Politisk blodbad i vannpolobassenget

Ungarn var et sørgelig syn mot det norske fotballandslaget i årets EM-kvalifisering. Ikke noe tæl og så vidt litt grønske på knærne. På 1950-tallet var Ungarn et av Europas beste fotballag og spilte ball-i-hatt med de fleste. I 1953 var Ungarn for eksempel det første ikke-britiske laget som slo England på Wembley. Ungarn vant 6-3.

Men det var ikke bare på fotballbanen at Ungarn slo og sparket fra seg på 1950-tallet. Det viktigste oppgjøret Ungarn utkjempet i denne perioden var semifinalekampen i vannpolo mot Sovjetunionen under Melbourne-OL i 1956. Vannpolokampen gikk bare noen uker etter at Sovjetunionen hadde invadert Ungarn og ble i ettertid et viktig symbol på den ungarske motstandskampen mot det sovjetiske åket.

Ungarn hadde gjort det svært bra i gruppespillet og var klare favoritter til å vinne gull i OL. Selv om australsk media prøvde dekke over de politiske aspektene ved kampen ble denne kampen i høyeste grad en krig uten våpen – for å bruke George Orwells metafor. 5500 tilskuere hadde møtt opp og mange av dem var ungarske emigranter. Kampen ble svært brutal, med mange røde kort og med så mange slag og spark at blodet bokstavelig talt fløt. Ungarske fans ropte kattelyder til sovjeterne hver gang de brøt spillereglene - og det var ofte, og lagledere og spillere som sto ved bassengkanten skjelte ut russerne hver gang de hadde hodet over vannet. Opprørspoliti måtte roe ned gemyttene i frykt for voldelig opptøyer. Miklos Martin, en av fem spillere som hoppet av til Australia etter lekene, uttalte etter kampen at de sovjetiske spillerne oppførte seg som deres politikere – de var brutale og fulgte aldri spillereglene.

Ungarn vant kampen 4-0. Det var en symbolsk viktig seier og av mange ungarere sett på som en liten revansj for invasjonen. Politisk holdt sovjeterne likevel grepet på Ungarn til 1989, da Ungarn ble kvitt kommunismen og ble et selvstendig demokrati.

I 2006 – 50 år etter okkupasjonen – kom filmen Freedom’s Fury. Den forteller historien i og rundt vannpolobassenget i 1956. Filmen kommenteres av svømmeren Mark Spitz – en av tidenes største OL-helter – og er produsert av Lucy Liu and Quentin Tarantino – bedre kjent som skaperne av Kill Bill-filmene.