Ondskapens akse - Gruppe 2. Sjelden har fotball vært spekket med mer politikk enn det vi har sett de siste dagene, og gruppe 2 i Asia står i en særklasse. Sør-Korea hjalp Nord- Korea til fotball-VM i Sør-Afrika neste år og flere av de iranske spillerne som spilte mot Sør-Korea hadde på seg grønne armbånd til støtte for opposisjonen i Iran og i protest mot valgresultatet i Iran.
Blatters våte drøm? ”Obama, jeg vil gjerne presentere deg for Kim. Jeg regner med at dere ikke har møtt hverandre før!?”. Dette kan bli Sepp Blatters ord neste sommer. USA og Nord-Korea kan nemlig møte hverandre i gruppespillet i VM. Dette kan bli rammen for en tilnærming mellom de to fiendene, selv om det kan virke urealistisk. Greier Blatter dette kunststykket kan han rappe Nobels fredspris foran Jacque Rogge og IOC som lenge har arbeidet for en forsoning mellom Sør- og Nord-Korea på idrettsbanen.
Grønne svettebånd. Da Iran gikk på banen for å møte Sør-Korea hadde åtte av spillerne på seg grønne armbånd til støtte for den iranske opposisjonskandidaten Mir Hossein Moussavi. På tribunen ble det vist iranske flagg med ”Fritt Iran” og bannere med ”hvor er stemmen min? og ”diktator, dra til helvete”. De iranske trenerne (en av dem amerikaner!) prøvde i pausen å få spillerne til å ta av seg armbåndene. Bare tre av dem fulgte oppmodningen. Bilder av de iranske spillerne ble raskt brukt i demonstrasjoner i Teheran.
Mer protester. Basert på erfaringer fra Beijing-OL vil internasjonale idrettsarrangementer i stadig større grad bli brukt for å markere politiske standpunkter. Det er lite trolig at mange nordkoreanere får dra til Sør-Afrika for å støtte sitt landslag i en eventuell kamp mot USA. Men mange eksilkoreanere vil sikkert markere sin støtte til det nord-koreanske laget, men samtidig misnøye med det nord-koreanske regimet. I tillegg vil sikkert andre grupperinger markere sin misnøye med det nord-koreanske lederskapet. Dette er noe Kim Jong Il må tenke over før han eventuelt bestemmer seg for å dra til Sør-Afrika neste år - hvis han fortsatt er leder på det tidspunktet.
Totalitært dilemma. Når det gjelder de iranske spillerne er det lite trolig at noen av dem som bar grønne armbånd bor og jobber i Iran. For dem koster det ikke så mye å ta på seg et par svettebånd for å markere motstand mot presteskapet i Iran. Totalitære regimer som frykter protest fra egne utøvere står i slike sammenhenger overfor et stort dilemma – skal de satse på utøvere som arbeider utenfor hjemlandet for å sikre best mulig resultat eller skal de kun satse på hjemlige spillere som man forventer vil være lojale mot styresmaktene i landet de representerer? Kanskje disse problemstillingene kan få Kim Jong Il og Mahmoud Ahmadinejad til å møtes for å diskutere fotball?
Blatters våte drøm? ”Obama, jeg vil gjerne presentere deg for Kim. Jeg regner med at dere ikke har møtt hverandre før!?”. Dette kan bli Sepp Blatters ord neste sommer. USA og Nord-Korea kan nemlig møte hverandre i gruppespillet i VM. Dette kan bli rammen for en tilnærming mellom de to fiendene, selv om det kan virke urealistisk. Greier Blatter dette kunststykket kan han rappe Nobels fredspris foran Jacque Rogge og IOC som lenge har arbeidet for en forsoning mellom Sør- og Nord-Korea på idrettsbanen.
Grønne svettebånd. Da Iran gikk på banen for å møte Sør-Korea hadde åtte av spillerne på seg grønne armbånd til støtte for den iranske opposisjonskandidaten Mir Hossein Moussavi. På tribunen ble det vist iranske flagg med ”Fritt Iran” og bannere med ”hvor er stemmen min? og ”diktator, dra til helvete”. De iranske trenerne (en av dem amerikaner!) prøvde i pausen å få spillerne til å ta av seg armbåndene. Bare tre av dem fulgte oppmodningen. Bilder av de iranske spillerne ble raskt brukt i demonstrasjoner i Teheran.
Mer protester. Basert på erfaringer fra Beijing-OL vil internasjonale idrettsarrangementer i stadig større grad bli brukt for å markere politiske standpunkter. Det er lite trolig at mange nordkoreanere får dra til Sør-Afrika for å støtte sitt landslag i en eventuell kamp mot USA. Men mange eksilkoreanere vil sikkert markere sin støtte til det nord-koreanske laget, men samtidig misnøye med det nord-koreanske regimet. I tillegg vil sikkert andre grupperinger markere sin misnøye med det nord-koreanske lederskapet. Dette er noe Kim Jong Il må tenke over før han eventuelt bestemmer seg for å dra til Sør-Afrika neste år - hvis han fortsatt er leder på det tidspunktet.
Totalitært dilemma. Når det gjelder de iranske spillerne er det lite trolig at noen av dem som bar grønne armbånd bor og jobber i Iran. For dem koster det ikke så mye å ta på seg et par svettebånd for å markere motstand mot presteskapet i Iran. Totalitære regimer som frykter protest fra egne utøvere står i slike sammenhenger overfor et stort dilemma – skal de satse på utøvere som arbeider utenfor hjemlandet for å sikre best mulig resultat eller skal de kun satse på hjemlige spillere som man forventer vil være lojale mot styresmaktene i landet de representerer? Kanskje disse problemstillingene kan få Kim Jong Il og Mahmoud Ahmadinejad til å møtes for å diskutere fotball?
Politisk toppfotball. I slike sammenhenger er ikke fotballen bare rund og cup er ikke bare cup. Da er fotball viktigst av alt som er uviktig!
