Singapore skal arrangere IOCs første ungdoms-OL. Det kunngjorde IOC-president Jacques Rogge i OL-museet i Lausanne torsdag 21. februar. Singapore fikk 53 stemmer mot Moskvas 44. Lekene er for ungdom mellom 14 og 18 år. I tillegg til konkurranser skal det satses på et utdanningsprogram der ungdommene skal lære om i de olympiske idealer og hvordan sport skal kunne bidra til et bedre samfunn.
Ungdoms-OL er en oppfyllelse Pierre de Coubertins drøm om fredelig kappestrid mellom ungdom. Sport skal bidra til allmenndannelse og gjensidig respekt. Tross store ord er det også andre motiver bak et slikt OL.
Først og fremst handler dette om penger og oppmerksomhet. At det blir lagt til Singapore passer allerede inn i IOCs kamp for å få skikkelig fotfeste i Asia, Markedspotensialet der er stort. Og skal man nå ungdommen må man gi dem noe de kan identifisere seg med. Ungdoms-OL vil øke IOC tv-inntekter og det vil gi den eksklusive organisasjonen et ungdommelig image. Det er viktig å se IOCs konflikter med EU i lys av denne utviklingen. Et av argumentene til IOC for at EU ikke må få retten til styre idretten er at det vil kunne føre til at myndigheter og organisasjoner på andre kontinenter følger etter. Det vil true IOCs selvstendighet – eller autonomi – og på den måten hindre IOC i å kontrollere egne markedsinteresser og eget regelverk i andre deler av verden.
Det er flere innvendinger mot ungdoms-OL. For det første kan det stilles spørsmål ved om det er plass og behov for flere store mesterskap. Nyhetsmediene er allerede fulle med referater fra internasjonale mesterskap, det vil bli flere omfattende søknadsprosesser, vi kan frykte at stadig yngre utøvere tyr til doping for å hevde seg i leker med stor prestisje, og det kan skape gi profesjonalisering av unge utøvere. Det siste er ikke minst aktuelt i Norge. Bestemmelser om barneidrett i Norge sier f.eks. at det ikke skal brukes resultatlister før man er 11 år. Vi har allerede startet en diskusjon om å senke denne aldersgrensen, og med flere konkurranser som henvender seg til ungdom vil presset mot aldersgrensen øke. Vi må jo være forberedt på å hevde oss i slike konkurranser?
En annen innvending er at det allerede finnes flere leker og mesterskap som henvender seg til ungdom. Hvorfor ikke samarbeide tettere med dem og på den måten oppfylle de olympiske idealer – og på den måten skape forståelse og gjensidig respekt.
Ved siden av internasjonale ungdomsmesterskap i regi av de internasjonale idrettsforbundene finner vi f,eks. mesterskap som arrangeres av forskjellige religiøse trossamfunn. Muslimene, katolikkene og jødene har f.eks. hver sine mesterskap som kan gå inn under kategorien ungdoms-OL. FISEC-lekene er en årlig idrettskonkurranse som samler katolske skoleelever mellom 14 og 17 år. Leken har funnet sted siden 1948. Mellom 1948 og 1959 var dette leker bare for gutter. Mellom 1959 og 1980 hadde de separate leker. Fra 1980 har de deltatt sammen. Pierre de Coubertin var selv katolikk og hadde gått på jesuittskole i Paris. Hva hadde han sagt om disse lekene? Jacques Rogge velsignet lekene i Ungarn i 2007. Det spørs om IOC-presidenten vier dem like stor oppmerksomhet i 2010. Jødene har sine Maccabiah-leker som de arrangerer hvert 4. år. Disse lekene har både junior og seniorkonkurranser, og også konkurranser for bevegelseshemmede. Ungdomslekene er for ungdom mellom 16 og 23 år. Lekene har foregått siden 1932, men ikke mellom 1938 og 1950. De neste lekene finner sted i 2009. Muslimenes har også sine leker. Men de er ikke like etablert. Tyrkia arrangerte Islamic Games i 1980. Da kunne både menn og kvinner delta. Muslimske leker fikk et opphold helt til til Iran arrangerte Muslimske kvinneleker i 1993, 1997, og 2001. I 2005 arrangerte Saudi Arabia de første Islamske solidaritetsleker. Det skulle hjelpe til å styrke båndene mellom muslimske stater. Et spesielt trekk ved lekene i Saudi Arabia var kristne var velkommen til å delta, men ikke kvinner. Det er med andre ord rom for forbedringer. I det store og det hele ligner begrunnelsen for å ha disse lekene argumentene Coubertin brukte på slutten av 1800-tallet. I tillegg har vi Homo-OL og forskjellige leker for bevegelseshemmede og utviklingshemmede. For å nevne noen.
Det disse lekene viser er at forskjellige grupperinger samles for å skape en sterkere gruppetilhørighet og for å kjempe mot hverandre i fredelig kappestrid. Dette er viktigere enn det kommersielle, og bygger på flere måter videre på de olympiske idealer om forbrødring og forståelse. Hvorfor satser ikke IOC på samarbeid med disse lekene? Er det fordi de ikke passer inn i den moderne olympiske idé?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar