Idrett på EUs bord.

Historisk innledning til advent. 1. desember 2009 er ikke bare historisk fordi Lisboa-traktaten trer i kraft, men også fordi idrett for første gang ser ut til å bli et eget politikkområde i EU. Det har det ikke vært før.

Nytt politikkområde. At idrett blir et eget politikkområde (kompetanseområde) betyr at idrett kan få en egen kommisjonær og at det blir satt av penger på EU-budsjettet til idrettspolitikk. Det betyr også at EU kan uttale seg med én stemme om idrett og idrettspolitikk i internasjonale fora. I begynnelsen av 2010 starter EU-kommisjonen arbeidet med sitt første idrettsprogram. Hvis alt går etter planen vil det første idrettsprogrammet tre i kraft i 2012-2013. Temaer som et slikt program kan dekke er antidoping, rasisme på idrettsbanen og beskyttelse av unge idrettsutøvere, men også helsetiltak med idrett som virkemiddel og egne idrettsprogrammer utenfor EU, for eksempel i bistandsprosjekter.

Yes, Minister! Det er White Paper on Sport som ble vedtatt i 2007 som er grunnmuren i denne politikken. Det viser at EU er i ferd med å utarbeide idrettspolitiske planer på mange områder. Dokumentet er tuftet på mange medlemsnasjoners statlige idrettspolitikk. Den første testen på om man i EU greier å enes om en egen idrettspolitikk kommer i mai 2010. Da skal det første ministermøtet om idrett foregå.

Idrett+EU=Sant? Det er flere måter å tolke denne utviklingen på. Uansett om man er for eller mot EU er dette en historisk begivenhet – idrett blir en del av EUs portefølje. De internasjonale idrettsorganisasjonene, som for eksempel IOC og UEFA er imidlertid skeptisk til en overregulering av idretten. De legger stor vekt på idrettens egenart og selvbestemmelsesrett. De som støtter en tettere integrasjon i EU øyner håp om at man endelig har funnet et politikkområde som kan samle og fenge den vanlige mannen i gata. De som er i mot en tettere EU-integrering frykter at EU også når det gjelder idrett skal legge begrensninger på nasjonal politikk. I denne saken kan internasjonale idrettsorganisasjoner og nei-bevegelser i Europa kjempe samme sak – de kan kjempe mot at idretten blir et europeisk rettssubjekt.

EU-lag? Så langt har man kun sett spede forsøk på EU-lag. I golf har man stilt europeiske lag mot USA, det samme i seiling. Jeg regner med at det ikke blir fart i debatten om idrett og EU før en smart kommisjonær foreslår å slå sammen alle landslagene i alle idretter til EU-lag. Blir det lettere eller vanskeligere for Norge å få fotball-EM, da?

Europeiske idrettsdager

EU og norsk idrettspolitikk. Idrettspolitikk får en stadig større plass i EUs politikk. Det har stor betydning for norsk idrettspolitikk. Det er særlig helse og fysisk aktivitet som står sentralt i EU, men også kampen mot doping og trafficking av unge idrettsutøvere er viktig. For at Norge skal holde seg oppdatert på det som skjer på det idrettspolitiske området i EU og ha håp om å kunne være med i politikkutformingen på dette området i EU er det viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter har en målbevisst strategi overfor EUs idrettspolitikk.

Konsekvenser for norsk idrett. I dag er det medlemslandene i EU som har ansvaret for idrettspolitikk. Allikevel har EU i lengre tid arbeidet med å inkludere idrett i traktatene, og i dag ønsker Europakommisjonen å ta med en egen artikkel om idrett i Lisboa-traktaten (Kapittel XI, §149 og §150). Etablering av en Hvitebok om idrett (White Paper on Sport, WPS) er et tegn på økt fokus på idrett i EU, og implementering av deler av WPS er allerede i gang. EUs WPS definerer fire satsningsområder for EU: 1) idrettens samfunnsmessige betydning; 2) idrettens økonomiske dimensjon; 3) idrettens organisering; og 4) sosial dialog (kontakt mellom EU og ikke-statlige organisasjoner/forbund). Det er EUs Sport Unit som ligger under Europakommisjonen som har hatt ansvaret for å utarbeide WPS.

EUs satsing på overnasjonalt idrettssamarbeid vil få indirekte og direkte konsekvenser for norsk idrett og for Norges forhold til EU. Det er derfor viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter er oppdatert på utviklingen og kjenner denne godt. EUs idrettspolitikk kan i Norge få konsekvenser for arbeidsretten til idrettutøvere, det norske spillmonopolet, antidopingarbeidet, og for norsk tilknytning til EUs utdannings- og kulturprogram. For å nevne noe.

Ikke-medlemskap. I november 2008 møttes medlemslandenes ministre for idrettspolitikk, ledere for medlemslandenes idrettsorganisasjoner og representanter for de største idrettsforbundene i Biarritz, Frankrike for å diskutere viktigheten av og målsettingen med EUs idrettspolitikk. På disse møtene var det ingen representanter fra norske myndigheter. Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) var opprinnelig ikke invitert og fikk innledningsvis avslag på en forespørsel om å delta. Men gjennom møter og seminarvirksomhet ved idrettens EU-kontor i Brüssel, lyktes det NIF å komme i kontakt med to representanter fra Europakommisjonens Sport Unit. Disse åpnet etter omfattende korrespondanse med NIF for at to representanter kunne få delta på forumet. EU planlegger tilsvarende forum hvert år som en del av dialogen mellom EU og ikke-statlige organisasjoner (satsningsområde 4 i WPS). Det var mange på forumet som hadde vanskelig med å forstå hvorfor NIF var tilstede siden Norge ikke er medlem av EU.

Utfordringer. Etter en rundtur i Brüssel i forrige uke (Kulturkomiteen i Europaparlamentet, Europakommisjonens Sport Unit, den norske EU-delegasjonen, den finske EU-delegasjonen, Den europeiske komités (EOCs) lobbykontor og EFTA-sekretariatet) er det tydelig at Norge står overfor store utfordringer med hensyn til EUs idrettspolitikk, samtidig som Norge har mange muligheter til innflytelse. Utfordringene dreier seg i hovedsak om å få oversikt over hva som foregår av idrettspolitikk i EU og hvilke konfliktlinjer som finnes i EU på forskjellige idrettspolitiske områder. Når det gjelder idrett og helseprosjekter er for eksempel Slovenia, Tyskland, Frankrike og Finland pådrivere, mens Sverige og Finland er pådrivere for å bevare spillmonopolet. For å nevne noen eksempler. Disse landene har jobbet mye med disse problemstillingene, men dette er ikke godt kjent i Norge. Samtidig etterlyser for eksempel Finland norsk engasjement i europeisk spillpolitikk. Videre sitter det ingen med idrett som hovedansvarsområde i den norske EU-delegasjonen. For at man skal kunne følge med på det som skjer i EU kan det være en idé å sende en person dit for å oppdatere seg på situasjonen i EU og for å gi signaler tilbake til Norge om hva man bør gjøre på dette området.

Muligheter. På den andre siden har Norge muligheter for å påvirke idrettspolitikken i EU. Dette er et nytt felt for EU og siden idrett ikke er en del av den offisielle politikken til EU er det ikke satt av store ressurser til å drive idrettspolitikk før Lisboa-traktaten trer i kraft – hvis den i det hele tatt gjør det…. Samtidig hoper arbeidsmengden for dem som jobber i EUs Sport Unit. Sport Unit har kommet i en veldig spesiell situasjon siden Europaparlamentet doblet budsjettforslaget til Sport Unit fra 3 til 6 millioner Euro. Der i gården vet man rett og slett ikke hva man skal bruke pengene på! Det betyr at de er svært interessert i å få gode innspill på hvordan de skal jobbe med forskjellige idrettsrelaterte spørsmål og hvor de skal sette inn ressursene de nå rår over. Videre vil det med en gang idrett blir et offisielt satsningsområde for EU bli frigjort større ressurser til målrettede tiltak og forskningsprosjekter. Helse- og bistand vil da være satsingsområder. Jo tidligere Norge er på banen i EU på dette området jo større sjanse er det for at Norge kan nyte godt av disse midlene.

Økt fokus på idrett og helse. Det siste året har Kultur- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet i Norge tatt til orde for mer satsning på fysisk aktivitet, blant annet for å bedre norsk helse og for å gi en mer meningsfylt skolehverdag. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 10.5 millioner kroner til helse og idrett og regjeringen har varslet mer penger til tiltak for fysisk aktivitet. NIF har i sitt Idrettspolitiske dokument (2007-2011) uttrykt målsettinger om å synliggjøre sin rolle som samfunnsaktør og å gi sitt bidrag til en positiv samfunnsutvikling. NIF vil bidra til å forbedre norsk folkehelse gjennom blant annet et allsidig og godt aktivitetstilbud i idrettslagene. NIF vil derfor være en naturlig partner og bidragsyter i initiativet fra norske myndigheter. En oppfølging av målsettingene i St. melding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, kap. 4.1 ”Folk i bevegelse” er et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid.

Medlemsstater i front. Siden 2006 har Europakommisjonen lagt stadig større vekt på fysisk aktivitet for å bedre EU-borgernes helse, blant annet ved å fokusere på fedmeproblematikken. Helseaspektet har en sentral plass i EUs WSP og mange av helsetiltakene som lanseres er basert på medlemsstaters nasjonale planer for helse og fysisk aktivitet. Frankrike, Tyskland, Slovenia, Storbritannia, Luxembourg og Finland har utarbeidet helseplaner med fokus på fysisk aktivitet. Flere medlemsland og Europakommisjonen har kommet lenger enn Norge i arbeidet med å koble idrett og helse.

Finland i tet. Av de nordiske landene er det særlig Finland som har vært en pådriver for at EU skal etablere en egen idrettspolitikk, men det er også ventet at Sverige vil spille en sentral rolle i EU på dette feltet i årene framover, både fordi Sverige vil ha formannskapet i EU når Lisboa-traktaten eventuelt skal undertegnes i slutten av 2009 og fordi Sverige vil være vertskap for det neste toppmøte mellom EUs sportsministre i siste halvdel av 2009. Det vil være naturlig at norske myndigheter og NIF holder kontakten med de nordiske landene i EU med hensyn til idrettspolitikk.

Idrettens nytteverdi. Idrettens nytteverdi får stadig mer plass i EU og Norge. Det er viktig at vi i Norge både følger med på hva som skjer i EU på området idrettspolitikk og at både norske myndigheter og norsk idrett seg av de mulighetene som finnes på dette området i EU. Dette er viktig uansett om Norge er medlem av EU eller ikke.