Trøbbel i Sotsji

OL-problemer. Dem som tror at bråket rundt Tromsø-OL er enestående, tar feil. I Sotsji, som skal ha vinter-OL i 2014 tårner problemene seg opp, og snakket om at de kanskje ikke greier å ferdigstille byen til OL har allerede startet.

IOC i Sotsji. Denne uken har en IOC-komité vært på besøk i Sotsji for å se hvor langt russerne har kommet i forberedelsene. Sotsji-OL er et russisk prestisjeprosjekt som skal bidra til positivt fokus på Russland. Den politiske prestisjen i disse lekene så vi tydelig da Vladimir Putin personlig engasjerte seg for å få OL under IOCs kongress i Guatemala i juli 2007. Sotsji fikk OL takket være hans innsats. Det har derfor vært viktig å gi IOC et godt inntrykk av forberedelsene.

Potemkin-kulisser? I forkant av IOC-komiteens besøk dro derfor Russlands statsminister Viktor Zubkov til Sotsji for å orientere seg om situasjonen og for å forberede sitt møte med IOC-delegasjonen. Han hadde følge av den russiske visestatsministeren, Dumaens leder og flere regjeringsmedlemmer. Det er uklart hva slags strategi de russiske politikerne brukte, men komiteens leder Jean-Claude Killy hadde for det meste godord å si om utviklingen i Sotsji, selv om han erkjente at Sotsji sto overfor store utfordringer. Om dette bare var høflighetsfraser fra en betenkt observatør eller en uttalelse fra en gjest lurt av russiske Potemkin-kulisser er usikkert. Det som er sikkert er at Sotsji sliter med store problemer for å få i stand OL.

Surprise, surprise! Tidligere denne måneden forlot lederen for Olimpstroi, organisasjonskomiteen for Sotsji-OL, Semyon Vainshtok (tidligere leder for den statskontrollerte rørledningsmonopolisten Transneft) til fordel for Sotsji-ordfører Viktor Kolodyazhny. Før han gikk av leverte Vainshtok et ”memo” til president Vladimir Putin der han kommer med sine bekymringer for OL-forberedelsene. I følge russiske aviser dreier problemene seg om følgende:

• Det er usikkert om man kan bygge arenaene der det i utgangspunktet var planlagt fordi man ikke har gjort gode nok geologiske undersøkelser av landmassene.
• Man må bringe inn 180000 arbeidere utenfra for å få ferdig alle byggeprosjektene som er planlagt. Det vil øke befolkingen med 1/3 og ingen vet hvor arbeiderne skal bo.
• Alle landområder som skal huse OL-anlegg må kjøpes fri. Kostnaden er beregnet til ca 20 milliarder kroner. Dette er like mye som det Tromsø 2018 trenger i statsgaranti for å sikre et helt OL i 2018. I Russland holder ikke det en gang til å frigi områdene for bygging av OL-anlegg.

Prespektiver. Fokuset på Stensbøls selvbilde og Tromsø 2018s koblinger til innsidedømte Rune Brynhildsen blir småtterier i forhold til problemene som tegner seg over Krasnodar. Perspektiver er viktig når man skal rydde opp i egne problemer.

Fotballpøblers politiske engasjement

Serbiske fotballpøbler sto sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann 21. februar. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Det er ikke bare i Serbia at fotballpøbler spiller en politisk rolle eller løper et politisk ærend. Vi finner også koblingen mellom politiske bevegelser og fotballpøbler i andre deler av Europa. Men særlig i Serbia er denne koblingen sterk.

Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til å kjøpe Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den den amerikanske ambassaden.

Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Også i England har vi sett denne koblingen. Nazi-inspirerte fotballsupportere i Combat 18 var en periode sterkt knyttet til det høyrenasjonale partiet British National Party (BNP).

Dette er bare noen eksempler på kobling mellom fotballpøbler og politiske bevegelser og partier. Dette er også utbredt i land som Kroatia, Polen, Tyskland og Tyrkia. Til nå har vi blitt spart for denne formen for fotballvold i Norge. Nazi-bråket i Vålerenga midt på 1990-tallet er et unntak. Men vi skal ikke føle oss for trygg i Norge. I Sverige ser vi en oppblomstring av både høyreekstreme partier og fotballpøbler. Og som de fleste vet er det ikke langt fra Norge til Sverige...