. Hvorfor ikke? På kort sikt er dette kanskje et litt dyrere alternativ, men på lang sikt vil det (sannsynligvis) gi større samfunnsøkonomisk effekt. Det vil i hvert fall skape mer entusiasme, forutsatt at dette ikke blir presentert eller oppfattet som almisser ti de som ikke får arrangere lekene.

Internasjonalt engasjement? De gangene Pierre de Coubertin nevnes i dokumentet refereres det samtidig til fred og menneskerettigheter. Men det finnes ingen refleksjoner om hva dette kan bety for Oslo. Norge liker å kalle seg fredsnasjon og har kanskje verdens fremste idrettsbistand. Ved å bruke OL som en arena for å fremme norsk idrett (kanskje mer den norske idrettsmodellen enn vinteridrett) vil det gi andre samfunnsgevinster enn 2000 ekstra hotellovernattinger i Oslo og flere varme dusjer til nybakte studenter i årene etter lekene. Britene satt i gang det de kalte International Inspiration-program som skulle engasjere til internasjonalt idrettsbistand i forkant av London-OL (faktisk mener Sebastian Coe at det var dette programmet som gjorde at de vant kampen om OL). Det er vanskelig å måle effekten av dette arbeidet, men å kalkulere inn internasjonalt engasjement som en del av analysen burde vært gjort. Samfunnsansvar blir stadig viktigere, også for de som søker OL. Jeg kjenner flere som kan gi råd om dette…

Slett om sikkerhet. Det absolutt sletteste punktet i analysen er delen om sikkerhet og beredskap. At man anslår at det kan komme ”unorske” sikkerhetstiltak i forbindelse med et OL til Oslo blir nesten komisk. Dette er posten alle OL-arrangører bommer grovest på. Det er også på dette punktet byrådet i Oslo er mest vag når det gjelder kostnadsberegninger. Torino i 2006 brukte ca 8 mrd kroner på sikkerhet, Vancouver 2010 litt mindre. Oslo vil mest sannsynlig få høyere kostnader en disse. Det er tre grunner til det.

22. juli-syndromet. Det ene er det jeg vil kalle 22. julisyndromet. Og da snakker jeg ikke bare om nye Ipader til alle polititjenestemenn i Oslo. Et OL til Oslo vil sette fart på debatten om å oppfylle alle sikkerhetsforanstaltningene som er påpekt i alle rapportene etter 22. juli. Utløser OL-søknaden oppgradering av sikkerheten til Norge må man vurdere om dette er en OL-kostnad eller ikke. Faren med at det knyttes til OL er at tiltakene blir overdimensjonert. Da kommer kostnadssprekken.

Games in the Capital. For det andre vil OL være i en hovedstad. Hovedsteder har flere sårbare steder å forsvare enn bygder i alpene eller på innlandet. Det gjør at sikkerhetsnivået blir høyere sammenlignet med andre steder som har hatt lekene før.

Økt sikkerhet. For det tredje viser utviklingen i OL at man forlanger stadig høyeregrad av sikkerhet - det olympiske stressyndrom (både som arrangør, IOC og de som deltar). Ved de siste store idrettsarrangementer i Europa har man suspendert Schengen-samarbeidet, innført flyfrie soner og hatt NATO-styrker i beredskap i tilfelle terrorangrep. Det er ingen grunn til å tro at Oslo 2022 blir skånet fra denne opprustningsspiralen. Hvordan kalkulerer de samfunnsøkonomiske kostnadene av dette? Kanskje er det OL Norge trenger for å teste beredskapen for å få samkjørt sikkerhetstjenestene i Norge? Eller vil et OL bidra til et samfunn med for mye fokus på sikkerhet?

Navletåke. Jeg syns den samfunnsøkonomiske analysen er navlebeskuende og tåkelegger enn del av de sentrale temaene som bør være med i et OL-regnskap. Ta disse på alvor, så skal jeg seriøst vurdere om jeg skal ligge i telt under OL-femmila i Kollen i 2022.

Ensrettet debatt om enerettsmodellen

Velkjente argumenter. Kulturminister Hadia Tajik forsvarer iVG 19. mars Norsk Tipping og den norske enerettsmodellen. Hun kommer med velkjente argumenter mot Høyres og Venstres forslag om liberalisering av norsk spillpolitikk. Myndighetenes sterkeste kort er omfordeling av overskudd til idrett, kultur og humanitære formål. Men resten av virkelighetsbeskrivelsen bør oppdateres for at man skal kunne forsvare den norske enerettsmodellen.

Aggressiv markedsføring. Et argument for at Norge bør fortsette med enerettsmodellen er at et frislipp vil føre til mer aggressiv markedsføring og dermed bidra til spillavhengighet. En av grunnene til at Norge får beholde enerettsmodellen (på folkemunne spillmonopolet) av EU er nettopp argumentet om at den norske ordningen hindrer spillavhengighet (sosiale argumenter). Sosiale argumenter trumfer i denne saken EUs markedsprinsipper. Foreløpig. Innføring av Eurojackpot med premier på hundrevis av millioner og med stadig mer Norsk Tipping og Oddsen-reklame på stadig flere flater kan bidra til å underminere EUs aksept for et nasjonalt spillmonopol. Hvis Norsk Tipping bruker stadig mer ressurser på å fremme sine spill kan de grave sin egen enerettsgrav, uten kamp fra andre spillaktører. Hvor aggressiv mener norske myndigheter at Norsk Tipping kan være i sin markedsføring? Og hva mener EU?

Avhengighetslekkasje. Nesten en fjerdedel avspillomsetningen i Norge skjer hos utenlandske spillselskaper (ca 5 mrd). Det i seg selv gjør det meningsløst å kalle den norske modellen for et monopol. På den ene siden fører denne lekkasjen til at idrett, kultur og humanitære organisasjoner går glipp av penger. På den andre siden gir denne lekkasjen mulighet for å hoppe over til utenlandske spillselskaper når du har tippet for maksbeløpet Norsk Tipping har definert for deg. Stoppes ikke tilgangen til utenlandske spillselskaper blir målsettingen om å hindre spillavhengighet vanskeligere å oppnå, kanskje umulig? Hva gjør norske myndigheter for å tette smutthullet til utenlandske spillselskaper? Det er nesten en forutsetning at dette hullet tettes for at kampen mot spillavhengighet skal ha effekt.

Lojalitet. Stadig vekk fremheves alle gode formål som får en del av tippeoverskuddet. Men sjelden snakkes det om hva mottagerne gjør for å beskytte og kjempe for at denne finansieringsordningen består. Forplikter det utøvere, trenere og ledere å forsvare ordningen? Et par eksempler kan illustrere denne problemstillingen. I år får du se Tippeligaen på Cmore, en kanal som på mange andre flater og i mange andre programmer sender reklamepauser med reklame for internasjonale spillselskaper. I Viasat sitt fotballstudio sitter programledere som jobber deltid i fotballforbundet og blir pepret med reklame for mange spillselskaper i hvert reklameavbrudd. Er dette greit? Hvor ofte har du hørt en kulturpersonlighet jamre seg over aggressiv spillreklame på kanaler som sender fra utlandet?

Trusselen innenfra. Jeg mener at den største trusselen mot Norsk Tipping og enerettsmodellen ikke kommer utenfra, men fra aktører som lovlig bygger opp sin egen spillportefølje i Norge, bla. norske mediehus (med sterke eierinteresser i utlandet). TV2 har feks. sportogspill.no og Dagbladet har 123spill.no for å nevne to tilbud. På vg.no finner du også en fin miks med spill. Disse aktørene har inngått samarbeid med Norsk Tipping og Rikstoto og lenker til disse sidene på sine sider. Samtidig tilbyr de egenutviklete spill, mange av dem gratis, men også med betalingsløsninger. Managerspill og kunnskapsspill vokser stadig og slike spill finner du i stadig større grad på sidene jeg referer til.

Deilig i Danmark? Det refereres ofte til Danmark i debatten om norsk spillpolitikk. Den største endringen i Danmark er ikke at det har blitt mer aggressiv markedsføring, men at det er de største mediehusene som får lisenser på tradisjonelle spill og samtidig de som har utviklet flest nye spill. Fortsetter satsingen på spill hos de norske mediehusene i Norge er det ikke Unibet, Bettson og Ladbrokes som blir den største trusselen mot den norske enerettsmodellen og mot finansieringen av norsk idrett og kultur gjennom spill, men VG, Dagbladet og TV2. Kan man regulere seg bort fra dette?

Vinter-OL i Oslo 2022, fordi...?

Frisk debatt. Debatten om hva vi skal med vinter-OL i Oslo i 2022 raser allerede, og den kommer til å tilta. Jeg garanterer at det foreløpige toppunktet kommer 22. mars, når byrådet legger fram kostnadsberegningene sine og det de tror(!) et OL kommer til å koste. OL-budsjett er en risikabel øvelse fordi de ansvarlige både skal vise nøkternhet, men samtidig være realistiske. Alle OL-budsjetter har sprekt. Spørsmålet er hvor stor sprekken er og hvordan man nyttiggjør seg milliarder som kunne vært brukt til noe annet. Hva skal arven etter OL være.

Mer enn idrett. Etter å ha fordøyd Beijing-OL innrømmet IOC-medlem Gerhard Heiberg (på direkte spørsmål fra undertegnede som var ordstyrer på internasjonalt seminar i regi av NIF i 2010) at IOC har politisk makt og at OL er mer enn et idrettsarrangement. Innrømmelsen kom sent, men godt. Og analysen er god. Det er mer enn et idrettsarrangement. Spørsmålet er hvor langt man skal gå utover idretten for å legitimere en OL-søknad.

To sfærer. I spillet om OL finnes det to sfærer av legitimitet. I den ene sfæren har vi idretten og i den andre har vi politikerne som har det økonomiske ansvaret. Idretten ønsker et OL for å utvikle sin egen idrett (derfor er ofte sommeridretter mer negative til et vinter-OL enn vinteridrettene). Politikerne på sin side ønsker at investeringene skal vare lenger enn 16 vinterdager i februar og tenker derfor flerbruk, etterbruk og alternativt bruk av det som bygges i forbindelse med OL.

To balansepunkter. Det er to balansepunkter i de to sfærene – et nasjonalt og et internasjonalt. På det nasjonale plan må idretten og de politiske myndigheter finne den rette miksen for å oppslutning om OL i Norge. På det internasjonale plan er det andre tyngdelover som gjelder. IOC er mer opptatt av at idrettene får god plass og at det arrangementstekniske holder høy standard enn av distriktspolitikk og sosial utjevning. Det som funker i Norge trenger med andre ord ikke å funke i IOC.

München i Europa? Gerhard Heiberg har i debatten om vinter-OL til Norge demonstrert hvor pikant denne balansegangen er. For å få i gang debatten om OL i Norge la han særlig vekt på at det er Europas tur i 2022. Samtidig har han sagt at han vil overtale München til å søke i 2026 slik at Norge slipper sin verste konkurrent. Akkurat som München ikke ligger i Europa…

Ikke svart-hvitt. De som kjemper for et vinter-OL til Oslo er flinke til å trekke fram de positive erfaringene fra Vancouver-OL 2010 og London-OL 2012. De som er negative til OL trekker trekker fram, eh, det negative. Men dette er ikke et spørsmål om enten eller. Det er forventningene til OL som avgjør hvor vellykket det blir. Og det er ikke sikkert at OL er mislykket fordi man ikke oppnår målsettinger man har satt seg. Og omvendt. Her er tre eksempler fra OL i London som illustrerer dette og som viser at forskjellige idretten og politikere har forskjellige målsettinger med et OL. Det skaper også forskjellige oppfatninger av hva som er en suksess.

Fysisk aktivitet i skolen. En av målene London-OL hadde var å skape mer fysisk aktivitet i skolen. Kostnadene til OL (og den generelt svake økonomiske situasjonen i Storbritannia) har gjort at det ikke er like mye offentlige midler til fysisk aktivitet i skolen som man hadde budsjettert med og at britene derfor er avhengig av at de nasjonale idrettsforbundene bidrar med trenere til skolen for å oppnå målsettingen. De bruker altså ikke mer penger på lærerkrefter for at de skal bli bedre til å undervise i fysisk aktivitet, men satser på krefter utenfor skolen. Bra for de respektive idrettene, dårlig for lærerutdanningen, hipp som happ for elevene?

Alle skal med? Et annet mål med London-OL var å bygge opp nye idretter som i utgangspunktet ikke hadde særlig stor oppslutning eller som i mange år har underprestert. Dette er også en av kjerneelementene i debatten om vinter-OL: Hvorfor ikke gi OL til Kina, da vil flere bli interessert i langrenn. Slike lovnader har både innhold av naivitet og et taktisk element; det øker oppslutningen om OL fra idretter som i utgangspunktet ville vært negative. Britene hadde tidenes medaljefangst og overoppfylte målsettingen om medaljer. Samtidig har den britiske varianten av Olympiatoppen i etterkant vært nådeløse mot idretter som ikke presterte godt nok i London. De thar gjort at flere idretter føler seg ført bak lyset. Er det så viktig? Spør bob- og akemiljøet i Norge om hvor mye de vokste på grunn av OL på Lillehammer.

Byutvikling. Et tredje mål var byutvikling. Dette er hovedargumentet til Oslo kommune for å bruke mange milliarder på et OL i Oslo: OL bidrar til sårt tiltrengte byutvikling. I London har OL ført til en sterk oppgradering av infrastruktur og nybygg av leiligheter i områder som Leyton og Stratford. Men denne oppgraderingen har ført til en stor prisvekst på boliger som gjør at mange som bodde der før OL ikke lenger har råd til å bo der. Byutvikling, ja. Omfordeling, nei. Ordtaket om at alt har sin pris gjelder i høyeste grad når OL skal arrangeres. Det gjelder også et vinter-OL i Oslo.

Idrett og politikk. Den siste måneden har vi sett to eksempler på at idrett og politikk ikke alltid går eller har de samme målsettingene og at idrett blir en stadig mindre viktig del av et idrettsarrangement:

Hockeymål. Da byrådet la fram OL-konseptet tidlig i denne måneden ble ishockey-miljøet rasende fordi de mente OL-opplegget ikke ga ishockey gode nok anlegg og som kunne løfte ishockey-sporten etter OL. De var misfornøyd med fokus på flerbruksanlegg og for beskjeden kapasitet.

Hopptåke. For å få tilbake kollenbrølet i år la man i markedsføringen av kollenhelgen mer vekt på lave priser, øltelt og polske innvandrere enn å fremheve hoppsporten og det millardstore hoppkomplekset som finnes i Holmenkollen. Hoppsporten har vært underordnet. Hva skal man med flerbruksanlegg og lavterskeltilbud i hopp hvis man ikke bruker kollenhelgen til å promotere hoppsporten?

The decision is? På den annen side har man denne helgen vist IOC at man fortsatt kan arrangere hopperenn i Norge… Men holder det?

OL som karrierevei

OL gjør president. Xi Jinping er nå formelt valgt som Kinas nye president. Det kan han takke Beijing-OL for!

Xi for Spielberg. Xi Jinping fikk på den 17. partikongressen i 2007 ansvar for å lede forberedelsen til OL. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og for koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter). Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL i protest mot Kinas menneskerettighetspolitikk ble Xi Jinping også satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han ble allerede da regnet som en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao. OL ble testen på om han var klar for større oppgaver. Umiddelbart etter at Xi fikk OL-jobben endret han mediestrategien til lekene. Han økte antall pressekonferanser og utenlandske journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene.

Sikre leker. Han tok også et strengt grep om sikkerheten. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. At Xi ble utnevnt til viseformann i kommunistpartiets militærkommisjon i oktober 2010 var et tydelig tegn på at han skjøttet den olympiske jobben godt. Fra da av regnet de fleste med at Xi som den eneste kandidaten til å ta over etter Hu Jintao.

OL som karrierevei. Gerhard Heiberg gjorde kometkarriere i den olympiske bevegelse etter å ha ledet Lillehammer-OL i 1994. Hvem står for tur skulle Oslo få OL i 2022?

For lange løp?

Best på likestilling? Selv om jenter nå har inntatt VM-hoppbakkene og er sammen med gutta i forskjellige miks-øvelser gjør vinteridretter som nordmenn dominerer på og utenfor løypene fortsatt stor forskjell på menn og kvinner. Hvorfor er det slik i idretter som domineres av land som vanligvis kaller seg best på likestilling?

Forskjellsbehandling. I mange idretter gjøres det ikke forskjell på menn og kvinner - bortsett fra at de ikke konkurrerer mot hverandre. De har like lange omganger i fotball og håndball, de svømmer like langt og stuper like høyt. Også i friidrett begynner det å bli likt selv om hekkeøvelsene er forskjellige og mangekampen har forskjellig antall øvelser. Begge løper for eksempel maraton og 10000 meter. I disse grenene betyr ikke forskjellen mellom mann og kvinne at man lager forskjellige distanser eller målestokker. Det er med andre ord ikke lengden det kommer an på... det er forskjell i mange andre idretter. I golf slår kvinner ut fra en annen rampe en herrene og i tennis spiller de forskjellig antall sett. Det er vel også en stund til mennene går på bommen i turn?

De nordiske landene er verst! Det som allikevel er merkeligst er at i de grenene der nordiske land har størst innflytelse – land som liker å kalle seg de mest likestilte landene i verden – behandles menn og kvinner mest ulikt. Skihopping for jenter har vist seg å være vanskelig, kvinner får ikke gå femmil på ski, skøytedistansene er forskjellige og kvinnene kjører kortere utforløyper. Hvorfor er det sånn? Har kvinner dårligere forutsetninger for å drive vinteridretter enn menn? Er vi gammeldagse? Bør det være sånn?

Gradvis utvisking. Jeg tror at forskjellsbehandlingen etter hvert viskes ut. Det er to grunner til det. For det første har det vist seg at det er en naturlov at kvinner tar etter menn på alle områder – også i idretten. Snart hopper kvinnene i de samme bakkene (også skiflyging) som menn og i klassisk turlangrenn gjøres det ikke forskjell på folk. Det betyr at kvinner på sikt vil delta på samme måte som menn i det som i dag er klassiske herreøvelser. For det andre kan det hende at den olympiske bevegelse paradoksalt nok kan sørge for at kvinner og menn ikke bare deltar på de samme distansene, men også konkurrerer i samme øvelser. I sommer-OL er det vanskelig å presse inn flere idretter eller øvelser før man tar ut noen idretter eller øvelser. Dette kan derfor føre til at man vil søke og finne øvelser der menn og kvinner kan konkurrere med hverandre eller mot hverandre. Skyting er en gren der kvinner og menn kan konkurrere mot hverandre og miksøvelser, slik vi har sett i årets ski-VM, er en måte å konkurrere med hverandre.

Ola dilt? Det store spørsmålet er om Norge går foran i skisporet som man gjør på andre samfunnsområder eller om vi dilter etter.

OL i Oslo eller München i 2022?

Utdyping. Jeg har blitt spurt av flere – blant annet av TV2 og VG – om mulighetene for et OL til Oslo i 2022, etter at den sveitsiske kandidaten Graubünden (Davos og St. Moritz) sa nei til å søke i en folkeavstemming i forrige uke. Her utdyper jeg noen av synspunktene mine. 

Sveitserteori. Den sveitsiske kandidaten ville vært favoritt hadde den stilt opp. Davos og St. Moritz er kjente vinteridrettssteder og mange av idrettsanleggene ligger klare. Det betyr at man ikke trenger å bygge opp kjennskap til disse stedene og det har kostnadsmessige fordeler. I tillegg er mange av lederne i de internasjonale særforbundene og mange medlemmer i IOC sveitsere. Det kunne gitt dem lobbyfordeler (dog en ulempe under avstemningen – fordi det ikke er lov å stemme når egne nasjonale kandidater er med i konkurransen). Den største ulempen til den sveitsiske kandidaten var avstanden mellom arrangørbyene. Dette er nå kun teori. Nå må vi konsentrere oss om andre kandidater.

München i sivet. Med utgangspunkt i de byene som har signalisert at de kan søke om vinter-OL i 2022 (Krakow/Zakopane, Barcelona, Lvov) har Oslo gode muligheter. Med sveitserne ute avgjøres lobbybudsjettet av om München blir kandidat eller ikke. München tapte for Pyeongchang om lekene i 2018 og har verken bekreftet eller avkreftet at de stiller opp denne gangen. Direktøren i det tyske OL-forbundet (DOSB), MichaelVesper, har allikevel antydet at sjansen er stor for at de hiver seg på ettersom sveitserne har meldt pass. München vil i så fall bli en tøff utfordrer for Oslo. Det er flere grunner til det.

Erfaring. Etter tapet mot Pyeongchang har München kunnet gå igjennom de svake punktene som bidro til at de tapte OL i 2018 – både når det gjelder OL-konsept og påvirkningsarbeid. Historien viser at man trenger en eller to forsøk før man får OL.


Presidentens privilegium. Den tyske visepresidenten i IOC, Thomas Bach, har lenge siklet på jobben som IOC-president og han er stor favoritt til å ta over jobben til Jacques Rogge i september i år. Bach var leder av Münchens søkerkomité forrige gang. Det har vært en kjent sak at han lett hadde ofret et OL til Tyskland for selv å bli IOC-president. Bach har fryktet motreaksjoner hvis Tyskland både får lederposisjonen i IOC og OL samtidig. Nå virker det ikke som Bach har reelle utfordrere til presidentvervet og det gjør det mindre sannsynlig at München blir et tema i kabalen om å velge president. Som øverste leder har han også en unik posisjon til å overtale mange i IOC til å stemme for München, skulle München velge å stille.

Oppmerksomhet og kamp. Det er også en annen grunn til at Thomas Bach antagelig vil fremme München som kandidat. På papiret er det et relativt svakt kobbel med kandidater som har sagt at de vurderer OL i 2022. Som IOC-president er det en fordel å få frem flere sterke kandidater. Det vil skjerpe kandidatene til å utforme attraktive leker og det vil gi søkeprosessen mer oppmerksomhet. Det er en kommersiell fordel for varemerket OL. Det vil derfor være av interesse for IOC at München kommer på banen.

Pro et kontra. Oslos fordel i kampen mot München er nærheten mellom alle arenaene (slik det er foreslått i Games in the City). Münchens fordel er at de har vært med en runde før og har mer erfaring med spillet om å få OL.

Folkemeningen. München skal ha folkeavstemning om OL (også en indikasjon på at de vurderer leker i 2022). Den finner sted 10. november 2013 – bare fire dager før fristen for å melde inn sitt kandidatur til IOC. Da har Oslo allerede bestemt seg. Jeg er sikker på at resultatet for Oslo påvirker utfallet av avstemningen i München. I mellomtiden er det sikkert noen som drar til Barcelona og lurer på hvordan de skal greie å arrangere vinter-OL som man gjorde med Sotsji...