Oljeleting i Øst-Afrika. Lørdag kunne Dagens Næringsliv (DN) fortelle at Kjell Inge Røkke, investor Riulf Rustad, toppfotballsjef i Sør-Afrika Kjetil Siem, og fotballagent Christian Eidem har etablert oljeselskapet Asante Oil. Selskapet skal lete etter olje og drive humanitært arbeid i henholdsvis Uganda og Somaliland. En frittalende Riulf Rustad sier til DN at en av grunnene til at man velger å gå inn i Øst-Afrika, ved siden av at det er store oljeforekomster der, er at Norge tradisjonelt har gitt mye bistand til området og at norske selskaper derfor kan utnytte seg av goodwillen det har skapt når man skal etablere seg der. Ved å dra inn Kjetil Siem og Christian Eidem ønsker selskapet å skape en humanitær profil ved å koble det opp mot fotballprosjekter i området, hevder han. Om det er fotballskoler, spillerrekruttering eller utvikling av idretten i disse landene som de skal engasjere seg i, vet vi ikke noe om.
Idrett og investeringer. Det er en økende tendens at humanitære tiltak knyttes til store investeringsprosjekter. På fint heter slikt engasjement Corporate Social Responsibility og skal gi selskaper en sosial profil utover den bedriftsøkonomiske aktiviteten. Noen ganger er det usikkert om den sosiale profilen tjener lokalbefolkningen eller om den kun pynter på inntrykket til dem som investerer og driver butikk. Noen ganger er det også vanskelig å se en sammenheng mellom en god tanke og et godt resultat. Flere har for eksempel kommet med kritikk av investorers sponsing av afrikanske lag for at de skal kunne delta i Norway Cup. Tanken kan være god, men utfallet kan være negativt. Enkelte ganger har vi for eksempel sett at sponsorene gir lagene de sponser navnet til sponsoren (Kicking AIDS Out! i Zambia og Youth Education through Sport (YES) i Zimbabwe). Det har gjort spillere usikre på om hvem de representerer – seg selv eller noen andre? Slik sponsing tar bort en del av fundamentet til idretten – den lokale forankringen og identiteten. For spillerne har det også en annen pris. De blir vist et velstående Norge som står i sterk kontrast til det samfunnet de kommer i fra. Flere ganger har vi også sett at spillere hopper av og forsvinner. Hva vil nordmenn vise spillere i Øst-Afrika? Og, hvem tjener mest på dette? Et tilbakevendende spørsmål er derfor hvorfor man bidrar med penger til slike prosjekter?
Utfordringer. Engasjement i Øst-Afrika er utfordrende. Somaliland er en utbryterrepublikk som erklærte seg for selvstendig i 1991. Så langt har ingen anerkjent uavhengigheten til Somaliland. Økt oljeleting der kan gi de lokale styresmaktene økte inntekter og gjøre dem sterkere i kampen for selvstendighet. Det er en faktor investorer må ta i betraktning. DNOs engasjement i Irak er et eksempel på hvor relevant en slik problemstilling er. En annen viktig faktor er den omfattende piratvirksomheten i farvannet utenfor Somaliland. I fjor var det en sterk økning i gisseltakinger og plyndring i dette området. Dette vil helt sikkert tilta med større økonomisk aktivitet i området. For det tredje vil oljeutvinning ha store miljøkostnader i skogsområdene i Uganda, og helt sikkert bidra til økt korrupsjon.
Utviklingen av norsk bistand. Norsk bistand til Øst-Afrika har endret seg de siste årene. Da Norge startet offentlige bistandsprosjekter i området dro de nytte av misjonærenes virksomhet. I dag er det norske investorer som benytter seg av goodwillen og kunnskapen som norske bistandsmyndigheter har opparbeidet. Det er verdt å merke seg at den religiøse misjonsvirksomheten har blitt erstattet av en ny religion – idretten. Norske myndigheter og norske investorer har stor tro på at idretten kan bidra med utvikling og samtidig skape en god atmosfære for aktiviteten de driver med. Om dette er en heldig blanding gjenstår å se. Det blir spennende å se om vi får se Asante United i Norway Cup, ugandisk eller somalilandsk fotball, og/eller spillere fra Uganda eller Somaliland i norske fotballklubber.
Asante. Det hadde vært interessant å vite hvem som har funnet på navnet Asante Oil, som på Swahili betyr noe i retning av takk oljen. Kommer eventyret i gang er det vanskelig å vite hvem som skal takke hvem og hva man skal takke for. For investorene kan det være greit å vite at nesten ingen i Uganda eller i Somaliland snakker swahili. Og at swahili er sterkt knyttet til Idi Amins terrorregime.
Jon Harald Sande Lie (NUPI) har bidratt til denne artikkelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar