Viser innlegg med etiketten Lula. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lula. Vis alle innlegg

torsdag 16. desember 2010

Sportileaks


Wikidretten? Mange er overrasket og sjokkert over Wikileaks-dokumentene som blir porsjonert ut av Julian Assange og hans kampfeller i disse dager. Flere sjokk kommer sikkert, for dem som lar seg sjokkere. Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.

Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk. Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.

Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga. Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!

Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser. I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør. På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.

Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter. For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet. For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden. For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.

Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne. Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.

Wikileaks' begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen. For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt. I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater. Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett. Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.

lørdag 3. oktober 2009

Olympisk X-faktor


X-faktor. Utvelgelse av OL-by her i København ligner veldig på Idol og X-faktor. Men den avanserte talentkonkurransen i kongens by skiller seg fra de andre reality-programmene på to måter. For det første er ukjente middelmådigheter byttet ut med konger, statsministere og presidenter. For det andre er det i København dommerne som sitter igjen som vinneren.

Snobbe ned. For min egen del er det spesielt å være på IOC-kongressen i København. Ikke bare fordi jeg som frivillig møter mange av dem jeg treffer i jobbsammenheng i kongressuniform for frivillige. De jeg møter lurer egentlig på hva jeg holder på med. Det kan de godt. Som frivillig var jeg en av de få som fikk være i presentasjonsrommet der de fire kandidatene presenterte sitt OL-prosjekt. Journalister med all verdens erfaring måtte sitte i et rom utenfor. Noen ganger lønner det seg å snobbe ned…

A-kjendiser. Det var også spesielt fordi så mange stats- og regjeringssjefer, kjendiser og dignitærer var samlet på ett sted for å se beslutningen om hvor et idrettsarrangement skal finne sted. Jeg nevner blant annet Barack Obama, Oprah Winfrey, Sebastian Coe, Lula, Kong Juan Carlos, Prinsesse Anne, Sergej Bubka, Raul Gonzales, Migel Indurain, Sepp Blatter, prinsesse Benedicte, Yukio Hatoyama og Gerhard Heiberg – i ikke-prioritert rekkefølge. Som Jacques Rogge sa på åpningen av IOC-kongressen i dag – Pierre de Coubertin ville gnidd seg i øynene.

Milliard. Og det er meget spesielt at så mange interesserer seg for tildelingen av OL. Noen sier at en milliard mennesker fulgte med på tv for å se Rogge åpne konvolutten med stemmeresultatet. At Lula, Kong Juan Carlos, Barack Obama og Yukio Hatoyama adresserer Jacques Rogge og IOC og trygler om at deres by og land må få OL, er også spesielt. Dagen etter (i dag) talte FNs generalsekretær til IOC og nesten pinlig naivt logret for ringenes herrer. Enten betyr det at IOC for alvor blitt en aktør i internasjonal politikk eller så er det nok et bevis på FNs generalsekretærs blandede dømmekraft. Uansett er IOC-kongressen i København en stor suksess – for IOC.

Ingen Obama-effekt. Personlig mener jeg det er to hendelser i forbindelse med utdelingen av OL i 2016 som viser IOCs nye og mer sentrale plass i internasjonal politikk. Det første er, som mange andre har påpekt, at Rio gikk av med seieren. De fleste av dem jeg har snakket med som sitter nært stemmeknappen sa at det var tre ting som gjorde at Rio vant – de hadde en god søknad, Rio med Lula i spissen hadde en god presentasjon og det var vanskelig å se bort fra at Sør-Amerika aldri har holdt et OL før. Obama-effekten var med andre ord ikke nok. Jeg tror mange har overdrevet Obama-effekten, inkludert Obama selv. Mange – meg medregnet – har pekt på Gro Harlem Brundtland, Tony Blair og Vladimir Putins vellykkete innsats for sine kandidater. Det man glemmer er at denne gangen hadde alle søkerbyene sterke personligheter i sin stab og de mest betydningsfulle politikerne på podiet. Når man i tillegg vet at amerikanerne ikke er svært populære i IOC og alle de andre kandidatene hadde høyt respekterte IOC-medlemmer i sine delegasjoner skal det mer til enn å stille opp med Barack Obama i drøye fire timer – viste det seg.

Reven fornøyd. Ved siden av de som støttet Rio var det et par stykker i Bella Center som smilte ekstra bredt da Chicago røyk ut – det var reporterne fra Fox News. De kunne rapportere tilbake at heller ikke denne gangen greide Obama å få til en seier på den internasjonal arena, kanskje han burde brukt mer tid på helsereformen?

Doping og storpolitikk. Den andre hendelsen som viser IOCs tiltrekningskraft og styrke – men som har gått under radaren til de fleste – skjedde i spørrerunden etter hver presentasjon. Det var to IOC-representanter som stilte spørsmål til alle søkerbyene – prins Albert av Monaco og svensken Ljunqvist, leder for IOCs medisinske komité. Albert spurte i hovedsak om hva man trodde ville bli arven etter OL. Det var i denne sekvensen at Barack Obama hadde sitt store øyeblikk. I frustrasjon over det dårlige svaret til den amerikanske delegasjonslederen tok han ordet og sa at arven til Chicago-OL ville være at alle som dro til Chicago skulle føle at det var enkelt å komme til USA. Betyr det at han hadde lettet på visumbestemmelsene hvis Chicago hadde fått OL? Det får vi aldri vite. Det var Ljunqvist som virkelig fikk bundet stats- og regjeringssjefen til masten. Da han spurte alle kandidatene om den nasjonale lovgivningen i de fire landene var på linje med IOCs dopingregler, dvs. at man kan straffeforfølge dopere og dopingmistenkte innenfor IOCs eget domsapparat konkurrerte Obama, Zappatero, Lula og Hatoyama? Om å si at det gjorde det og hvis ikke skulle nødvendige endringer foretas. Her dro flere en hvit løgn, særlig Obama – USA har et godt stykke igjen før de oppfyller IOCs og WADAs dopingkrav. Det er enestående at stats- og regjeringssjefer kappes om å tilpasse sin lovgivning for å tilfredsstille en ikke-statlig aktør som i utgangspunktet kun skal drive med idrett. Hvis noen har andre eksempler vil jeg gjerne få vite det, men jeg tror dere kan spare dere bryet med å finne det ut.

Og vinneren er? IOC! Å stille opp som OL-kandidat er en dyr og risikofylt sport. Det er brukt over fire milliarder kroner på utforming av søknader og oppføring av IOC-kongressen. IOC – som kun har bruk en liten del av disse pengene og sikkert mangedoblet sin markedsverdi – sitter igjen som den store vinneren. Det er noe å tenke over!

tirsdag 8. september 2009

Politikernes olympiske sammensurium


Kunnskapsløshet. Avgjørelsen om hvem som skal få OL i 2016 nærmer seg med stormskritt. Spillet har startet og IOCs evalueringskomité har avlevert sin siste tekniske rapport om søkerbyene. Statsoverhoder/regjeringssjefer engasjerer seg også og deres engasjement viser at de ikke kan så mye om hvordan IOC og valg av vertsby fungerer.

Kongekabalen. Avgjørelsen faller 2. oktober i København og det er ventet stor dramatikk før, under og etter avstemmingen. Ennå er det usikkert om statsoverhodene/regjeringssjefene til landene til de fire kandidatbyene kommer. Brasils Lula, USAs Obama, Spanias kong Juan Carlos og Yukio Hatoyama, Japans nyvalgte statsminister har signalisert at de kanskje kommer for å tale henholdsvis Rio, Chicago, Madrid og Tokyos sak.

Kanskje kommer Obama. Bare Lula har sagt at han helt sikkert kommer. Med de tre andre lederne er det mer usikkert. Det er stor sannsynlighet for at den nyvalgte japanske statsministeren kommer. Spania har akkreditert klart flest journalister – 280 av totalt 1200 mediefolk – til IOC-sesjonen. De kan gi god PR til den spanske kongen. Spekulasjonene rundt Obama er mange. De fleste tror at han kun kommer hvis Chicago ligger godt an til å vinne. Han vil ikke sverte sitt eget rykte ved å bli knyttet til et nederlag for Chicago.

Politikernes spill. Men det politiske spillet har startet. I dette spillet blottlegger politikerne sin uvitenhet om OL og prosedyrene for hvordan man velger vertsby. På en presskonferanse i Rio 7. september uttrykte den franske presidenten sin støtte til Rios kandidatur. Sarkozy uttalte at alle de franske stemmene skulle gå til Rio. Spøkefullt la han til at han håpet denne støtten ville komme Annecy – fransk kandidat til vinter-OL i 2018 – til gode. Forrige uke uttalte Lula at han hadde inngått en avtale med spanskekongen om gjensidig støtte 2. oktober. I følge Lula ble de enige om at Spania skulle gi Rio sine stemmer hvis Madrid ikke var med i andre avstemmingsrunde og omvendt. Men så enkelt er det ikke.

Få medlemmer. For det første har verken Brasil, Spania eller Frankrike mange IOC-medlemmer. Brasil har ett medlem (Joao Havelange), Spania har ett (Juan Antonio Samaranch jr.) og Frankrike har to (Jean-Claude Killy og Guy Drut). Videre har Japan har ett medlem (Chiharu Igaya) og USA to (Anita L. Defrants og James L. Easton). IOC har 106 stemmeberettigede medlemmer og det sier seg selv at det gir små gevinster for de respektive vertsbyene å kjøpslå med stemmer.

Ikke stemmerett. For det andre har politikerne i de forskjellige landene ikke stemmerett. De forskjellige IOC-medlemmene representerer ikke noe land, men seg selv. Lula og Obama og andre politikere har ikke noe med hva de forskjellige IOC-representantene skal stemme på!

Inhabil. For det tredje kan ikke IOC-representanter fra et land med en kandidatby delta i stemmegivningen når denne byen er med i avstemmingen. De kommer først med når "hjembyen" er slått ut av konkurransen.

Hør nå her! Politikernes måte å uttrykke seg på i forkant av avstemmingen 2. oktober ligner mye på boikott-debatten i forkant av Beijing-OL. Da uttalte blant annet Sarkozy at han ville boikotte Beijing-OL på grunn av Kinas menneskerettighetsportefølje. Til Sarkozy og likesinnede er det bare en ting å si: politikere kan ikke boikotte OL, det er det bare nasjonale olympiske komiteer som kan gjøre!

onsdag 17. juni 2009

Olympisk tungvektskamp: Obama versus Lula!


Obama versus Lula. Denne uken presenterer de fire kandidatene til sommer-OL i 2016 – Rio, Chicago, Tokyo og Madrid – sitt OL-prosjekt for IOC i Lausanne. Mye er usikkert før IOC bestemmer vertsby i København 2. oktober i år, men nå er det ting som tyder på at det kan bli en tungvektskamp mellom USAs president Barack Obama og Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva (”Lula”) – rik mot fattig, Nord-Amerika mot Sør-Amerika, kapitalist mot sosialist.

To forskjellige verdener. De to presidentene har forskjellige innfallsvinkler til OL i sitt hjemland. Obama ser på OL i Chicago som en mulighet til å skape stolthet i sin hjemby og som et godt virkemiddel for å skape positiv PR for USA – etter 8 år med et dramatisk fall på den internasjonale omdømmeskalaen (hvis det er noe som heter det?). Lula betrakter OL i Rio som en god mulighet til å skape utvikling og økonomiske vekst i Brasil. Han ser på OL som en investering i utvikling av hele det brasilianske samfunnet. Internasjonalt mener han også at det har stor symbolverdi å gi OL til et kontinent som ikke har hatt lekene før.

Chicago-protester. Chicago har fått en egen nei-kampanje som kjemper mot OL i Chicago. De mener at Chicago ikke har råd til å arrangere OL og at byen ikke har kapasitet til å ta i mot alle turistene som kommer til byen under lekene. Det kan hende at denne kampanjen blir overdøvet av Obamas nye olympiske kontor i Det hvite hus – White House Office of Olympic, Paralympic and Youth Sport og Chicagos søkerkomité. Chicagos største utfordring er finansiering av lekene. I USA er det ikke tradisjon for at nasjonale myndigheter bidrar økonomisk til arrangementet. Lekene blir nesten utelukkende finansiert av private aktører - der er det i disse dager tørke.

Samlet Brasil. I Brasil er situasjonen en annen. Lula hevder at hele nasjonen støtter opp om arrangementet og at nasjonale myndigheter vil gå tungt inn med investeringer for å få til et godt OL. Det betyr at det fattigste landet av de to er mer investeringsvillig enn det rikeste. Selv om ikke Brasil har god erfaring med OL gjorde Brasil suksess med sin VM-søknad for 2014. Denne erfaringen kan komme godt med også når man skal kapre OL-byen.

Teknisk Knock Out? Mange tror at Obama skal komme til København for å trekke Chicago-lekene i havn. Få har nevnt Lula. Flere observatører tviler på at Obama kommer til kongens by fordi et eventuelt nederlag vil gi signal om at USA ennå ikke er friskmeldt på den internasjonale scene – for å bruke Obamas logikk. Lula har mindre å frykte. Han kan dra til København uten å være redd for sitt omdømme. Han kan med andre ord både vinne på teknisk knock out og bli den moralske vinneren!