Fotball-EM - like sikkert som sveitsiske banker?

Lite snakk om sikkerhet. Det har vært snakket lite om sikkerheten i fotball-EM i Sveits og Østerrike. Dette er ikke bare tilfelle i Norge, som ikke har kvalifisert seg til mesterskapet, men også i land som har kvalifisert seg. Er det noen grunn til å ta sikkerhetsspørsmål i dette mesterskapet på alvor?

Lav risiko. Det kan være flere grunner til at det har vært liten oppmerksomhet rundt sikkerheten ved dette mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland og at vi derfor anser at de ikke står overfor store trusler. En annen grunn er at OL i Beijing opptar det meste av vår tankekapasitet, også når det gjelder sikkerhet, og at vi derfor bevisst eller ubevisst skyver spørsmål om sikkerhet under fotballmesterskapet til siden. En tredje mulighet er faktisk at vi kan svært lite om Sveits og Østerrike og at vi derfor ikke har forutsetninger for å snakke om hvilke trusler de to landene eventuelt kan stå overfor.

To trusler. Det er to former for trusler som arrangørene av mesterskapet vil måtte forholde seg til. Det ene er voldelig bråk av fotballpøbler som kommer. Det andre er terrortrusselen. I dette mesterskapet anses den første trusselen som størst. Når det gjelder voldelig bråk, har de to vertsnasjonene forberedt seg godt.

Kampen mot fotballpøbler. Under mesterskapet har alle politimenn i Østerrike og Sveits fått ferieforbud, og de står i beredskap så lenge mesterskapet varer. I tillegg stiller spesialtrente soldater seg til rådighet. Østerrike disponerer politistyrker på 27 000, mens Sveits har 15 000. I tillegg stiller Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren har mobilisert 10 000 soldater fra 2. til 28. juni for å bidra til sikkerheten. Ytterligere 5000 står til disposisjon. Dette er den største mobiliseringen av militært personell i Sveits i fredstid.

I begge land er de fleste soldater ubevæpnet og skal bistå politiet med kontroll av kjøretøy og trafikk, og å skjerpe grensekontrollene. Lokale fengsler er blitt tømt for fanger for å gi plass til fotballbråkmakere, og arenaene har blitt alkoholfrie soner for å begrense fyll.

Kostnadsrammen for sikkerhetsarbeidet er usikkert. Sveits regner med å bruke ca. 63 millioner amerikanske dollar på sikkerhet, mens Østerrike ikke har laget noe eget budsjett. Det er rimelig å anta at den totale kostnadsrammen totalt overstiger 150 millioner amerikanske dollar.

Internasjonalt samerbeid. Men sikkerheten ivaretas ikke bare av lokale myndigheter. Tyskland bidrar med 1700 politimenn, 850 i hvert land, og Sveits får hjelp av 750 politimenn fra Frankrike, 31 fra Kroatia, 25 fra Polen, 15 fra Hellas og 11 fra Russland og Spania. At tyskerne bidrar med mange politimenn er kanskje ikke så rart. De har gode erfaringer fra sitt eget fotball-VM i 2006, og av de 24 kampene i de innledende rundene er det to kamper som har blitt karakterisert som høyrisikokamper: Tyskland – Polen og Tyskland – Kroatia. Begge kampene går i Klagenfurt. Tysk politi har i den sammenheng fått fullmakt til å arrestere bråkmakere, mens annet utenlandsk politi kun skal bistå og underordne seg lokalt politi. Opptil 7000 politimenn og sikkerhetspersonell kan settes inn i forbindelse med én kamp!

Metoder for å unngå bråk. En metode er en såkalt 3D-strategi. De tre d-ene står for dialog, deeskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang. I tillegg har de lagt mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruker et ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever også internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Over hekken. Mange øvelser er gjennomført for å forberede mannskapene på bråk, men ikke alle tiltak har vært like populære. Da østerrikske myndigheter kuttet ned alle trærne rund Ernst Happel Stadion i Wien for at fotballpøbler ikke skulle ha noe å klatre i, fikk de miljøaktivister på nakken.

Schengen-krøll. At Sveits ikke er med i Schengen-reglene har også skapt problemer. Selv om landet har en avtale med EU om fri flyt av varer, har Schengen-reglene skapt utfordringer for EM-organiseringen. For å lette visumarbeidet har man innført en regel om at de som trenger visum til Schengen-området og Sveits, bare trenger ett visum for å reise mellom Østerrike og Sveits under mesterskapet. Denne avtalen måtte alle Schengen-landene skrive under på sammen med Sveits. I tillegg til dette er de interne Schengen-reglene suspendert. Det betyr at passkontrollen er gjeninnført mellom Schengen-land som grenser til arrangørlandene under mesterskapet. Dette er tiltak som også ble satt i verk under OL i Athen og Torino og under fotball-EM i Portugal i 2004 og fotball-VM i Tyskland i 2006. EM i fotball er med andre ord ikke bare et idrettsarrangement, men krever også krevende politiske beslutninger for å bli realisert. Det viser også at EU er villig til å lempe på eget regelverk når man anser saken for viktig nok.

Terrortrusselen. Eksperter som har uttalt seg om sikkerheten under mesterskapet, har sagt at det ikke foreligger noen konkret terrortrussel, selv om enkelte nettsteder for jihadister har truet med anslag. Store mesterskap vil alltid være attraktivt for terrorister – mange mennesker samles på ett sted, muligheten for å drepe mange og skape frykt og panikk er til stede. Men truslene som er framsatt på forskjellige nettsteder må anses som ryggmargsreflekser fra radikale miljøer.

Når det gjelder terrortrusselen mot mesterskapet må den deles inn i to kategorier: trusselen mot arrangørnasjonene og mot deltakerlandene. Selv om trusselnivået er lavt, har det for Sveits’ sin del vært framhevet to ting i forbindelse med EM. Det ene er høyreradikale protester mot bygging av moskeer og minareter, og det andre er sveitsisk-amerikansk samarbeid for å fryse sveitsiske bankkontoer som man tror brukes til finansiering av terrorisme. I Østerrike har man trukket fram landets restriktive innvandringspolitikk, generelt avmålte holdninger overfor utlendinger og sitt nærvær i Irak (med 5 offiserer).

Terrorister er flinke til å finne argumenter for å gå til angrep. Det betyr at disse sakene og andre kan brukes av terrorister til å legitimere angrep. Når det gjelder deltakernasjonene kan vi for eksempel nevne at Italia, Polen og Tyskland (motvillig) deltar i Irak, Tyrkia er i konflikt med kurdere, Russland driver krig i Tsjetsjenia, og at baskerne igjen har startet en offensiv mot den spanske regjeringen.

Skyt dem ned! For å hindre terrorisme har arrangørene, i tillegg til vanlige politioperasjoner, gjort alle deltakerbyene til flyfrie soner på kampdager, og jagerfly og helikoptre patruljerer luftrommet over byene. I tillegg har man truffet spesielle tiltak for å forhindre kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Østerrike har også åpnet for å skyte ned kaprede fly om en slik handling skulle true sikkerheten under arrangementet. Så langt var ikke tyskerne villige til å gå i 2006.

Hva skal man prioritere? Det er ventet nesten fire millioner tilreisende til EM. Bare en firedel av disse har billett. Det betyr at politioppgavene kan bli store, men de trenger ikke bli det. Fotball-VM i Tyskland viser det. Noe av nøkkelen til lite bråk den gangen var politiets lave profil og at arrangørene tilrettela for tilreisende uten billett. Det var flere som så kampene på storskjermer i parker og på åpne plasser enn som så dem inne på arenaene.

Sveits og Østerrike har lært mye av Tyskland i så måte. Men denne tilnærmingen byr på utfordringer med hensyn til terrorisme fordi den fører til store menneskemasser på mange andre områder enn i og rundt arenaene. Det krever at man må ha mer sikkerhetspersonell enn tilfellet er under vanlige landskamper. Det er dyrt. Det betyr også at potensielle terrorister har flere muligheter til å ramme arrangørene. Jo flere steder, desto flere muligheter.

Til hvilken pris? Det er en tankevekker at sikkerhetsoppbudet er så stort i to land som i utgangspunktet har lite å frykte. Dette mesterskapet og tidligere mesterskap viser at man hele tiden forbereder seg på det verst tenkelige. Det blir kostbart og kan også føre til at færre ønsker å besøke slike arrangementer. Øker sikkerhetsoppbudet i framtidige mesterskap, kan det faktisk føre til følt uttrygghet for dem som drar dit. Hvorfor så mye sikkerhet? Vet arrangørene mer enn de tør å fortelle oss? Da kan terroristene dra på ferie og se på at arrangørene selv bidra

Champions League-finalen som storpolitikk

To vinnere. For Manchester United og Chelsea er det bare én vinner i onsdagens Champions League-finale i Moskva. For britiske og russiske myndigheter er det to. Kampen har bidratt til fotballdiplomati som har løst opp en politisk floke mellom de to landene.

Champions League- og UEFA-cupfinale løser opp. Forholdet mellom Russland og Storbritannia har vært anstrengt siden den tidligere FSB-agenten Alexander Litvinenko døde på mystisk vis i London i november 2006. Men etter at russiske myndigheter ga britiske fotballsupportere som skal se Champions League-finalen visumfritak, ser floken ut til å løses opp. Fritaket for visum – som gjelder i 72 timer fra 19. til 23. mai – er en av de første utenrikspolitiske beslutningene til den nybakte russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Finalen blir også en av hans første representasjonsoppgaver. Vi fikk signal om en slik oppmyking i forbindelse med UEFA-cupfinalen mellom Zenit St. Petersburg og Glasgow Rangers i Manchester 14. mai, da russiske supportere fikk gratis visum til Storbritannia. Den nye tonen har gjort at Gordon Brown og Dmitrij Medvedev har planlagt et bilateralt møte i forbindelse med det neste G8-møtet i Japan.

Diplomatisk krise. Den diplomatiske konflikten startet for alvor da britiske myndigheter krevde utlevering av den russiske forretningsmannen Andrej Lugovoj – som i dag er russisk parlamentsmedlem. Russland nektet å utlevere ham med henvisning til den russiske grunnloven. Lugovoj var mistenkt for å ha vært delaktig i drapet på Litvinenko, som døde av poloniumforgiftning. Russerne krevde beviser for at Lugovoj hadde noe med drapet å gjøre. Dermed var ballet i gang.

Britiske myndigheter svarte med å utvise fire russiske diplomater, og trakk seg fra videre forhandlinger om enklere visumprosedyrer mellom de to landene. Russiske myndigheter fulgte opp med å utvise fire britiske diplomater. Etter det kuttet britiske myndigheter kontakten med det russiske sikkerhetspolitiet FSB, som har ansvaret for russisk terrorismebekjempelse. I protest mot dette annonserte det russiske utenriksdepartementet at de kuttet sitt bilaterale antiterrorsamarbeid med Storbritannia og suspenderte utstedelse av visum til britiske myndighetspersoner. Det fikk britiske myndigheter til å stramme inn på visumbestemmelsene for russiske myndighetspersoner. Høytstående politikere i det russiske parlamentet (Statsdumaen) anklaget da britiske myndigheter for dobbeltmoral i kampen mot terrorisme: Hvorfor utleverer ikke britiske myndigheter forretningsmannen Boris Berezovskij og tsjetsjeneren Akhmad Zakajev når Russland ber om det? Etter at det bilaterale antiterrorsamarbeidet opphørte, har forholdet mellom britiske og russiske myndigheter låst seg helt. Det toppet seg i januar 2008 da russiske myndigheter stengte britiske konsulater i Russland fordi britene angivelig ikke fulgte pålagte prosedyrer for drift av disse konsulatene.

Mer enn en fotballkamp. Champion League-finalen og omgåelser av de russiske visumreglene må ses i en større sammenheng. Enkelte observatører har kalt finalen for den største sportsbegivenheten i Moskva siden OL i 1980. Det har derfor vært viktig for det russiske fotballforbundet og den nybakte russiske presidenten å sørge for at man legger best mulig til rette for positiv omtale av arrangementet. Det har de greid; engelsk presse lovpriser presidentens Champions League-dekret. Omgåelsen av visumreglene kan også være et grep for å mørklegge byråkratisk inneffektivitet i behandlingen av visumsøknader i Russland. Det russiske visumregimet er en levning fra sovjettiden, og behandling av ca. 40 000 britiske visumsøknader hadde gitt glisne tribuner 21. mai. Det hadde vært en katastrofe for russerne. Det kan også være en tredje grunn til det russiske tiltaket. Den siste tiden har organisasjonskomiteen til Sotsji-OL 2014 fått kritikk fra mange hold for mangelfull planlegging av arrangementet. Lettelser i visumreglene kan være en måte å møte denne kritikken på.

Bråkmakeres innflytelse på politikken. Russisk politi har satt opp egne supporterleire fri for alkohol. Chelsea-supportere kan holdes i disse leirene i opptil 10 timer for å forhindre at de braker sammen med Manchester United-supportere. Fotballpøbler kan ødelegge den politiske prosessen som er satt i gang i forbindelse med denne kampen. Særlig hvis russiske fotballbøller blander seg inn. Russland har et av de mest voldelige supportermiljøene i Europa. Og det er i sterk vekst. Og skulle det komme til nevekamp mellom russiske og engelske hooligans og casuals, kan dette fort slå tilbake på den politiske prosessen. Hvorfor bråker engelskmenn når de blir tatt imot med åpne armer? Og hvorfor passer ikke russiske politistyrker like godt på russiske bråkmakere som på engelske fans?

Chelski-diplomati. Roman Abramovitsj kjøpte Chelsea for ca. 140 millioner pund, og mange mente han solgte seg ut av russiske selskaper som Aeroflot og Sibneft for å unngå skjebnen til andre russiske oligarker, som Vladimir Khodorkovskij (han som nesten greide å kjøpe Kværner), nemlig fengsel og fattigdom. Kjøp av britisk eiendom gir immunitet mot utlevering til andre land, og det kan over tid være en tryggere økonomisk plassering enn å ha dem i russiske selskaper – selv om investeringer i fotballklubber jevnt over er dårlig butikk. Det er derfor lett ironisk at Abramovitsj og hans engelske fotballag er en del av det nye fotballdiplomatiet mellom Russland og Storbritannia.

Rotter og kjæledyr. Abramovitsj skal visstnok ha sagt at forskjellen på å bli betraktet som en rotte og et kjæledyr er PR. Kanskje det er derfor han har gitt bort 500 billetter til russiske Chelsea-supportere? Dette gjør han kanskje for å signalisere at han er på vei tilbake til Russland eller fordi han vil gi russere en liten følelse av hvordan det kan være å gjøre store penger på tilsynelatende små papirlapper – svartebørsprisen på disse billettene er ca. 25 ganger en russisk månedslønn. Vi får bare håpe at billettene ikke havner i hendene på engelske bråkmakere...

Fotballpøblers politiske engasjement

Serbiske fotballpøbler sto sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann 21. februar. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Det er ikke bare i Serbia at fotballpøbler spiller en politisk rolle eller løper et politisk ærend. Vi finner også koblingen mellom politiske bevegelser og fotballpøbler i andre deler av Europa. Men særlig i Serbia er denne koblingen sterk.

Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til å kjøpe Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den den amerikanske ambassaden.

Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Også i England har vi sett denne koblingen. Nazi-inspirerte fotballsupportere i Combat 18 var en periode sterkt knyttet til det høyrenasjonale partiet British National Party (BNP).

Dette er bare noen eksempler på kobling mellom fotballpøbler og politiske bevegelser og partier. Dette er også utbredt i land som Kroatia, Polen, Tyskland og Tyrkia. Til nå har vi blitt spart for denne formen for fotballvold i Norge. Nazi-bråket i Vålerenga midt på 1990-tallet er et unntak. Men vi skal ikke føle oss for trygg i Norge. I Sverige ser vi en oppblomstring av både høyreekstreme partier og fotballpøbler. Og som de fleste vet er det ikke langt fra Norge til Sverige...