Oslo 2022 - en koalisjon av frivillige?

Dystre tall. Ukentlig får vi nå meningsmålinger som sier at den folkelige støtten til Oslo 2022 er lav og/eller er fallende. Like ofte får vi høre av tilhengerne av OL at meningsmålinger spriker, er et øyeblikksbilde eller at avgjørelsen om statsgaranti ikke avgjøres av meningsmålinger, men i regjeringen og Stortinget. Kanskje mest spesielt er det at folket (det vil si dem som er i mot) blir beskyldt for ikke å ha skjønt hva OL til Norge egentlig dreier seg om eller at det norske folk er inkonsekvente fordi de ønsker både pose og sekk: delta i OL, men ikke betale for å arrangere. Dette er en dårlig strategi på to måter.

Med og mot. For det først får beskyldningen om at folket ikke skjønner sitt eget beste i OL-saken meg til å tenke på George W. Bushs ”Koalisjon av villige” og påstanden om at ”dem som ikke er med oss, er mot oss”, fraser som for alvor gjorde seg gjeldende i Norge i forbindelse med opptrappingen av Irak-krigen i 2003. Jeg skal ikke gjøre noen billige poenger ut av at Børre Rognlien ligner på George W. Bush, det gjør han overhode ikke. Og det er langt mellom Irak i 2003 og Oslo i 2022. Men måten å fremstille en sak på har samme effekt: den skaper unødvendig motstand og uforsonlige skillelinjer.

Forbehold. Irak-krigen ble til uten støtte fra NATO, men med NATO-land. Norge var ikke mot USA, men mot krig i Irak uten FN-mandat. I dette tilfelle er det FN som gir Norge legitimitet. Og etterpå har Norge og USA og NATO vært i krig sammen – med store kostnader – fordi Norge mener at aksjoner har vært legitime. I OL-saken er det IOC som skal gi arrangementet legitimitet. Det er det norske folk sterkt tvilende til. Det er fullt mulig å mene at man kan delta i OL, men ikke arrangere lekene, fordi premissene for å arrangere ikke er tilfredsstilt. Det er tross alt billigere å delta enn å arrangere og hvorfor skal vi bry oss om hva andre land ønsker å bruke av ressurser på OL? Hadde IOC utestengt Norge fordi Norge ikke ville påta seg OL hadde saken vært annerledes. Men slik er det ikke. Og jeg tror ikke det hadde hjulpet på den norske opinionen, heller.

Koalisjon av frivillige? For det andre setter beskyldningen om at det norske folk ikke skjønner sitt eget beste et av de andre målene med OL på spill. Et av kronargumentene til dem som ønsker OL er at lekene vil styrke frivilligheten i Norge – en olympisk koalisjon av frivillige. Problemet er at disse frivillige kommer fra folket. Selv om jeg tror at mange frivillige kommer til å få morsomme oppgaver under et OL i Norge, tror jeg også at frivilligheten i Norge kan blomstre i Norge uavhengig av et OL. Noen ganger skulle jeg ønske at retorikken om den norske frivilligheten ble snudd på hodet: den blomstrende frivilligheten i Norge skal bidra til et godt OL, ikke omvendt. Her tror jeg at ”med-oss-og-mot-oss”-retorikken fører til at mange som i utgangspunktet er positive til OL blir skeptiske.

Koalisjon av uvillige. I debatten om det å delta i OL og å arrangere OL kan vi (for enkelthetens skyld) identifisere tre kategorier meninger:

1. De som er for OL og støtter IOC (dem er det i Norge i dag svært få av og flest finner du blant dem som driver kampanje for OL);
2. De som er mot OL, men ikke støtter IOC (de kommer du aldri til å overbevise); og
3. De som er for OL, men ikke støtter IOC (disse er de du skal overbevise i OL-saken og som i dag utgjør den største delen av den norske befolkning, skal vi tolke tallene fra ulike meningsmålinger).

Ved å sette likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta, frastøter du deg de aller fleste i den siste kategorien, er jeg redd for. Du skaper en koalisjon av uvillige.

Idrettsdemokratiet. For fem år siden kom boka Idrettsdemokratiet ut (skrevet av ISF-forskerne Bernard Enjolras og Raghild Holmen Waldahl). Boka beskriver demokratiet i norsk idrett og blant annet beslutningene rundt OL i Tromsø som fjernt fra det grasrota bryr seg om og får være med på å beslutte. Diskusjon om dugnad i det lokale idrettslaget er svært forskjellig fra diskusjonen om hvilken distanse du skal stå løypevakt for i OL om 8 år, for å bruke en karikatur. Den forteller også om nettverksdemokratiet og om hvordan sosiale medier bidrar og kan bidra til å forme den idrettspolitiske debatten, og til å korrigere det demokratiske underskuddet i idretten. De ukentlige meningsmålingene vi har sett det siste året og mitt inntrykk av OL-debatten på sosiale medier i disse dager er at konklusjonene i boka har styrket seg, og at motmakten utenfor idrettens beslutningsorganer har forsterket seg. Det er de alternative kanalene for ytringer som har bidratt til den store skepsisen – i tillegg til at ja-siden har hatt en svak kampanje på de samme flatene.

Ultimatum. OL-saken har vist at det gjelder å snakke med en stemme som motmakten respekterer. Da er ultimatum lite velegnet. Også når man ønsker en koalisjon av frivillige.

Unngå kvikkfiks av norsk fotball

Beinkrok. Om en reduksjon i antall klubber i Eliteserien vil heve kvaliteten på norsk fotball er jeg usikker på. Men jeg tror at et alt for sterkt fokus på toppen av norsk fotball og en for rask omstrukturering til færre lag i Eliteserien kan – om ikke omleggingen gjøres på en god måte – bidra til kampfiksing. I så fall slår Fotballforbundet beina under satsingen på høyere kvalitet i norsk fotball.

Mange små historier. Nesten hver gang jeg holder foredrag om kampfiksing (det har blitt noen ganger de siste årene) kommer jeg i snakk med spillere eller tidligere som sier at de vet om mange tilfeller der aktive spillere tipper på oddsen på eget lag. I følge disse foregår det også omfattende informasjonsutveksling om spillerstall og skadesituasjon i lavere divisjoner og noen av disse spillerne satser penger på at eget lag skal tape. Vi vet i tillegg at fotballklubber nedover i divisjonene blir nedringt av utenlandske bookmakere for å fortelle om hvilken form laget er i. Klubber nedover i ligasystemet i Norge er hete spillobjekter.

Innsideinformasjon. I Norge er ikke innsideinformasjon forbudt. Det er det i Danmark fordi man mener at denne formen for informasjonsutveksling kan bidra til kampfiksing. Det er heller ikke ved lov forbudt å spille på eget lag i Norge, men det strider mot Fotballforbundets regelverk, et regelverk som har blitt skjerpet de siste årene, på grunn av økt fokus på kampfiksing. Jeg vet ikke om de jeg snakker med i etterkant av disse foredragene er representative og at de kan si noe om omfanget av spill på egne kamper. Men det er fare for at flere kommer til å gjøre det hvis man (nok en gang) legger om seriesystemet.

Tiltak mot kampfiksing. Det er mange tiltak fotballen (og andre idretter) kan sette i gang for å forhindre kampfiksing. Faktainnhenting slik Fotballforbundet og Idrettsforbundet gjorde ien spørreundersøkelse i fjor er et godt tiltak. Med god kunnskap om kjennskapen til idrettens regelverk og hvilke idretter som er sårbare for hvilken type kampfiksing er det lettere å sette inn tiltak som virker. Man kan også innføre strengt regelverk med mulighet for strenge sanksjoner, beskytte varslere og overvåke gamblingmarkedet. Ved siden av å gi spillere en levelig lønn og å betale ut lønn i tide er kanskje det viktigste tiltaket å fjerne interessen (eller incentivet) for å fikse kampene, nemlig sørge for at alle kamper betyr noe for laget, at gevinsten av å vinne kampen er høyere enn å vinne penger på å tape. Kampoppsettet og måten man går over til et nytt seriesystem har stor betydning for om kampfiksing blir mer attraktivt i Norge.

Lite viktige kamper. I debatten om endringer i norsk toppfotball er det foreslått å redusere antall lag helt ned til 8 (fra dagens 16) og til å innføre sluttspill. Å redusere toppdivisjonen til 8 lag tror jeg er urealistisk, men 14 og kanskje 12 er forslag som jeg vet mange ønsker. Ønsker man rask endring betyr det at mange lag kan rykke ned samtidig. En mer moderat justering kan av mange oppfattes som for seint. Jo flere lag som rykker ned samtidig, jo større sjanse er det for at flere lag allerede tidlig i sesongen skjønner at de vil rykke ned. Det vil si at kamputfallet et lite stykke ut i sesongen ikke får stor betydning for å holde seg i toppdivisjonen. Det gjør det fristende å vinne noen slanter på egne tap. Stor reduksjon på toppen vil mest sannsynlig bety reduksjon lenger ned i ligasystemet også. Da blir det flere kamper av denne karakter. Det taper også Fotballforbundet på.

Sluttspill. Et tiltak for å hindre at dette ikke skal skje er at man også innfører et eget nedrykkssluttspill, slik at avslutningen på sesongen i begge ender av tabellen blir viktig for alle lagene. Problemet er da at man kan spare seg midt i sesongen for å gjøre det best mulig når sluttspillet skal avgjøres. Det kan også stimulere til kampfiksing. Poenget er at alle kamper må føles viktige. Hele sesongen for å redusere sjansen for at noen vil fikse kamper.

Færre muligheter. Det er ikke bare i en overgangsfase og i forbindelse med sluttspill at kampfiksingsproblemet kan oppstå. Kampfiksing kan også være et alternativ for mange spillere fordi alt for mye ressurser og oppmerksomhet rettes mot noen få lag helt i toppen. Færre lag i toppen gjør det vanskeligere for flere å nå toppen i norsk fotball. En slik spissing av toppfotballen kan i tillegg føre til at lønnsforskjellene i norsk fotball blir større og at toppen får mer av kaka enn tilfellet er i dag, blant annet en større andel av tv-pengene. Når nåløyet blir vanskeligere og lønnsforskjellene øker, øker også sjansene for at man nedvurderer sin egen innsats og tyr til lettkjøpte alternativer.

Unngå kvikkfiks. Uavhengig av hvor mange lag som er i Eliteserien vil det bli spilt på oddsen på norske kamper nedover i seriesystemet. Øker forskjellene mellom toppen og nest øverste nivå, øker også mulighetene for at kamper fikses. Hvis man ikke har dette som en sentral problemstilling helt fra man begynner å diskutere omlegging av seriesystemet. Omleggingen av norsk fotball må ikke under noen omstendigheter bli en kvikkfiks for norsk fotball.

Stemmene som mangler

Internasjonale påvirkning. Det er ingen tvil om at internasjonale forhold har vært negativ for det norske OL-prosjektet. Mange er negative til et OL i Oslo på grunn av IOCs væremåte og Sotsji-OLs megalomani. Samtidig mener jeg at den norske OL-debatten fullstendig mangler et internasjonalt innhold og internasjonale stemmer som kan opplyse oss i debatten og som kan gi oss kunnskap om internasjonal idrettspolitikk som frir oss fra antagelser og ønsketenkning. Nei-siden er stadig på jakt etter kompromitterende dokumenter og uheldige uttalelser og ja-siden tror at en gjentagelse av det de hele tiden har sagt styrker deres egen sak. Det holder ikke.

Tatt på senga. Med folkeavstemningen om OL i Oslo ble norsk idrett tatt på senga på to måter. For første gang ble norsk idrettspolitikk et sentralt tema i en valgkamp. Dette tror jeg var starten på et kritisk blikk på idretten som det ikke var forberedt på og som den delvis ikke ønsker. Skulle idretten komme på statsbudsjettet en eller annen gang i framtiden vil en slik ordkrig bli en del av hverdagen for idretten. Da blir idretten hele tiden målt opp mot andre prioriteringer i samfunnet, slik vi har sett ekstreme eksempler på i OL-debatten.

Forsømt politikk. For det andre viste norsk idrett at den har forsømt internasjonal idrettspolitikk i mange år (med unntak av på anti-dopingarbeidet). Selv om IOC har endret seg mye siden Salt Lake City-skandalen har IOC fortsatt mye å gå på og et hvert forsøk på å forsvare IOC har effektivt blitt latterliggjort av dem som ønsker å skade OL-søknaden. Det er alltid mulig å finne noe negativt om IOC og det faller ofte i god jord hos dem som allerede er skeptisk. I den sammenheng har dem som har forsvart IOC som oftest henvist til hva IOC selv sier og har ikke vært i stand til å vise til egne initiativ til endringer i den olympiske bevegelse – før man startet sin egen OL-prosess. Inntrykket vi som står på utsiden har fått er at man bare forslår endringer etter hvert som man blir presset til det, og at det ikke er et resultat av et genuint ønske om forandring. Det er denne mangelen på troverdighet som jeg tror er OL-prosjektets verste fiende. Ikke prislappen på 35 mrd.

Overfladisk kritikk. Samtidig er kritikken av IOC og av internasjonal idrettspolitikk svært overfladisk og basert på en stor forsømmelse. Kritikken er ekstremt dokumentfokusert og sannheten måles i om OL-forkjemperne sier det samme over tid eller ikke. Debatten om regjeringen vil ta forbehold om å følge det olympiske charter er veldig relevant og interessant, men også et eksempel på at konteksten ofte blir borte og at viktige stemmer ikke blir hørt, blant annet dem vi diskuterer, feks IOC-representanter (utenom Heiberg!).

Taktikkeri. Når kulturministeren sier hun har hatt møter med IOC om norske forbehold er det en enkel sak å kappe beina av henne når signaturen hennes finnes på en kontrakt som sier at norske myndigheter vil følge det olympiske charter til punkt og prikke. Juridisk er det sikkert ikke noe tvil om hva som er rett og galt i denne saken. Men Vancouver, London, Rio, PyeongChang og Tokyo gjorde og har gjort store endringer på sine originalkonsepter etter at de underskrev den olympiske kontrakten. Ofte for å spare penger. IOC er selvfølgelig ikke alltid like fornøyd, men hva skal de gjøre? Flytte lekene? Det er nesten umulig. Og det er i hvert fall umulig for dem som ønsker et OL å si at dette er en del av taktikken for å få lekene.

Andres vurderinger.  Det er to stemmer jeg savner i debatten om OL: dem vi snakker om. Hvilke kritiske journalister har ringt IOC (hvem nå det enn er?) eller Thomas Bach eller dem kulturministeren har snakket med i møtene og bedt om deres vurderinger av saken? Og når Oslo2022 sier at mange i IOC ønsker OL til Oslo fordi det vil redde vinter-OL, hvem ringer til Oslo2022s konkurrenter og spør dem om hva de mener om OLs framtid? Denne informasjonen finner du ikke i hemmelige brev eller på IOCs nettsider. Og jeg finner dem ikke i den norske debatten eller i norske aviser. Samtidig savner jeg et ekte og troverdig engasjement fra ja-leiren om endringer i den olympiske bevegelse. Slik det ser ut nå er taktikken å komme med forslag som allerede er akseptert i IOC-systemet – bort med klisjeene og fram med ideene! Det holder ikke at IOC-president Thomas Bach er sjarmerende i denne prosessen. Han har bare én dobbeltstemme i en uklar masse på 107 representanter. Hvem av disse 107 vil Norge overbevise?

Mitt ønske. Her et ønske til journalister som engasjerer seg i OL-debatten: i disse dager er det ungdoms-OL i Nanjing. Dette er kanskje Beijings viktigste arena for å vise seg fram som kandidat til OL i 2022. Her får de tilgang til viktige IOC-representanter på løpende bånd, sikkert med Yu Zaiqing i nærheten hele tiden. Yu er både visepresident i IOC og i Beijings-søkerkomité. Hva mener han om endringer i IOC, om å overholde det olympiske charter og om at Oslo vil redde vinter-OL fra totalitære tendenser? Jeg er sikker på at Norgesvennen Thomas Bach kan gi dere nummeret, så åpen som han har blitt.

Identitetssvikten i norsk fotball

Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!), det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!

For systematisk? Den siste tiden har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har den vært mer identitetsløs.

Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før. Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode. De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.

Lokalidentitet. De fleste som hevder seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget) sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet? At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?

Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det. Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.

Rotete terminliste. Selv om store pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp – identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder meg til barnenivået.

Realistiske ambisjoner? Den sterke kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner. Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok. De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?

Forskjellig prestisje. De siste årene har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen, ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.

Barnslige turneringer. For det andre er Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke lenger med å se på jentene.

Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for 10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.

Ny type kostholdseksperter. Jeg tror ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse, det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!

Idrettens Realpolitik

Alle skal med! Ja- og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene, slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk idrett?

My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell, men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion, samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.

Mye på spill. Jeg vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i forbindelse med Sotsji-OL.

Samtaler. Da jeg jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot – og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.

Idrett som partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti – hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?

Internasjonale allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.

Støtter Almaty. Jeg har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.

Oslovenn. En av dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det omvendt?

Omvendelse. I det internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?

Noen er likere enn andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik. Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle støttespillere i OL-saken er like mye verdt?