Kan fotball holde Bosnia sammen?

Bosnia er i trøbbel. Mye taler for at Bosnia er i ferd med å falle fra hverandre og at landet kan stå overfor en ny borgerkrig. Det internasjonale samfunnet har administrert Bosnia på en diktatorisk og mildt sagt klønete måte, og muligheten for at Kosovo kan få uavhengighet har gitt den serbiske republikken i Bosnia (Republika Srpska) håp om at løsrivelse fra Bosnia også er løsningen for dem.

Oppslutningen om det bosniske landslaget er symptomatisk med den generelle situasjonen i Bosnia. Tilskuere og spillere boikotter landslaget fordi de mener at landslagsledelsen er korrupt, og de som følger landslaget er i hovedsak bosniakker (muslimer). Man må med andre ord lete lenge for å finne halmstrå av håp for Bosnia, både på og utenfor fotballbanen.

Og EM-kvalifiseringskampen mellom Tyrkia og Bosnia onsdag 21. november er kanskje et slikt halmstrå? I et avisintervju 15. november uttaler statsministeren for den serbiske republikken, Milorad Dodik, at det kun er når Bosnia spiller mot Tyrkia at han støtter det bosniske fotballandslaget. Hva om Bosnia spilte flere kamper mot Tyrkia?

Belgisk riksdag

Belgia er i trøbbel. Fem måneder er gått siden forrige parlamentsvalg og ennå har ikke Belgia en regjering. Det skyldes at politikerne fra Flandern (den nederlandsktalende delen) og Vallonia (den fransktalende delen) ikke greier å bli enige om et regjeringssamarbeid. Det er ikke noe nytt at de fransktalende og nederlandsktalende i Belgia ikke greier å samarbeide og at regjeringsforhandlinger tar tid. Men fem måneder uten regjering er ny rekord. Den forrige rekorden er fra 1988.

Splittelsen i Belgia er stor og faren for at Belgia deles er overhengende. En stor andel av dem som bor i Flandern kunne tenke seg å slå seg sammen med Nederland. En spøk i en flamsk tv-kanal i desember i fjor, der det ble sagt at Flandern hadde erklært seg for uavhengig og at kongefamilien hadde forlatt landet, ledet til gledesdemonstrasjoner i flamske byer, og protester i de franskspråklige områdene. Den belgiske krisen ble også illustrert i september i år da en journalist la Belgia ut for salg på E-bay med en prislapp på 10 millioner Euro.

Det finnes mange eksempler på splittelse i Belgia, men siden det snart er OL i Beijing og debatten om OL-boikott er i gang er det spesielt én historie om Belgia som er interessant.

Belgia var et av svært få vesteuropeiske land som ikke boikottet OL i Moskva i 1980. En av forklaringene på dette var at den belgiske olympiske komité lå godt an til å få valgt inn nye representanter i IOC (Raoul Mollet og Jacques Rogge). Jacques Rogge er i dag IOC-president. Selv om belgierne ble enige om å delta i OL var de uenige om hva som skulle stå på treningsdraktene til utøverne: skulle Belgia staves på fransk, nederlandsk eller på begge språk? Løsningen de fant var original: de skrev Belgia på russisk!

IOC-president Jacques Rogge, som på den tiden var delegasjonsleder for den belgiske troppen, ga i september i år sin treningsdrakt til sportsmuseet Sportimonium. Museet ligger i Hofstade i Flandern. Det er vel verdt et besøk, både for Belgia-frelste og sportsinteresserte.

Tyrkisk fotballdiplomati (oppdatert 19. november)

Under den kalde krigen ble Norge og Tyrkia kalt flankelandene i NATO fordi de to landene var de eneste NATO-landene som grenset til Sovjetunionen. Lørdag kjempet Tyrkia ned Norge på flanken.

Tyrkia er et fotballfrelst land. Men noen ganger tipper det over for de fotballfrelste tyrkerne. Etter bråk mellom tyrkiske og sveitsiske fotballspillere og ledere i 2006 måtte Tyrkia spille seks av sine VM-kamper på nøytral bane uten tilskuere. Det veit Thomas Myhre alt om!

Nyheter om Tyrkia domineres i dag av spørsmål knyttet til kurdernes rettigheter i Tyrkia, Tyrkias plassering i forhold til USAs krigføring i Irak, massedrapene på armenere under den første verdenskrig, og økende islamisering av tyrkisk politikk. Et tema som har fått mindre plass er statsminister Recep Tayyip Erdoğans fotballinteresse. Ved flere anledninger har Tyrkias statsminister brukt fotball i sitt diplomati med politiske motstandere.

Erdogan kommer fra bydelene Kasimpasa i Istanbul der han også spilte fotball i yngre dager. Hjemmebanen til Kasımpaşa S.K. heter i dag Recep Tayyip Erdogan Stadion. I sin 16 år lange karriere som sweeper spilte han også for en av klubbene som senere ble en del av İstanbul Büyüksehir Belediyespor, og som i dag er eid av Istanbul kommune. I dag følger Erdogan den tyrkiske klubben Fenerbache. Hans sterke religiøse tro og fotballinteresse har gitt ham kallenavnet ”Imam Beckenbauer”.

Erdogans sterke tilknytning til fotball har brakt fotball høyere opp på den tyrkiske utenrikspolitiske dagsorden enn tidligere. Det har også fått andre statsledere til å ta hensyn til hans fotballinteresse. Da Erdogans gode venn, Silvio Berlusconi, så at Milan-spilleren Andrej Sjevtsjenko banket inn 3 mål mot Fenerbache i en Champions League kamp i 2005 forsøkte den italienske statsministeren å ringe Milan-treneren for å få ham til å ta Sjevtsjenko av banen for å begrense ydmykelsen av Fenerbache og Erdogan. Berlusconi nådde ikke fram og Sjevtsjenko kunne notere seg for fire mål i kampen. Også i andre sammenhenger har fotball spilt en sentral rolle i Tyrkias forhold til omverdenen. Her er noen eksempler:

• I 2005 gikk Erdogan sterkt ut mot FIFA fordi FIFA i sin 2006 håndbok hadde skrevet at kurdisk var et av Tyrkias offisielle språk. I Tyrkia er det bare ett offisielt språk og det er tyrkisk.

• Kurderproblematikken har blitt mer komplisert etter hvert som kurderne har fått en stadig større selvstendighet i Irak. Situasjonen i Irak har fått Erdogan til å true med intervensjon i Irak, selv uten tillatelse fra USA. Det er sterke økonomiske og kulturelle bånd mellom de kurdiske delene av Irak og grenseområdene i Tyrkia. Det har fått kurdiske styresmakter i Nord-Irak til å snakke høyt om fotballkamper mellom tyrkiske og kurdiske klubber. Så spørs det da om det er denne innfallsvinkelen som skal til for å få Erdogan til å tilnærme seg kurderspørsmålet på en ny måte?

• I en veldedighetskamp i mai 2006 spilte Erdogan fotballkamp i regi av EU-kommisjonen. Erdogan spilte på EU-kommisjonens lag mot en delegasjon fra Latin-Amerika. Laget ble ledet av formannskapspresident Wolfgang Schüssel fra Østerrike. Østerrike har vært en av EUs sterkeste motstandere av tyrkisk medlemskap i EU. Både Schüssel og Erdogan skåret for EU i denne kampen og de omfavnet hverandre (varmt?) etter disse ”magiske” øyeblikkene. Kampen viste at det går an å ha en vennlig tone selv om man er politiske motstandere, og den ga opinionen i begge land en positiv nyhet om forholdet mellom Tyrkia, EU og Østerrike.

• I april i år avsluttet Erdogan lange politiske samtaler med Syrias president Bashar Assad med en fotballkamp på den nye internasjonale fotballstadion i Aleppo. Kampen gikk mellom det tyrkiske laget Fenerbache og det syriske laget Al-Ittihad. Før kampen ble de to statsoverhodene enige om at Erdogan skulle heie på det syriske laget, mens Assad skulle heie på det tyrkiske laget. Kanskje greit for begge at kampen endte 2-2. Når man vet at Syria og Tyrkia nesten gikk til krig mot hverandre i 1998 fordi PKK-lederen Öcalan var beskyttet av Syria og fordi PKK hadde treningsleire i Syria var denne fotballkampen av stor symbolsk verdi for de to rivalene i Midtøsten.

Fotballen er ikke noe sesam-sesam for å bedre forholdene mellom fiender, men det er ofte viktig å spille på sine egne interesser når man skal tilnærme seg sine politiske fiender. Det ser det ut som Erdogan har skjønt. Siden Norge og Tyrkia er allierte i NATO og har lite politisk fiendskap å vise til har det ikke vært nødvendig å vise måtehold på fotballbanen. Det så vi tydelig på lørdag!

Våpenhvile med sprengkraft?

OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!

Kosovo i OL?

Kosovo kjemper for å komme med til OL i Beijing. 13. juli i år deltok ca. 2000 idrettsutøvere i demonstrasjon på Mor Teresa-plassen i Pristina, Kosovos hovedstad, for retten til å få delta som selvstendig nasjon i internasjonale idrettsmesterskap. Med Kosovo i den olympiske familie vil få 206 deltagernasjoner i Beijing. Det sentrale her er at sport blir brukt som virkemiddel i kampen for selvstendighet.

For å styrke sin sak har Kosovo brukt Øst-Timor som eksempel. Øst-Timor fikk delta som selvstendig nasjon i Sydney-OL i 2000 før Øst-Timor fikk selvstendighet. FN-misjonen i Kosovo har også åpnet for at Kosovo skal kunne delta i Beijing-OL. En arbeidsgruppe er opprettet for å finne ut om deltagelse er mulig, og det utøves press på IOC. Får Kosovo delta er det et viktig skritt på veien mot selvstendighet.

Etter at NATO bombet Jugoslavia i 1999 og FN tok over administrasjonen av provinsen har spørsmålet om Kosovos status vært på den internasjonale politiske agendaen. Løsningsforslaget som ble utarbeidet av FNs spesialutsending Martti Ahtisaari, sier at Kosovo på sikt kan få uavhengighet og at serberne som bor i Kosovo skal få en særegen status. I tillegg skal Kosovo ha spesielle relasjoner med Serbia. Ahtisaaris utkast ble riktignok stoppet i Sikkerhetsrådet fordi Russland truet med å legge ned veto mot forslaget. Nå foregår en ny forhandlingsrunde, under ledelse av Kontaktgruppen. Fristen for et nytt forslag er 10. desember 2007. Løsningen til Ahtisaari tilfredstilte Kosovo-albanernes ønsker, mens Serbia står fast på at Kosovo er en integrert del av Serbia. Til nå har Serbia fått støtte fra bl.a. Kina og Russland. Får Kosovo delta i OL vil det da gå på tvers av Kinas utenrikspolitikk. Spørsmålet er nå om idretten bidrar til at Kosovo blir selvstendig.

Første gang Kosovo deltok i et internasjonalt mesterskap etter 1999 var i Special Olympics World Summer Games i 2003. Troppen besto i 2003 av fire utøvere, to trenere og en delegasjonsleder. Før de dro til mesterskapet i Dublin ble de ønsket lykke til av Ibrahim Rugova, Kosovos president på det tidspunktet. Laget hadde også internasjonal støtte fra en irsk fredsbevarende styrke, OSSE og vietnamesiske sportsveteraner. Etter det har Kosovo jevnlig vært representert i Special Olympics World Summer Games. Ellers er det magert med internasjonal deltagelse. Så langt er det bare Kosovos bordtennisforbund og kickboksingforbund som er fullt anerkjent av de internasjonale forbundene. Kosovo er på visse vilkår også anerkjent av Det internasjonale skiforbundet, Det internasjonale sjakkforbundet og Det internasjonale håndballforbundet. Når det gjelder håndball får Kosovo f.eks. bare stille med klubblag og ikke med eget landslag.

Kosovo har i dag ikke et eget flagg. Derfor ble det tidligere i år utlyst en flaggkonkurranse. Vi får håpe flagget er klart når Kosovo stiller med sitt første landslag i et internasjonalt mesterskap.

Tromsø-OL trenger egen identitet

Det murres i Tromsø. Flere Tromsø-beboere frykter at OL-satsingen skal gå på bekostning av breddeidretten. Det sås også tvil om at Tromsø-OL blir et miljø-OL slik Tromsø 2018 har lovet oss, og det er usikkert om Tromsø-OL vil bli innlemmet i norsk nordområdesatsning. Disse problemstillingene er viktig nok, men det er ikke sikkert at disse problemstillingene er utslagsgivende for om Tromsø får OL eller ikke. For at Tromsø skal få OL er det viktig at Tromsø bygger en egen identitet som både samler nordmenn i kampen for å få OL og som gjør at Tromsø skiller seg ut fra sine motkandidater. Da må Tromsø 2018 ta utgangspunkt i de ressursene som er i Tromsø og som har appell i andre deler av verden.

Slik det ser ut nå kjemper Tromsø mot kandidater som Alma Ata (Kazakstan), Annecy og Grenoble (Frankrike), Borjomi-Bakuriani (Georgia), München (Tyskland), PyeongChang (Sør-Korea) og en ukrainsk kandidat. Siden miljø- og gjenbruksaspektet står sentralt når IOC vurderer kandidater kommer helt sikkert alle kandidatene til å sette alle kluter til for å få en best mulig miljøprofil. I tider da alle er opptatt av miljøet kan det vekke oppsikt at Tromsøs ville natur må bøte for å bygge noen idrettshaller og skiløyper. Motkandidatene har også regionale problemstillinger som kan konkurrere med Tromsøs nordområdesatsning. Derfor er det viktig at de som kjemper for et OL i Norge finner en nisje som de andre vanskelig kan matche. Jeg mener at den nisjen ligger i fred, forsoning og menneskerettigheter. Det er fem grunner til at nøkkelen til en vellykket OL-søknad kan ligge her.

For det første vil det gi dem som jobber med OL i dag en ekstra dimensjon i arbeidet med et mega-prosjekt som OL er, og noe som går utenpå fin natur, logistikk og budsjetter. Selv om OL i seg selv kan være meningsfylt vil forsoningstanken og fokus på menneskerettigheter gi OL i Tromsø en ytterligere dimensjon. Tromsø er i dag en profilert by på fred og forsoning, og har markedsført seg som en by som retter søkelyset mot menneskerettigheter. Center for Peace Studies er en institusjon som kan engasjeres i så måte, og det kan bygges videre på verdensbegivenheten 46664 Arctic som fant sted i 2005 for å hylle Nelson Mandelas innsats for menneskerettigheter. Dette vil engasjere de fleste i Tromsø.

For det andre er freds- og forsoningstanken tett knyttet til de olympiske idealer. Det vil helt sikkert påvirke IOC. Et av IOCs fundamentale prinsipper i charteret fra 2007 sier for eksempel at sport kan bidra til et fredelig samfunn og til å bevare den menneskelige verdighet (Fundamental Principles of Olympism). I tillegg er en viktig målsetting for IOC å samarbeide med offentlige og private organisasjoner for at sporten skal kunne tjene menneskehetens interesser og fremme freden (Mission and Role of the IOC). Etter hvert som OL har gått fra å være en arena for stormaktskamp under den kalde krigen til å bli en selvstendig faktor i internasjonal politikk vil alle tiltak som fremmer IOCs og den olympiske bevegelses status i politikken bli sett på med velvilje.

For det tredje er forsoningstanken nært knyttet til Norges utenrikspolitiske engasjement. Tromsø 2018 har etterlyst engasjement fra politisk ledelse i kampen for å få OL. Det kan være verdt å minne om skrytelista til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Der står det blant annet at

- Vi er FNs syvende største finansielle bidragsyter i absolutte tall
- Vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene.
- Vi er engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser.
- Og vi er det landet i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjonalinntekt i bistand.

Dette er faktorer som bør tas i betraktning når Tromsø 2018 skal profilere seg i utlandet fordi dette også engasjerer norske myndigheter. Det kan også vise seg at dette sporet har større potensial enn nordområdeproblematikken fordi norsk nordområdesatsning er svært politisk følsom, både her hjemme og i vårt nære utland.

For det fjerde vil forsoningstanken bygge videre på de to nyvinningene som kom i forbindelse med Lillehammer-OL: Olympic Aid/Right to Play og OL-våpenhvilen (The Olympic Truce). Right to Play er en internasjonalt kjent merkevare, styres av en nordmann, og bidro f.eks. sterkt til at årets TV-aksjon til inntekt for UNICEF ble tidenes beste. OL-våpenhvilen har nå blitt institusjonalisert i FN og om den ikke til nå har bidratt til mange våpenhviler så bidrar den i hvert fall til at fredstanken blir knyttet til OL (i skrivende stund har ikke Beijing 2008 fremmet forslag om en slik våpenhvile, men den kommer nok!). Vi husker blant annet at OL-våpenhvilen i 1994 bidro til å sette søkelyset på lidelsen i Sarajevo og til at idrettsutøvere fra det krigsherjede Jugoslavia fikk komme til Lillehammer. Videreforedler og videreutvikler Tromsø 2018 disse to konseptene vil det knytte Tromsø-OL til ”The Best Olympics Ever” og også få fram noe unikt norsk som ingen andre kandidater kan matche.

For det femte vil forsoningstanken også kunne gå godt hjem hos eksisterende og potensielle sponsorer. Norske og utenlandske bedrifter fokuserer i stadig økende grad på merkevarebygging og Coorporate Social Responsibility, og for dem som vil markedsføre seg som samfunnsengasjerte bedrifter med blikk utover egen profitt vil freds- og forsoningsdimensjonen ha betydning.

På fred- og forsoningsområdet kommer Tromsø til å møte konkurranse fra PyeongChang fordi sørkoreanerne har satt sterkt fokus på forsoning mellom Nord- og Sør-Korea. Hvis de to landene konkurrerer på samme lag under OL i Beijing til neste år (og det er store muligheter for det) vil sikkert sterke krefter legge mye prestisje i at PyeongChang-OL skal få OL. Da vil Tromsø ligge tynt an uansett.

Først og fremst er det utsiktene for at det skal bli et vellykket OL som vil telle mest når OL tildeles. Men den ”politiske profilen” vil også ha betydning. Let the Games begin!

Kvinne+fotball+Afghanistan=sant!

Fotball-VM for kvinner er snart over og Norge må konstatere at det ikke blir gull denne gang. Uansett betyr årets innsats at Norge er kvalifisert for Beijing-OL neste år. Da blir de å regne som en av favorittene.

I Norge tar vi det som en selvfølge at kvinner får spille fotball. Slik er ikke situasjonen over alt. I Afghanistan kjemper kvinnene en tung kamp for retten til å spille fotball. Kvalifisering til store mesterskap er i dag kun en drøm. Men det er positive ting som skjer i Afghanistan. I 2004 ble flere lokale fotballserier etablert i Afghanistan etter at afghanske jenter fikk delta på fotballskoler i USA som en del av prosjektet Afghan Youth Sports Exchange. I 2006 var det 15 lag bestående av jenter i alderen 12 til 18 år i Kabul.

En av de mest fremtredende afghanske fotballjentene er Shamila Kohestani. I 2006 mottok hun – sammen med noen andre afghanske jenter – Arthur Ashe Courage Award og i august 2007 ledet hun det afghanske kvinnelandslaget i fotball under en turnering i Islamabad i Pakistan. I Islamabad spilte det afghanske kvinnelandslaget mot lag i den pakistanske toppserien. Afghanerne vant overraskende tre av fem kamper mot lag med langt mer erfarne spillere.

For seks år siden var det utenkelig for kvinner i Afghanistan å spille fotball. Under Taliban var det bare så vidt menn fikk se og spille fotball. Mennene fikk til nød spille fotball og argumentet for at man kunne utfolde seg på fotballbanen var at det kunne komme godt med i militær kappestrid mot de vantro. Under Taliban ble spillet imidlertid stykket opp av obligatorisk bønn. For kvinner derimot var det utenkelig å drive fysisk fostring. Flere av kvinnene på dagens afghanske landslaget ble slått og sparket av Talibans religiøse voktere fordi de ikke bar burkaen i henhold til Talibans retningslinjer. Hva hadde skjedd om de også hadde trikset med en fotball?

Kohestani er et godt forbilde for andre afghanske jenter som tenker på å begynne med sport. Og hun kan bidra til at flere tillater at afghanske jenter får være med i idrett. I Afghanistan er det ikke lenger noe religionspoliti som hindrer jentene i å drive idrett, men det er fortsatt stor motstand mot at kvinner skal delta. Det er derfor fint at spillere som Kohestani går foran som et godt forbilde for å overbevise skeptiske familiefedre om at deres døtre også kan begynne å spille fotball. På fotballbanen og på idrettsbanen forøvrig kan jenter være med på å skape et mer inkluderende samfunn.

Kanskje kan det være en trøst for skuffede norske fotballspillere i Kina at kvinner i andre land bare kan drømme om å nå dit Norge har nådd, og at i enkelte sammenhenger er det viktigste tross alt å delta.