Vekten av ord

Linjeskifte? De fleste politikerne har sagt at hendelsene denne sommeren bør få konsekvenser for ordbruken i politikken. Det bør den også få for ordbruken i idretten og i omtalen av idrett.

Sommerens katastrofe. Bomben i regjeringskvartalet og henrettelsene på Utøya er kriminalitet av verste sort. Hendelsene kan beskrives som katastrofe og tragedie. 77 er drept i terrorudåden (69 på Utøya, 8 i Oslo sentrum) og 90 er skadet (66 skadet på Utøya, 30 skadet i Oslo sentrum). Mange familier er rammet og mange lokalsamfunn har mistet håpefulle og samfunnsengasjerte ungdommer – ungdommer som ønsket å utrette noe i et fritt og demokratisk Norge. Mange idrettslag har også mistet ledere eller utøvere. I tiden etter 22/7 har idretten vist at den kan samle lokalsamfunnet. Mange idrettslag har aktivt hjulpet etterlatte og pårørende, og det har vært mange minnemarkeringer på norske idrettsbaner – blant annet med ett minutts stillhet. I den sammenheng kan det være verdt å reflektere over vekten av ord.

Sinnsyk. I Aftenposten i februar var det en artikkel om fy-ord i norsk idrett. I artikkelen ønsket blant annet Erlend Hem ved Olympiatoppen ordet sinnsyk ut av vokabularet til norske idrettsutøvere. Hem har en fortid i psykiatrien og han vet hva begrepet faktisk innebærer. Jeg mener at begrepene katastrofe og tragedie også må brukes med varsomhet. Det understreker sommerens katastrofale og tragiske hendelser.

Katastrofer. I bokmålsordboka – som de fleste burde ty til med jevne mellomrom – står det at katastrofe betyr ”omfattende ulykke, ulykkelig hending, sammenbrudd” og at tragedie betyr ” ulykke eller katastrofe”. Ulykker og tragedier kan være naturskapt og menneskeskapt. Tidligere i år var vi vitne til jordskjelv og tsunami i Japan og i sommer har vi opplevd terror av verste sort i Norge. Den første katastrofen var naturskapt, den andre menneskeskapt. I idretten har vi opplevd katastrofer av begge merker – enten flyulykker med fotballag eller massedødsfall på tribuneplasser. Dette er katastrofer og tragedier.

Bagateller. Men ofte bruker vi disse begrepene når vi ikke burde. Tv-reporter og Arsenal-supporter Dag Solheim uttalte for ikke lenge siden (og etter 22/7) at det er en katastrofe hvis Fabregas og Nasri blir solgt fra Arsenal; midstopper på Sarpsborg 08 Ole Heieren Hansen mente det var en katastrofe å slippe inn 5 mål mot Brann; Usain Bolt mente løpet hans på Bislett i år var en komplett katastrofe; og under ski-VM gikk Hellner på katastrofe-ski, i følge Dagbladet. Hensikten er ikke å henge ut disse personene, men å peke på et generelt problem – ukritisk bruk av sterke ord. Det er ingen tragedie at alle disse beskriver sin virkelighet som en katastrofe, ei heller er det katastrofer det er snakk om!

Vekten av ord. Vekten av ord er forskjellig og bruk av begrepet katastrofe bør forbeholdes begivenheter som virkelig er tragiske. Proporsjoner er viktig, og så lenge det ikke er snakk om død og store ulykker skal man være forsiktig med å bruke sterke ord på det som egentlig er bagateller. Det har vi blitt minnet om denne sommeren!

For mange stille minutter?

Minuttinflasjon. På tippeligaens første helg markerte tippeligalagene katastrofen i Japan med å holde ett minutts stillhet. Tradisjonen med ett minutts stillhet strekker seg tilbake til før første verdenskrig, men har for alvor blitt en del av idretten de siste årene. Det er snakk om minuttinflasjon. På idrettsarenaene markerer vi i dag katastrofer, enkeltpersoner med klubbtilhørighet, enkeltpersoner uten klubbtilhørighet, kjendisers bortgang, voldelige dødsfall og fredelige dødsfall. Spørsmålet man da må stille er om hvor grensen for slike markeringer går. Hvem kan markeres med ett minutts stillhet? Holder det med ett minutt? Og hvorfor gjør man det?

Det første minuttet. Det er vanskelig å si nøyaktig når tradisjonen med ett minutts stillhet startet. I England ble kong Edward VIIs dødsfall markert med ett minutts stillhet i 1910, det samme ble forliset av Titanic i 1912. Men den første offentlige organiserte stillhetsmarkeringen ble gjennomført i kjølvannet av den første verdenskrig. Da ønsket Kong Georg V å minnes alle de falne britene. Tidspunktet var 11.11.1919 kl. 1100. Sammen med sine rådgivere hadde kongen diskutert seg fram til at to minutter var passende. De hadde både diskutert ett minutt, som de mente var for kort, og fem minutter som de mente var for langt. Helt siden da har britene sørget over de falne med to minutters stillhet den 11. november – med unntak av andre verdenskrig, da man flyttet sørgetiden til den andre søndagen i november for ikke å stoppe industriproduksjonen.

Fire minutter. Etter dette har det gått inflasjon i stillhetsøvelsen – ikke bare i antall, men også i lengde. Og det er ofte politiske motiver som ligger bak. I et forsøk på å samle EU etter kranglingen om Irak-krigen foreslo den irske statsministeren – som ledet det irske EU-formannskapet i 2004 – tre minutter stillhet for å markere terroraksjonen i Madrid i 2004. Dette er Europas første tre-minutters stillhet. Amerikanerne fulgte opp samme år med fire minutters stillhet for å minnes terroraksjonen 11. september 2001. De fire minuttene symboliserte de fire flyene som sørget for katastrofen. Tre minutters stillhet ble også arrangert i 2005 til minne om tsunami-ofrene i Asia og for å minnes terroraksjonen i London i 2005. I Norge gikk Bondevik i bresjen for tre minutters stillhet for tsunami-katastrofen i 2005. Flere og flere ønsker å markere noe trist med ett minutts eller flere minutters stillhet. Dette gjelder også på idrettsbanen.

Årets minutter. I 2011 har vi i Norge allerede vært vitne til flere markeringer. Tippeligaen har markert katastrofen i Japan, en håndballturnering i Tromsø har hatt ett minutts stillhet for en trafikkulykke i Lavangsdalen, Start og Sandnes Ulf hadde ett minutts stillhet for Svein ”Matta” Mathisen, og flere håndballklubber sto stille for en trafikkdød Levanger-spiller. Det er sikkert mange flere og alle som deltar på disse markeringene blir alltid beveget og berørt. Det er fine stunder. Det sterkeste minuttet jeg har opplevd var i forbindelse med treningskampen mellom Vålerenga og Lyn i 2005. Da var det helt stille i begge leire i Vallhall for å minnes de 150000 døde i tsunamien i Asia, og da spesielt familiemedlemmene til Lyn-trener Espen Olafsen. Etter det jeg husker var det Vålerenga som tok initiativet til dette minuttet. Ikke et øye var tørt og det viste at rivaliseringen mellom de to Oslo-lagene er småtterier sammenlignet med andre store ting i livet. Samtidig er det viktig å stille spørsmålet om hvor grensen går for slike markeringer.

Mange grunner. De fem norske eksemplene jeg har nevnt omfatter markering av en katastrofe som strengt tatt ikke har noe med norsk idrett å gjøre (Japan i år), støtte til en trener som spiller på et annet lag (Vallhall 2005), spiller på et lag som er berørt (Levanger), flere ungdomslag som er berørt (Tromsø) og en trener- og spillerlegende som minnes (Mathisen). I tillegg veit vi at supportere, krigshelter, byoriginaler og ansatte noen ganger får ett minutts stillhet. Men det er også noen som ikke får ett minutt stillhet. Kanskje ufortjent? Og noen som strengt tatt ikke burde fått hele stadioner til å bli stille?

Den religiøse dimensjonen. Det er også en religiøs dimensjon ved ett minutts stillhet. Det er som oftest død og tragedie dette handler om. Mange hevder at fotball er religion. Er ett minutts stillhet en forlengelse av religionen inn på idrettsarenaen eller er det en forflatning av sorgarbeid? Etter massakren i Dunblane i 1996 rykket overhodene i den katolske kirken i Storbritannia ut og sa at det ikke var ett minutts stillhet man trengte, men bønn for de døde og etterlatte. Stillhet bringer deg ikke nærmere gud, mente de. For de fleste handler dette ikke om gud, men om ettertanke. Det veit Jesper Mathisen godt – sønnen til Svein Matta Mathisen. Da han sto stille ett minutt forrige helg til minne om katastrofen i Japan, tenkte han kun på tapet av sin egen far. Det skal mer enn et par til minutter for å bli ferdig med noe sånt.

Ett minutts applaus. Det siste tilskuddet til markeringer av dødsfall og katastrofer er applaus. George Best fikk ett minutts applaus på Old Trafford etter sin død. Det samme fikk den tidligere Liverpool-spilleren Avi Cohen i desember i fjor. Denne skikken er ikke etablert i Norge ennå, men vi kan være trygg på at diskusjonen kommer både før og etter at en slik beslutning er tatt. Hvem får æren?

Hvor mange minutter får jeg? Det store spørsmålet for meg er om det på ett eller annet idrettsarrangement blir holdt ett minutts stillhet etter min bortgang. Kanskje flere minutter? Det er ikke sikkert jeg fortjener det?

Katastrofenes teater

I disse dager markeres 50-årsdagen for ”München-tragedien”. 6. februar 1958 mistet 23 passasjerer livet i en flyulykke i München. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var en del av de såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter etterfyll av drivstoff.

Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.).

Ulykken som drepte åtte Busby Babes er bare en av mange fotballtragedier. Vi kan skille mellom tragedier som har tatt livet av supportere og dem som har tatt livet av spillere.

Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus.

Men det er ikke bare på de britiske øyer at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.

Allikevel er det flere som husker Hillsborough-ulykken i 1989 der 96 Liverpool-supportere døde enn Lima-ulykken og ulykken i Moskva. Det sier noe om den vestlige mediedekningen, både med hensyn til omfang og innflytelse. Når det gjelder innflytelse dreier det seg ikke bare om hva vi husker men også om at de fleste tiltak for å forhindre ulykker på fotballbanen har blitt satt i verk etter store ulykker i Vesten og Europa.

De fleste ulykkene som har forårsaket at grupper av fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. Og München-ulykken var ikke den første. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.

Sammenlignet med andra flyulykker og katastrofer har ikke disse ulykkene tatt mange menneskeliv. I Zambia rammer f.eks. hiv/aids mer enn 20% av befolkningen og flyterroren som rammet Lockerbie i Skottland i 1989 drepte 259 passasjerer og 11 personer på bakken. I kvantitative termer er derfor vanskelig å kalle fotballulykkene for katastrofer. Men bruker vi kvalitative mål som f.eks. følelsesmessige konsekvenser så er det mulig å betrakte dem som katastrofer. Fotballagene er samlingspunkt for mange både lokalt og nasjonalt, og de binder sammen folk fra forskjellige nasjoner. Etter mange av ulykkene har det blitt innført landsorg og ulykkene blir et referansepunkt for gamle og nye supportere. Og i flere tilfeller blir det skapt en egen industri ut av disse ulykkene.

Og ulykken som har skapt den største industrien er München-ulykken. Sjelden har en flyulykke skapt flere spaltemeter i avisene og sjelden har flere personer fjernt eller nært Manchester United uttalt seg om hvor de var og hva de følte da Busby Babes ble rammet av død. Hvor-du-var-da-Oddvar Brå brakk-staven-industrien blir barnemat i forhold.

Men kan det gå for langt? De fleste aviser, ukeblader, internettmedier og etermedier har brukt mye plass og tid på ulykken. Spesielt mye i år, men også mye i årene før. Dette har knyttet Manchester United-supportere sterkere sammen, det har gitt Manchester-klubben stor medieoppmerksomhet uavhengig av resultatene på fotballbanen, og det har gitt klubben en offerstatus som klubben og klubbens supportere har utnyttet seg av. Hvor gode kunne ikke Manchester ha vært hvis de ikke ble rammet av ulykken? Og er det ikke noe spesielt med Manchester United når vi kan bli så gode som vi har blitt på tross av ulykken?

Myten er skapt og lever videre. Men det er viktig å ikke dra det for langt. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Dette er et resultat av det jeg vil kalle ”München-industrien” og viser at slike markeringer kan gå over fra ektefølt sorg til vulgær historieløshet. Det er viktig at markeringer av denne og andre fotballtragedier settes inn i riktig perspektiv. Både i forhold til andre fotballulykker og i forhold til andre ulykker og katastrofer som rammer flere og hardere. Gjør den ikke det kan sympati raskt byttes ut med antipati.

Les mer om fotballulykker i boka Paul Darby, Martin Johnes & Gavin Mellor (red.) (2005) Soccer and Disaster. International Prespectives. London & New York: Routledge.