OL- show bidrar til bedre miljø?

Travel dansk statsminister. Den danske statsministeren har hatt en av sin mest travle dager i forbindelse med IOC-kongressen i København. På noen få dager har han møtt stats- og regjeringssjefer fra fire land som er sentrale i kampen for et bedre miljø. Betyr det at en vellykket IOC-kongress også kan bidra til en vellykket miljøkonferanse i København i desember?

Frivillig på kamp. Etter noen lange og strevsomme dager i Bella Center som frivillig, dro jeg på lokalderby på Brøndby stadion for å se Brøndby IF og FC Nordsjælland. Kampen endte 6-3, men dét var ikke det mest spektakulære som hendte i denne kampen.

Samfunnsansvar. På en måte er Brøndby IF Danmarks FC Barcelona. Det er fordi deres hovedsponsor fra 2008 til 2013 er UNICEF. Det er takket være KasiGroup som både gir UNICEF 10 millioner danske kroner for å at Brøndby skal få ha UNICEF på skjorta si og samtidig bidrar til at laget får et tresifret millionbeløp i sponsorinntekter i denne femårsperioden. Det spesielle med denne kampen var at UNICEF-logoen var byttet ut med HOPENHAGEN.ORG, en reklame for klimatoppmøtet i desember og med ønske om at alle verdens land og folk skal skrive under på en forpliktelse for et bedre klima.

Klima viktig også for IOC. På IOC-kongressen har klima vært et sentralt tema. FNs generalsekretær snakket om klimaspørsmål i sin åpning av kongressen og han sa at han på samme måte som toppidrettsutøveren ville gi alt for at verden skulle samle seg om en forpliktende og bærekraftig klimaavtale. Alle søkerbyene la også stor vekt på at de ønsket å arrangere miljøvennlige leker. Miljø er vår tids buzzword, det er IOC-kongressen et godt eksempel på.

Maskepi? Mange danske kommentatorer – og meg selv – har pekt på det massive nærværet av toppolitikere under kongressen og betydningen det har for IOCs anseelse i internasjonal politikk. Etter å ha gått danske aviser i sømmene og snakket med delegater og ”kvalifiserte frivillige” tyder mye på at IOC-kongressen er brukt som skalkeskjul eller egnet anledning til å sondere terrenget i forkant av klimatoppmøtet i København i desember.

Søkerland klimapropper. USA, Brasil og Japan er svært sentrale i klimaforhandlingene (Spania er jeg mer usikker på). USA er verstingen både i forhold til bindende internasjonale klimaavtaler og fordi det er landet som forurenser mest. Skulle Obama komme til klimatoppmøtet i desember ville det være en sensasjon. En enda større sensasjon ville være at han skriver under på en bindende avtale. Spørsmålet er hva han lovte statsminister Lars Røkke Rasmussen. Kan IOC-kongressen bidra til at dette skjer? Brasil er sentral fordi det er en sterkt voksende økonomi samtidig som landet råder over verdens største regnskog – en regnskog som norske myndigheter har betalt penger for at skal reddes og gro til igjen. Japan er en av de store forurenserne, men også hjemlandet til Kyoto-avtalen som hele København-møtet i desember har som utgangspunkt.

IOC-innflytelse på miljø. IOC-delegatene soler seg i glansen av stats- og regjeringssjefene som kom til København for å tale søkerbyenes sak. Skulle klimatoppmøtet i København ende med avtale og suksess kan statslederne og regjeringssjefene som promoterte taperkandidatene også innkassere en seier – ikke for en OL-by, men for klimaet på hele kloden. Da får IOC ennå mer å fryde seg over, samtidig som de kan forvente en nedtur i antall politiske kjendiser som deltar på neste OL-avstemming.

Olympisk X-faktor

X-faktor. Utvelgelse av OL-by her i København ligner veldig på Idol og X-faktor. Men den avanserte talentkonkurransen i kongens by skiller seg fra de andre reality-programmene på to måter. For det første er ukjente middelmådigheter byttet ut med konger, statsministere og presidenter. For det andre er det i København dommerne som sitter igjen som vinneren.

Snobbe ned. For min egen del er det spesielt å være på IOC-kongressen i København. Ikke bare fordi jeg som frivillig møter mange av dem jeg treffer i jobbsammenheng i kongressuniform for frivillige. De jeg møter lurer egentlig på hva jeg holder på med. Det kan de godt. Som frivillig var jeg en av de få som fikk være i presentasjonsrommet der de fire kandidatene presenterte sitt OL-prosjekt. Journalister med all verdens erfaring måtte sitte i et rom utenfor. Noen ganger lønner det seg å snobbe ned…

A-kjendiser. Det var også spesielt fordi så mange stats- og regjeringssjefer, kjendiser og dignitærer var samlet på ett sted for å se beslutningen om hvor et idrettsarrangement skal finne sted. Jeg nevner blant annet Barack Obama, Oprah Winfrey, Sebastian Coe, Lula, Kong Juan Carlos, Prinsesse Anne, Sergej Bubka, Raul Gonzales, Migel Indurain, Sepp Blatter, prinsesse Benedicte, Yukio Hatoyama og Gerhard Heiberg – i ikke-prioritert rekkefølge. Som Jacques Rogge sa på åpningen av IOC-kongressen i dag – Pierre de Coubertin ville gnidd seg i øynene.

Milliard. Og det er meget spesielt at så mange interesserer seg for tildelingen av OL. Noen sier at en milliard mennesker fulgte med på tv for å se Rogge åpne konvolutten med stemmeresultatet. At Lula, Kong Juan Carlos, Barack Obama og Yukio Hatoyama adresserer Jacques Rogge og IOC og trygler om at deres by og land må få OL, er også spesielt. Dagen etter (i dag) talte FNs generalsekretær til IOC og nesten pinlig naivt logret for ringenes herrer. Enten betyr det at IOC for alvor blitt en aktør i internasjonal politikk eller så er det nok et bevis på FNs generalsekretærs blandede dømmekraft. Uansett er IOC-kongressen i København en stor suksess – for IOC.

Ingen Obama-effekt. Personlig mener jeg det er to hendelser i forbindelse med utdelingen av OL i 2016 som viser IOCs nye og mer sentrale plass i internasjonal politikk. Det første er, som mange andre har påpekt, at Rio gikk av med seieren. De fleste av dem jeg har snakket med som sitter nært stemmeknappen sa at det var tre ting som gjorde at Rio vant – de hadde en god søknad, Rio med Lula i spissen hadde en god presentasjon og det var vanskelig å se bort fra at Sør-Amerika aldri har holdt et OL før. Obama-effekten var med andre ord ikke nok. Jeg tror mange har overdrevet Obama-effekten, inkludert Obama selv. Mange – meg medregnet – har pekt på Gro Harlem Brundtland, Tony Blair og Vladimir Putins vellykkete innsats for sine kandidater. Det man glemmer er at denne gangen hadde alle søkerbyene sterke personligheter i sin stab og de mest betydningsfulle politikerne på podiet. Når man i tillegg vet at amerikanerne ikke er svært populære i IOC og alle de andre kandidatene hadde høyt respekterte IOC-medlemmer i sine delegasjoner skal det mer til enn å stille opp med Barack Obama i drøye fire timer – viste det seg.

Reven fornøyd. Ved siden av de som støttet Rio var det et par stykker i Bella Center som smilte ekstra bredt da Chicago røyk ut – det var reporterne fra Fox News. De kunne rapportere tilbake at heller ikke denne gangen greide Obama å få til en seier på den internasjonal arena, kanskje han burde brukt mer tid på helsereformen?

Doping og storpolitikk. Den andre hendelsen som viser IOCs tiltrekningskraft og styrke – men som har gått under radaren til de fleste – skjedde i spørrerunden etter hver presentasjon. Det var to IOC-representanter som stilte spørsmål til alle søkerbyene – prins Albert av Monaco og svensken Ljunqvist, leder for IOCs medisinske komité. Albert spurte i hovedsak om hva man trodde ville bli arven etter OL. Det var i denne sekvensen at Barack Obama hadde sitt store øyeblikk. I frustrasjon over det dårlige svaret til den amerikanske delegasjonslederen tok han ordet og sa at arven til Chicago-OL ville være at alle som dro til Chicago skulle føle at det var enkelt å komme til USA. Betyr det at han hadde lettet på visumbestemmelsene hvis Chicago hadde fått OL? Det får vi aldri vite. Det var Ljunqvist som virkelig fikk bundet stats- og regjeringssjefen til masten. Da han spurte alle kandidatene om den nasjonale lovgivningen i de fire landene var på linje med IOCs dopingregler, dvs. at man kan straffeforfølge dopere og dopingmistenkte innenfor IOCs eget domsapparat konkurrerte Obama, Zappatero, Lula og Hatoyama? Om å si at det gjorde det og hvis ikke skulle nødvendige endringer foretas. Her dro flere en hvit løgn, særlig Obama – USA har et godt stykke igjen før de oppfyller IOCs og WADAs dopingkrav. Det er enestående at stats- og regjeringssjefer kappes om å tilpasse sin lovgivning for å tilfredsstille en ikke-statlig aktør som i utgangspunktet kun skal drive med idrett. Hvis noen har andre eksempler vil jeg gjerne få vite det, men jeg tror dere kan spare dere bryet med å finne det ut.

Og vinneren er? IOC! Å stille opp som OL-kandidat er en dyr og risikofylt sport. Det er brukt over fire milliarder kroner på utforming av søknader og oppføring av IOC-kongressen. IOC – som kun har bruk en liten del av disse pengene og sikkert mangedoblet sin markedsverdi – sitter igjen som den store vinneren. Det er noe å tenke over!

Olympisk kransekakepynt?

Stor ståhei for ingenting? Det er stor ståhei i København i forkant av fredagens beslutning om hvem som skal få OL i 2016. Barack Obama har nå meldt sin ankomst for å tale Chicagos sak. Det betyr at Spania kommer med kongen, USA og Brasil med presidentene og Japan med statsministeren. Tre av dem ender opp med ingenting. IOC kan på den andre side smykke seg med at statsledere og regjeringsledere kappes om deres gunst.

Politisk sjarm. Den eneste nordmannen i IOC – Gerhard Heiberg har vært kritisk til at statsledere kommer til København for å påvirke IOC. På det området er han på linje med OLs grunnlegger Pierre Coubertin, som ikke ønsket innblanding i olympiske beslutninger fra statsledere og regjeringssjefer. De fire politiske lederne som kommer til København vet at gjør de en god jobb vil deres kandidat stå sterkt. De har fått med seg Gro Harlem Brundtlands innsats for Lillehammer-OL i 1994 og svenskekongens ditto dårlige innsats for Østersund, at Tony Blair var tungen på vektskålen da London fikk OL i 2012 og Vladimir Putins unike engelske appell – den eneste gangen han har gitt en tale på engelsk(!) –til IOC i Guatemala i 2006 til Sotsjis fordel.

Politikk i idrett. Dette er eklatante eksempeler på idrett i politikk, det vil si at politikere bruker idrettsarenaen som politisk arena. Gerhard Heibergs bekymring (selv om han gleder seg til å møte Obama!) – er at idrett i politikk skal gå utover politikk i idrett, det vil si at alle de idrettspolitiske sakene kommer i skyggen av all politisk kjendiseri. Dette vitner om at OL og IOC stadig får en mer sentral rolle i internasjonal politikk, om ikke som aktør så i hvert fall som arena, på bekostning av det saken egentlig dreier seg om – idrettsutøverne og idrettsgrenene.

Olympisk kronprins. Parallelt med engasjementet til politikere og kjendiser fra Brasil, USA, Japan og Spania foregår det en debatt i Danmark om kronpins Frederiks kandidatur til IOC. Med stor sannsynlighet blir kronprinsen valgt inn i IOC 9. oktober. Dette har skapt diskusjon om kronprinsens politiske rolle. Når han nå får et verv i en organisasjon som blir mer og mer politisk og som – mer eller mindre frivillig – tar standpunkt til menneskerettighets- og klimaspørsmål undrer man seg på om kronprinsen også må ta stilling til disse spørsmålene? Til nå har han vært taus. I danske medier har kronprinsen fått gjennomgå og enkelte journalister har kalt ham for olympisk kransekakepynt. Ikke bare fordi han selv ønsker å sole seg i glansen av verdens mektigste idrettsorganisasjon, men også fordi det danske idrettsforbundet ønsker ham som kandidat.

Olympisk adelskap. Det som ikke er diskutert like mye er de kongelige og adeliges rolle i IOC. I dag er det 10 kongelige/adelige (fra Liechtenstein, Monaco, Storbritannia, Kuwait, Luxembourg, Nederland, Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia og Forente arabiske emirater) av 106 IOC-representanter. Med kronprins Fredrik blir det 11 og tar vi med to honorære medlemmer som også er kongelige (Hellas og Spania) er vi oppe i 13 – nesten 10 prosent. Få av disse er statsoverhoder. Onde tunger har sagt at skal man bli kongelig, må man først ha tjenestegjort i IOC. Nærmere sannheten enn vi aner?

Coubertin vrir seg i graven? Det er vanskelig å vite hva Pierre de Coubertin ville sagt om denne utviklingen, men det er en kjent sak at han var motstander av at statsoverhoder smykket seg med OL. Han var blant annet motstander av å holde OL i Athen i 1906, ikke bare fordi det kun var to år etter forrige OL eller fordi han mente at OL aldri skulle finne sted i samme by to ganger (Athen hadde første OL i 1896), men fordi han ikke likte at den greske kongefamilien ville ha OL for å fremheve seg selv.

Nye prosedyrer? At mange stats- og regjeringssjefer kommer til en IOC-kongress øker utgiftene til de som arrangerer kongressen, blant annet på grunn av økt sikkerhet. Men det tar også oppmerksomheten bort fra det som er viktigst – søkerbyenes kvalifikasjoner, den olympiske idé, nye olympiske grener og nye kriterier for valg av byer. Etter korrupsjonsskandalene i forbindelse med OL i Atlanta og Salt Lake City innførte IOC strenge regler og prosedyrer for valg av OL-byer. Det kan hende at de igjen må foreta endringer etter årets olympiske fesjå. Det vil være i Coubertins ånd og det vil sørge for at ikke hele IOC i framtiden blir oppfattet som kransekakepynt for politikere med sporadisk interesse for OL.

Politikernes olympiske sammensurium

Kunnskapsløshet. Avgjørelsen om hvem som skal få OL i 2016 nærmer seg med stormskritt. Spillet har startet og IOCs evalueringskomité har avlevert sin siste tekniske rapport om søkerbyene. Statsoverhoder/regjeringssjefer engasjerer seg også og deres engasjement viser at de ikke kan så mye om hvordan IOC og valg av vertsby fungerer.

Kongekabalen. Avgjørelsen faller 2. oktober i København og det er ventet stor dramatikk før, under og etter avstemmingen. Ennå er det usikkert om statsoverhodene/regjeringssjefene til landene til de fire kandidatbyene kommer. Brasils Lula, USAs Obama, Spanias kong Juan Carlos og Yukio Hatoyama, Japans nyvalgte statsminister har signalisert at de kanskje kommer for å tale henholdsvis Rio, Chicago, Madrid og Tokyos sak.

Kanskje kommer Obama. Bare Lula har sagt at han helt sikkert kommer. Med de tre andre lederne er det mer usikkert. Det er stor sannsynlighet for at den nyvalgte japanske statsministeren kommer. Spania har akkreditert klart flest journalister – 280 av totalt 1200 mediefolk – til IOC-sesjonen. De kan gi god PR til den spanske kongen. Spekulasjonene rundt Obama er mange. De fleste tror at han kun kommer hvis Chicago ligger godt an til å vinne. Han vil ikke sverte sitt eget rykte ved å bli knyttet til et nederlag for Chicago.

Politikernes spill. Men det politiske spillet har startet. I dette spillet blottlegger politikerne sin uvitenhet om OL og prosedyrene for hvordan man velger vertsby. På en presskonferanse i Rio 7. september uttrykte den franske presidenten sin støtte til Rios kandidatur. Sarkozy uttalte at alle de franske stemmene skulle gå til Rio. Spøkefullt la han til at han håpet denne støtten ville komme Annecy – fransk kandidat til vinter-OL i 2018 – til gode. Forrige uke uttalte Lula at han hadde inngått en avtale med spanskekongen om gjensidig støtte 2. oktober. I følge Lula ble de enige om at Spania skulle gi Rio sine stemmer hvis Madrid ikke var med i andre avstemmingsrunde og omvendt. Men så enkelt er det ikke.

Få medlemmer. For det første har verken Brasil, Spania eller Frankrike mange IOC-medlemmer. Brasil har ett medlem (Joao Havelange), Spania har ett (Juan Antonio Samaranch jr.) og Frankrike har to (Jean-Claude Killy og Guy Drut). Videre har Japan har ett medlem (Chiharu Igaya) og USA to (Anita L. Defrants og James L. Easton). IOC har 106 stemmeberettigede medlemmer og det sier seg selv at det gir små gevinster for de respektive vertsbyene å kjøpslå med stemmer.

Ikke stemmerett. For det andre har politikerne i de forskjellige landene ikke stemmerett. De forskjellige IOC-medlemmene representerer ikke noe land, men seg selv. Lula og Obama og andre politikere har ikke noe med hva de forskjellige IOC-representantene skal stemme på!

Inhabil. For det tredje kan ikke IOC-representanter fra et land med en kandidatby delta i stemmegivningen når denne byen er med i avstemmingen. De kommer først med når "hjembyen" er slått ut av konkurransen.

Hør nå her! Politikernes måte å uttrykke seg på i forkant av avstemmingen 2. oktober ligner mye på boikott-debatten i forkant av Beijing-OL. Da uttalte blant annet Sarkozy at han ville boikotte Beijing-OL på grunn av Kinas menneskerettighetsportefølje. Til Sarkozy og likesinnede er det bare en ting å si: politikere kan ikke boikotte OL, det er det bare nasjonale olympiske komiteer som kan gjøre!

Mer kritikk av IOC

Slapp for billig unna? Siden Play the Game er en dansk organisasjon og København i år er arena for den første OL-kongressen på 14 år er det naturlig at IOC blir satt søkelys på. Selv om IOC møtte protester i forbindelse med Beijing-OL var det kinesiske myndigheter som fikk mest oppmerksomhet. Kinesiske myndigheter ble overrasket over all negativ oppmerksomhet. Dette kom tydelig fram under fakkelstafetten, et arrangement kinesiske myndigheter feilbedømte utfallet av. Oppmerksomheten rundt framtidige OL kan imidlertid ta en dreining. Det er inntrykket jeg får fra flere hold.

Amnesty med selvkritikk. Jeg har flere ganger etterlyst en kampanjeanalyse fra Amnesty International. Her i Coventry fikk vi en smak på en slik analyse da Amnestys britiske prosjektleder for idrett og menneskerettigheter, Brian Dooley, evaluerte egen Beijing-innsats. Delvis innrømmet Dooley at Amnesty fokuserte for mye på kinesiske myndigheter og for lite på IOCs rolle som lekenes eiere og på IOCs kriterier for tildeling av lekene. Framover mente han at menneskerettighetsorganisasjoner måtte rette inn skytset mot IOC og presse IOC til å innføre en fjerde pillar i tildelingskriteriene – menneskerettigheter (i tillegg til idrett, kultur og miljø). Lærdommen for Dooley er at for sterkt press mot vertslandet skaper motreaksjoner og kan virke kontraproduktivt når det gjelder menneskerettigheter, og at man heller bør rette det tunge skytset mot dem som har ansvaret for tildeling av lekene - IOC.

Lukket organisasjon. Robert Lloyd fra tenkesmia One World Trust fyller inn inntrykket av at IOC kan vente seg mer kritikk. Han rangerte IOC (og FIFA) på en liste over åpenhet i organisasjonen. Listen er ikke lystig lesing for IOC og dem som bryr seg om den olympiske bevegelse. Av 58 organisasjoner ble IOC plassert på 57. plass når det gjelder åpenhet (FIFA på 46.). IOC kommer bak selskaper/organisasjoner som Coca Cola, Haliburton og NATO. På toppen finner vi blant annet FNs utviklingsprogram og miljøprogram (UNDP og UNEP) og Kirkens Nødhjelp.

Kriterier og prosedyrer. Åpenhet og tildelingskriterier henger sammen. Valg av vertsby dreier seg ikke bare om kriterier for tildeling av lekene, men også om prosedyrene for valg. Når man ikke vet hvem som stemmer for hvilket alternativ er det vanskelig å kontrollerer om stemmegivningen er rettferdig og etterrettelig.

Obama kludrer det til? IOC-medlem og tidligere WADA-sjef Dick Pound hevder at dette er temaer som bør adresseres i København i oktober. Det er flere som mener det samme som ham, men mange frykter at Barack Obamas annonserte besøk i København, for å sikre Chicago OL i 2016, vil skape så mye støy at denne debatten ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Undres på om hvem som inviterte den amerikanske presidenten til København?

Hvor har det blitt av alle gutta?

Play the Game. Jeg er naa paa plass i Coventry for aa delta paa Play the Game - en av verdens stoerste konferanser som samler idrettsforskere og idrettsjournalister. Hvor er de norske journalistene?

Glimrer med sitt fravaer. Da konferansen gikk paa Island i 2007 var det et pressekobbel fra Norge som rapporterte hjem daglig om temaer som ble tatt opp. Deltagerlista i aar viser at det kun er Dagens Naeringsliv (DN) og NRK som er til stede. De to journalistene fra DN er her for aa presentere boka si Den forsvunne diamant. Det betyr at det kun er en norsk journalist som er her for aa oppdatere seg paa det som foregaar av idrettsforskning og idrettspolitikk rundt om i verden (bra Hanne Marie Brevik!). Noen av temaene som tas opp er forholdet mellom eliteidrett og masseidrett, etiske problemstillinger knyttet til dopingproever, laerdommen fra Beijing, ungdommers syn paa idrett og London-OL 2012.

Danskene tungt til stede. Danske medier er tungt til stede i Coventry. Det er ikke bare fordi Play the Game har sitt hovedsete i Aarhus. Det er ogsaa fordi Danmark skal arrangere OL-kongressen i Koebenhavn i oktober - der Barack Obama er ventet for aa tale Chicagos sak. Mange av temaene som blir tatt opp her vil ogsaa vaere tema i Koebenhavn.

Rev, rev. Da konferansen paa Island i 2007 var ferdig var det flere norske journalister som mente Norge burde arrangere Play the Game - det var for viktig aa la muligheten gaa fra seg. De samme journalistene og talspersonene glimrer naa med sitt fravaer. Hvorfor?

Mirakler. Kanskje ligger forklaringen i at Norge venter et mirakel i Rotterdam paa onsdag og at det er viktig aa faa med seg dette. I Coventry skjer det faa mirakler - selv om det meste av aktiviteten foregaar i Katedralen. Men en seier til Drillos II kan ikke forsvare det store fravaeret av norske journalister i British Midlands denne uka!