Iran-amerikaner løser krisen?

Konflikt USA-Iran. Selv om Barack Obama har varslet en ny utenrikspolitisk linje overfor Iran ønsket ikke USA å delta på FNs rasismekonferanse forleden. Begrunnelsen for ikke å delta på konferansen ble understreket da Irans president langet ut mot Israel og kalte landet for rasistisk. Når slike ting skjer kan man få inntrykk av at de to landene er uforsonlige. Det er ikke tilfelle og særlig på idrettsbanen får vi signaler om at pragmatismen råder i forholdet mellom de to landene. Det gir håp om en bedre fremtid.

Ny landslagstrener i fotball. Denne uken ble Afshan Ghotbi ansatt som ny iransk landslagstrener i fotball. Ghotbi er født i Iran, men flyttet til USA da han var 13 år. Han var sjefspeider for det amerikanske landslaget i fotball under fotball-VM i 1998 da USA tapte for Iran(!), han var assistenten til Guus Hiddink da han ledet Sør-Korea under fotball-VM i 2002, og assistenttrener til David Beckhams Los Angeles Galaxy. Siste oppdrag var å lede det iranske laget Persepolis til seriemesterskap i mai i fjor.

Usikker arbeidsplass. Iran ligger dårlig an til å kvalifisere seg til fotball-VM i Sør-Afrika neste år. Nå ligger de på en fjerdeplass i sin pulje med 6 poeng og bare tre kamper igjen av kvalifiseringen. Oppgaven virker vanskelig og jobben hans virker usikker. Ghotbi er den tredje iranske treneren denne måneden! Enkelte vil også kanskje stille spørsmål ved om hvor lojaliteten hans ligger. Ikke bare har han et nært forhold til Iran og USA. Ved siden av å ha trent Sør-Korea er han også gift koreansk, og en av lagene Iran har igjen i kvalifiseringen er....nettopp Sør-Korea.

Mirakelmann? Drillo og Otto Ulseth har erfart at det ikke er lett å samle en nasjon som setter stor lit til sitt fotballag og som samtidig sliter med interne problemer. Oppskriften på suksess er enkel – seire. Skulle Ghotbi opptre som mirakelmann for det iranske landslaget i fotball og få Iran til Sør-Afrika kan det også gi åpning til en bedre tone mellom USA og Iran på det politiske nivå. Det er i hvert fall lov å håpe. Hva sier du Drillo?

Post Hillsborough

Hillsborough. Det er 20 år siden Hillsborough-ulykken som drepte 96 fotballtilskuere. Hillsborough-ulykken og Heysel-tragedien i 1985, da 39 tilskuere ble drept og godt over 600 såret, bidro til et helt nytt fokus på sikkerhet ved fotballkamper i Europa. Høye gjerder ble tatt ned og politiet fikk nye instrukser om hvordan man skal takle både fredelige og voldelige elementer på og utenfor fotballbanen. Men selv om det har forekommet få store fotballtragedier i Europa etter disse hendelsene er ikke fotballttragedier av dette formatet kastet på historiens skraphaug. I slutten av mars døde 19 personer og over 130 ble skadet i forbindelse med en VM-kamp på Elfenbenskysten. De siste 45 årene har nesten 1400 blitt drept i tilknytning til fotballkamper rundt om i verden. Er det et mønster i disse dystre tallene? Ja, og det er særlig to ting som skiller seg ut.

Utvikling og ulykker. Jo mer utviklet et land er, jo færre dødelige ulykker finner sted. Europa har ikke hatt store tragedier siden 1980-tallet. Sør-Amerika hadde sin siste store tragedie i 1996 i Guatemala City da 84 personer mistet livet under en VM-kvalifiseringskamp. Nå er det Afrikas tur. Kombinasjonen av en stadig økende interesse for fotball i Afrika, blant annet på grunn av fotball-VM i Sør-Afrika, dårlig infrastruktur og dårlige billettsystemer kan gi oss flere tragedier på afrikanske fotballbaner i tiden framover. I så fall vil tribunesikkerhet bli et brennhett tema i forkant av fotball-VM i 2010.

Etter snar. Et annet trekk er at et kontinent trenger en eller flere store ulykker for at man skal begynne å ta tribunesikkerhet på alvor. La oss håpe at hendelsen i Abidjan, Elfenbenskysten fikk øynene opp for dem som arrangerer fotballkamper i Afrika og at de blir tilført midler som kan bidra til bedre sikkerhet. Kanskje FIFA bør opprette et eget sikkerhetsfond?

Skateboard for fred i Afghanistan

Skate for fred. Norske, kanadiske og tyske myndigheter har gått inn med 120.000 amerikanske dollar for å få afghanere til å skate. Et varig fredstiltak eller naiv pengebruk?

Skateistan. Australieren Oliver Percovich kom til Afghanistan for litt over to år siden sammen med kjæresten sin. Nå er det slutt med kjæresten, men han har startet et nytt engasjement: Skatistan, et prosjekt som skal få afghanere til å utfolde seg på skateboard. Da Percovich kom til Afghanistan hadde han ikke jobb og han brukte dagene til å stå på skateboard i Kabul - mellom pansrede biler og sjekkposter. Dette vakte oppsikt og flere ble interessert i doningen på fire hjul. Nå har han startet en skate-skole med én ansatt. På skolen skal man også lære engelsk og data.

Dristige prosjekter. Det er ikke første gang dristige idretts- og forsoningsprosjekter starter opp i Afghanistan. Norge har bidratt til å stable på beina den afghanske OL-troppen og det norske judoforbundet har startet Judo for Fred i Afghanistan - et prosjekt som er utvidet til flere land.

Veien videre. Det er mye diskusjon om veien videre for Afghanistan. I Norge diskuterer vi om vi skal engasjere oss eller ikke eller om vi kun skal holde oss i deler av landet. Barack Obama er i ferd med å lage en ny plan for amerikansk engasjement i Afghanistan samtidig som man kritiserer FNs spesialutsending Kai Eide for ikke å gjøre jobben sin godt nok. Kan skateboard bidra til klarhet i debatten?

Optimisme. Ikke mye, men det kan få oss til å diskutere hva afghanerne trenger og hvilke virkemidler og innfallsvinkler som blir brukt på bakken i Afghanistan. Selv om Skateistan er et prosjekt finansiert av land som deltar aktivt i fredsarbeidet i Afghanistan - og på den måten er part i konflikten i det krigsherjede landet - er prosjektet startet som et privat initiativ uten andre hensikter enn å lære bort skateboardets fortreffelighet. Det ligger ingen politisk prestisje i prosjektet, kun et ønske om at afghanere får noe annet enn krig å tenke på og at hverdagslivet - kanskje paradoksalt nok - blir meningsfylt. Siden skateboard er en kreativ idrettsform kan afghanerne utvikle sin egen skateboardkultur.

Farer. Men prosjektet er ikke bare forbundet med glede og framtidsoptimisme. Skateboradaktiviteten skal optimalt sett foregå i det fri og den skal kunne utøves av alle -gutter og jenter. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig og det setter naturlige begrensninger for aktiviteten. Samtidig er det kontroversielt i Kabul at jenter hengir seg til noe så verdslig og vestlig som skateboard.

Kult. Tidligere jobbet jeg ved Tinghuset i Oslo, et eldorado for skatere, og et mareritt for dem som har kontor ved siden av horden av ungdommer som gjør triks på gelendrene ved CJ. Hambros Plass. Jeg har fått et litt annet syn på skateboard etter at jeg fikk vite om Skateistan. Hva vil norske skatere si hvis jeg forteller dem at skateboard blir brukt for å skape et bedre liv for ungdom i Afghanistan? Driter vel jeg i eller seffern? For dem av disse som har lyst til å bidra til dette prosjektet kan sjekke denne linken: http://skateistan-cph09.dk/dansk/om-skateistan/

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…

Lesbisk av fotball?

Kvinnekamp. I kjølvannet av debatten om hijab i politiet i Norge har det oppstått en ny debatt om 8. marsparoler og om kvinnebevegelsens kamp for minoritetskvinners rettigheter. Frontene er uklare og alle beskylder alle for ikke å tale minoritetskvinnenes sak (les muslimske kvinner). Siste skudd på stammen er diskusjonen om stripteasetrening er feminisme eller ikke, og om striptease som feministisk uttrykk skygger over andre alvorlige problemer(!). I andre land sliter man med andre problemer. I Tyrkia foregår kvinnekampen blant annet på fotballbanen.

Fotball gjør lesbisk? I Tyrkia har det lenge vært sterk motstand mot kvinnefotball. Mange mener at kvinner enten hører hjemme på kjøkkenet eller de tror at fotballspill kan gjøre kvinner lesbiske!

Få kvinner. I Tyrkia er det få kvinner som spiller fotball. I et land med ca. 70 millioner innbyggere er det 798 registrerte kvinnelige spillere i det tyrkiske forbundet. Til sammenligning er 230.000 menn registrert. Tyrkia hadde en kvinneliga (amatør) fram til 2002. Ligaen hadde ca. 20 lag. Ligaen ble lagt ned med argumenter om dårlig styring og rivalisering mellom kvinneklikker. Det er mer trolig at den egentlige årsaken var at fotballforbundet ikke ønsket at kvinner skulle spille fotball. Nå har det tyrkiske fotballforbundet startet en ny kvinneliga, men det er langt igjen før kvinnefotballen blir tatt på alvor.

På nivå med FC Lyn Oslo. I Tyrkia skiller fotball seg ut som en mannsbastion. I basketball og i volleyball er det godt etablerte profesjonelle kvinneligaer med stor oppmerksomhet. I den nye fotballigaen er det stort sett spillere fra de mest sekulariserte byene. Men det er håp. Flere og flere kommer på kampene. Det beste laget i årets serie, Sakarya Yenikent Gunesspor Kulubu, startet med ca. 100 tilskuere på kampene sine. Nå har de ca. 3000. Dette er ikke langt unna gjennsomsnittet til FC Lyn Oslo. Og det uten at noen tror at dem som spiller på Lyn blir lesbiske av å spille fotball!

Ikke første terrorangrep på idrettsutøvere siden München 1972!

Aftenposten tar feil! Etter terrorangrepet på det srilankesiske cricketlaget i Lahore trekker nesten alle nyhetsmedier paraleller til tragedien i München i 1972. Aftenposten hevder til og med at dette er det første angrepet på idrettsutøvere siden Svart September drepte 11 israelske utøvere og trenere under lekene i 1972. Dette er feil!

Flere terrorangrep mot idrettsutøvere. Det er mange måter å definere hva som er en idrettsutøver, og det er enda flere måter å definere hva som er et terrorangrep. Men til tross for definisjonsmangfoldet har det vært flere terrorangrep på idrettsutøvere siden 1972. Terroreksperten Louis Mizell talte mellom 1972 og 2004 168 terrorangrep på idrettsarrangementer. Ikke alle var myntet på utøverne, men noen var det. I 1987 døde for eksempel 20 filipinske soldater som deltok i et lokalt løp av forgiftet vann gitt til dem av terrorister under løpet. I 2002 drepte selvmordsbombere 11 franske soldater, to pakistanere og New Zealands fysioterapeut da de angrep spillerhotellet til det newzealandske laget i Karachi. Ingen spiller ble drept, men dette var helt tydelig et angrep også på det gjestende laget. I 2008 drepte en tamilsk selvmordsbomber flere løpere under starten på et maratonløp i Sri Lanka.

Perspektiv. Dette er bare noen eksempler på at det har vært terrorangrep rettet mot idrettsutøvere etter 1972. Det er viktig at man ikke ser seg blind på store idrettsbegivenheter og idrettsarrangementer når man skal sette terrorhandlinger i perspektiv. At angrepet i Lahore har større symbolsk betydning enn andre angrep på idrettsmenn og at angrepet i Lahore på den måten kan sammenlignes med det som skjedde i 1972 er en annen sak.

Norge er best i verden - alle idretter medregnet!

Kuper-testen. Det hevder den kjente og anerkjente britiske journalisten Simon Kuper – forfatteren av bøkene Football Against the Enemy og Ajax, the Dutch, the War og fast spaltist i The Financial Times. Han har regnet ut at Norge er klodens beste idrettsnasjon, også når han regner med sommer-OL, cricket, rugby, golf, tennis og sjakk og andre arrangementer/idretter som Norge tradisjonelt ikke har gjort det godt i/deltatt i. Årsaksforklaringen er velstand og målrettet satsing.

Fjellaper? Nordmenn som ikke er særlig sportsinteressert, utlendinger som føler at nordmenn gjør det for bra i langrenn, hopp og skiskyting og alle vinteridrettshatere har lite til overs for den norske dominansen de siste ukene. Mange av disse begrunner norsk suksess med at det er en fjellapeidrett som kun de spesielt interesserte bryr seg med, og at Norge derfor har lett kamp på disse arenaene. Men det er ikke hele sannheten, skal vi tro Simon Kuper. Det er dem som bruker mest penger og har størst velstand som gjør det best i de idrettene de satser på. Og dette gir gode og store utslag på den totale rankingen av idretter. Kupers tall er fra 2006, men han jobber nå med en bok med oppdaterte tall, og de nye tallene endrer ikke på denne statistikken –fortalte han meg på telefon for et par uker siden.

På toppen. Tidenes beste nasjoner i absolutte tall er Tyskland og USA. Norge og Australia topper suksesslisten per innbygger. Norge og Australia ligger helt på toppen av FNs Human Development Index. På Kupers liste skårer Norge flere poeng enn Afrika og Asia (minus Oseania) til sammen. For dem som trodde at forsoning og utjevning hadde kommet langt i Sør-Afrika får noe å tenke på i denne oversikten. Skiller man mellom ”hvite” og ”fargede” idretter skårer den ”hvite” delen av Sør-Afrika like bra som Australia. Det spørs om fotball-VM i 2010 greier å rette på denne skjevheten. Det eneste utviklingslandet blant de ti beste på Kupers liste, er Brasil.

Rikdom ruler. Under OL i Beijing kranglet USA og Kina om hvem som var beste nasjon. Kineserne ville bare telle gull, mens USA vill telle alle medaljene. Lurer du på hvorfor? Jamaica regnet ut gull per innbygger, og i den konkurransen vant de med glans. Man kan stille spørsmål ved hvordan man regner ut beste nasjon. Men det er vanskeligere å diskutere seg bort fra at penger er makt – også i idretten.