Olemics boikott

Mer enn Dalai Lama. Lama-saken handler også om OL i Beijing og OL i Sotsji. Og det handler om troverdighet.

Arroganse. Det er lenge siden februar og vi diskuterte arroganse under lekene i Sotsji. Da reiste statsminister Erna Solberg til Sotsji og lekset opp for både russiske myndigheter og IOC at de måtte ta menneskerettigheter på alvor. Hun satt seg ned sammen med aktivister som mente seg forfulgt av russiske myndigheter, og sa at IOC må ta hensyn til menneskerettigheter når leker skal deles ut, i god tro på at vi selv tilfredsstiller våre egne krav. Nå vil verken hun eller partikollegaene Børge Brende og Olemic Thommessen snakke med tibetanere som er i samme situasjon som dem Solberg hadde stor sympati for i Russland for et par måneder siden. Og bortsett fra at hun kanskje vil at OL snart bør til Oslo, hadde det vært interessant å få en kommentar om Beijing er en verdig motkandidat til Oslo i 2022?

Fakkelstafett og fredspris. OL i Beijing var en formidabel suksess for kinesiske myndigheter. Nå ønsker de å bli den første byen som arrangerer både sommer- og vinter-OL. Og de kan bygge videre på stor entusiasme og ferdigbygde anlegg. OL skapte til liv en kinesisk nasjonalisme man ikke har sett maken til. Men det var ikke bare OL-gull og flott gjennomført arrangement som sørget for det. Det massive vestlige forsvaret av Tibet under den olympiske fakkelstafetten og kritikken av menneskerettighetssituasjonen bidro like sterkt. Kineserne følte seg rett og slett urettferdig behandlet. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Olemic Thommessen var med på en alternativ fakkelstafett i regi av Den norske Tibetkomiteen. Jeg tror (uten at jeg skal påberope meg noen ekspertstatus på Kina) at flere kinesere husker den mislykkede fakkelstafetten bedre enn de husker hvem som fikk Nobels fredspris i 2010. For IOC var fakkelstafetten også en katastrofe. Etter OL i Beijing ble det ikke lenger tillatt å arrangere fakkelstafett utenfor egne landegrenser. Det har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det var for å forhindre bråk. Og det handlet om omdømme.

Omdømmetap. Omdømme er også stikkordet når hele perleraden av regjeringsmedlemmer og stortingspresidenter i Norge skal få oss til å synes synd på dem når de står overfor et utenrikspolitisk dilemma som de hevder Nobels fredspris har skapt. Nå står de overfor valget mellom å la seg diktere av Kina eller følge sine egne råd for bare noen par år siden. Troverdighet bidrar til bedre omdømme. Manglende troverdighet til omdømmetap. Jeg er redd for at det er det siste som er i ferd med å skje. Og de har seg selv å skylde.

OL-boikott. I forkant av OL i Beijing var jeg i et par radiodebatter med Olemic Thommessen om boikott av OL i Beijing. Da var han kulturpolitisk talsmann for Høyre, jeg var forsker på et felt ingen hadde hørt om: sport og forsoning. Jeg var mot boikott (av rent akademiske grunner), mens nåværende stortingspresident var klokkeklar: -Hvis ikke Kina kommer i dialog med Dalai Lama, får en slutt på voldelige overgrep mot de som ønsker å utrykke sin mening og gir fri ferdsel for journalister, vil boikott kunne bli nødvendig. Erna Solberg vurderte også boikott. Det tror jeg kinesiske myndigheter husker. Og det husker sikkert Erna Solberg og Olemic Thommessen, også.

Tibet-låsen. Det som gjorde menneskerettighetsdebatten i forbindelse med OL i Beijing så betent var nettopp at den ble knyttet til Tibet. Mangel på individuelle rettigheter dreier seg om hvem som kan utfordre styresettet. Å sette opp individuelle opp mot kollektive rettigheter er en legitim debatt også for mange kinesiske politikere. Forsvar av Tibet utfordrer den territorielle integriteten. Der får du ikke mange kinesiske politikere med på laget. Når Tibet blir synonymt med menneskerettigheter låser det seg helt. Jeg kan tenke meg at det som skjer mellom Russland og Ukraina i dag er nettopp det kinesiske myndigheter frykter og de skjønner ikke hvorfor vi ikke skjønner det. Det var denne stabiliteten Olemic Thommessen og mange av hans partifeller utfordret i 2008. Har de endret mening?

Fornektet to ganger. Når argumentet for ikke å møte Dalai Lama er at man ønsker å oppnå normale politiske forbindelser med Kina er det rart at man ikke først begynner med seg selv, hvis man virkelig mener det man sier. Hva med å si at man angrer på at man ønsket boikott av OL i Kina? Da hadde det vært en konsekvent linje som ble ført i disse dager og man hadde vært på bølgelengde med Dalai Lama. Han var mot boikott av OL i Beijing. På den måten har stortingspresidenten og flere av hans Tibet-venner fornektet Dalai Lama to ganger. Men i dette tilfelle blir ikke minus X minus pluss, heller ikke for skolepartiet Høyre. Boikott er sjelden en bra løsning verken av munker eller av olympiske leker.

PS. Som sønn av en gammel AKPer er det litt underlig å se det som skjer nå. Han fulgte partilinja, men ble aldri hørt. Han har gitt opp håpet. Nå kjemper Høyre kampen videre.

Olympisk smiger

Hektisk møtekalender. I løpet av de 43 timene Kinas president Xi Jinping var i Sotsji hadde han 12 bilaterale og mulilaterale møter med statsledere og internasjonale idrettsledere, blant annet med Russlands president Vladimir Putin og IOC-president Thomas Bach. Mens USAs forhold til Kina og Russland stadig blir surere, blir forholdet mellom Kina og Russland stadig bedre. Xi hadde bare lovord å si om lekene i Sotsji. Dette er ikke bare høflighetsfraser. Kina med Beijing og Zhangjiakou ønsker vinterlekene i 2022, akkurat som Oslo, og slike høflighetsfraser har effekt selv på hardhuda politikere. Også i OL-sammenheng.

Reprimande. Dette er en helt annen tilnærming enn det Erna Solberg hadde da hun ankom den russiske OL-byen. Hun lekset opp for Russland og IOC om hvor dårlige de er i sitt menneskerettighetsarbeid. Og hun har støttet alle som har sagt at Norge vil bidra til en bedre verden gjennom leker i Oslo – i hvert fall et vinter-OL tilbake til sine røtter. Her krasjer idealpolitikk og realpolitikk. Kan OL bidra til en bedre verden eller skal OL holdes utenfor all verdens konflikter? Eller: går det an å skille disse to problemstillingene fra hverandre? Og hva er den beste strategien for å få OL?

Hvem snakker med hvem? Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte pressen i Sotsji at Xis besøk i Sotsji var historisk. Det er første gang en kinesisk statsleder har overværet en åpningsseremoni et internasjonalt idrettsstevne utenfor Kina. Dette markerer Kinas nye diplomatiske linje, i følge Wang. Den samme Wang var i midten av januar i Kuwait for å skrive under store handelsavtaler med Kuwait. Dem skrev han under med Kuwaits visestatsminister og utenriksminister Sjeik Sabah Khaled Al-Hamad Al-Sabah: IOC-medlem og leder for alle verdens nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Det er ikke utenkelig at Wang og sjeiken også utvekslet noen hyggelige ord i Sotsji om OL i 2022. Det er i så fall olympisk maktpolitikk på øverste nivå. Og den er noen ganger vanskelig å skille fra annen politikk. Hvem snakket Erna med?

Smiger. Det er lett å bli smigret når Wall Street Journal skryter av den trønderske idrettsmodellen og når Sports Illustrated ber på sine knær om at det norske folk må ønske seg et OL til Norge. Vi er vinternasjonen med stor V og vi vil bidra til å redde lekene, er maksimen. Jeg er helt sikker på at leker til Oslo blir en sportslig suksess – i hvert fall for nordmenn. Billig blir det sikkert også, sammenlignet med andre leker. Men holder det for å få OL? Hvis handelsavtaler med Kina er en del av pakka ligger Norge dårlig an. Og hamring på andre lands menneskerettighetsstandarder kan få enkelte i IOC til å trøtne. Noen argumenter funker i Norge, men ikke utenfor riksgrensen. Nå er det viktig å sortere tankene og bestemme seg for hva man vil, tror jeg.

Olympiske paradokser. Debatten om menneskerettigheter i forbindelse med lekene i Sotsji viser flere paradokser: de som kritiserer Russland mest er de som har hatt mest nytte av OL. Menneskerettighetsorganisasjoner har virkelig fått full valuta for Putins penger. En uttalt (men lite gjennomtenkt?) løsning hos norske OL-forkjempere er å bringe OL til et land der vinteridretten står sterkt. En ting er sikkert: det blir lettere å sette menneskerettigheter på kartet skulle lekene igjen arrangeres i Kina enn i Norge. Men det blir mer smertefullt. Og det blir mindre fokus på vinteridrett og olympiske poeng. Hvilken pakkeløsning går man for? Hva gavner menneskerettighetsarbeidet best? Og hvor mye skal IOC bry seg om mennesekerettigheter?

Ny strategi? Menneskerettighetsorganisasjoner (og IOC) gjorde en kardinalfeil da de antok at lekene i Beijing skulle føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Det motsatte skjedde. En av grunnene var at fokuset på Kina forsvant med en gang lekene var over. En annen var at kinesiske myndigheter utnyttet muligheten til å stramme til (med deltagernasjonenes velsignelse) ved å arrangere OL. Russerne står i en helt annen posisjon, men ikke bare fordi Russland er et annet land. Russland skal nemlig ha fotball-VM i 2018 og det presset landet nå har sett i forkant av OL i Sotsji er bare opptakten til et kontinuerlig press fra utenforverdenen om blant annet menneskerettighetssituasjonen i Russland. I fire år til! Allerede før lekene i Sotsji satt Vladimir Putin i gang en sjarmoffensiv, blant annet ved å gi fanger amnesti. For å ta av trykket de neste fire årene må han gjøre mer enn å skru på sjarmen. Nye leker til Kina vil på ny rette søkelyset mot Kina og strategier som feilet sist kan gjøres om. Ønsker IOC ennå mer trøkk på menneskerettigheter eller ønsker de time out?

Smertens vei? Derfor bør man kanskje ikke bruke som argument at reformarbeidet i IOC og økt fokus på menneskerettigheter i forbindelse med OL blir best med vinterleker på norsk eller vestlig jord. Med vinterleker til Kina velger man smertens vei. Med et OL til Oslo minste motstands vei. Det er forskjell på politisk toppidrett og annen toppidrett.

Ernas olympiske signingsferd

Utenrikspolitikken og folket. Et gammelt uttrykk sier at politikere ikke må overlate utenrikspolitikken til folket (sikkert en del EU-motstandere som er uenig i dette). Maksimen er at man ikke skal hive seg på hjemlige stemningsbølger fordi det kun gir kortsiktig gevinst på hjemmebane. I utenrikspolitikken er det viktigere å spille på følelsene til dem man forhandler med, enn å henfalle til hjemlige stemningsrapporter. Erna Solberg bryter med dette prinsippet når hun er i Sotsji og taler Russland og IOC midt i mot.

Rekyl? Under sitt besøk i Russland og Sotsji har Erna Solberg snakket varmt om menneskerettigheter, kritisert russisk politikk på området og vært svært kritisk til IOC og megalomanien som omgir lekene i Russland. Dette er også en håndsrekning til Oslo2022 som ser at opinionen smelter bort med varmen i Sotsji – mye takket være Sotsji-OL og IOC. Intensjonen er god og den kan ha positiv effekt på den norske opinionen. Personlig syns jeg det er tøft å se politikere som sier fra. Men er dette besøket bra for idretten og Oslo2022?

Gi og ta. Ernas mannskap i Sotsji gir ikke bare en håndsrekning i OL-saken, den er også for å åpne opp det norske spillmonopolet for aktører som Postkodelotteriet og andre internasjonale spillselskaper. Dette har idretten vært sterkt i mot fordi den er redd for finansieringen av breddeidretten og toppidretten, slik den er i dag. OL i Oslo kommer til å koste mye penger og et av diskusjonstemaene er hvordan lekene skal finansieres og hvor mye idretten selv skal bidra med. Kan regjeringens OL-innsats sette idretten i et finansieringsdilemma? Blir OL et forhandlingskort i norsk spillpolitikk? Hvor høyt prioriterer idretten OL hvis dette blir en reell problemstilling?

For og i mot. Store deler av det norske folk ønsker å se en norsk regjering tale Russland og IOC midt i mot. Samtidig er det den samme gjengen som kritiseres (se IOC) som skal bestemme Oslo2022s skjebne. Dette er en vanskelig øvelse. Argumentene som passer hjemme i den den vinterolympiske stormakten passer kanskje ikke alle de 107 IOC-representantene i IOC (maks kan det være 115 medlemmer i IOC)? I IOC er det i overkant av 30 medlemmer som kommer fra land som har svake demokratiske tradisjoner og med store brudd på menneskerettighetene (for eksempel Nord-Korea, Russland, Kina, Cuba, Kuwait, Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater). Det er disse medlemmene og deres hjemland Solberg kritiserer og Idrettsforbundet vil reformere? De 30 medlemmene har forskjellig nettverk innenfor IOC og mange av dem har sterk innflytelse over andre representanter. IOC vektlegger nasjonal oppslutning når det avgjør hvem som skal få OL. Hvis denne oppslutningen baserer seg på et idiotforklart IOC kan det hende de ser andre veier.

Troverdighet. Det er ikke bare idrettens følelsesliv som står på spill for Erna Solberg. Også hennes troverdighet i kampen for menneskerettigheter. Den klare tonen Erna Solberg har hatt på sin olympiske signingsferd har fått mange til å spørre om hva hun vil si til Kina når muligheten byr seg. Der i gården står det verre til enn i Russland, men samtidig har Norge et svært anstrengt forhold til Kina, langt mer anstrengt enn i forholdet til Russland. Det ble slått stort opp i norske medier da det ble kjent at Gerhard Heiberg hadde jobbet for den kinesiske motkandidaten til Oslo2022. Gerhard Heiberg har lenge vært en viktig kanal til Kina for norsk UD, kanskje eneste nordmann med forbindelser helt inn i det kinesiske politbyrået, takket være hans posisjon i IOC. På den måten kan hans bidrag til vinterleker til Beijing også styrke Norges forhold til Kina? Har den styrket Oslo2022?

Kina2022. Hva om OL til Kina er best for Norge i 2022? Er det noe det norske folket vil?

En boikott som ikke er boikott

Boikott. Den tyske presidenten Joachim Gauck drar ikke til OL i Sotsji. Det gjør heller ikke franske presidenten eller Barack Obama. Obamas demonstrasjon er kanskje den mest tydelige. Han sender to profilerte homofile idrettsutøvere i delegasjonen til Sotsji og ingen fra regjeringen. Erna Solberg ønsker å benytte sine fribilletter til OL. Hvorfor handler politikere som de gjør i forbindelse med OL?

Beijing igjen. I forkant av OL i Beijing så vi det samme. Da ropte blant annet Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel på boikott av OL på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene. Disse protestene – fordi det er det det er – tilslører den politiske forbindelsen statslederne som sier boikott og landet de ønsker å ramme. Og vi snakker om tilsløring på mange områder.

Presset til uttalelser. For det første, når det de siste månedene har vært satt ekstra sterkt søkelys på russisk menneskerettighetspolitikk – og da særlig homolovgivning – så kommer det som et resultat av at Russland skal ha OL. På den måten bidrar lekene til at man retter søkelys mot noe som ellers ikke ville fått særlig oppmerksomhet. Når Stephen Fry og Lady Gaga protesterer mot lekene i Russland skaper det så mye oppmerksomhet at også politikere blir nødt til å svare for seg. Men så langt har ingen politikere fordømt russisk politikk og samtidig bedt om boikott av lekene. De fleste skiller mellom OL og politikk, samtidig som de er glad for at OL fører til at det blir satt søkelys på alt som er galt i Russland. Ganske enkelt og ganske komplisert på samme tid. Spørsmålet er om Gauck; Hollande og Obama skiller seg fra feltet av andre politiske balansekunstnere som tror de har to tanker i hodet samtidig.

Lite dramatisk. For det andre kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Russland. Joachim Gauck har vært svært kritisk til russisk politikk lenge og han har avlyst flere møter med russerne de siste par årene. Obama har den siste tiden gjort alt han kan for å unngå Putin. Hvorfor skal han gjøre unntak i februar neste år? På den måten er det lite dramatikk i at de prominente personene ikke stiller i Sotsji. Tyskland er Russlands tredje viktigste handelspartner og er flinke til å nevne russiske brudd på menneskerettighetene i aktuelle saker. Slik Frankrike, Norge og andre land gjør. Det er vanlig. Hadde man ment alvor boikott kunne man ha snakket mindre og handlet mer, for eksempel stoppet handelen. Det skjer aldri. Da Sarkozy var storkjefta mot Kina i 2008 hadde han like før inngått en stor avtale om salg av Airbus-fly til Kina. Derfor blir statslederes påståtte boikott kun å regne for symbolhandlinger.

OL-kandidatur bestemmer. For det tredje hadde Gauck sikkert lagt andre planer hadde München fortsatt vært kandidat til vinter-OL i 2022. Det blir neppe mange protester fra ledere fra land som ønsker vinter-OL i 2022. Det setter OL-kandidaturet i fare. På den måten får man aldri vite om hvor ekte protesten fra den tyske presidenten er. Og kanskje ble Obama dritt lei hele OL da han ble ydmyket i København i 2009. Da hans kandidat til OL i 2016 - Chicago - røyk ut i første stemmerunde. Frankrike eller USA har heller ingen OL-kandidater på blokka denne gangen. Men det har Norge. Er det derfor Erna Solberg drar?

Begrepsforvirring. For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring rundt begrepet boikott når vi snakker om OL. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det (i hvert fall i demokratiske stater) de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. På den måten virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt. Boikott er et lettvint ord å bruke, men ikke lett å gjennomføre. Det har ikke vært boikott av OL etter den kalde krigen. Ei heller i dette tilfellet.

Andre planer. For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær. Den tyske utøverkomiteen sier at det aldri har vært planlagt et besøk i Sotsji for den tyske presidenten, men at han har planlagt en mottagelse i München for utøvere som kommer hjem fra Sotsji. Obama var heller ikke til stede i Vancouver eller i Beijing. Norge er lammet under vinter-OL. For Erna Solberg er det hipp som happ hvor hun er disse dagene.

Ikke boikott. Derfor er dette en boikott som ikke er boikott.